Med barn i trassalder - er dere alltid saklige?

[Luska]

6-åringen er i trassalderen for tida. Ofte er hun snill, grei og yndig, men hun kan også være et lite monster. Hun kan aldri, og da mener jeg ALDRI gjøre som jeg sier på første forsøk. Jeg må gjenta x antall ganger før det skjer noe, og ofte må jeg bli (for) sint, noe som ofte ender med tårer og krangel.

I går kveld ba jeg henne bli med på badet for kveldsstell. Hun somla og nektet og gikk inn på rommet og begynte å leke med ei dokke. Jeg mista rett og slett besinnelsen, røska dokka fra henne og kastet den avgårde, og bar ungen inn på badet. Hun ble selvsagt lei seg og redd for at dokka ble ødelagt. Jeg ble lei meg selv også, for det er ikke sånn jeg ønsker å reagere. Jeg ønsker å reagere "riktig", dvs. å kunne bli sint og streng, men på en saklig måte forklare at sånn kan hun ikke oppføre seg.

Vel, dokka ble ikke ødelagt, heldigvis, og den saklige forklaringen tok jeg med henne på fanget etterpå, hvor jeg ba om unnskyldning for at jeg ble SÅ sinna, men poengterte at når hun oppfører seg sånn, så har jeg lov å bli sint, men at jeg ikke bør bli sint på den måten. Selv nektet hun å be om unnskyldning for at hun var trassen, men var enig i at det ikke er koselig når det blir på den måten.

Må nevnes at vi er i en supervanskelig tid for familien akkurat nå, og det medvirker nok til at lunta mi er kortere enn den bør være. Og denne episoden er ikke enestående, har hatt flere lignende i det siste.

Kan dere andre, "normale" mødre miste besinnelsen på den måten også, eller må jeg virkelig ta meg sammen for at ikke ungen skal få varige men og bli usikker og trist?

[Mandolaika]

Selvfølgelig er det normalt at man kan miste besinnelsen av og til, vi er da bare mennesker vi foreldre også. De som påstår at de aldri mister besinnelsen og alltid handler pedagogisk riktig, lyver. Viktig at du tok en prat med henne etterpå.

Ikke rart du mistet besinnelsen og at hun kanskje værer at noe er litt ekstra vanskelig i familien akkurat nå, som du skriver at det er.

Ønsker dere alt godt.

[AneM1365380603]

Du beskriver jo vår datter der. Hun er så somlete for tiden. Hun haler alltid ut tiden når hun skal gjøre noe lite lystbetont, og vi må ofte gi flere beskjeder før det skjer noe. Det er som om hun lukker igjen ørene.

Så gir hun seg ikke om hun vil ha noe. Det blir gnagsår i ørene, og hun er en mester i å lage furtefjes.

Dette er kanskje ganske typisk for alderen, så det er håp for oss begge om at det går over snart

Jeg pleier vanligvis å beherske meg. Er jeg bare litt usaklig får jeg høre det av henne Hun lagrer alt som blir sagt og gjort, og drar det fram igjen ved en (u)passende anledning.

[Gjest Tatjana]

Det hender ja, men all erfaring har lært meg at hvis jeg mister besinnelsen og hisser meg opp så eskalerer konflikten og blir ti ganger verre og tar _mye_ lenger tid å løse opp i.

Så jeg pleier så godt jeg kan å tenke på hva jeg vil oppnå: Å få ungen til sengs om kvelden, opp om morgenen, whatever, og minner meg sjøl på at det er målet. Og at det målet brått kommer mye lenger unna hvis jeg begynner å skrike eller kaste ting eller tvangsflytte på unger.

Men det hender jeg teller til både 100 og 200.... Og forresten så syns jeg bestikkelser er en glimrende ting i denne sammenhengen, når alt har gått i lås.

[jubalong70]

Jeg kan absolutt miste besinnelsen en gang i blant. Og så ber jeg om unnskyldning etterpå og forklarer hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde.

Kyss og klem, og så er vi alle venner igjen

[Gjest Ikke lett dette]

Gutten min er snart 8 år og har vært sånn lenge no. Det hender at jeg blir sint men har funnet ut at da tar det lengere tid å få han i seng eller til å kle på seg pga at da må jeg trøste han først

[Gjest Kimmie]

Har mistet tolmodigheten jeg også opp gjennom årene ja,hehe. Men det er lovlig det

[Lotte :o)]

''Kan dere andre, "normale" mødre miste besinnelsen på den måten også''

Aaaaaldriiii *kremt* ;-)

[Lillemus]

[quote name=Lotte )' timestamp='1243603582' post='4157529]

''Kan dere andre, "normale" mødre miste besinnelsen på den måten også''

Aaaaaldriiii *kremt* ;-)

Nei, du er da alltid så rolig og avbalansert du.... ;o)

[Lotte :o)]

Nei, du er da alltid så rolig og avbalansert du.... ;o)

Jepp... nemlig.

[Gjest nå blir jeg snart gjenkjent]

Med tre aktive unger født på tre år, en som er verdensmester i å "teste grenser" og ei jente som endelig skal utredes for AD/HD så er det helt naturlig at man tilter avogtil, så det du beskriver er nok en helt menneskelig reaksjon.

Selv om vi er foreldre, og burde reagere rett alltid, så er det nå ikke sånn det er i virkeligheten. Vi er bare mennesker, og har menneskelige reaksjoner. Jeg tror ungene har godt av å se alle sidene. (du klarte jo tilogmed og forklare etterpå og sette ord på ting, FLOTT!!)

