Kommunikasjon mellom foreldre og tenåringer

[Spaghettimonster]

Jeg er en gutt på 17 år som bor sammen med mamma og broren min. Pappa bor ca 15 min med bil unna, men han har jeg ingen kontakt med mer, men det er ikke noe jeg har tenkt å gå serlig inn på nå.

Tingen er at jeg kommuniserer ganske dårlig med foreldrene mine. Pappa bare kuttet all kontakt uten at hverken jeg eller mamma skjønnte hvorfor, og jeg og mamma har noen ganske stygge krangler av og til (men vi kaller hverandre aldri stygge ting). At man krangler er veldig naturlig, men jeg tror ikke det er like naturlig at mamma aldri greier å se ting fra min side, at hun alltid skal ta ting så ille opp som mulig, og at hun skal har rett i absolutt alt hun sier. Er det bare mamma som er feig og sta eller er det jeg som overhodet ikke greier å få fram det jeg prøver å si? Når jeg da i tillegg ikke har noen som helst kontakt med min far så tar jeg det ekstra tungt at ting er slik mellom meg og mamma.

Jeg synes det er trist at mamma tror jeg er frekk og slem mot henne når jeg absolutt ikke er det, eller prøver å være det. Jeg blir bare veldig sint når hun alltid skal ha rett og alltid mener hun har rett til å være sint på meg for ting.

Jeg vil bli evig takknemmelig om noen tenåringsforeldre der ute tar seg litt til å komme med noen synspunkter på dette. Hva gjør du for å forstå din tenåring og hva gjør han/hun galt når det kommer til å kommunisere med deg?

Jeg vil bare få legge til at vi har aldri kranglet om regler og grenser mamma setter, og jeg tenker heller ikke på krangling som kjefting fori jeg f.eks ikke har ryddet etter meg. Krangling slik jeg ser det er når jeg og mamma er uenige i en sak som ikke har noen klar fasit.

[hidi, the scorpion]

Et forferdelig vanskelig spørsmål du stiller her! Og det blir ikke lettere av at du ikke nevner noe konkret;)

Har barn på 26, 19 og 16 år selv, og vil gjerne hjelpe deg, men trenger noe å bygge svaret mitt på

[Gjest Meegan]

Jeg lytter til barna mine. Vokste opp hos foreldre som lyttet lite syntes jeg, og det var vondt. Dersom du synes hjemme situasjonen din er veldig vond, kan du ta kontakt med rådgiver på skole. Tror de kan henvise deg til pub eller ppt.Jeg kan anbefale deg Pub.Der kan du snakke om ting som er vanskelig, de kan også ha samtaler med din mor hvis du vil det.

Kunne du tenkt deg å ta kontakt med din far? Ingenting skjer hvis ingen prøver. Men jeg skjønner at det kan føles veldig vondt hvis du ikke oppnår noe. Det sier iallefall mer om faren din enn det gjør om deg.

Skulle ønske det var noe du kunne si til din mor for å få henne til å forstå. Du kan jo prøve med å si at hva du ønsker. Si at nå skal jeg si noe som er vanskelig for meg. Jeg vil at duskal høre på det jeg sier, tenke over det så jeg vil ikke ha noe svar eller diskusjon nå, bare at du tenker over det:. Jeg har behov for å føle at du lytter til det jeg sier, ikke at du alltid skal ha rett. Så forlater du rommet.

Selv om ting virker tungt og vanskelig nå, så er det kanskje ikke mange årene til du skal flytte hjemmefra. Sats på gode venner. Ofte forstår disse deg bedre enn noen foreldre kanskje gjør.

[Gjest Meegan]

P.S: Jeg synes det høres ut som om moren din har litt problemer. Dessverre er slike ting vanskelig å forandre for barna deres. Så hvis det skal hjelpe tror jeg kanskje Bup eller familierådgivningskontor må hjelpe. Men det kan være verdt å forsøke nå, da slikt gjerne ikke går over av seg selv.

[Speak]

Å være 17 år kan by på mange utfordringer i hverdagen. Kommunikasjon med foreldre er definitivt en.

Å få lov til å ha egne meninger er jo kjempeviktig, så jeg forstår at du blir frustrert når du alltid får høre at du har feil.

Kanskje du har noen eksepler til oss? Si at mamma og jeg har diskurtert dette. Den ene mener svar A og den andre mener svar B. Hva synes dere.

Da kan du jo fort få en pekepinn på om du eller mora di er help "på jordet".

Jeg vet også at det finnes en hjelpetelefon for ungdom. Men jeg klarer ikke å finne det. Helesøster på skolen kan sikkert hjelpe deg å finne noen du kan snakke med:-)

[Gjest Ulvinnen]

Jeg har en datter på 16, men vi krangler ikke. Det hender vi er uenige, men det er ikke så ofte.

Jeg tror kanskje det har hjulpet at jeg husker veldig godt hvordan det var å være på hennes alder. Så jeg vet mye om hva som er flaut, og som er vanskelig for henne. Det er ofte datteren min kommer med argument jeg ikke har tenkt på, der jeg må gi henne rett.

Det høres ut som om moren din er litt låst i tankegangen, hvis hun aldri klarer å se noe fra din side. Jeg skulle tro det varierer like mye med hvem av dere som har "rett", som i forhold mellom andre.

Har dere noen andre voksne dere kan involvere, som kan hjelpe til å se på sakene utenfra?

[Gjest ikke lett det der]

Har ingen klare råd til deg, vil bare si at det ikke er uvanlig å føle som du.

Har selv erfaring med en far som omtrent ikke tolererer andre meninger enn sine egne i en del saker. Dette ble det mye kranglig av i tenårene, men til slutt lot jeg rett å slett være å diskutere med ham i saker som ikke var veldig viktige for meg. Fikk positive tilbakemeldinger fra ham om at jeg var blitt greiere og mer medgjørlig, men det syntes jeg var ganske idiotisk - jeg hadde jo omtrent sluttet å si mine egne meninger hjemme. Få ros for bare å jatte med, liksom!

Skal prøve å ha dette klart i mente når jeg selv får tenåringer.

[srp1365380487]

Kanskje mora di bare er litt umoden...man blir ikke alltid klokere når man blir eldre, selv om man får mer erfaring.

Jeg syns hun er heldig som har en gutt som ikke krangler på de "viktige" tingene - min sønn krangler om alle regler og forordninger, og jeg har min fulle hyre med å holde rutiner osv å plass. Jeg har også måttet gi han rett i mye , mange ganger da jeg syntes jeg hadde fasiten selv, og jeg har lært masse av å være mor.

Kanskje du trenger flere voksenpersoner som kan være viktige for deg, en tante, onkel eller en venns foreldre?

Forresten er det ikke ulovlig for en tenåring å ta kontakt med f eks familievernkontoret. Da vil det være mest fruktbart om både du og mor dro dit, og at du presenterte for veilederen / terapeuten at du virkelig syns det er slitsomt og trist at dere har det slik, siden hun er den eneste du har. Får du henne med på noe sånt? Da kan man be om konkrete råd for å løse krangler og fastlåste situasjoner.