Tabu følelser i forhold til kjønn på barn.

[Gjest lisaMarianne]

Vet ikke andre steder jeg kan lufte dette. Jeg ønsker meg så forferdelig en datter! Fikk en gutt i januar. Vi visste ikke kjønnet og inni meg følte jeg at det var ei jente. Da gutten kom ble jeg bare kjempeglad og jeg fikk morsfølelse for ham med en gang. Men nå er ting annerledes. Jeg elsker den lille gutten min over alt på jord, men jeg blir misunnelig på alle som har døtre. Hvis jeg ser en mor med en datter, får jeg et sug inni meg.

Vi har planer om 3-4 barn, men jeg er så redd for at alle sammen blir gutter. Vet at sannsynligheten for dette ikke er så stor, men det er noe jeg frykter. Jeg gruer meg til gutten min blir større og begynner å interessere seg for biler og gravemaskiner. Jeg føler at jeg aldri kan få det samme båndet med ham som jeg vil kunne få med en datter. Føler meg utenfor når mannen min tuller og sier til gutten vår at de skal se fotballkamp sammen. Jeg ønsker meg ei jente som jeg kan dele et spesielt bånd med, som vi kan ha hele mitt liv. Hvis man bare har gutter får man jo en svigerdatter som kanskje vil være mest tilknyttet sin egen mor osv.. Vil man f.eks få like god kontakt med barnebarn når man er guttemamma?

Ønsket mitt er så sterkt at jeg vurderer å reise til USA e.l for å bestemme kjønnet på neste barn.

Er det noen som har noen tanker om dette? Jeg vet at jeg burde skjerpe meg og at det ikke er lov å tenke sånn, men tro meg.. Jeg har virkelig forsøkt, men disse tankene slipper ikke taket.

[Gjest Fairytaaale]

Hei.

Jeg skjønner veldig godt hva du sier, men regner med at du kommer til å få en del pepper for dette innlegget. Du burde være utrolig lykkelig for at du er i stand til å få barn i det hele tatt!

Men som sagt skjønner jeg deg også for jeg er mor til en gutt på 6 år og etterhvert som årene går så merker jeg at han kommer nærmere og nærmere sin far (som ikke er en negativ ting, men jeg føler meg nok litt utenfor og alene av og til) og siden vi er skilt er jeg vel redd for at det ikke er mange årene til han ytrer ønske om å flytte til faren sin.

Jeg syns allikevel at når dere har planer om flere barn så er det litt hull i hodet å begynne å tenke på USA-tur for å bestemme kjønnet på barnet.

Ønsker dere lykke til og håper på jente til deg ved neste forsøk.

[Gjest mimi le clown]

Du vet at det ikke er noen garanti for at det blir et spesielt bånd mellom deg og din fremtidige datter? Jeg og moren min er som fra to ulike planeter selv om vi begge er hunkjønn;) Det båndet er totalt fraværende.

Når det er sagt tror jeg det er ganske mange som bærer på et ønske om et barn av et bestemt kjønn, så jeg tror ikke på noen måte du trenger å føle deg unormal.

[Gjest lisaMarianne]

Hei.

Jeg skjønner veldig godt hva du sier, men regner med at du kommer til å få en del pepper for dette innlegget. Du burde være utrolig lykkelig for at du er i stand til å få barn i det hele tatt!

Men som sagt skjønner jeg deg også for jeg er mor til en gutt på 6 år og etterhvert som årene går så merker jeg at han kommer nærmere og nærmere sin far (som ikke er en negativ ting, men jeg føler meg nok litt utenfor og alene av og til) og siden vi er skilt er jeg vel redd for at det ikke er mange årene til han ytrer ønske om å flytte til faren sin.

Jeg syns allikevel at når dere har planer om flere barn så er det litt hull i hodet å begynne å tenke på USA-tur for å bestemme kjønnet på barnet.

Ønsker dere lykke til og håper på jente til deg ved neste forsøk.

