Når vi kommuniserer....

[Gjest Kan ikke noe for at jeg har levet]

Jeg har levet et litt "spesiellt" liv med en urolig oppvekst, reist litt, bodd utenlands osv, samtidig har jeg vært veldig åpen for nye ting, tanker, situasjoner osv.

Det gjør at jeg føler jeg ikke har noen problem med å skjønne folks ståsted, også svært ofte på den måten at jeg har opplevet noe liknende selv.

Altså, når folk forteller noe så er det i 90 prosent av tilfellene mulig for meg å si "ja, det var en gang jeg...." eller noe sånt.

Jeg synes det er et form for dilemma.

Jeg er i fokus på at hvis jeg stadig forteller noe om meg selv når andre sier noe så kan det, selv om det er "samme ting", gjøre at jeg virker selvopptatt.

Samtidig så synes jeg ofte det kan virke "støttende" på et vis når noen forteller noe og jeg kan si jeg skjønner vedkommende godt siden jeg selv også har denne erfaringen.

Jeg prøver å sile her, og ofte så tier jeg still for ikke å virke "brautende" men jeg føler meg liksom ikke helt komfortabel med å fortie meg selv heller.

Ofte så sier jeg noe, men demper det kanskje veldig slik at det blir sakt men i en mer "uviktig" tone.

Hvordan håndterer jeg dette?

Jeg er en veldig sosial person, jeg får "alle" til å like meg så noe gjør jeg nok riktig. Men jeg tror og aner at jeg etter en tid kan virke veldig "sterk og synlig"

Jeg er meg og så lenge jeg er blid og ikke gjør noen noe så er det greit å være meg for meg Men jeg ønsker jo at folk føler seg vel i mitt selskap også over tid da.

Så hva gjør jeg med en slik situasjon?

[jubalong70]

Du fortsetter å sile

Du fortsetter å la andre sole seg i glansen av oppmerksomheten de får, uten å krype inn i strålen selv.

Det er vanskelig, men det er lurt.

[Gjest togli]

Når du penser inn på deg selv og deler av egne erfaringer der andre starta med å fortelle om seg selv, så pass på å samtidig stille lyttende spørsmål omkring deres situasjon. Da støtter du dem ved å lytte samtidig som du deler av egne erfaringer for å prøve å hjelpe til med å finne en løsning på problemet. Tror jeg...

[mrxx]

Det kan være at andre oppfatter deg som om at du bare skal snakke om deg selv og at det andre har opplevd ikke er noe spesielt fordi du da kommer med ei historie som er minst like god som deres.

I deres øyne vil du prøve å gjøre deg bedre eller minst like god eller at det du har opplevd er minst like ille, hvis du skjønner. Dette er slitsomt for andre.

Prøv å demp det du selv har opplevd og la de andre komme med sin historie uten at du selv kommer med hva du har opplevd. La de andre sole seg litt i glansen også. Du må være litt stor på det.

[Gjest Geir]

Slutt å tenk så mye (det hemmer deg) vær deg sjøl og følg magefølelsen, da vil andre også oppfatte deg som "hel" og oppriktig!

"Å være fullstendig ærlig overfor seg selv, er den største innsats et menneske kan gjøre i sitt liv. - Sigmund Freud"

[Gjest virkelig usikker]

Nesten som jeg skulle skrevet det selv.

Jeg sluttet nesten helt å komme med mine egne historier etter å ha lest diverse kommentarer på forum om at det kunne oppfattes slik som de skriver under her.

Resultatet har faktisk vært at folk har sluttet å betro seg til meg.

Så nå er jeg virkelig usikker på hva som er "korrekt".

[mirami]

Jeg har lest et sted at det er typisk kvinner å komme med historier om seg selv som likner på de historiene samtalepartnerne forteller. Og det er faktisk postitivt og virker støttende, det er ofte sånn kvinner kommuniserer! Ikke sånn å forstå at du skal dominere samtalene helt. Et helt tilfeldig eksempel: hvis en venninne klager over at kjæresten kun svarer med enstavelsesord på sms, kan jeg feks si: "ja, det har jeg opplevd med kjæresten min også" og fortelle hva jeg tenkte i den situasjonen, og så pense samtalen tilbake på henne.

Jeg tror ikke du trenger å bekymre deg nevneverdig over det, med mindre det er hemmende sosialt. hvis du merker at du har "tatt over fokus" kan du jo bare si noe sånt som "nå har vi snakket nok om meg, det var jo egentlig du som ville si noe".

[Gjest Kan ikke noe for at jeg har levet]

Jeg har lest et sted at det er typisk kvinner å komme med historier om seg selv som likner på de historiene samtalepartnerne forteller. Og det er faktisk postitivt og virker støttende, det er ofte sånn kvinner kommuniserer! Ikke sånn å forstå at du skal dominere samtalene helt. Et helt tilfeldig eksempel: hvis en venninne klager over at kjæresten kun svarer med enstavelsesord på sms, kan jeg feks si: "ja, det har jeg opplevd med kjæresten min også" og fortelle hva jeg tenkte i den situasjonen, og så pense samtalen tilbake på henne.

