Om naboer og unger

[Gjest også en mamma]

Dårlig overskrift, jeg vet. :-)

Jeg kom til å tenke på noe da jeg leste tråden lengre ned om "Intens kompis i nabohuset". Jeg husker også hvordan det var da vi var blitt sånn halvstore. Fra 8-års alder og oppover. Hvordan vi gikk ut og inn av hverandres hager og hjem, hvordan fellesskapet mellom oss "i gata" var sterkt.

Men jeg husker også at i enkelte hjem var det helt spesielle regler. Som ofte resulterte i at vi barna unngikk de hjemmene. Ett sted var det regler om maks to barn inne på besøk. Så hvis vi kom fire på døra, så ble to vist bort. Et annet sted ble vi alltid sendt ut, uansett vær og vind. Når husets egne barn klaget på det var svaret "gå til noen andre, jeg orker ikke ha så mange her". Et tredje sted var det en mor som var så sur, som overvåket oss og alltid opptrådte som om hun var ute etter å "ta" oss for noe.

Men for det aller meste var vi velkommen over alt. Jeg husker den følelsen. Det å kunne bare banke på og gå inn uten å vente på svar, rusle inn i stua og spørre etter Trine, få beskjed om at hun var på rommet, bare gå opp. Det å kunne gå på kjøkkenet sammen med husets egne barn og smøre brødskiver med Nugatti, eller lage melk med O'Boy. Når vi ble større visste vi i hvilke hus det var greit å ta et glass saft eller brus.

Og som noen i tråden under skriver, det var jo på de trivelige stedene, der vi følte oss velkomne og aldri ble nektet verken mat eller drikke vi valgte å oppholde oss.

Jeg husker særlig da vi var blitt 12-13 år at det var ett sted vi var mye. Egentlig var det litt rart, for vi ville jo helst være uten voksne, men her var de voksne alltid hjemme. (Føltes i alle fall sånn, de var sikkert ikke "alltid" hjemme.) Men så var det den kjellerstua, da... :-) Vi kunne være en hel gjeng der, og ble vi sultne så stakk husets barn opp og spurte foreldrene, og vips var halve gjengen i pizzabaking. Vi lagde maten selv for det meste, så de vartet oss sjelden opp, men det er klart at det kostet å holde så mange tenåringer i kosten. :-) Et annet sted var foreldrene ofte borte (jobbet seint) så vi hadde huset for oss selv, men vi visste at mor i huset fikk fnatt hvis hun så antydning til rot, så det ble så anstrengt å være der.

Og det er da jeg tenker at JEG vil heller være den moren som lar ungene og senere tenåringene være hos oss. Lar dem fylle huset, bruke kjellerstua, lage seg mat. Ikke fordi jeg ønsker å være "populær", men fordi jeg syns det er hyggelig at både mine barn og andres barn er rundt oss. Og så gir det meg en slags oversikt, både over hvem barna mine omgås, og hva de driver med.

Hva tenker dere? Hvordan var det der dere vokste opp, og hvordan vil dere ha det hos dere selv nå?

[Gjest Tatjana]

Da jeg vokste opp var det vel sånn som du beskriver. Vi samlet oss der vi følte oss velkommen. Når jeg tenker på det nå, slår det meg at jeg hadde en venninne vi aldri besøkte... Vi var aldri i det hjemmet.

Jeg har for øvrig tenkt en del på dette etter at jeg selv fikk barn, og jeg har valgt å ha et åpent hjem. Hos oss er alle barn velkommen. Jeg sier stort sett ja til å ta i mot besøk, ungene får middag her eller jeg steker vafler.

Jeg vet jo ikke om det har noe med dette å gjøre, men tenåringen har alltid gjerne tatt med seg venner hit, og de sitter gjerne på stua og prater med oss (meg og min mann). Og det syns jeg er fint, for jeg vil gjerne kjenne tenåringens venner og vite litt om dem.

De føler seg hjemme her og kan finne seg et glass og ta litt brus eller saft, smøre seg en brødskvie hvis de er sultne utenom måltidene. I vinter, de de drev med elevbedrift, var det bare her de var.

Ja, det koster litt. Det koster litt å ha en del ekstra tenåringer i kosten, og det tar jo litt tid. Men det investerer jeg gjerne, for jeg syns det er viktig.

[Gjest Griskgrendt strøk]

Jeg vokste opp i et slik hus hvor det ikke var noe særlig hyggelig å være. Min mor og stefar likte ikke at fremmede gikk opp i 2. etasje, og siden jeg hadde rom der var det ikke så greit.