Tusen, tusen takk for forståelsen. Ja, regner med en del pepper, men det får bare komme. Jeg vet at jeg burde tenke at jeg er heldig som kan bli gravid og fordi jeg har fått en velskapt sønn, men disse følelsene går ikke vekk likevel. Jeg er jo en voksen dame som burde vite bedre, men..

[jubalong70]

Jeg tror ikke du er den eneste som har slike tanker.

Vi fikk to døtre først. Og mannen min var helt klar når vi ventet tredje barnet, at han virkelig, virkelig ønsket seg en sønn nå. Han visste selvsagt at han kom til å elske den lille om det ble ei jente, men han kom også til å bli skuffet.

Nå ble det en gutt til slutt

Jeg syntes det lenge var rart å ha en sønn. Som du sier, jeg kan ikke se meg selv i ham. Jeg har 0 interesse for biler, gravemaskiner og fotball - samtidig som jeg jo må vise interesse for det for hans skyld.

Nå har gutten blitt 3,5 år gammel, og jeg kan med hånden på hjertet si at han er gullgutten min. Jeg koser meg når jeg ser hvordan han nyter å se på gravemaskiner. Jeg sparker fotball med ham, og vi herjer og klatrer og har det kjempekoselig sammen.

Han er også verdens største koseklump, som gjerne kroer seg på fanget til mamma'n sin.

Jeg kan ikke si at jeg gleder meg til fotballkamper i øsende regnvær, men for hans skylder takler jeg det meste

Jeg synes ikke du skal tenke noe særlig mer på USA. Dere har bare fått 1 barn så langt, og har planer om å ha mange. Hvem vet, kanskje er det jenta som kommer neste gang.

Og bare så det er sagt. Hadde vi hatt 2 gutter fra før, så hadde jeg følt det akkurat som mannen min - jeg hadde virkelig blitt skuffet om det hadde kommet en gutt til. Jeg ville VELDIG gjerne ha ei jente.

[Gjest Elextra]

Jeg tror det vil være en fare for at dine forventninger om svakere bånd til en gutt enn til en jente blir selvforsterkende, dvs. du ubevisst knytter svakere bånd til sønnen din enn du hadde trengt å gjøre.

Jeg har to gutter og har aldri følt som du. Riktignok hadde jeg et visst ønske om jente andre gangen (bare for å oppleve å ha en datter også), men ble jo ikke skuffet når jeg fikk en (frisk og fin) gutt. Jeg vil ikke si mine sønner er sterkere knyttet til sin far enn til meg, og kan ikke egentlig se noen grunn til at de skulle være det, kanskje bortsett fra når det gjelder rene "guttegreier", men de er ikke så avgjørende for nærheten oss i mellom.

Og husk at et mor-datter forhold ofte også kan være fylt av konflikter, kanskje nettopp grunnet forventninger om tette bånd. Veldig generaliserende kan en si at forholdet til sønner gjerne er mer ukomplisert.

[Gjest GA]

Jeg har en unge av hvert slag, og jeg har like god kontakt med sønnen min som med datteren min. Han vil alltid være min førstefødte og ha en spesiell plass pga det. Vi er også ganske like i lynne, og selvom han er 10 år er han fremdeles raus med koser og liker å være sammen med meg. jeg er også kjempesjarmert av det fleste vennene hans, og de liker å prate med meg når de er på besøk - mer enn de sjenerte venninnene til datteren min føler jeg.

Datteren min er 7, og er striere i temperamentet enn broren. Jeg føler ikke at vi har så mye mer felles fordi vi er av samme kjønn enn det jeg har med broren. Vi har mye fint sammen vi også altså!

Jeg ønsket meg i motsetning til deg veldig en gutt da jeg var gravid første gang, og fikk ønsket mitt oppfylt. Andre gangen spilte det overhode ingen rolle hva som kom, det hadde vært like fint med 2 brødre som med en av hvert slag.

