Dagmamma veldig tidlig...?

[Gjest Alt går når det må gå!!]

Jeg hadde ALDRI latt barnet mitt begynne hos dagmamma når det bare hatte vært 8 uker. Jeg hadde faktisk gjort alt for at det skulle få slippe. Kan ikke du skaffe deg jobb på kveldstid, slik at du er hjemme på dagen, så kan mannen din ta seg av barnet på kvelden?

Men uansett, permisjonen kan dere dele mellom dere som dere vil. Etter dine 6 uker, kan far overta permisjonen. Det har han RETT til, uansett hva arbeidsgiver måtte mene.

Datteren min begynte hos dagmamma 8 uker gml. Ikke fordi jeg ikke ville være hjemme men hadde ikke noe valg. Student, uten inntekt, Og det var på den tiden pappas permisjon ble betalt ut fra mors inntekt. Og i og med at jeg ikke hadde inntekt kunne han heller ikke ta permisjon.

Men det gikk helt fint. En dag i uka når vi hadde kjøkken hadde jeg henne med på skolen, de fire andre dagene var hun hos dagmamma. Det var ett tøfft år, men det gikk det også. Og jenta har nok på ingen måte tatt skade av å være så tidlig til dagmamma.

Og våre mødre som "måtte" jobbe, var heller ikke velsignet med ett helt års permisjon, og pappa-permisjon som det er i dag. Og det er da blitt folk av oss også.

Selvfølgelig er dt synd ar ArabianStar ikke får den permisjonen hun har krav på, og fortjener. Men barnet tar nok ikke skade av å komme så tidlig til dagmamma. Jeg tar da selvfølgelig utgangpunkt i en dagmamma med erfaring med små barn, faste rutiner og som liker å stelle med så små.

[Gjest Aimabel]

Hadde ikke så kjempegod tid i sted til å skrive, så jeg får utdype litt mer her..

Greia er at faren har nylig slutta i sin jobb pga konkurs. Så har han nå fått tilbud om jobb igjen, og det er i den forbindelse jeg tenker et er usikkert om han kan ta full permisjon i et år. Da må han kanskje evt si fra seg den jobben og satse på full permisjon. Og det er her jeg mener det er litt usikkert om han velger å gjøre. Såklart, får vi det til, så gjør vi jo selvfølgelig det!

Og det jeg tenkte med hans seks uker rett til permisjon er for å få tiden til å gå litt før barnet evt må til en dagmamma.. Jeg vil jo være hjemme fram til juli med barnet(og da vil vi jo leve på engansstønaden som blir utbetalt), og det er etter det jeg tenker at om han tar sine seks uker, så vil jo barnet ha bikka tre mnd. Evt er det jo enda bedre om han får kanskje til og med lengre permisjon.

Jeg kommer jo til å sjekke ut ALLE rettigheter, regler og alt innen den tid. Men OM det skulle bli helt krise, så må jeg jo nesten bare gjøre det sånn.. Jeg var visstnok med mamma på jobb fra jeg var tre mnd, og det gikk helt greit. Men samtidig så tenker jeg at om jeg skal ha barnet med på jobb, så vil det jo bli en del uro, masse folk, ustabile forhold osv.. Er ikke en dagmamma litt bedre da? Kanskje til og med hvis barnet kan være hjemme og dagmammaen være der...?

Ja, bruk god tid på å bli kjent med en dagmamma slik at det er en dere stoler på å føler dere trygge på. Jeg vil tro det må være den beste løsningen om ingen av dere kan være hjemme med babyen. Det er nok stor forskjell på babyene, men jeg hadde hvertfall ikke klart å jobbe og hatt babyen med meg. Han sov veldig lite og skrek veldig mye.

[Platina]

Jo, det har han.

http://www.e-handboka.net/Vgs/Lover/Folketrygd/ft-14.htm

Vilkåret er at mor enten jobber eller studerer.

Og vi hadde den løsningen allerede for snart 9 år siden. Jeg studerte og pappaen hadde hele permisjonen.

[tiliti]

Snakk med sosialkontoret, de har hjulpet flere i samme situasjon.

[Gjest Itte berre berre]

Jeg vil bare nevne lovpålagt ammeperm på 1 time i følge arbeidsmiljøloven,

ofte ulønnet i det private om ikke annet bestemt, men du har rett på denne fritiden til å amme ditt barn...

I staten har man rett på inntil 2 timer lønnet ammepermisjon.

