Om naboer og unger

[Katt-ja]

Jeg ser av de fleste svarer at barnas venner er velkommen til enhver tid, og at de synes det er hyggelig å ha et "åpent hus"

Og ja, for barnas del så er det jo supert at man tillater at venner kan føle seg som hjemme å komme og gå som de vil.

Men det forundrer meg litt at ingen av dere voksne høres ut til å ha noe særlig behov for litt "privatliv"?

Vi har samme problemstilling hjemme hos oss. Vi har to halvstore barn med mange venner, og bor i et nabolag med masse barn og klassekamerater i umiddelbar nærhet.

M.a.o ligger alt tilrette for hyppige vennebesøk og mye flying ut og inn, - særlig nå om sommeren.

Barna er noen timer alene hjemme etter skolen. Og jeg har full forståelse for at de gjerne vil være sammen med venner i denne tiden. Det er også helt iorden at de er endel hjemme hos oss.

Men når vi da kommer sliten og sultne hjem fra jobb i 17-18 tiden og skal begynne på middagen, så skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke er så begeistret for å finne et rotete hus fullt av "fremmede barn."

Huset vårt er ikke SÅÅ stort. Og rommene er plassert slik at barn som går ut og inn, og opp og ned, går mer eller mindre oppi oss og forbi oss, når vi befinner oss på kjøkkenet eller i stua.

Og både mannen min og jeg føler behov for å kunne "være oss selv" og kunne slappe av litt i fred og ro når vi kommer hjem fra jobb. Dette er ikke så enkelt med huset fullt av "gjester".

Jeg vil jo at barnas venner skal være velkommen. Men føler samtidig at vi må sette begrensninger for vår egen trivsel sin del.

Derfor føler jeg meg noenganger litt streng når jeg sier at barnas venner må gå hjem når vi skal spise middag, eller sier nei til overnattinger i helgene, eller at de får være inne hos oss.

Jeg er rett og slett ikke typen til å kunne ha åpent hus til enhver tid. Eller opptre som vertinne som varter opp hele nabolaget med vafler og brus.

Jeg vil understreke at jeg har et godt forhold til alle barnas venner, og at de ofte er med oss f.eks i stallen eller på turer med båten. Men på hjemmebane i hverdagen føler jeg for å ha visse restriksjoner for å beholde litt "privattid"

Er jeg ekstremt sær? Eller har dere også regler for vennebesøk?

Privatliv....hva var nå det igjen? ;-)

Neida, vi har ikke huset fullt bestandig - men med store unger er det litt fremmedord....

[Gjest du er ikke alene]

Jeg ser av de fleste svarer at barnas venner er velkommen til enhver tid, og at de synes det er hyggelig å ha et "åpent hus"

Og ja, for barnas del så er det jo supert at man tillater at venner kan føle seg som hjemme å komme og gå som de vil.

Men det forundrer meg litt at ingen av dere voksne høres ut til å ha noe særlig behov for litt "privatliv"?

Vi har samme problemstilling hjemme hos oss. Vi har to halvstore barn med mange venner, og bor i et nabolag med masse barn og klassekamerater i umiddelbar nærhet.

M.a.o ligger alt tilrette for hyppige vennebesøk og mye flying ut og inn, - særlig nå om sommeren.

Barna er noen timer alene hjemme etter skolen. Og jeg har full forståelse for at de gjerne vil være sammen med venner i denne tiden. Det er også helt iorden at de er endel hjemme hos oss.

Men når vi da kommer sliten og sultne hjem fra jobb i 17-18 tiden og skal begynne på middagen, så skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke er så begeistret for å finne et rotete hus fullt av "fremmede barn."

Huset vårt er ikke SÅÅ stort. Og rommene er plassert slik at barn som går ut og inn, og opp og ned, går mer eller mindre oppi oss og forbi oss, når vi befinner oss på kjøkkenet eller i stua.

Og både mannen min og jeg føler behov for å kunne "være oss selv" og kunne slappe av litt i fred og ro når vi kommer hjem fra jobb. Dette er ikke så enkelt med huset fullt av "gjester".

Jeg vil jo at barnas venner skal være velkommen. Men føler samtidig at vi må sette begrensninger for vår egen trivsel sin del.