Så, jeg endte tidlig opp med å gå bort, jeg hang etter eldre nabojenter og var sikkert en pest og en plage. Det var bare så kjipt å være hjemme, og jeg var sulteforet på hyggelig kontakt.

Siden jeg hadde det slik hjemme i barndommen, har jeg bestemt meg for at her skal det være åpent hus. Ungene er ikke så store enda at de drar hjem mange venner, men alle ungene i gata kommer når de vil, de får is/drikke/mat når det passer slik. Jeg skal ha en særdeles god grunn for å si nei til noen.

[Gjest også en mamma]

Da jeg vokste opp var det vel sånn som du beskriver. Vi samlet oss der vi følte oss velkommen. Når jeg tenker på det nå, slår det meg at jeg hadde en venninne vi aldri besøkte... Vi var aldri i det hjemmet.

Jeg har for øvrig tenkt en del på dette etter at jeg selv fikk barn, og jeg har valgt å ha et åpent hjem. Hos oss er alle barn velkommen. Jeg sier stort sett ja til å ta i mot besøk, ungene får middag her eller jeg steker vafler.

Jeg vet jo ikke om det har noe med dette å gjøre, men tenåringen har alltid gjerne tatt med seg venner hit, og de sitter gjerne på stua og prater med oss (meg og min mann). Og det syns jeg er fint, for jeg vil gjerne kjenne tenåringens venner og vite litt om dem.

De føler seg hjemme her og kan finne seg et glass og ta litt brus eller saft, smøre seg en brødskvie hvis de er sultne utenom måltidene. I vinter, de de drev med elevbedrift, var det bare her de var.

Ja, det koster litt. Det koster litt å ha en del ekstra tenåringer i kosten, og det tar jo litt tid. Men det investerer jeg gjerne, for jeg syns det er viktig.

Det er en god investering, syns jeg. :-)

[Gjest GA]

Helt enig med deg.

Hjemme hos meg da jeg vokste opp var det ikke noe koselig å ha venner på besøk, jeg gikk på tå hev hele tiden i tilfelle faren min skulle blåse seg opp over noe. Jeg valgte heller å være hos andre enn hjemme hos meg selv.

Hos oss er det stort sett åpent hus for barnas venner. Det hender jeg nekter dem å spille Wii eller sier nei til is, eller sender dem hjem for å spise middag men stort sett er det minst en unge på besøk på ettermiddagene. -og jeg synes det er kjempehyggelig!

[Speak]

Selvsagt er det flott både for barna og foreldrene at de er gode og trygge hjemme.

Jeg har foreløpig regler om hvem/hvor mange som får lov til å være inne når de er alene. Men snuppa er fortsatt bare 10 år. Dersom jeg er hjemme er det sjeldent at jeg setter noen stopper her.

Og jeg prøver også å varte opp litt. Det bør ikke være mye, men litt frukt osv. faller alltid i god jord.

Så jeg håper de blir her så jeg blir kjent med og får en oversikt over hennes venner:-)

[trollemor;o)]

Her er det unger støtt og stadig. Når det er fint vær henger de utenfor vårt hus, de slenger en is i ny og ne, litt saft, vannballonger og andre ting de trenger kommer de hit for å få.

Noen ganger kjenner jeg at jeg blir lei og lurer på om de ikke har noe i de andre husene rundt om...

Men etter at jeg las innelgget ditt nå så skal jeg jammen fortsette å være den snille med det "åpne" huset.

Husker selv at det er en god følelse å føle seg velkommen i andres hjem.

[Gjest Kayia]

Jeg har vokst opp med en mor som tenkte som deg, og som var den mor i vennekretsen som fant seg i å bidra mest med ost og rundstykker, og senere kaffe, slik at vi skulle være hos oss. Jeg husker at pappa surmulte litt over dette med jevne mellomrom, men det brød hun seg aldri om - og det gjorde ikke vi heller ;-) Senere så hun mellom fingrene på at det ble smuglet inn øl, og at vi skrålte vel mye. Men resultatet er at hun kjenner vennene mine, og også nå, etter at vi alle er voksne og har egne unger kan venninnnene mine svippe innom henne når de er i hjembyen. Gjett om hun syns det var verdt bråket/ pengene på sent 80-tall da!

[Gjest ikke alltid det går som en ønsker..]