Det er veldig tidlig å ha dagmamma, men samtidig er det bedre med dagmamma enn f.eks. barnehage og familiebarnehage når barnet er så lite, det holder med få personer å forholde seg til, samtidig er det jo litt sårbart om dagmammaen blir syk, men hva skal en gjøre? Sjekk i alle fall godt referanser og se personen an, det er ikke bare og bare å gi fra seg barnet til en fremmed.

Det går seg jo til, om du ønsker å holde fram med å amme så pump deg når du kan så du har en del morsmelk stående, frys ned, ha i kjøleskap og send med til dagmammaen, amm barnet om morgenen, når du kommer hjem fra jobb og før leggetid - denne nærkontakten trenger barnet, det klarer seg godt med morsmelktillegg og, men har du muligheten, pump deg og amm når du kan.

Før du begynner å jobbe så bruk tid på å bli kjent med dagmammaen, både du og barnet, slik at dere begge er trygge på henne før du begynner i jobb.

[Gjest itte berre og berre]

Hadde ikke så kjempegod tid i sted til å skrive, så jeg får utdype litt mer her..

Greia er at faren har nylig slutta i sin jobb pga konkurs. Så har han nå fått tilbud om jobb igjen, og det er i den forbindelse jeg tenker et er usikkert om han kan ta full permisjon i et år. Da må han kanskje evt si fra seg den jobben og satse på full permisjon. Og det er her jeg mener det er litt usikkert om han velger å gjøre. Såklart, får vi det til, så gjør vi jo selvfølgelig det!

Og det jeg tenkte med hans seks uker rett til permisjon er for å få tiden til å gå litt før barnet evt må til en dagmamma.. Jeg vil jo være hjemme fram til juli med barnet(og da vil vi jo leve på engansstønaden som blir utbetalt), og det er etter det jeg tenker at om han tar sine seks uker, så vil jo barnet ha bikka tre mnd. Evt er det jo enda bedre om han får kanskje til og med lengre permisjon.

Jeg kommer jo til å sjekke ut ALLE rettigheter, regler og alt innen den tid. Men OM det skulle bli helt krise, så må jeg jo nesten bare gjøre det sånn.. Jeg var visstnok med mamma på jobb fra jeg var tre mnd, og det gikk helt greit. Men samtidig så tenker jeg at om jeg skal ha barnet med på jobb, så vil det jo bli en del uro, masse folk, ustabile forhold osv.. Er ikke en dagmamma litt bedre da? Kanskje til og med hvis barnet kan være hjemme og dagmammaen være der...?

Å ta med barnet på jobb kan være en løsning, der har vi jo ammepermisjonen som er så bra, da kan du ta deg pauser i løpet av dagen for å amme barnet, skifte bleie osv...

men det spørs hva slags jobb du har... det kan bli veldig travelt, både for deg og barnet... Sitter du f.eks. et sted og skal ta telefonen og ungen hyyyyler i bakgrunnen...

eller du jobber med pleie og må gå fra barnet... det må jo ha tilsyn,

og det kommer jo til en alder der det begynner å krype rundt og ikke lenger ligger stille i vogna si. Du skal liksom passe både jobben og ungen, og det kan av og til kræsje...

Har du familie rundt som kanskje kan ha ungen enkelte dager, evnt hente ungen tidligere hos dagmamma?

[Gjest itte berre og berre]

''Det er rene luksusen at foreldre i dag får så lang permisjon med full lønn.''

Det er det - og heldigvis er det slik :-).

Da jeg hadde permisjon følte jeg det var meg vel unt - jeg hadde tross alt betalt godt over en million i skatt før jeg kom så langt

Ja, det beste for barnet er jo å være med mammaen sin i alle fall i 10-12 mnd, selv skulle jeg begynt når barnet var 9 mnd, men jeg syntes det var så tidlig og følte verken hun eller jeg var klar for det, spesielt siden hun var så glad i puppen... mulig det er verre for de som ammer enn de som gir tillegg... dessuten ønsket jeg å amme lengst mulig. Jeg tok derfor ut en mnd ulønnet permisjon i tillegg til ferien, slik at ungen var 10 mnd da hun begynte i barnehage, fortsatt syntes jeg det var tidlig og kunne helst tenkt å vente til hun var 11 mnd, men sånn ble det nå, vi hadde ikke råd til lenger ulønnet perm.

[Gjest itte berre berre]

Jeg hadde ALDRI latt barnet mitt begynne hos dagmamma når det bare hatte vært 8 uker. Jeg hadde faktisk gjort alt for at det skulle få slippe. Kan ikke du skaffe deg jobb på kveldstid, slik at du er hjemme på dagen, så kan mannen din ta seg av barnet på kvelden?

