Hvor engasjerte er dere..

[Gjest Kald fisk?]

...i andre barn enn deres egne?

Jeg tenker da hovedsakelig på barn dere har et forhold til gjennom familie eller vennerkrets. som f.eks nevøer og nieser, eller barna til nære omgangsvenner.

Er dere oppriktig glad i, og føler dere knyttet til noen av disse barna?

Selv har jeg både nevøer og nieser i alderen 5-15 år, og vi har også vennepar med barn jeg ser jevnlig.

Jeg har et helt greit forhold til alle disse barna, og har en hyggelig omgangstone med dem når vi treffes.

Men følelsesmessig er jeg allikevel litt distansert, og kan ikke si at jeg er oppriktig GLAD I dem, i den forstand at jeg har behov for å treffe dem, eller at jeg føler noe savn når jeg ikke ser dem på en stund.

Jeg har heller aldri følt noe behov for å ta dem på fanget, eller leke og kose med dem da de var små.

Mine egne barn derimot, elsker jeg svært høyt og føler sterk omsorg for. Vi har mye fysisk kontakt, snakker mye sammen, og jeg vil tro at jeg er en god mor for dem.

Men jeg lurer av og til på om jeg er en dårlig tante/filletante siden jeg ikke finner det helt store følelsene og engasjementet i andre barn som jeg kanskje "burde" vært mere glad i?

Vil legge til at alle disse barna har gode hjem og omsorgsfulle foreldre selv. Så de mangler ingenting.

Er jeg kald og unormal?

Eller er dette bare et utslag av at folk er forskjellige?

[mil1365380270]

Jeg er akkurat som deg, så mulig jeg også er en kald fisk. Men jeg innbiller meg at om barna ikke kom fra gode hjem med gode foreldre, så ville jeg engasjert meg mer. Jeg får jo sterke følelser for unger jeg ikke kjenner i det hele tatt, som ikke har det bra.

[org]

Jeg er helt lik deg.

:-)

[sweetness]

Jeg er ganske så engasjert i mine tantebarn.. Bodde i nærheten av dem da de ble født og vokste opp og har alltid vært veldig nær dem. Nå når jeg har flyttet langt unna kjenner jeg ofte at jeg savner dem og jeg gleder meg alltid til vi skal treffes. Det er stas å være tante!!=)

[Gjest molotow]

Jeg er veldig glad i tantebarna mine, og jeg koser ofte med dem, leker med dem også videre, men jeg kan ikke si at jeg direkte savner dem når jeg ikke har sett dem på en stund...

[Gjest GA]

Det er ihvertfall himmelvid forskjell på det jeg føler for mine egne unger og det jeg føler for min foreløpig eneste niese.

Hun står meg nermere enn naboungene, men jeg savner henne ikke, og jeg tar henne ikke på fanget og koser med henne (hvis hun ikke trenger trøst el.l.) slik jeg gjør med mine egne unger.

[trollemor;o)]

De aller fleste tantebarna mine fikk jeg før jeg fikk egne barn. Jeg er umåtelig glad i de og har kost masse med alle sammen. Men jeg kan ikke si at jeg savner de nei, iallefall ikke nå etter at jeg fikk egne unger. Det er alltid kjekt å se de igjen:o)

[Gjest togli]

Jeg ble ikke tante før jeg fikk barn selv. Følelsene for egne barn er selvsagt mye sterkere enn for tantebarna. Samtidig er jeg fryktelig glad i de åtte (straks ni ...søsteren min ligger på føden nå ) niesene og nevøene mine.

De har flotte foreldre allesammen og jeg vet de blir tatt godt vare på. Et av mine tantebarn er fosterbarn (bor hos min søster med mann). Henne har jeg følt mer behov for å vise omsorg i det at jeg har kjent at jeg har ønsket å vise at hun er meg like kjær som de andre tantebarna mine.

[Aliza1365380759]

Jeg er svært engasjert i de to yngste barna jeg er tante til, og absolutt ikke engasjert i de fire eldste (de er 16 år eller eldre). Det er fordi jeg var så ung da jeg ble tante første gang, og fordi de fire eldste tilhører min eldste bror som er 16 år eldre enn meg, i tillegg til at han ble skilt da jeg var ca ti år gammel og forholdet til moren har vært mildt sagt anstrengt. De to yngste ble jeg tante til da jeg var 15 år og 22 år, og de snakker jeg med i telefonen ukentlig, sender/får brev og tegninger, bilder, videosnutter på mobilen og jeg sitter barnevakt for dem så snart anledningen byr seg. Det er litt for sjeldent den barnevaktbiten er mulig synes jeg, siden de bor veldig langt unna, men trenger de barnevakt i en dag eller fire nøler jeg ikke med å fly dit for å være barnevakt i alle fall (noe foreldrene setter pris på, barna er veldig glad i meg også). :-)

Har ikke så mye kontakt med barn her jeg bor, siden jeg ikke har familie her, barn selv eller venner med barn, men jeg er glad i en hel haug med barn jeg er mer eller mindre i slekt med, både på min og samboeren min sin side :-) Barn er gøy, bare de ikke er mine ;-)

[caprice]

Jeg er akkurat som deg, så mulig jeg også er en kald fisk. Men jeg innbiller meg at om barna ikke kom fra gode hjem med gode foreldre, så ville jeg engasjert meg mer. Jeg får jo sterke følelser for unger jeg ikke kjenner i det hele tatt, som ikke har det bra.

og denne kunne jeg også skrevet under på... :-)

[astridny]

Mine tantebarn (barna til broren min) er jeg kjempe glad i.