Jeg er helt enig med deg. Har ikke tenkt på det med den vinklingen før, hvordan gata fremstod for meg da jeg var liten. Men klart det var hjem som skilte seg ut i den ene eller andre retningen. Husker hjemmet til en venninne. Der var det ganske "fritt", vi laget oss mat, og hadde det hyggelig. Det var ikke en "optimal" familie (kanskje derfor friheten ble såpass stor), men jeg likte det og ville gjerne gjengjelde denne gjestfriheten hjemme hos oss. Hos oss var det et relativt lukket hjem med masse usagte, trykkende regler. Så det var ikke ofte vi tok med venner hjem. Visste aldri helt om det "passet"..

Husker min mor ble veldig forbannet da denne venninna mi gikk i våre skap og ordnet seg TE, helt av seg selv! NOE SÅ FREKT! Hun sa ingenting til henne, men denne venninnen har hatt stempelet på seg som freidig i alle år...

Har tenkt mye på dette opp gjennom, hvordan hjemmet mitt fremstår i venneflokken til barnet mitt. Er alene med en sønn, og vi har alltid hatt "åpent hus" som du beskrev. Han pleide aldri ha med så mange av gangen (likte stort sett å være med en av gangen), men det var som regel en kompis som var hos oss hver dag, og spiste gjerne middag også. Det var utrolig hyggelig!

Så flyttet vi og han utviklet seg i en (veldig) negativ retning. Samme hvor åpent huset mitt er, så er han ikke interessert i å ha venner her, pga han føler han blir "overvåket" som du beskriver. Sønnen min, som alltid har vært en populær lekekamerat, er nå blitt ungdom, og er fremdeles godt likt, men han har ikke så mange å spille på lenger (pga negativ utvikling), og det siste året har noen ringt døra på EN gang, uten at det var avtalt... Da fikk jeg så sjokk at jeg lurte på om det var noe trøbbel på gang...

Akkurat slik jeg ikke ønsket det skulle være! Vanskelig å snu en slik situasjon, men jeg håper i det lengste...

[Tralla]

Håper ungene synes det er greit å komme hit. Gutta er alltid velkommen hit, kan ikke huske jeg har nektet de å bli med. Synes det er kjekt de er her, men det hender jeg begrenser leken noe, da vi har en relativt liten leilighet, slik at de må holde seg på rommet og gangen der. Ellers får de mat, frukt og drikke. Skulle gjerne hatt ei kjellerstue, da tror jeg de hadde vært her ennå mer. Nå er det besøk mer eller mindre hver dag, og det er bra. Vi var ofte hjemme hos meg når vi var små også, er ikke lenge siden ei barndomsvenninne mintes mammas boller. Hun hadde (og har fortsatt) alltid boller på lur.

[l@bamba]

Jeg vokste opp i et sånt hjem!

Vi bodde nær sjøen,med en fantastisk badeplass i nærheten. Vennene mine kom ,badet og fikk handduker, mamma vasket og vasket uten å klage... Vi satt store gjenger av barn/ungdommer sammen med mamma og spillte gitar om kveldene, og vi fikk bli med pappa på båtturer. Han bygget garasje,og der samlet brødrene mine seg (jeg er yngst og jente) sammen med kamerater og skruet bil og sykler. Alltid folk i hjemmet vårt.

Når barna var der sammen med foreldrene,ble foreldrene nesten alltid bestyrtet av at barna hentet seg et glass vann,eller "slang seg" i sofaen..-da husker jeg pappa sa at dette huset er bygget for å brukes, ikke for å stå på stas.. (men jeg tror enkelte følte seg mer hjemme hos oss enn hos seg selv)

Nå er jeg voksen, 3 unger har det blitt, og her har alles venner vært velkomne.

kom plutselig på at det var hver sin gang å koke kaffi, så alle vennene mine har lært å koke kaffi hos oss...uansett hvor "små" vi var...første gangene var vi nok bare 8-9 år, -og når kanna var tom brukte pappa knipe øynene litt sammen og lure på hvem sin tur det var NÅ...? Hadde jeg gjester,måtte de til pers...-og neste gang de kom tok de utfordringen på strak arm,hehe

[Gjest MayLynn]

Her er det åpent hus, men ikke fri tilgang til is og mat :-)

Er "alltid" unger her, men syns ikke de skal få is hver dag feks. De får ikke Nugatti på skiva her heller - bortsett fra på lørdager.

Håper de allikevel vil samles her også når de blir eldre.