Men uansett, permisjonen kan dere dele mellom dere som dere vil. Etter dine 6 uker, kan far overta permisjonen. Det har han RETT til, uansett hva arbeidsgiver måtte mene.

Ja, det kunne vært en løsning, kvelds- eller nattjobb...

[Gjest itte berre og berre]

Som noen nevnte lenger nede - kanskje løsningen hadde vært å tatt deg en kveldsjobb eller nattjobb, evnt helgejobb? da kunne faren passet ungen om kvelden/natten og du på dagtid... dere sparte dermed utgifter til barnepass og har begge inntekter, dessuten er ofte kvelds-/natt-/helg bedre betalt....

F.eks. kunne du tatt deg jobb på en bensinstasjon?

[Gjest Itte berre og berre]

Ser du sier barnehage er uaktuelt før 1 år,

men de sier at tilvenningen går greiere før barnet fyller et år...

barnet mitt begynte 10 mnd, jeg syntes det var tidlig, men det gikk faktisk veldig greit.

Det spørs hvordan barnehagen er, men hvis det er en barnehage med egen småbarnsavdeling er det helt supert. De pleier å være godt bemannet for de små og det er barn på deres egne stadier 1-2 år.

og utviklingen går rasende fort, de ser de andre begynner å reise seg og vil herme - barn i barnehagen utvikler seg ofte motorisk fortere enn de som bare er hjemme med mor.

Eneste minuset er at de blir smittet av alt mulig, spesielt første året, og det er ikke så kjekt når de er så små, så på den siden syns jeg nå egentlig de kunne ventet til de var 1 1/2 år men så får de jo trimmet immunforsvaret sitt da.

[grot]

Jeg hadde nok gjort alt som stod i min makt for å kunne få en kvelds- elelr helgejobb som jeg kunne klart meg med det første året om det er slik at pappan ikke kan ta ut permisjon. Jeg hadde rett og slett ikke klart å levere barnet fra meg og vite at han/hun trolig vil utvikle en følelsesmessig tilknytning raskere til dagmamman enn til meg. Det vil jo være helt naturlig om en liten baby tilbringer hele dagen sammen med en annen voksenperson.

Jeg håper det ordner seg for deg:-)

[Onsdag1365380628]

Jeg hadde nok gjort alt som stod i min makt for å kunne få en kvelds- elelr helgejobb som jeg kunne klart meg med det første året om det er slik at pappan ikke kan ta ut permisjon. Jeg hadde rett og slett ikke klart å levere barnet fra meg og vite at han/hun trolig vil utvikle en følelsesmessig tilknytning raskere til dagmamman enn til meg. Det vil jo være helt naturlig om en liten baby tilbringer hele dagen sammen med en annen voksenperson.

Jeg håper det ordner seg for deg:-)

'Jeg hadde rett og slett ikke klart å levere barnet fra meg og vite at han/hun trolig vil utvikle en følelsesmessig tilknytning raskere til dagmamman enn til meg. Det vil jo være helt naturlig om en liten baby tilbringer hele dagen sammen med en annen voksenperson.

''

Jeg har vært dagmamma til en slik liten en, og man var aldri i tvil om hvem som var hennes virkelige foreldre. Jeg passe henne 8 timer hver dag, men hun viste en helt spesiell glede over å se igjen mamma og pappa. For ikke så veldig lenge siden var 3 mnd fødselspermisjon helt vanlig,og det er da ikke slik at en stor andel av den voksne befolkning går rundt med tilknytningsvansker pga dette.

Jeg er enig i at at spedbarn på noen måneder er tidlig å sette bort hos dagmamma, men det kan være en bedre løsning en å jobbe kveld, helg og natt. Det å skulle være nybakte foreldre å i tillegg bare møtes i døra er en utfordring, i tillegg til alt annet.

Så jeg ville gådd for dagmamma og prioritert å være familie på ettermiddagstid og i helgene.

[ArabianStar]

Ser du sier barnehage er uaktuelt før 1 år,

men de sier at tilvenningen går greiere før barnet fyller et år...

barnet mitt begynte 10 mnd, jeg syntes det var tidlig, men det gikk faktisk veldig greit.

