Hvor engasjerte er dere..

[Spirello]

Nja... kald og kald, det vil jeg vel ikke si.. Kommer kanskje an på hvor nært forhold du har til foreldrene også? Vet ikke.. jeg er i hvert fall veldig glad i niesa mi (dattera til broren min), og koser med henne når jeg ser henne. jeg er også glad i mine eks-tantebarn, dvs. nevøene til faren til sønnen min. De ser jeg ikke så ofte, men tenker på dem. Har kontakt med moren, som sender meg bilder osv. også møtes vi når de er i Oslo.

jeg var litt ekstramamma for den ene fetteren til sønnen min da vi bodde i samme blokk, så han var hos oss ganske ofte.

[Gjest Kald fisk?]

Nja... kald og kald, det vil jeg vel ikke si.. Kommer kanskje an på hvor nært forhold du har til foreldrene også? Vet ikke.. jeg er i hvert fall veldig glad i niesa mi (dattera til broren min), og koser med henne når jeg ser henne. jeg er også glad i mine eks-tantebarn, dvs. nevøene til faren til sønnen min. De ser jeg ikke så ofte, men tenker på dem. Har kontakt med moren, som sender meg bilder osv. også møtes vi når de er i Oslo.

jeg var litt ekstramamma for den ene fetteren til sønnen min da vi bodde i samme blokk, så han var hos oss ganske ofte.

Nei, jeg er vel ikke akkurat kald.

Vil kanskje heller kalle det litt likegyldig?

Men jeg har egentlig aldri vært noen barnekjær type i oppveksten heller.

Og nå som voksen har jeg egentlig mere enn nok med egne barn, jobb og fritidsaktiviteter.

[....AV]

Jeg har det helt som deg.

Jeg har imidlertid merket meg at de gangene vi har passet nevøer over noen dager uten at foreldrene er der, har jeg utviklet mere morsfølelse overfor dem. Jeg regner derfor med at hvis det hadde blitt aktuelt å overta omsorgen for noen av dem, noe vi hadde gjort uten å nøle, hadde jeg klart å behandle dem likeverdig med mine egne.

[morsan]

Jeg føler meg temmelig glad i nevøen min, men nærer likevel ikke på noen måte samme følelelse som for egne barn. Men føler meg f.eks. absolutt innstilt på å adoptere ham om det skulle være behov for det (neppe, heldigvis).

Er mer likegyldig overfor venners barn, må jeg innrømme.

Jeg føler omtrent som deg.

[Mirk]

Har en stesønn som jeg var mye mer glad i før jeg fikk barn selv. Da jeg fikk mitt eget, biologiske barn forstod jeg hvor høyt det går an å elske noen. Barnet mitt elsker jeg over alt på jord, og jeg deler ikke den samme kjærligheten for noen andre. Det bleknet liksom da jentungen ble født. Jeg engasjerer meg lite i andres barn. Bryr meg egentlig ikke en døyt. Jeg er ikke den som higer etter klemmer heller. Ungene til venner og bekjente får en hadet-klem, hvis jeg husker det, men det er bare for å være "høflig". Selv min nye tantunge på noen få måneder bryr meg lite.

Hvorfor jeg er slik aner jeg ikke, for jeg er ellers et utrolig følelsesmenneske som griner for den minste ting og er veldig flink til å sette meg inn i andres situasjon.

[Bookworm]

Jeg er som deg.

Jeg har egentlig aldri hatt noen spesielt sterke følelser overfor barn, bortsett fra mine egne. Er glad i mine tantebarn, og klarer fint å forholde meg til venninner - men jeg savner ingen når de ikke er her.

[Gjest Kald fisk?]

Takk til dere som har svart meg.

Fint å vite at flere har det på samme måte, og at jeg antagelig ikke er unormal og følelseskald allikevel.

Jeg har bare følt meg litt utenfor til tider, når jeg har hørt folk legge ut om hvor glad de er i sine nevøer, nieser, stebarn, nabobarn osv. og at de dåner av begeistring over nyfødte babyer.

Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i å ha slike følelser.

Men har inntrykk av det er litt tabu å innrømme at man ikke bryr seg så mye.

[filiokus81]

Jeg er akkurat som deg )

[kaffepiken]

Jeg er også omtrent som deg... Og ut fra denne tråden virker det ganske normalt å være sånn.

[miia]

Jeg hadde egne barn før jeg ble tante - og selvfølgelig føler jeg sterkere og annerledes for mine egne Men det er _veldig_ stas å være tante, ja!

Har nylig blitt tante på nytt, og jeg var såklart å besøkte mor og barn dagen etter fødsel; er nok veldig engasjert i nevøene mine Min eldste nevø savner jeg når jeg ikke har sett han på en stund (og da snakker jeg kanskje en uke, da vi sees flere ganger i uka til vanlig)... Etter denne trådn å dømme, så er visst jeg i overkant opptatt av mine tantebarn...

[Noraførr]

Hmmmm, høres nesten ut som meg dette )

Jeg har to barn, så jeg elsker over alt på jorden. Og det er bare overfor de jeg har denne altoppslukendekjærlighetsfølelsen.

Jeg har i tillegg tre stebarn, ett fosterbarn og tre stebarnebarn, som jeg pleier nær omgang med, men følelsesmessig kan det ikke sammenlignes med de følelsene jeg har for barna mine.

Når det gjelder nieser/nevøer, så bor de så langt unna, at det bare blir treff noen få ganger i året. Savner ikke at det skal være noe mer heller.

[tiliti]

Jeg er som deg.

[Gjest nuet]

Jeg er nok engasjert i mine egne barn stort sett ja..Selvsagt liker jeg noen barn bedre enn andre men har ikke samme kjærligheten for andre barn som for mine egne