Jeg tror ikke du trenger å bekymre deg nevneverdig over det, med mindre det er hemmende sosialt. hvis du merker at du har "tatt over fokus" kan du jo bare si noe sånt som "nå har vi snakket nok om meg, det var jo egentlig du som ville si noe".

''''"ja, det har jeg opplevd med kjæresten min også" og fortelle hva jeg tenkte i den situasjonen, og så pense samtalen tilbake på henne.''''

Det er vel slik jeg faktisk ofte gjør tror jeg. Jeg kan også le, trykke støttende på armen eller sånn og si noe sånt som "nå kakler jeg ille om meg selv du, sorry" og slikt gjør nok til at folk får et avslappet forhold til meg sånn sett.

Men det er ikke lett alltid

[Gjest Kan ikke noe for at jeg har levet]

Nesten som jeg skulle skrevet det selv.

Jeg sluttet nesten helt å komme med mine egne historier etter å ha lest diverse kommentarer på forum om at det kunne oppfattes slik som de skriver under her.

Resultatet har faktisk vært at folk har sluttet å betro seg til meg.

Så nå er jeg virkelig usikker på hva som er "korrekt".

Det er vel det jeg er redd for også, at jeg skal bli "anonym", litt kjedelig og at folk ikke skal kunne identifisere seg med meg på en måte.

Derfor er jeg heller ikke helt komfortabel med å fortie meg selv som jeg skrev.

Jeg er fryktelig sprudlende og bablende, sosial og blid så jeg lurer på om det er meg helt enkelt og at jeg ikke skal kutte ut å kommentere men at jeg skal finne beste måten å gjøre det på slik at andre ikke føler seg overkjørt.

Noen ganger er det nok også helt greit å tie, det er bare å lære seg når og hvordan til de satte situasjoner

[Gjest Kan ikke noe for at jeg har levet]

Slutt å tenk så mye (det hemmer deg) vær deg sjøl og følg magefølelsen, da vil andre også oppfatte deg som "hel" og oppriktig!

"Å være fullstendig ærlig overfor seg selv, er den største innsats et menneske kan gjøre i sitt liv. - Sigmund Freud"

''''Slutt å tenk så mye (det hemmer deg) vær deg sjøl og følg magefølelsen, da vil andre også oppfatte deg som "hel" og oppriktig!''''

Det var en varm og god setning. Der er nok mest meg å være meg selv ja, jeg er nok litt over the edge for noen men jeg vet at andre trives veldig godt i mitt selskap. Jeg blir kalt hiper men folk ler rundt meg og stemningen er ofte veldig avslappet og artig rundt meg. Og det er vel egentlig en fin gave å kunne få til.

Jeg burde nok være meg selv så langt det går an, men lage men kanskje være litt obs på at jeg også skal ha stunder å dempe meg og også tie stille (slik jeg er fokusert på nå)

Kanskje

[Gjest Kan ikke noe for at jeg har levet]

Det kan være at andre oppfatter deg som om at du bare skal snakke om deg selv og at det andre har opplevd ikke er noe spesielt fordi du da kommer med ei historie som er minst like god som deres.

I deres øyne vil du prøve å gjøre deg bedre eller minst like god eller at det du har opplevd er minst like ille, hvis du skjønner. Dette er slitsomt for andre.

Prøv å demp det du selv har opplevd og la de andre komme med sin historie uten at du selv kommer med hva du har opplevd. La de andre sole seg litt i glansen også. Du må være litt stor på det.

Det er dette jeg prøver på

Jeg prøver å si ting bagatellmessig noen ganger, og tier noen ganger og snakker med noen ganger.

Det er nok en liten læreprosess det å vite å bruke det forskjellige til riktige tider og i passende mengder.

[Gjest Kan ikke noe for at jeg har levet]

Når du penser inn på deg selv og deler av egne erfaringer der andre starta med å fortelle om seg selv, så pass på å samtidig stille lyttende spørsmål omkring deres situasjon. Da støtter du dem ved å lytte samtidig som du deler av egne erfaringer for å prøve å hjelpe til med å finne en løsning på problemet. Tror jeg...

Tror det er en god tanke togli, det å gjerne kunne fortelle om seg selv men pensle tilbake på vedkommende etterpå.

Dette gjør jeg faktisk mange ganger også, siden jeg ofte kommer på at jeg snakker når jeg har kommet i gang og det er for sent å stoppe Dette fungerer greit i allefall.

[Gjest Kan ikke noe for at jeg har levet]

Du fortsetter å sile

Du fortsetter å la andre sole seg i glansen av oppmerksomheten de får, uten å krype inn i strålen selv.