[Gjest Kayia]

Jeg syns det er kjempeflott å være mamma, og det å ha sett jr vokse opp er det beste jeg har gjort i livet mitt:) Jeg syns hver alder har sin sjarm, de er jo bare fabelaktige i 1- 4 årsalderen når de er på sjarmoffensiven _hele tiden_, og fjortistiden vi er inne i nå er kjempespennende. Men akkurat det året han var skolestarter var krevende, og jeg husker nok tilbake på noen episoder som kunne vært taklet annerledes ja...

Også hos oss var det hektisk på alle mulig måter, men i tillegg oppførte jr seg nesten pubertalt, og gråt sørgelig eller freste av sinne om hverandre for den minste ting. Slitsomt, og aaaaaalt måtte dessuten sies minst ti ganger.

Jeg fikk høre at dette var veldig vanlig, og at man faktisk snakker om at mange unger har en prepubertal fase akkurat i 6- årsalderen. Hold ut, det går over, og ikke vær streng med deg selv. Barn tåler at mor og far sprekker, men ta en god prat med h*n etter slike episoder. Allerede året etter var vi tilbake til hverdagen her i huset, og har vært det siden - også nå midt iden _virkelige_ fjortistiden.

[trollemor;o)]

jeg er ikke saklig, pedagogisk og PK når ungene har raseriutbrudd ol nei...

[brilleslangen]

Du beskriver jo vår datter der. Hun er så somlete for tiden. Hun haler alltid ut tiden når hun skal gjøre noe lite lystbetont, og vi må ofte gi flere beskjeder før det skjer noe. Det er som om hun lukker igjen ørene.

Så gir hun seg ikke om hun vil ha noe. Det blir gnagsår i ørene, og hun er en mester i å lage furtefjes.

Dette er kanskje ganske typisk for alderen, så det er håp for oss begge om at det går over snart

Jeg pleier vanligvis å beherske meg. Er jeg bare litt usaklig får jeg høre det av henne Hun lagrer alt som blir sagt og gjort, og drar det fram igjen ved en (u)passende anledning.

''Hun er så somlete for tiden. Hun haler alltid ut tiden når hun skal gjøre noe lite lystbetont, og vi må ofte gi flere beskjeder før det skjer noe. Det er som om hun lukker igjen ørene.

Så gir hun seg ikke om hun vil ha noe. Det blir gnagsår i ørene, og hun er en mester i å lage furtefjes.''

Er du helt sikker på at det er din unge du skriver om?. Jeg synes det høres mistenkelig ut som min fireåring jeg...Noen ganger føles det som om jeg skal bli sprø...

Og det blir jeg kanskje også? Jeg greier iallfall ikke besinne meg alltid.(jeg har også engang endt opp med å kaste dukka avgårde, og båret med meg ungen på badet. Jeg kastet den riktignok inn på rommet hennes etter å ha gitt et mange beskjeder om at ho skulle gå og legge dukka på rommet og deretter gå på badet selv. Gav ho beskjeden flere ganger uten at ho responderte. Og ho fikk også en tydelig siste advarsel . Og likevel måtte ho tøye grensen enda litt lenger. Og da flippet jeg ut et øyeblikk.

[UlrikkeE]

Jeg har gjort omtrent nøyaktig tilsvarende med vår treåring...

Er ikke stolt av det - men så lenge det skjer en gang hvert jubelår, og man snakker sammen etterpå, så tror jeg ungene egentlig har godt av å se at det kan renne over for mamma også....

[AneM1365380603]

''Hun er så somlete for tiden. Hun haler alltid ut tiden når hun skal gjøre noe lite lystbetont, og vi må ofte gi flere beskjeder før det skjer noe. Det er som om hun lukker igjen ørene.

Så gir hun seg ikke om hun vil ha noe. Det blir gnagsår i ørene, og hun er en mester i å lage furtefjes.''

Er du helt sikker på at det er din unge du skriver om?. Jeg synes det høres mistenkelig ut som min fireåring jeg...Noen ganger føles det som om jeg skal bli sprø...

Og det blir jeg kanskje også? Jeg greier iallfall ikke besinne meg alltid.(jeg har også engang endt opp med å kaste dukka avgårde, og båret med meg ungen på badet. Jeg kastet den riktignok inn på rommet hennes etter å ha gitt et mange beskjeder om at ho skulle gå og legge dukka på rommet og deretter gå på badet selv. Gav ho beskjeden flere ganger uten at ho responderte. Og ho fikk også en tydelig siste advarsel . Og likevel måtte ho tøye grensen enda litt lenger. Og da flippet jeg ut et øyeblikk.

Vår 6-åring hadde også en vanskelig periode fra ca 3 til 4,5 år. Etter det var hun en drøm Håper dere også ser det snart. De blir plutselig så harmoniske og kjekke før det igjen braker løs...

Hun var mer frekk sist hun "trasset". Nå er det gnål og furting, i tillegg til somling. Heldigivs er hun en solstråle mellom slagene

[Gjest GA]

Jeg har gjort omtrent akkurat det samme...

Særlig hvis jeg er sliten eller utav meg. Er jeg opplagt er det lettere å bli streng uten å involvere egne følelser så man blir sint og fortvilet i tillegg.

Jeg tror det aller viktigste etter sånne situasjoner er å be om unnskyldning for at man gikk i taket (uten å unnskylde oppførselen som forårsaket utbruddet)

[tzatziki1365380058]

''Kan dere andre, "normale" mødre miste besinnelsen på den måten også, ''

Nei, aldri. Her er vi bare milde, gode, saklige og lavmælte hele tiden

[Gjest togli]

''Kan dere andre, "normale" mødre miste besinnelsen på den måten også, ''

Nei, aldri. Her er vi bare milde, gode, saklige og lavmælte hele tiden

Henger meg på den ;-)

*forsøker å skjule lyvekrysset bak ryggen*