Derfor føler jeg meg noenganger litt streng når jeg sier at barnas venner må gå hjem når vi skal spise middag, eller sier nei til overnattinger i helgene, eller at de får være inne hos oss.

Jeg er rett og slett ikke typen til å kunne ha åpent hus til enhver tid. Eller opptre som vertinne som varter opp hele nabolaget med vafler og brus.

Jeg vil understreke at jeg har et godt forhold til alle barnas venner, og at de ofte er med oss f.eks i stallen eller på turer med båten. Men på hjemmebane i hverdagen føler jeg for å ha visse restriksjoner for å beholde litt "privattid"

Er jeg ekstremt sær? Eller har dere også regler for vennebesøk?

Godt at det er flere av oss. Vi ser også helst at tiden vi kommer fra jobb til ungene legger seg , altså ca. 3-4 timer tilbringes sammen vi som familie. Ikke har vi dårlig samvittighet heller for ungene har jo vært med andre barn både på skole-sfo-og barnehage hele dagen.

Jeg er ikke verdens blideste mor den første halvtimen etter jobb hvor jeg er trøtt og sliten etter endt arbeidsdag og skal lage middag. Da trenger jeg ro i huset til jeg får energien tilbake. Også ungene har godt av å lære seg å slappe av denne tiden uten at det skal skje noe hele tiden. Det blir unger fort stresset av.

Men når vi har ferie og mye fritid eller helger så åpner vi dørene mye mer for alle som vil. Da har vi tid og overskudd til å fylle huset.

Sånn må det bare bli og jeg har ingen barneminner som tilsier at vi bare kunne gå inn i nabohuset når som helst eller spise mat på deres kjøkken i tide og utide.

[Gjest minnah]

Skulle gjerne hatt "åpent hus" jeg, men er ikke kapabel til det pga helse. At man som barn ikke slapp inn overalt kan ha hatt mange årsaker.

[Gjest Griskgrendt strøk]

Jeg ser av de fleste svarer at barnas venner er velkommen til enhver tid, og at de synes det er hyggelig å ha et "åpent hus"

Og ja, for barnas del så er det jo supert at man tillater at venner kan føle seg som hjemme å komme og gå som de vil.

Men det forundrer meg litt at ingen av dere voksne høres ut til å ha noe særlig behov for litt "privatliv"?

Vi har samme problemstilling hjemme hos oss. Vi har to halvstore barn med mange venner, og bor i et nabolag med masse barn og klassekamerater i umiddelbar nærhet.

M.a.o ligger alt tilrette for hyppige vennebesøk og mye flying ut og inn, - særlig nå om sommeren.

Barna er noen timer alene hjemme etter skolen. Og jeg har full forståelse for at de gjerne vil være sammen med venner i denne tiden. Det er også helt iorden at de er endel hjemme hos oss.

Men når vi da kommer sliten og sultne hjem fra jobb i 17-18 tiden og skal begynne på middagen, så skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke er så begeistret for å finne et rotete hus fullt av "fremmede barn."

Huset vårt er ikke SÅÅ stort. Og rommene er plassert slik at barn som går ut og inn, og opp og ned, går mer eller mindre oppi oss og forbi oss, når vi befinner oss på kjøkkenet eller i stua.

Og både mannen min og jeg føler behov for å kunne "være oss selv" og kunne slappe av litt i fred og ro når vi kommer hjem fra jobb. Dette er ikke så enkelt med huset fullt av "gjester".

Jeg vil jo at barnas venner skal være velkommen. Men føler samtidig at vi må sette begrensninger for vår egen trivsel sin del.

Derfor føler jeg meg noenganger litt streng når jeg sier at barnas venner må gå hjem når vi skal spise middag, eller sier nei til overnattinger i helgene, eller at de får være inne hos oss.

Jeg er rett og slett ikke typen til å kunne ha åpent hus til enhver tid. Eller opptre som vertinne som varter opp hele nabolaget med vafler og brus.

Jeg vil understreke at jeg har et godt forhold til alle barnas venner, og at de ofte er med oss f.eks i stallen eller på turer med båten. Men på hjemmebane i hverdagen føler jeg for å ha visse restriksjoner for å beholde litt "privattid"

Er jeg ekstremt sær? Eller har dere også regler for vennebesøk?