Det er vanskelig, men det er lurt.

Gjør så godt jeg kan

[KaVa]

Synes ikke dette er noe problem i de aller fleste situasjoner - men når det gjelder svært vanskelige situasjoner, skal man være forsiktig (alvorlig sykdom/dødsfall). I og med at man ikke har opplevd nøyaktig det samme som andre, kan det virke støtende eller sårende.

Men på mer uskyldige ting - helt OK!

[Glimtipper]

Jeg tror kunsten ligger i å fortelle om sin egen erfaring for å bidra til den andres historie/problem. Vær obs på at du ikke avbryter og at du øyeblikkelig får samtalen tilbake til å handle om den du snakker med.

For eksempel:

Hanna forteller om moren sin som må på sykehjem snart, men ikke ønsker det.

Tor spør: "Synes du det er ubehagelig at hun må flytte når hun ikke har lyst?"

Hanna bekrefter dette.

Tor sier: "Faren min måtte flytte på sykehjem etter at moren min døde. Jeg hadde veldig dårlig samvittighet for det, men så snart han hadde vennet seg til den nye situasjonen fikk han et helt nytt liv. På grunn av den sosiale omgangen på sykehjemmet ble han langt mer levende på sine siste dager. Kanskje du vil oppleve det samme med moren din?"

[løvinne71]

Siden du er såpass bevisst på dette selv, så tror jeg absolutt ikke det er noe problem.

Jeg er litt sånn som deg. Men prøver å sortere litt eller hvor relevante min erfaringer er i samtalen, og at det ikke skal oppfattes som at jeg prøver "overgå" vedkommende jeg snakker med.

Jeg synes selv det virker positivt når folk uttrykker forståelse og gjenskjennelse i ting jeg forteller. Det gir en følelse av å bli hørt og forstått, og andres tanker og erfaringer kan jo være til hjelp for meg.

[Gjest togli]

Tror det er en god tanke togli, det å gjerne kunne fortelle om seg selv men pensle tilbake på vedkommende etterpå.

Dette gjør jeg faktisk mange ganger også, siden jeg ofte kommer på at jeg snakker når jeg har kommet i gang og det er for sent å stoppe Dette fungerer greit i allefall.

Jeg kjenner meg faktisk litt igjen i det du sier, for jeg liker også å skravle

[Gjest Kan ikke noe for at jeg har levet]

Siden du er såpass bevisst på dette selv, så tror jeg absolutt ikke det er noe problem.

Jeg er litt sånn som deg. Men prøver å sortere litt eller hvor relevante min erfaringer er i samtalen, og at det ikke skal oppfattes som at jeg prøver "overgå" vedkommende jeg snakker med.

Jeg synes selv det virker positivt når folk uttrykker forståelse og gjenskjennelse i ting jeg forteller. Det gir en følelse av å bli hørt og forstått, og andres tanker og erfaringer kan jo være til hjelp for meg.

Flott å høre at andre skjønner situasjonen og ikke ser helt den store krisen her. Det roer meg litt

[Gjest Kan ikke noe for at jeg har levet]

Jeg tror kunsten ligger i å fortelle om sin egen erfaring for å bidra til den andres historie/problem. Vær obs på at du ikke avbryter og at du øyeblikkelig får samtalen tilbake til å handle om den du snakker med.

For eksempel:

Hanna forteller om moren sin som må på sykehjem snart, men ikke ønsker det.

Tor spør: "Synes du det er ubehagelig at hun må flytte når hun ikke har lyst?"

Hanna bekrefter dette.

Tor sier: "Faren min måtte flytte på sykehjem etter at moren min døde. Jeg hadde veldig dårlig samvittighet for det, men så snart han hadde vennet seg til den nye situasjonen fikk han et helt nytt liv. På grunn av den sosiale omgangen på sykehjemmet ble han langt mer levende på sine siste dager. Kanskje du vil oppleve det samme med moren din?"

Takk

[mirami]

''''"ja, det har jeg opplevd med kjæresten min også" og fortelle hva jeg tenkte i den situasjonen, og så pense samtalen tilbake på henne.''''

Det er vel slik jeg faktisk ofte gjør tror jeg. Jeg kan også le, trykke støttende på armen eller sånn og si noe sånt som "nå kakler jeg ille om meg selv du, sorry" og slikt gjør nok til at folk får et avslappet forhold til meg sånn sett.

Men det er ikke lett alltid

Da tror jeg du ikke trenger bekymre deg så mye for at du dominerer..

Det kan ikke være noe sånt som at du ovenfor folk du ikke kjenner så godt er tilbakeholden og lyttende, og når du blir ordentlig kjent blir du skravlete, og føler du er dominerende i forhold til slik du var før selv om du egentlig bare er trygg på deg selv? jeg har nemlig den følelsen av og til, men (tror) det bare er noe jeg innbiller meg..