Det spørs hvordan barnehagen er, men hvis det er en barnehage med egen småbarnsavdeling er det helt supert. De pleier å være godt bemannet for de små og det er barn på deres egne stadier 1-2 år.

og utviklingen går rasende fort, de ser de andre begynner å reise seg og vil herme - barn i barnehagen utvikler seg ofte motorisk fortere enn de som bare er hjemme med mor.

Eneste minuset er at de blir smittet av alt mulig, spesielt første året, og det er ikke så kjekt når de er så små, så på den siden syns jeg nå egentlig de kunne ventet til de var 1 1/2 år men så får de jo trimmet immunforsvaret sitt da.

Jeg spør noen spørsmål..

Du sier at de har småbarnsavdeling i barnehagen. Hvilken aldersgruppe er barna her? Altså, når vil i såfall dette kunne være aktuelt?

Jeg er helt enig med deg i dette sånn utviklingsmessig, at et barn som er "der det skjer" og mye sammen med andre barn og voksne vil utvikle seg fortere, bli mer sosial og denslags. Grunnen til at jeg var så skeptisk til barnehage så tidlig er fordi jeg har hørt mange si at barn kan få psykiske problemer senere fordi de blir satt i barnehage så tidlig.. Mener å huske de snakka om fra et halvt års alder da eller noe sånt.. Ikke sikker..

Men såklart, jeg er åpen for alle nye inntrykk så har du synspunkter, så kom med de!

Som sagt kommer jeg jo til å gjøre ALT jeg kan for å få være hjemme med barnet. Og feks evt jobbe 50% og ha dagmamma de dagene. Er ikke enda helt sikker hvordan jeg vil gjøre det.. Joda familie og venner har jeg, men stort sett alle er i full jobb, har egne barn og er veldig opptatt med egne liv. Foreldrene mine bor langt unna, og jobber også fulltid..

[grot]

'Jeg hadde rett og slett ikke klart å levere barnet fra meg og vite at han/hun trolig vil utvikle en følelsesmessig tilknytning raskere til dagmamman enn til meg. Det vil jo være helt naturlig om en liten baby tilbringer hele dagen sammen med en annen voksenperson.

''

Jeg har vært dagmamma til en slik liten en, og man var aldri i tvil om hvem som var hennes virkelige foreldre. Jeg passe henne 8 timer hver dag, men hun viste en helt spesiell glede over å se igjen mamma og pappa. For ikke så veldig lenge siden var 3 mnd fødselspermisjon helt vanlig,og det er da ikke slik at en stor andel av den voksne befolkning går rundt med tilknytningsvansker pga dette.

Jeg er enig i at at spedbarn på noen måneder er tidlig å sette bort hos dagmamma, men det kan være en bedre løsning en å jobbe kveld, helg og natt. Det å skulle være nybakte foreldre å i tillegg bare møtes i døra er en utfordring, i tillegg til alt annet.

Så jeg ville gådd for dagmamma og prioritert å være familie på ettermiddagstid og i helgene.

Vi vurderer nok dette ganske forskjellig ser jeg av den lange tråden her. Men jeg ville nok mye heller hatt en situasjon der vi som voksne en stor del av uka kanskje bare møttes i døra enn å levere fra meg en baby på tre mnd. Det er snakk om et års tid og ut i fra min vurdering ville dette vært mye bedre for den lille.. Så måtte vi som voksne bare ha holdt ut med en slik situasjon så lenge det var nødvendig.

Men slett ingen drømmesituasjon nei..

[Gjest itte berre og berre]

Jeg spør noen spørsmål..

Du sier at de har småbarnsavdeling i barnehagen. Hvilken aldersgruppe er barna her? Altså, når vil i såfall dette kunne være aktuelt?

Jeg er helt enig med deg i dette sånn utviklingsmessig, at et barn som er "der det skjer" og mye sammen med andre barn og voksne vil utvikle seg fortere, bli mer sosial og denslags. Grunnen til at jeg var så skeptisk til barnehage så tidlig er fordi jeg har hørt mange si at barn kan få psykiske problemer senere fordi de blir satt i barnehage så tidlig.. Mener å huske de snakka om fra et halvt års alder da eller noe sånt.. Ikke sikker..

Men såklart, jeg er åpen for alle nye inntrykk så har du synspunkter, så kom med de!

Som sagt kommer jeg jo til å gjøre ALT jeg kan for å få være hjemme med barnet. Og feks evt jobbe 50% og ha dagmamma de dagene. Er ikke enda helt sikker hvordan jeg vil gjøre det.. Joda familie og venner har jeg, men stort sett alle er i full jobb, har egne barn og er veldig opptatt med egne liv. Foreldrene mine bor langt unna, og jobber også fulltid..