Dersom det er noen her (ihvertfall dersom de ikke er nærmeste naboer) så får de selvfølgelig middag og jeg lager til andre ting også av og til (vafler, lapper etc).

[songbirdy]

Jeg vokste opp i et sånt hjem!

Vi bodde nær sjøen,med en fantastisk badeplass i nærheten. Vennene mine kom ,badet og fikk handduker, mamma vasket og vasket uten å klage... Vi satt store gjenger av barn/ungdommer sammen med mamma og spillte gitar om kveldene, og vi fikk bli med pappa på båtturer. Han bygget garasje,og der samlet brødrene mine seg (jeg er yngst og jente) sammen med kamerater og skruet bil og sykler. Alltid folk i hjemmet vårt.

Når barna var der sammen med foreldrene,ble foreldrene nesten alltid bestyrtet av at barna hentet seg et glass vann,eller "slang seg" i sofaen..-da husker jeg pappa sa at dette huset er bygget for å brukes, ikke for å stå på stas.. (men jeg tror enkelte følte seg mer hjemme hos oss enn hos seg selv)

Nå er jeg voksen, 3 unger har det blitt, og her har alles venner vært velkomne.

kom plutselig på at det var hver sin gang å koke kaffi, så alle vennene mine har lært å koke kaffi hos oss...uansett hvor "små" vi var...første gangene var vi nok bare 8-9 år, -og når kanna var tom brukte pappa knipe øynene litt sammen og lure på hvem sin tur det var NÅ...? Hadde jeg gjester,måtte de til pers...-og neste gang de kom tok de utfordringen på strak arm,hehe

Høres helt hærlig ut!! Heldige du! )

[Gjest Nickløsheletia]

Jeg hadde det slik som deg og mine unger har det slik. Min eldste okkuperer ofte verandaen for tiden og tar med seg 8-10 venner. Det er greit, så lenge de rydder etter seg.

Noen av vennene hennes er litt vel husvarme og går på kjøkkenet og finner seg mat. Akkurat det er litt uvant for meg, for jeg eller vennene mine tok oss aldri til rette på den måten.

[Onsdag1365380628]

Hjemme hos oss var det ikke slik. Min mor hadde støv på hjernen og vi unger var vel mer som et uromoment å regne. Jeg hadde venninner med hjem, men vi var alltid på rommet, og bare en sjelden gang kunne jeg by noen mat eller drikke.

Jeg var for det meste hjemme hos min venninne, der var det annerledes. Vi fikk leke hvor vi ville, og de hadde alltid så god mat. Jeg husker mora til venninna mi en gang litt irritert sa at vi kunne vel dra hjem til meg å få mat for en gangs skyld..jeg var ikke gamle jentungen men husker godt den komentaren. Hun ble sikkert litt lei av at jeg var der og spiste hver dag.

Her i huset har det alltid vært mye unger. Naboungene har fått kommet og gådd som de ville, og jeg har ikke vært spar på verken mat eller drikke. Når de har blitt eldre har jeg hatt mang en god prat med ungdommene ved kjøkkenbordet. Både barn og unge har trivdes hjemme hos oss og det er jeg glad for.

Likevel har jeg noen ganger følt for å sette grenser. Når ungene var små var de fornøyd med brødskive og et glass melk. Og ekstra stas var det å få popcorn og saft til tegnefilmen. Ungdom er ikke fornøyd med brødskiver og melk, det skal være pizza og brus. Det koster å fore halvoksne ungdommer, og det er ikke alltid de gidder rydde opp etter seg heller. Det er ihvertfall greit at de noen ganger er hjemme hos andre.

[morsan]

Jeg vil ihvertfall helst være den moren som tar i mot barnets venner med åpne armer, og jeg tror det som oftest er slik også. Terskelen på servering er lav, og de får som oftest ha kjellerstua for seg selv. Men jeg sier ofte at de bør ta seg en tur ut og leke også, og ikke bare henge inne hele tiden.

Det var ikke fullt så mye åpent hus hjemme hos oss da vi var barn, men direkte ugjestmildt var det ihvertfall ikke. Men med tre unger og ingen kjellerstue el lign syntes nok foreldrene våre at det kunne bli litt mye bråk med masse venner inn i stua. Så da ble vi sendt ut eller inn på de bittesmå rommene våre, som var helt overfylte dersom det oppholdt seg fire barn der på én gang.

Hjemme hos en venninne var moren ultrastresset på rot. To sekunder etter at du hadde reist deg fra sofaen, var hun bortpå og dunket til putene for at de skulle få "riktig fasong"....

