Er det uhøflig å ikke gå?

[Gjest usikker på dette]

Kameraten til kjæresten min har mistet sin mor. Jeg har kjent kameraten i mange år, gjennom kjæresten min, men kun truffet moren ved to svært korte anledninger. Nå er hun død, og jeg er "invitert" (sier man det?) i begravelsen.

For å være helt ærlig: Jeg har egentlig ikke tid til å gå pga jobb, og jeg har heller ikke lyst. Jeg synes i grunn det er litt rart å invitere meg, jeg ville aldri ha tenkt på at han skulle komme i _min_ mors begravelse - som han har truffet omtrent like mye (lite).

Hva tenker dere? Er det uhøflig å ikke gå?

[kaffepiken]

Jeg ville i hvertfall prøvd å fått til å komme. Hvis han har bedt deg komme, betyr det sikkert noe for ham at du er der. Selv om du ikke kjente moren, så kjenner du jo ham.

Men har man ikke mulighet så har man ikke mulighet. Det er en ærlig sak, det.

[Gjest agree]

Å delta/ikke delta i en begravelse synes jeg er noe som bør være opp til hver enkelt. Jeg synes ikke du i avgjørelsen skal vurdere hvorvidt du kjente moren eller ikke, men om du ønsker å være der for din kamerat.

[morsan]

Å delta/ikke delta i en begravelse synes jeg er noe som bør være opp til hver enkelt. Jeg synes ikke du i avgjørelsen skal vurdere hvorvidt du kjente moren eller ikke, men om du ønsker å være der for din kamerat.

Enig med deg.

[Mirabell]

Man går ofte i en begravelse for å vise sin støtte til en som har misten en av sine, selv om man ikke nødvendig vis kjente avdøde. Når det er sagt, er det selvsagt opp til deg om du vil gå eller ikke. Det er i alle fall ikke uhøflig, hvis du sier fra på en OK ¨måte.

[Gjest mimi le clown]

Hvis det er kameraten din selv som har "invitert" deg synes jeg det er uhøflig å ikke komme. Det blir som han ber om støtte i sorgen og du sier nei.

[Gjest usikker på dette]

Hvis det er kameraten din selv som har "invitert" deg synes jeg det er uhøflig å ikke komme. Det blir som han ber om støtte i sorgen og du sier nei.

ok, jeg har aldri sett det på den måten faktisk.. Har kun vært i 2 begravelser i hele mitt liv, til familie. Men ser at flere svarer dette, og vi er jo egentlig veldig gode venner.. Får se om jeg kan ordne det med jobb da.

[brilleslangen]

Da samboeren til onkelen min døde dro jeg i begravelsen hennes selv om jeg bare de truffet henne en gang(de rakk bare være samboere noen måneder før ho gikk bort) Jeg gikk altså ikke i begravelsen pga henne, men for onkelen min som trengte å vite at noen brydde seg om ham.

[Gjest usikker på dette]

Da samboeren til onkelen min døde dro jeg i begravelsen hennes selv om jeg bare de truffet henne en gang(de rakk bare være samboere noen måneder før ho gikk bort) Jeg gikk altså ikke i begravelsen pga henne, men for onkelen min som trengte å vite at noen brydde seg om ham.

da er dere jo også i slekt, og familiebegravelser går man jo i. Se forøvrig svaret til mimi le clown

[AAA]

En begravelse er jo like mye for de som sitter igjen som for den som er død.

Så hvis en nær pårørende har gitt uttrykk for at han gjerne vil at du skal være der, så tror jeg at jeg ville gjort mitt ytterste for å kunne gå.

[Gjest usikker på dette]

En begravelse er jo like mye for de som sitter igjen som for den som er død.

Så hvis en nær pårørende har gitt uttrykk for at han gjerne vil at du skal være der, så tror jeg at jeg ville gjort mitt ytterste for å kunne gå.

jeg har svart på dette nå, se litt nedover.

[Gjest JUSTaMinute]

Tror du er ganske ung. Det er slikt som det her en skjønner mer av når en får noen år på baken og har opplevd flere dødsfall både i egen og andres familie. Jeg selv har vært i begravelser til folk som har stått meg nær, men hvor jeg aldri hadde truffet noen av de pårørende. Slikt kan jo feks skje hvis den som dør hadde vokst opp på et annet sted, og flyttet langt vekk, da er det ikke uvanlig at vennekretsen ikke kjenner familie og gamle venner.

En annen variant er at en kjær person for meg har mistet en av sine nærmeste, da har jeg gått for å støtte min venn, selv om jeg ikke kjente avdøde i det hele tatt.

Da jeg mistet min mor var det feks en stor trøst at folk jeg bare hadde hørt om møtte opp i begravelsen. Men de hadde vært en del av hennes liv, og det var godt å vite at de hadde vært glad i henne og savnet henne. De hadde jo også hørt om meg, på den måten fikk vi god kontakt, og det var en veldig trøst for meg på begravelsesdagen, siden jeg er enebarn, og min far var ikke heller i live.

[Speak]

Du går jo for å støtte kameraten. Ikke for å ta farvel med mora som du nesten ikke kjenner.

Men i et slikt tilfelle er det like greit om du går eller om du velger å ikke gå synes jeg.

[Gjest Elextra]

ok, jeg har aldri sett det på den måten faktisk.. Har kun vært i 2 begravelser i hele mitt liv, til familie. Men ser at flere svarer dette, og vi er jo egentlig veldig gode venner.. Får se om jeg kan ordne det med jobb da.

Fint .

Min erfaring er at man aldri angrer at man gikk i en begravelse man vurderer å gå i, men det er fort å angre at man ikke gikk. Det er hyggelig for gjenlevende at man viser respekt og støtte ved å komme i begravelsen. Etterhvert som jeg blir eldre har jeg lavere terskel for å gå i begravelser.

[Gjest mimi le clown]

ok, jeg har aldri sett det på den måten faktisk.. Har kun vært i 2 begravelser i hele mitt liv, til familie. Men ser at flere svarer dette, og vi er jo egentlig veldig gode venner.. Får se om jeg kan ordne det med jobb da.

Jeg ville stått på litt for å kunne bli med hvis det var meg, for støtte i sorgen betyr enromt mye. Jeg husker godt hvem som kom i min fars begravelse. Det er mange år siden nå, men jeg føler fortsatt i dag at de er mennesker som er der for meg når det virkelig gjelder. At de ikke bare er solskinnsvenner hvis du skjønner hva jeg mener. Det kan godt være at det bare er noe jeg innbiller meg, men det er rart med følelser. Likevel har jeg jo selvsagt forståelse for at ikke alle takler å gå i begravelse.