Intens kompis i nabohuset...

[også en mor]

Jeg forstår deg, for jeg har vært der selv for noen år siden.

Vi hadde også en slik nabogutt. Denne nabogutten hadde det tydelig ikke godt hverken hjemme eller på skolen. Han ble ikke likt av lærere, ikke av de andre ungene, ikke av foreldrene og moren og faren som var skilt hadde mange konflikter seg i mellom og det var lite oppfølging fra foreldrene når det gjaldt skole, noe som gjorde at gutten falt helt ut og inn i en vond sirkel. Han ble ikke enkel. Han var vanskelig på skolen, ovefor klassekamerater, men følte seg trygg på sønnen min.

Men han fant sønnen min og de hadde fint sammen for det meste. Jeg skal innrømme at jeg ble sliten av at vi alltid hadde en ektra person til måltidene og at han alltid var her. Jeg ble også irritert over at min sønn ikke ble likegodt mottatt hjemme hos dem, at de ble kastet ut igjen fordi moren skulle meditere osv.

Jeg forsøkte så godt jeg kunne å ikke vise irritasjon. De gjorde lekser her, han fikk mat her, de lekte her og ja jeg følte han bodde her. Jeg synes synd på gutten, men jeg tenkte også at det var fint for sønnen min og ha en venn som nærmest bodde vegg i vegg.

Inni meg kokte jeg av irritasjon og da spesielt overfor moren. Det var jo egentlig henne jeg var mest irritert på. Gutten hadde store problemer og jeg tenkte ADHD og på frskjellige diagnoser.

Nå er de begge 15 år og det jeg ser nå er at denne gutten er så hyggelig og voksen har blitt. Ihverfall når han er hos oss. De har flyttet, men han reiser flere timer med buss for å besøke oss. Han setter seg ned og snakker med oss, er åpen og ærlig og er en fryd å ha på besøk. Faktisk synes jeg han har blitt den hyggeligste av alle kameratene hans og jeg er sikker på at disse to vil ha hverandre livet ut.

Det beste for meg å tenke på i ettertid er at jeg selv ikke var en av de voksne rundt han som bidro til at denne gutten hadde en trist oppvekst for det hadde han dessverre. Han ble mislikt og egentlig litt av meg også i perioder. Tenk så grusomt det må være for et barn å bli mislikt og misforstått av alle rundt seg.

Jeg tenkte også slik: Jeg har søren meg 3 unger selv. Naboen har bare ett barn og det er her hos oss de er. Hun orket ikke ha dem inne.

Til og med da vi hadde annet besøk, vi satt og grillet med andre osv, ble han på en måte en del av oss. Han var der han også.

Enig med innlegget under. Dette er en rørende virkelighetsfortelling. Han gutten var heldig som hadde akkurat dere til naboer. Gledelig å høre hvor bra utvikling han har hatt.