Og jeg bryr meg veldig om de,men barna til min svigersøster (min mann søster) er jeg "bare" litt glad i.

Det har nok med at min svigersøster har lagt så mye problemer og hun har ikke likt meg.

Så dermed så har vi ikke blitt skikkelig kjent med de barna.

[Speak]

Jeg har aldri vært noe glad i barn, og har det fortsatt slik. Så jeg har heller aldri noe behov for å enasjere meg i andres barn. Det kunne f.eks. aldri falle meg inn å sitte barnevakt i oppveksten...

Men allikevel elsker meg min datter over alt på denne jord.

[Gjest Elextra]

Jeg føler meg temmelig glad i nevøen min, men nærer likevel ikke på noen måte samme følelelse som for egne barn. Men føler meg f.eks. absolutt innstilt på å adoptere ham om det skulle være behov for det (neppe, heldigvis).

Er mer likegyldig overfor venners barn, må jeg innrømme.

[Gjest Kald fisk?]

Jeg har aldri vært noe glad i barn, og har det fortsatt slik. Så jeg har heller aldri noe behov for å enasjere meg i andres barn. Det kunne f.eks. aldri falle meg inn å sitte barnevakt i oppveksten...

Men allikevel elsker meg min datter over alt på denne jord.

Det er akkurat sånn jeg har det også!

Godt å høre at vi er flere.

[Gjest Kald fisk?]

Mine tantebarn (barna til broren min) er jeg kjempe glad i.

Og jeg bryr meg veldig om de,men barna til min svigersøster (min mann søster) er jeg "bare" litt glad i.

Det har nok med at min svigersøster har lagt så mye problemer og hun har ikke likt meg.

Så dermed så har vi ikke blitt skikkelig kjent med de barna.

Ja, det er klart at ytre omstendigheter som familieforhold og avstand, er med på å påvirke hvor mye kontakt man har.

Men jeg er av den typen som ikke har interesse for å engasjere meg , selvom jeg har muligheten.

[Speak]

Det er akkurat sånn jeg har det også!

Godt å høre at vi er flere.

Og selv om vi har det slik kan vi allikvel ta godt vare på andres barn. Vi bør bare ikke tro at vi må elske dem:-) Man kommer langt med vennlighet, høflighet og omsorg:-)

[pusi]

Og selv om vi har det slik kan vi allikvel ta godt vare på andres barn. Vi bør bare ikke tro at vi må elske dem:-) Man kommer langt med vennlighet, høflighet og omsorg:-)

Amen!

[Gjest Kald fisk?]

Og selv om vi har det slik kan vi allikvel ta godt vare på andres barn. Vi bør bare ikke tro at vi må elske dem:-) Man kommer langt med vennlighet, høflighet og omsorg:-)

Nettopp.

Som sagt så liker jeg barna, og har ingenting imot dem.

Men følelsene mine strekker seg liksom ikke utover dette.

Jeg føler heller ikke at jeg kjenner dem så godt. Men dette kommer nok av at hver gang vi treffes, så er jo barna mere opptatt av å leke med hverandre, enn å være sammen med oss voksne.

[AAA]

Jeg er veldig glad i alle mine nevøer/nieser. Men selvsagt er ikke følelsene i samme divisjon som de jeg har til egne barn.

Jeg ser også at jeg ikke har samme tid og interesse til å følge med på deres gjøren og laden som jeg hadde før jeg fikk barn. Igjen: Skulle nesten bare mangle..

[laban]

Jeg tror slett ikke du er unormal.

De to jeg er tante til, begynner å bli voksne nå. Det er hyggelig å følge dem, men jeg _følte_ nok litt mer da de var små. Tilknytningen jeg føler er nok veldig avhengig av at de er barna til mitt eneste søsken (lillesøsteren min).

Sånn til daglig har jeg nok varmere følelser for enkelte av kompisene til sønnen min. Det tror jeg er fordi de er såpass små ennå (9 - 10 år) og fordi jeg følger noen av disse fra uke til uke gjennom barneidrett. Jeg er ingen sportsidiot, men blir lett rørt av å se hvordan disse gutta modnes, strekker seg og gir alt - det hadde sikkert vært noe tilsvarende om jeg f.eks. hadde vært korpsdirigenten deres. Men altså, det er også noen av dem jeg har problemer med å like.

Jeg kan også bli litt sentimental når jeg ser noen av de tre barndomsvennene til datteren min som bor rett ved siden av oss, i russeantrekk. Men det er fordi jeg husker så godt hvordan de så ut på f.eks. første skoledag...