Datter 6 år

[Gjest veldig fortvila mamma]

Jeg har alltid hørt at denne alderen er en form for førpubertet og det føler jeg nå virkelig at det er. Datteren vår er borti veggene krevende føler jeg. Hun trenger mye tid, samtale, fortelle osv med voksne. Vi bruker så mye tid vi kan til det og er flinke til at en voksen er alene med henne, med dette formålet.

Hun er veldig sosial, går i barnehage og begynner på skolen til høsten. Vi inviterer ofte hennes venner hjem til oss og har ofte besøk for henne. Det fungerer veldig bra. Hun fungerer veldig fint i alle barnegrupperinger.

Hjemme er hun veldig oppfarende til tider som jeg husker at jeg var som tenåring. Synes at foreldre er teite, roper, skriker, smeller i dører osv for ingenting spesielt. Antar at dette er normalt... Hun er ikke veldig flink til å leke på egenhånd, vil gjerne ha selskap og være sammen med noen hele tiden hvis det er opp til henne. Dette er selvfølgelig helt umulig å få til hele tiden og da blir hun veldig ofte sur når hun blir "tvunget" til å gjøre ting på egenhånd (aktiviteter hjemme).

Hun har aldri lekt ute alene, kun en gang før og i dag skulle hun få lov til det. Hun fikk et svært avgrenset område hun kunne være på med klare regler som hun selv var enig i. Vel hjemme spurte jeg henne hvor hun hadde vært og det var innenfor dette området. Hun virket oppriktig og tillitsfull.

Nå ringte en dame jeg kjenner og forteller at datteren vår hadde vært hjemme der og lekt med hennes datter. Dette er på et sted som er langt utenfor det vi var enige om. Hun har altså ikke holdt avtalen og i tillegg løy hun om det midt i trynet på meg da hun kom jeg.

Jeg er så fortvila, alltid er det et eller annet styr og nå føler jeg ikke at jeg kan stole på henne heller og ikke kan jeg sende henne ut alene uten å vite at hun er trygg.

Vi bruker mye tid og energi på å snakke rolig, ordentlig, konstruktivt til henne. Men funker gjør det visst ikke :-(

[trollemor;o)]

Går hun fortsatt i barnehage? Jeg har en 6 åring som var en prøvelse til tider, men da han startet på skolen forandret det seg.

Han var lei av barnehagen (trivdes ikke noe særlig der) og han var lei etter en laaaaang ferie, og veldig klar for skolen.

[Gjest veldig fortvila mamma]

Går hun fortsatt i barnehage? Jeg har en 6 åring som var en prøvelse til tider, men da han startet på skolen forandret det seg.

Han var lei av barnehagen (trivdes ikke noe særlig der) og han var lei etter en laaaaang ferie, og veldig klar for skolen.

Ja, går i barnehage. Har mange bestevenner der og trives veldig godt, selvom hun gleder seg til å begynne på skolen. En ting er all energien som går med, men jeg føler vi gir henne en god oppdragelse, gode verdier, men nå lyver hun meg jammen midt i fleisen, nå kan jeg jo heller ikke stole på henne. Og hvordan i alle dager lære henne at hun skal snakke sant når jeg trodde jeg hadde lært henne det...

[trollemor;o)]

jeg las visst ikke innlegget skikkelig første gang..

Men hvorfor har hun ikke vært ute aleine før? Bor dere på en veldig farlig plass med mye trafikk? Her har ungene vært ute aleine fra de var iallefall 4 år...

[Gjest veldig fortvila mamma]

jeg las visst ikke innlegget skikkelig første gang..

Men hvorfor har hun ikke vært ute aleine før? Bor dere på en veldig farlig plass med mye trafikk? Her har ungene vært ute aleine fra de var iallefall 4 år...

Ikke trafikkert. Aldri vært sånn her at barna er alene ute før slutten av barnehagealder. Normalt på vårt bosted. Men er det veldig vesentlig? Jeg vil gjerne ha gode råd om hva vi gjør videre.

[Gjest lykke til videre]

Du har prøvd alt som er pedagisk riktig her ser det ut til. Men har du egentlig eksplodert i sinne når hun har gjort noe galt?

Vi har oppdaget at hos oss er det et barn som ikke gir seg hvis vi ikke blir skikkelig sinna, mens de andre barna i søskenflokken har alltid hørt på tydelig konstruktiv og klar tale i rolige omgivelser. Så barn er forskjellige og har man prøvd en ting så må man faktisk gå til neste skritt.

Det at mor og far kan sprekke i sinne kan gjøre at barnet tenker litt mer i neste situasjon før barnet gjør noe galt.

Så ikke vær redd for å ta i hvis ikke dette er gjort. Og ikke minst så må dårlig oppførsel og lyving ende i at et gode taes bort. Det barnet liker best må vente noen dager mens straffen pågår. F.eks tv -titting, pc eller en hobby. Timeout fungerer også bra for noen barn.

[Gjest Ada!!]

Ja, går i barnehage. Har mange bestevenner der og trives veldig godt, selvom hun gleder seg til å begynne på skolen. En ting er all energien som går med, men jeg føler vi gir henne en god oppdragelse, gode verdier, men nå lyver hun meg jammen midt i fleisen, nå kan jeg jo heller ikke stole på henne. Og hvordan i alle dager lære henne at hun skal snakke sant når jeg trodde jeg hadde lært henne det...