Da vi bygde hus for noen små år siden, var vi kjempebevisst på at ungene skulle ha denne muligheten til å ha venner med hjem uten at de måtte gå oppå oss.

Derfor har vi bygd loftsstue, den ligger midt i 2. etasje mellom alle soverommene og et bad. Dermed har vi voksne privatliv i 1. etasje hvor vi har kjøkken og stue. Også på kjøkkenet kan ungene sitte med sine venner, mens vi kan være i stua uten at vi blir "plaget av hverandre".

Derfor har vi greid å legge til rette for å kunne være hyggeligere hjem enn f.eks. jeg vokste opp i.

[AAA]

Der jeg vokste opp var det ikke vanlig å få være inne hos venner når vi ville. Vi lekte stort sett ute. (Ja, det var i steinalderen) Vi fikk være inne, enten hos oss eller hos venner, unntaksvis, og ved veldig dårlig vær. Jeg har aldri tenkt på det som ugjestfritt, det var bare sånn det var da. Å spise hos venner i gata hendte så godt som aldri.

Det var barndommen. I ungdommen var det poppis å være hos dem som hadde kjellerstue og/eller foreldre som reiste på hytta. ;-) Aldri, under noen omstendighet, hadde jeg tord å gå ubedt og forsyne meg av andres kjøleskap eller matskap, eller fruktfat, for den saks skyld. Eller å gå inn uten å ringe på og at noen hadde åpnet for meg. Men det var altså da.

Jeg håper at vi vil bli oppfattet som et åpent og inkluderende hjem som ungene har lyst å være i etterhvert som de gror til. Foreløbig er de jo så små at de fyker stort sett inn og ut som de vil, og vi har stadig små venner på besøk. Men jeg må innrømme at jeg blir litt betenkt når jeg ser at noen på en måte slår seg på brystet over at de ikke har noen regler for hvordan ungdommene skal kunne oppføre seg, og at alt er fritt fram, og at det er derfor ungdommene vil være hos dem. Er det virkelig nødvendig for å bli oppfattet som gjestfri? Må man legge seg helt flat for at ungdommer skal trives, er det sånn det er?

[black wealch]

Der jeg vokste opp var det ikke vanlig å få være inne hos venner når vi ville. Vi lekte stort sett ute. (Ja, det var i steinalderen) Vi fikk være inne, enten hos oss eller hos venner, unntaksvis, og ved veldig dårlig vær. Jeg har aldri tenkt på det som ugjestfritt, det var bare sånn det var da. Å spise hos venner i gata hendte så godt som aldri.

Det var barndommen. I ungdommen var det poppis å være hos dem som hadde kjellerstue og/eller foreldre som reiste på hytta. ;-) Aldri, under noen omstendighet, hadde jeg tord å gå ubedt og forsyne meg av andres kjøleskap eller matskap, eller fruktfat, for den saks skyld. Eller å gå inn uten å ringe på og at noen hadde åpnet for meg. Men det var altså da.

Jeg håper at vi vil bli oppfattet som et åpent og inkluderende hjem som ungene har lyst å være i etterhvert som de gror til. Foreløbig er de jo så små at de fyker stort sett inn og ut som de vil, og vi har stadig små venner på besøk. Men jeg må innrømme at jeg blir litt betenkt når jeg ser at noen på en måte slår seg på brystet over at de ikke har noen regler for hvordan ungdommene skal kunne oppføre seg, og at alt er fritt fram, og at det er derfor ungdommene vil være hos dem. Er det virkelig nødvendig for å bli oppfattet som gjestfri? Må man legge seg helt flat for at ungdommer skal trives, er det sånn det er?

Det behøver nok ikke å være fritt fram, men tror at både barn og ungdommer merker kjapt om de er velkommen og at det er en god stemning.

Mine foreldre mislikte ei venninne jeg hadde, og jeg husker jeg skammet meg over oppførselen til mamma pga dette. Så jeg prøver å ta vel imot barnas venner, selv om jeg ikke liker alle like godt..

Og det er ikke fritt fram i kjøleskapet vårt uten å spørre først. Men en brødskive får de om de er sultene.

[black wealch]

Godt at det er flere av oss. Vi ser også helst at tiden vi kommer fra jobb til ungene legger seg , altså ca. 3-4 timer tilbringes sammen vi som familie. Ikke har vi dårlig samvittighet heller for ungene har jo vært med andre barn både på skole-sfo-og barnehage hele dagen.