Psykiske problemer får man da ikke automatisk fordi man har gått i barnehage,

jeg kjenner folk som aldri har gått i barnehage som sliter med den psykiske helsa,

selv gikk jeg aldri i barnehage, men er ganske så "stabil",

de fleste jeg kjenner som gikk i barnehage har god mental helse, med noen få unntak...

Tror det har litt med hvor heldig/uheldig du er med barnehagen, så best å sjekke den litt ut først... hvordan de voksne er, bemanningssituasjonen, hvor gamle de andre barna er osv.

Der ungen min går er barna fra 9 mnd - ca. 2 år, og det funker kjempefint.

[tzatziki1365380058]

Halve Norge har vel erfaring fra dette, siden 3 mnd. svangerskapspermisjon og mindre enn det, var helt vanlig før. Det har gått bra med meg, og like bra med mine tantebarn som nå er voksne, og som var i barnehage, faktisk, fra de var 3 mnd gamle.

Og i en rekke andre land er det helt vanlig å gå ut i jobb 2 - 3 mnd etter fødsel.

Så selv om det blir hardt og selv om det er uvanlig, så tror jeg ikke barnet ditt kommer til å ta skade av dette. Men fordi "ingen" leverer fra seg barnet så tidlig, virker det veldig dramatisk når noen gjør det. Jeg tror foreldrene får det verst.

Når det er sagt - hvor presset er dere økonomisk dersom samboer begynner å jobbe? Har dere veldig mye lån? Dersom dere har sikkerhet eller får noen til å garantere, så kan dere jo rett og slett låne penger i banken og leve på lån i 6-8 mnd? (Vet ikke om det er blitt nevnt tidligere?) Av alle lån som tas opp - studielån, forbrukslån osv - så hadde jeg ikke hatt noen som helst dårlig samvittghet for å låne til å være hjemme. Dersom dere alstå ikke er på konkursens rand nå.

[Attekattenoa]

Hadde ikke så kjempegod tid i sted til å skrive, så jeg får utdype litt mer her..

Greia er at faren har nylig slutta i sin jobb pga konkurs. Så har han nå fått tilbud om jobb igjen, og det er i den forbindelse jeg tenker et er usikkert om han kan ta full permisjon i et år. Da må han kanskje evt si fra seg den jobben og satse på full permisjon. Og det er her jeg mener det er litt usikkert om han velger å gjøre. Såklart, får vi det til, så gjør vi jo selvfølgelig det!

Og det jeg tenkte med hans seks uker rett til permisjon er for å få tiden til å gå litt før barnet evt må til en dagmamma.. Jeg vil jo være hjemme fram til juli med barnet(og da vil vi jo leve på engansstønaden som blir utbetalt), og det er etter det jeg tenker at om han tar sine seks uker, så vil jo barnet ha bikka tre mnd. Evt er det jo enda bedre om han får kanskje til og med lengre permisjon.

Jeg kommer jo til å sjekke ut ALLE rettigheter, regler og alt innen den tid. Men OM det skulle bli helt krise, så må jeg jo nesten bare gjøre det sånn.. Jeg var visstnok med mamma på jobb fra jeg var tre mnd, og det gikk helt greit. Men samtidig så tenker jeg at om jeg skal ha barnet med på jobb, så vil det jo bli en del uro, masse folk, ustabile forhold osv.. Er ikke en dagmamma litt bedre da? Kanskje til og med hvis barnet kan være hjemme og dagmammaen være der...?

''Så har han nå fått tilbud om jobb igjen, og det er i den forbindelse jeg tenker et er usikkert om han kan ta full permisjon i et år.''

Jo det kan han, det er en rettighet som er lovfestet. Arbeidsgiver kan ikke trekke jobbtilbudet på grunn av at han ønsker å benytte seg av sine rettigheter. Det stiller seg sikkert litt anderledes hvis stillingen han har fått tilbud om er ett års engagement, men det skrev du ikke noe om.

Jeg stusser litt over at dere i den situasjonen dere er ikke vurderer hvilke rettigheter far har. Er det slik at hvis ikke mor kan være hjemme så kan det være det samme? Du skriver også over her at du vurderer å jobbe 50%, og da ha dagmamma i de resterende 50%. Hvorfor kan ikke far da ta 50% permisjon?

Det er ikke meningen å anklage dere for noe her, men sett med mine øyne så virker det som løsningen ligger helt opp i dagen, men dere nekter å se denne, og leter med lys og lykter etter en annen løsning.