[Gjest lisaMarianne]

Jeg har en unge av hvert slag, og jeg har like god kontakt med sønnen min som med datteren min. Han vil alltid være min førstefødte og ha en spesiell plass pga det. Vi er også ganske like i lynne, og selvom han er 10 år er han fremdeles raus med koser og liker å være sammen med meg. jeg er også kjempesjarmert av det fleste vennene hans, og de liker å prate med meg når de er på besøk - mer enn de sjenerte venninnene til datteren min føler jeg.

Datteren min er 7, og er striere i temperamentet enn broren. Jeg føler ikke at vi har så mye mer felles fordi vi er av samme kjønn enn det jeg har med broren. Vi har mye fint sammen vi også altså!

Jeg ønsket meg i motsetning til deg veldig en gutt da jeg var gravid første gang, og fikk ønsket mitt oppfylt. Andre gangen spilte det overhode ingen rolle hva som kom, det hadde vært like fint med 2 brødre som med en av hvert slag.

Det kan jo kanskje ha noe å gjøre med at jeg er enebarn selv. Har ikke hatt noen brødre og ikke kjent så mange menn bortsett fra min egen mann og far. Jeg identifiserer meg med kvinner og jenter.

[Gjest lisaMarianne]

Jeg tror ikke du er den eneste som har slike tanker.

Vi fikk to døtre først. Og mannen min var helt klar når vi ventet tredje barnet, at han virkelig, virkelig ønsket seg en sønn nå. Han visste selvsagt at han kom til å elske den lille om det ble ei jente, men han kom også til å bli skuffet.

Nå ble det en gutt til slutt

Jeg syntes det lenge var rart å ha en sønn. Som du sier, jeg kan ikke se meg selv i ham. Jeg har 0 interesse for biler, gravemaskiner og fotball - samtidig som jeg jo må vise interesse for det for hans skyld.

Nå har gutten blitt 3,5 år gammel, og jeg kan med hånden på hjertet si at han er gullgutten min. Jeg koser meg når jeg ser hvordan han nyter å se på gravemaskiner. Jeg sparker fotball med ham, og vi herjer og klatrer og har det kjempekoselig sammen.

Han er også verdens største koseklump, som gjerne kroer seg på fanget til mamma'n sin.

Jeg kan ikke si at jeg gleder meg til fotballkamper i øsende regnvær, men for hans skylder takler jeg det meste

Jeg synes ikke du skal tenke noe særlig mer på USA. Dere har bare fått 1 barn så langt, og har planer om å ha mange. Hvem vet, kanskje er det jenta som kommer neste gang.

Og bare så det er sagt. Hadde vi hatt 2 gutter fra før, så hadde jeg følt det akkurat som mannen min - jeg hadde virkelig blitt skuffet om det hadde kommet en gutt til. Jeg ville VELDIG gjerne ha ei jente.

Tusen millioner takk for at du forstår meg jubalong70. Ser på gutten min nå og han er jo bare nydelig. Jeg er jo glad i små gutter, men identifiserer meg mest med jenter. Hvis jeg bare kan få ei jente, så kan jeg godt få ti gutter. Nei, jeg skal ikke dra til USA, men hvis jeg får tre gutter, så kan det hende at jeg gjør det med fjerdemann. ;-) Ble litt ekstra satt ut da jeg så denne saken.

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=553944

Hun fikk 6 gutter før jenta kom. Så mange graviditeter klarer jeg ikke.

[Gjest lisaMarianne]

Jeg tror det vil være en fare for at dine forventninger om svakere bånd til en gutt enn til en jente blir selvforsterkende, dvs. du ubevisst knytter svakere bånd til sønnen din enn du hadde trengt å gjøre.

Jeg har to gutter og har aldri følt som du. Riktignok hadde jeg et visst ønske om jente andre gangen (bare for å oppleve å ha en datter også), men ble jo ikke skuffet når jeg fikk en (frisk og fin) gutt. Jeg vil ikke si mine sønner er sterkere knyttet til sin far enn til meg, og kan ikke egentlig se noen grunn til at de skulle være det, kanskje bortsett fra når det gjelder rene "guttegreier", men de er ikke så avgjørende for nærheten oss i mellom.