Jeg er ikke verdens blideste mor den første halvtimen etter jobb hvor jeg er trøtt og sliten etter endt arbeidsdag og skal lage middag. Da trenger jeg ro i huset til jeg får energien tilbake. Også ungene har godt av å lære seg å slappe av denne tiden uten at det skal skje noe hele tiden. Det blir unger fort stresset av.

Men når vi har ferie og mye fritid eller helger så åpner vi dørene mye mer for alle som vil. Da har vi tid og overskudd til å fylle huset.

Sånn må det bare bli og jeg har ingen barneminner som tilsier at vi bare kunne gå inn i nabohuset når som helst eller spise mat på deres kjøkken i tide og utide.

Har du små barn?

Synes du høres litt streng ut. Ikke besøk av venner etter skolen, det kan da ikke være noe gøy for barna dine..

[morsan]

Jeg ser av de fleste svarer at barnas venner er velkommen til enhver tid, og at de synes det er hyggelig å ha et "åpent hus"

Og ja, for barnas del så er det jo supert at man tillater at venner kan føle seg som hjemme å komme og gå som de vil.

Men det forundrer meg litt at ingen av dere voksne høres ut til å ha noe særlig behov for litt "privatliv"?

Vi har samme problemstilling hjemme hos oss. Vi har to halvstore barn med mange venner, og bor i et nabolag med masse barn og klassekamerater i umiddelbar nærhet.

M.a.o ligger alt tilrette for hyppige vennebesøk og mye flying ut og inn, - særlig nå om sommeren.

Barna er noen timer alene hjemme etter skolen. Og jeg har full forståelse for at de gjerne vil være sammen med venner i denne tiden. Det er også helt iorden at de er endel hjemme hos oss.

Men når vi da kommer sliten og sultne hjem fra jobb i 17-18 tiden og skal begynne på middagen, så skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke er så begeistret for å finne et rotete hus fullt av "fremmede barn."

Huset vårt er ikke SÅÅ stort. Og rommene er plassert slik at barn som går ut og inn, og opp og ned, går mer eller mindre oppi oss og forbi oss, når vi befinner oss på kjøkkenet eller i stua.

Og både mannen min og jeg føler behov for å kunne "være oss selv" og kunne slappe av litt i fred og ro når vi kommer hjem fra jobb. Dette er ikke så enkelt med huset fullt av "gjester".

Jeg vil jo at barnas venner skal være velkommen. Men føler samtidig at vi må sette begrensninger for vår egen trivsel sin del.

Derfor føler jeg meg noenganger litt streng når jeg sier at barnas venner må gå hjem når vi skal spise middag, eller sier nei til overnattinger i helgene, eller at de får være inne hos oss.

Jeg er rett og slett ikke typen til å kunne ha åpent hus til enhver tid. Eller opptre som vertinne som varter opp hele nabolaget med vafler og brus.

Jeg vil understreke at jeg har et godt forhold til alle barnas venner, og at de ofte er med oss f.eks i stallen eller på turer med båten. Men på hjemmebane i hverdagen føler jeg for å ha visse restriksjoner for å beholde litt "privattid"

Er jeg ekstremt sær? Eller har dere også regler for vennebesøk?

''Men det forundrer meg litt at ingen av dere voksne høres ut til å ha noe særlig behov for litt "privatliv"? ''

Det hjelper _veldig_ med kjellerstue! Det eneste vi da "deler" med barnets venner, er inngangspartiet. Heldigvis driver ingen av vennene med å forsyne seg selv i kjøkkenskapene, ei heller vandre rundt i andre rom i huset enn kjellerstua, juniors soverom, do og gangene.

[morsan]

Det behøver nok ikke å være fritt fram, men tror at både barn og ungdommer merker kjapt om de er velkommen og at det er en god stemning.

Mine foreldre mislikte ei venninne jeg hadde, og jeg husker jeg skammet meg over oppførselen til mamma pga dette. Så jeg prøver å ta vel imot barnas venner, selv om jeg ikke liker alle like godt..

Og det er ikke fritt fram i kjøleskapet vårt uten å spørre først. Men en brødskive får de om de er sultene.