[tzatziki1365380058]

''Det er rene luksusen at foreldre i dag får så lang permisjon med full lønn.''

Det er det - og heldigvis er det slik :-).

Da jeg hadde permisjon følte jeg det var meg vel unt - jeg hadde tross alt betalt godt over en million i skatt før jeg kom så langt

Nå er det vel en del andre ting skattepengene dine også skal brukes til da - skole til ungene dine, feks + veier å komme til skolen på ++++

Jeg hadde også betalt "min del" og vel så det, men likevel synes jeg det er en helt utrolig generøs ordning slik barnefamilier i Norge prioriteres!

[ArabianStar]

Halve Norge har vel erfaring fra dette, siden 3 mnd. svangerskapspermisjon og mindre enn det, var helt vanlig før. Det har gått bra med meg, og like bra med mine tantebarn som nå er voksne, og som var i barnehage, faktisk, fra de var 3 mnd gamle.

Og i en rekke andre land er det helt vanlig å gå ut i jobb 2 - 3 mnd etter fødsel.

Så selv om det blir hardt og selv om det er uvanlig, så tror jeg ikke barnet ditt kommer til å ta skade av dette. Men fordi "ingen" leverer fra seg barnet så tidlig, virker det veldig dramatisk når noen gjør det. Jeg tror foreldrene får det verst.

Når det er sagt - hvor presset er dere økonomisk dersom samboer begynner å jobbe? Har dere veldig mye lån? Dersom dere har sikkerhet eller får noen til å garantere, så kan dere jo rett og slett låne penger i banken og leve på lån i 6-8 mnd? (Vet ikke om det er blitt nevnt tidligere?) Av alle lån som tas opp - studielån, forbrukslån osv - så hadde jeg ikke hatt noen som helst dårlig samvittghet for å låne til å være hjemme. Dersom dere alstå ikke er på konkursens rand nå.

Hm.. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det da..

Vi er egentlig et helt standard par, for å ta det den veien. Jeg har studielån og billån. Ikke så voldsomt mye da, men nok til at det merkes økonomisk om vi feks skulle leve på en inntekt. Vi gjorde det noen mnd i sommer, og det var temmelig tøft.. Og når vi nå i tillegg får et barn å forsørge, så vil vi ikke klare det.

Ja, tanken på lån har streifa meg.. Men jeg er jo veldig usikker på nedbetalingen av dette senere.. Litt etter som at jeg ikke vet hva slags inntekt jeg vil få osv.. Sambo har vel heller ikke helt fått oversikt over hva hans inntekt vil bli når han nå begynner å jobbe fullt, så det vet vi heller ikke helt enda..

[ArabianStar]

''Så har han nå fått tilbud om jobb igjen, og det er i den forbindelse jeg tenker et er usikkert om han kan ta full permisjon i et år.''

Jo det kan han, det er en rettighet som er lovfestet. Arbeidsgiver kan ikke trekke jobbtilbudet på grunn av at han ønsker å benytte seg av sine rettigheter. Det stiller seg sikkert litt anderledes hvis stillingen han har fått tilbud om er ett års engagement, men det skrev du ikke noe om.

Jeg stusser litt over at dere i den situasjonen dere er ikke vurderer hvilke rettigheter far har. Er det slik at hvis ikke mor kan være hjemme så kan det være det samme? Du skriver også over her at du vurderer å jobbe 50%, og da ha dagmamma i de resterende 50%. Hvorfor kan ikke far da ta 50% permisjon?

Det er ikke meningen å anklage dere for noe her, men sett med mine øyne så virker det som løsningen ligger helt opp i dagen, men dere nekter å se denne, og leter med lys og lykter etter en annen løsning.

Nei overhodet ikke, men etter at jeg nå har diskutert en del med NAV om mine rettigheter.. Så fikk jeg jo såklart en del regler og diverse i fanget. Deriblandt fikk jeg vite at når arbeidsforholdet står som AVSLUTTET hos NAV(som det gjorde hos meg), så sto jeg uten arbeidsgiver, og fikk plutselig ingen rett til hverken sykepenger eller permisjonspenger senere.

Og siden han ble sykemeldt pga en skade i foten rett før konkursen, så har tiden gått og derfor mener NAV at også hans rettigheter er svekket i forhold til permisjon.. De er ikke helt ferdige å behandle og diskutere saken enda, derfor er det veldig usikkert fremdeles..