Er det vår datter du skriver om?? Det er som tatt ut fra vår situasjon for noen år siden.Vi visste ikke vår arme råd. Viljesterk har hun alltid vært,men på den tiden var hun en prøvelse og ikke så rent lite "en pest og en plage" her hjemme.

Vi hadde utallige episoder som krevde all vår styrke og tålmodighet.Men vi var sterke sammen(som foreldre) og var konsekvente. Holdt hun ikke avtaler, ble konsekvensene der etter. Det var hardt og gjorde oss vondt langt inn i sjelen, men det var absolutt HELT nødvendig for å ha en noenlunde bra hjemmesituasjon.

Husker spesielt en gang hun ikke holdt en avtale. Straffen var da å være inne og se den første snøen dale mens lillebroren var ute og lekte. Det kan virke ekstremt på noen, men da hadde hun vist for oss alle at hun ikke ville høre på oss, og gjorde absolutt som hun ville.Hun skulle ha viljen sin gjennom for enhver pris. Det var ikke noe gøy for noen, men faktisk så hjalp det. Hun skjønte at vi var ikke til å rikke da vi først hadde inngått en avtale vi ble enige om.

Angående det å bli snakket til av en nesevis 6-åring har vi også hatt i bøtter og spann. Har tilbøyeligheter ennå, men hun tar seg mye fortere inn igjen.

Det er hardt mens det står på.Man føler seg helt ubrukelig som foreldre. Men det blir nok bedre. Vår datter pleier ikke å lyge, det er et kjempe pluss. Vi har terpet og terpet på at uansett hvor ubehagelig det måtte være å si det som det er, vil det for henne bli enda verre om vi tar henne i løgn. Dette vet hun, så vi stoler ganske bra på henne. Vi blir aldri sinte om hun forteller sannheten, vi skryter heller for at hun er modig nok til å fortelle sannheten. Så snakker vi heller om saken.(selv om jeg gnisser tenner og har mest lyst til å filleriste henne)

Vi har nok fått et barn som hele tiden må ha faste grenser ellers vil hun styre å bråke alt for mye.

Men aldri om jeg ville byttet henne bort for en million:-)

[trollemor;o)]

Ikke trafikkert. Aldri vært sånn her at barna er alene ute før slutten av barnehagealder. Normalt på vårt bosted. Men er det veldig vesentlig? Jeg vil gjerne ha gode råd om hva vi gjør videre.

Hvorfor ikke tillate at hun får gå til denne venninnen og leke der? Hun er jo seks år og skal snart begynne på skolen. Hun er ingen baby lenger vet du og trenger å føle seg stor.

Jeg syns det høres VELDIG rart ut at hun ikke får være ute aleine.

[Gjest Syber]

Uff ja, vet hvordan du har det! Vår 6-åring har gått på skolen i et år snart nå (hun er født sent på året), og det virker fortsatt som om hun er tenåring! Temperament har hun hatt siden hun var bitteliten, hun har ikke vært spesielt flink til å leke med seg selv, men det har blitt litt bedre i det siste året. Nå kan hun holde på med tegning og perling ganske lenge alene. Hun er som regel snill og hjelpsom og veldig kosete, men kan være veldig krevende. Hun svarer oss ("ja, og du da, du sier ...."), furter for ingenting: da marsjerer hun inn på rommet sitt med nesa i sky og er SÅ fornærmet. Vi får høre hvor dumme vi er flere ganger daglig osv osv...

Vi har fått nok av dette nå og har planer om å sette i verk et belønningssystem, f eks at hun får et stjerneklistremerke for hver morgen, ettermiddag og kveld hun har oppført seg ordentelig. Selvfølgelig må det være lov å ikke være helt perfekt, det kan ingen vente, men vi aksepterer ikke å svare stygt eller å overhøre det vi sier. Hun er vant til lignende belønningssystemer fra skolen, så vi får bare håpe det hjelper.

Trøsten er at jeg har hørt om flere som har hatt det slik i den alderen, og de er som en drøm i 10-11 års alderen!

Lykke til!

[brilleslangen]

Vel. litt vanskelig å si.Noen oppskrift på barneoppdragelse som fungerer for alle finnes ikke.

Jeg vil foreslå at du snakker meddatteren din på nytt. Fortell om hvor skuffet du ble da ho løy og at du har satt reglene fordi du ønsker å vite hvor ho er fordi du er gladi henne. Fortell henne at du forstår at ho ønsker mer frihet til å dra rundt omkring og at ho også kan få det under en forutsetning. Ønsker ho å dra et annet sted enn det først avtalte da ho gikk ut, så må ho komme inn å spørre først, slik at du vet hvor ho er. Ikke bare stikke av selv om det ikke er langt.( Dermed får ho ikke forbud mot å dra til venninna, men dere må inngå avtale om at du må vite hvor ho er) fordi du er glad i ho og blir redd hvis/når ho bare forsvinner. La henneogså vite hva konsekvensen kommer til å bli hvis ho ikke overholder avtalen, og gjennomfør det! Jeg har ei på nesten 7 og ei på 4,5. Yngstefrøkena mi er for tiden en prøvelse nå hva lyving angår. Jeg håper jeg snart får ho til å forstå at lyving ikke er akseptert...