''Mine foreldre mislikte ei venninne jeg hadde, og jeg husker jeg skammet meg over oppførselen til mamma pga dette. ''

Ja, det kan foprt bli flaut med foreldre som åpenbart er "motstander" av besøket! Jeg husker ikke i dag om/at moren min oppførte seg litt kjipt når venninne X var på besøk, men en venninne Y fortalte at jeg en gang da vi var små hadde sagt at hun måtte komme oftere på besøk, for moren min laget alltid kakao da Y var på besøk, men at hun ikke gjorde det da X var på besøk....;-)

Så at det var forskjell var åpenbart,-)

[kaffepiken]

Fint innlegg!

Jeg vil også være "kjellerstuemammaen". For jeg syns det er viktig at unger og ungdommer har et sted å være der de føler seg velkomne. Dessuten syns jeg det er hyggelig når det kommer unger på besøk her. Håper det fortsatt er sånn når de blir ungdommer. Da sparer jeg meg for mange bekymringer.

Hos oss kjøpes det alltid inn litt ekstra lørdagsgodis fordi det som regel dukker opp noen da. Og jeg sier ikke noe på at kompisene får en skive brød etter skoletid, annet enn at jeg vil at de skal rydde opp etter seg.

Men jeg har loftstue da ;-)

[Gjest Berthil]

Hjemme hos oss var det ikke slik. Min mor hadde støv på hjernen og vi unger var vel mer som et uromoment å regne. Jeg hadde venninner med hjem, men vi var alltid på rommet, og bare en sjelden gang kunne jeg by noen mat eller drikke.

Jeg var for det meste hjemme hos min venninne, der var det annerledes. Vi fikk leke hvor vi ville, og de hadde alltid så god mat. Jeg husker mora til venninna mi en gang litt irritert sa at vi kunne vel dra hjem til meg å få mat for en gangs skyld..jeg var ikke gamle jentungen men husker godt den komentaren. Hun ble sikkert litt lei av at jeg var der og spiste hver dag.

Her i huset har det alltid vært mye unger. Naboungene har fått kommet og gådd som de ville, og jeg har ikke vært spar på verken mat eller drikke. Når de har blitt eldre har jeg hatt mang en god prat med ungdommene ved kjøkkenbordet. Både barn og unge har trivdes hjemme hos oss og det er jeg glad for.

Likevel har jeg noen ganger følt for å sette grenser. Når ungene var små var de fornøyd med brødskive og et glass melk. Og ekstra stas var det å få popcorn og saft til tegnefilmen. Ungdom er ikke fornøyd med brødskiver og melk, det skal være pizza og brus. Det koster å fore halvoksne ungdommer, og det er ikke alltid de gidder rydde opp etter seg heller. Det er ihvertfall greit at de noen ganger er hjemme hos andre.

''Hun ble sikkert litt lei av at jeg var der og spiste hver dag.''

Ble ikke moren din lei av at du aldri spiste hjemme? Jeg spiste selv ofte hos en venninne og mamma ble alltid litt skuffet når jeg kom hjem mett og fornøyd etter at hun hadde gjort seg flid med middagen for at hele familien skulle samles og kose seg rundt bordet.

Alle husene i gata vår var såkalt "åpne hjem", men en av jentene fikk ikke lov til å spise borte for da mente moren hennes at hun ikke spiste "ordentlig mat" hjemme. De andre mødrene ble ganske formærmet av det. hehe.

[black wealch]

''Mine foreldre mislikte ei venninne jeg hadde, og jeg husker jeg skammet meg over oppførselen til mamma pga dette. ''

Ja, det kan foprt bli flaut med foreldre som åpenbart er "motstander" av besøket! Jeg husker ikke i dag om/at moren min oppførte seg litt kjipt når venninne X var på besøk, men en venninne Y fortalte at jeg en gang da vi var små hadde sagt at hun måtte komme oftere på besøk, for moren min laget alltid kakao da Y var på besøk, men at hun ikke gjorde det da X var på besøk....;-)

Så at det var forskjell var åpenbart,-)

Ja, det er ikke til å komme fra at det er enkelte unger det er "enklere" å inviterer på middag og overnatting enn andre. ;-)

Men, jeg prøver å være hyggelig uansett da.