[Gjest Kayia]

Her er det åpent hus, men ikke fri tilgang til is og mat :-)

Er "alltid" unger her, men syns ikke de skal få is hver dag feks. De får ikke Nugatti på skiva her heller - bortsett fra på lørdager.

Håper de allikevel vil samles her også når de blir eldre.

Dersom det er noen her (ihvertfall dersom de ikke er nærmeste naboer) så får de selvfølgelig middag og jeg lager til andre ting også av og til (vafler, lapper etc).

Vi praktiserer det som deg. Vaffel i ny og ne, ja, men ikke brus og is til hverdags. Men guttene liker å være hos oss likevel, og det tror jeg mye handler om at vi har to etasjer, hvorav én er ryddig og ren, og én på sitt beste er ren... ;-)

[Gjest MayLynn]

Vi praktiserer det som deg. Vaffel i ny og ne, ja, men ikke brus og is til hverdags. Men guttene liker å være hos oss likevel, og det tror jeg mye handler om at vi har to etasjer, hvorav én er ryddig og ren, og én på sitt beste er ren... ;-)

Hos oss er det heller sjelden ryddig i hele huset på en gang ... Bakdelen med å ha huset fullt nesten til enhver tid. Og jeg er ikke så flink til å passe på at de har vært med å rydde før de går.

[Gjest Kayia]

Hos oss er det heller sjelden ryddig i hele huset på en gang ... Bakdelen med å ha huset fullt nesten til enhver tid. Og jeg er ikke så flink til å passe på at de har vært med å rydde før de går.

Nå er de så gamle hos oss at det ikke er jeg som går inn og ber dem rydde opp. Det de ikke tar på eget initiativ (men det er de egentlig flinke til) får jr ta etter de har dratt. Hører ofte han sier "ta med glassne ned da" el.l - sikkert fordi han ikke gidder rydde selv, hehe... Likevel er det aldri helt ryddig der oppe, men siden jeg ikke holder til der oppe selv, bryr jeg meg ikke stort om det heller...

[løvinne71]

Jeg ser av de fleste svarer at barnas venner er velkommen til enhver tid, og at de synes det er hyggelig å ha et "åpent hus"

Og ja, for barnas del så er det jo supert at man tillater at venner kan føle seg som hjemme å komme og gå som de vil.

Men det forundrer meg litt at ingen av dere voksne høres ut til å ha noe særlig behov for litt "privatliv"?

Vi har samme problemstilling hjemme hos oss. Vi har to halvstore barn med mange venner, og bor i et nabolag med masse barn og klassekamerater i umiddelbar nærhet.

M.a.o ligger alt tilrette for hyppige vennebesøk og mye flying ut og inn, - særlig nå om sommeren.

Barna er noen timer alene hjemme etter skolen. Og jeg har full forståelse for at de gjerne vil være sammen med venner i denne tiden. Det er også helt iorden at de er endel hjemme hos oss.

Men når vi da kommer sliten og sultne hjem fra jobb i 17-18 tiden og skal begynne på middagen, så skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke er så begeistret for å finne et rotete hus fullt av "fremmede barn."

Huset vårt er ikke SÅÅ stort. Og rommene er plassert slik at barn som går ut og inn, og opp og ned, går mer eller mindre oppi oss og forbi oss, når vi befinner oss på kjøkkenet eller i stua.

Og både mannen min og jeg føler behov for å kunne "være oss selv" og kunne slappe av litt i fred og ro når vi kommer hjem fra jobb. Dette er ikke så enkelt med huset fullt av "gjester".

Jeg vil jo at barnas venner skal være velkommen. Men føler samtidig at vi må sette begrensninger for vår egen trivsel sin del.

Derfor føler jeg meg noenganger litt streng når jeg sier at barnas venner må gå hjem når vi skal spise middag, eller sier nei til overnattinger i helgene, eller at de får være inne hos oss.

Jeg er rett og slett ikke typen til å kunne ha åpent hus til enhver tid. Eller opptre som vertinne som varter opp hele nabolaget med vafler og brus.

Jeg vil understreke at jeg har et godt forhold til alle barnas venner, og at de ofte er med oss f.eks i stallen eller på turer med båten. Men på hjemmebane i hverdagen føler jeg for å ha visse restriksjoner for å beholde litt "privattid"

Er jeg ekstremt sær? Eller har dere også regler for vennebesøk?