Og husk at et mor-datter forhold ofte også kan være fylt av konflikter, kanskje nettopp grunnet forventninger om tette bånd. Veldig generaliserende kan en si at forholdet til sønner gjerne er mer ukomplisert.

Det kan godt hende at det er selvforsterkende. Men jeg må få understreke at min kjære lille gutt får alt han trenger. Masse kos og tonnevis med kjærlighet. Jeg ELSKER den lille fine skapningen.

[Lotte :o)]

Dette er ikke uvanlig. Vi har utrolig mange bekjente med 3 gutter. Desverre så har flere av disse guttemødrene nesten en sorg, pga at de ikke har døtre, og knytter seg i grunnen ikke mer enn nødvendig til sine sønner. Det er helt unødvendig. Forholdet til ens barn blir ikke bedre av den grunn.

Vi har 2 gutter og 1 jente. Gleden over ei jente var stor, men gutter er enklere. Jeg elsker mine sønner vel så mye som dattera. Jeg er feminin, men har interesse for sykler, utstyr, stæsj, mc og bil. Kanskje det hjelper. Personlighet har langt mer å si, enn kjønn.

[Gjest Kimmie]

Jeg har også lyst på en jente,jeg har to gutter. Er vel helt normalt å ønske seg barn av begge kjønn

[....AV]

''Jeg føler at jeg aldri kan få det samme båndet med ham som jeg vil kunne få med en datter. Føler meg utenfor når mannen min tuller og sier til gutten vår at de skal se fotballkamp sammen. Jeg ønsker meg ei jente som jeg kan dele et spesielt bånd med, som vi kan ha hele mitt liv.''

Du er vel klar over at du ikker er garantert å få det spesielle båndet du lengter etter selv om du får en jente? Jeg tror det beste du kan gjøre er å finne ting hvor du og gutten din kan dele opplevelser. Gutter leker ikke bare med biler og spiller fotball, og det er din jobb å gi han et større perspektiv og bredere verdigrunnlag enn det.

Selv har jeg to gutter på 9 og 11 og jeg har minst like god kontakt med dem som faren har. De spiller fotball og spiller i korps. De leker med biler (ikke så mye nå mer) og tegner og pusler og perler. Vi går turer i skogen sammen og ser på fuglene, vi leser bøker sammen, vi går i teater, på konsert og kino sammen. Vi prater om morsomme ting og vi diskuterer verdensproblemene.

''Hvis man bare har gutter får man jo en svigerdatter som kanskje vil være mest tilknyttet sin egen mor osv.. Vil man f.eks få like god kontakt med barnebarn når man er guttemamma?''

Hvorfor ikke? Det er vel delvis opp til deg og hvilket forhold du opparbeider deg til guttene dine både nå og når de finner seg en partner. Vi bor i generasjonsbolig med barnas farfar og de har selvfølgelig ofte kontakt med han og er svært knyttet til han. Han stiller opp for barnebarna helt uforbeholdent og er en flott ressurs i barnas liv.

[laban]

Det kan jo kanskje ha noe å gjøre med at jeg er enebarn selv. Har ikke hatt noen brødre og ikke kjent så mange menn bortsett fra min egen mann og far. Jeg identifiserer meg med kvinner og jenter.

Det er nok absolutt en mulighet at dette spiller inn.

Jeg håpet vår eldste var jente, fordi jeg følte at jeg dermed ville kjenne meg sikrere. Jeg har ingen brødre, men var nesten 5 år da søsteren min ble født, og var veldig superstoresøster for henne og venninnene. Så jeg følte jeg hadde svært høy kompetanse på små jenter. Det var en datter vi fikk også.

Andre gangen spilte ikke dette noen rolle i det hele tatt, for da regnet jeg med at jeg ville klare morsrollen uansett. Minsten er gutt, og det er artig med en av hver.

Datteren min har forøvrig aldri vært noen yndig kosejente. Men det har ikke jeg heller, så det var ikke slike følelser jeg hadde.

Mor / datter-forhold kan være både himmel og helvete, det er ikke sånn at det alltid blir idyll uansett.

Når det gjelder fotballkamper i regnvær osv., er man nesten like utsatt for dette med jentebarn i våre dager. Ifølge min enorme statistikk på ett barn av hvert kjønn, drar gutter mer pinner og sportstape inn i huset, men du slipper unna rosa-og-glitter-perioden for klær og leker :-)

[Gjest mallet]

Jeg forstår hvordan du tenker, og jeg tror ikke det er uvanlig for kvinner å ønske seg en datter og menn å ønske seg en sønn, selv om du kanskje legger mer vekt på dette enn mange andre.

Jeg ville bare nevne at jeg, som kvinne, har et tettere bånd til min far enn til min mor, og sånn har det vært siden jeg var barn. Dessuten har jeg fått en datter som er overbegeistret for gravemaskiner. Så det trenger ikke slå ut den veien du tror

[Lillemus]

Jeg har en av hvert, guttungen er eldst og med hånden på hjertet tror jeg at jeg kan si at om jentungen var eldst så hadde hun vært enebarn...!

Hun er ti ganger vanskeligere enn guttungen og har alltid vært mye mer krevende. Men det er klart jeg elsker henne like høyt som jeg elsker ham! )

[fyrlykt]

Jeg skjønner godt at du ønsker deg en datter. Heldigvis var min førstefødte ei jente. Da jeg ventet nr. 2 ønsket jeg også jente, men det ble gutt.

Jeg hadde ikke trodd jeg kunne bli så glad i en gutt som jeg var i jenta, men du verden, jeg visste når han lå i armene mine at jeg ikke ville byttet han bort med 10 jenter om jeg tikk tilbudet.

Årene har gått, men jeg føler fortsatt at jeg er like knyttet til sønnen som til datteren.

(Da jeg var barn sa jeg til min mor at hvis jeg noengang fikk en sønn skulle jeg kaste han i sjøen... huff og huff.)

[alwaysme]

Jeg har en av hvert, guttungen er eldst og med hånden på hjertet tror jeg at jeg kan si at om jentungen var eldst så hadde hun vært enebarn...!

Hun er ti ganger vanskeligere enn guttungen og har alltid vært mye mer krevende. Men det er klart jeg elsker henne like høyt som jeg elsker ham! )

Signerer her, mht hvilket kjønn som er lettest å ha med å gjøre...

Men her kom jenta i midten, så jeg lærte tydeligvis ikke.. (har 2 gutter ;-))

[Gjest Kayia]

Jeg har ett barn, en gutt, og vi har alltid hatt et tett og nært forhold. Som liten var han absolutt mest knyttet til meg, men etterhvert som han har vokst opp har han heldigvis fått et like nært forhold til pappa'n også. Dette tror jeg ikke hadde med kjønn og felles preferanser å gjøre, men det er neppe et drawback at de begge er hankjnn med en ekstra antenne mot ting som ruller eller smeller

Men nå vi er alle tre relativt avslappet til ting som vanligvis forklares med kjønn, så her i huset har far og sønn kost like mye som mor og sønn, mens det er mor som står på sidelinja og ser kamp både i sol og regn. Det er faktisk jeg som trener dribling i hagen også, både med han og et arsenal av nabounger (en periode kom nabogutten rett som det var og spurte om jeg ble med ut, selv om han visste at min jr kunne være ute, hehe... Jeg har faktisk aldri tenkt over at han er "gutt" mens jeg er "jente" og at det skal ha betydning for vår relasjon.

[Gjest Elextra]

Det kan godt hende at det er selvforsterkende. Men jeg må få understreke at min kjære lille gutt får alt han trenger. Masse kos og tonnevis med kjærlighet. Jeg ELSKER den lille fine skapningen.