[Gjest Kayia]

Jeg ser av de fleste svarer at barnas venner er velkommen til enhver tid, og at de synes det er hyggelig å ha et "åpent hus"

Og ja, for barnas del så er det jo supert at man tillater at venner kan føle seg som hjemme å komme og gå som de vil.

Men det forundrer meg litt at ingen av dere voksne høres ut til å ha noe særlig behov for litt "privatliv"?

Vi har samme problemstilling hjemme hos oss. Vi har to halvstore barn med mange venner, og bor i et nabolag med masse barn og klassekamerater i umiddelbar nærhet.

M.a.o ligger alt tilrette for hyppige vennebesøk og mye flying ut og inn, - særlig nå om sommeren.

Barna er noen timer alene hjemme etter skolen. Og jeg har full forståelse for at de gjerne vil være sammen med venner i denne tiden. Det er også helt iorden at de er endel hjemme hos oss.

Men når vi da kommer sliten og sultne hjem fra jobb i 17-18 tiden og skal begynne på middagen, så skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke er så begeistret for å finne et rotete hus fullt av "fremmede barn."

Huset vårt er ikke SÅÅ stort. Og rommene er plassert slik at barn som går ut og inn, og opp og ned, går mer eller mindre oppi oss og forbi oss, når vi befinner oss på kjøkkenet eller i stua.

Og både mannen min og jeg føler behov for å kunne "være oss selv" og kunne slappe av litt i fred og ro når vi kommer hjem fra jobb. Dette er ikke så enkelt med huset fullt av "gjester".

Jeg vil jo at barnas venner skal være velkommen. Men føler samtidig at vi må sette begrensninger for vår egen trivsel sin del.

Derfor føler jeg meg noenganger litt streng når jeg sier at barnas venner må gå hjem når vi skal spise middag, eller sier nei til overnattinger i helgene, eller at de får være inne hos oss.

Jeg er rett og slett ikke typen til å kunne ha åpent hus til enhver tid. Eller opptre som vertinne som varter opp hele nabolaget med vafler og brus.

Jeg vil understreke at jeg har et godt forhold til alle barnas venner, og at de ofte er med oss f.eks i stallen eller på turer med båten. Men på hjemmebane i hverdagen føler jeg for å ha visse restriksjoner for å beholde litt "privattid"

Er jeg ekstremt sær? Eller har dere også regler for vennebesøk?

Jr er en aktiv fyr, og er mye ute på fotballbanen etc, og jeg har dessuten tilgode å se noen av kompisene ubedt forsyne seg med mat her. De kan innimellom ta ei skive eller to med jr, få tilbud om vaffel, men jeg har på ingen måte følelsen av å være vertskap. Egentlig merker jeg dem først og fremst gjennom latter og skråling fra loftet, men det er ikke værre enn at jeg hører lyden fra min egen tv - så langt ;-)

[kaffepiken]

Jeg ser av de fleste svarer at barnas venner er velkommen til enhver tid, og at de synes det er hyggelig å ha et "åpent hus"

Og ja, for barnas del så er det jo supert at man tillater at venner kan føle seg som hjemme å komme og gå som de vil.

Men det forundrer meg litt at ingen av dere voksne høres ut til å ha noe særlig behov for litt "privatliv"?

Vi har samme problemstilling hjemme hos oss. Vi har to halvstore barn med mange venner, og bor i et nabolag med masse barn og klassekamerater i umiddelbar nærhet.

M.a.o ligger alt tilrette for hyppige vennebesøk og mye flying ut og inn, - særlig nå om sommeren.

Barna er noen timer alene hjemme etter skolen. Og jeg har full forståelse for at de gjerne vil være sammen med venner i denne tiden. Det er også helt iorden at de er endel hjemme hos oss.

Men når vi da kommer sliten og sultne hjem fra jobb i 17-18 tiden og skal begynne på middagen, så skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke er så begeistret for å finne et rotete hus fullt av "fremmede barn."

Huset vårt er ikke SÅÅ stort. Og rommene er plassert slik at barn som går ut og inn, og opp og ned, går mer eller mindre oppi oss og forbi oss, når vi befinner oss på kjøkkenet eller i stua.

Og både mannen min og jeg føler behov for å kunne "være oss selv" og kunne slappe av litt i fred og ro når vi kommer hjem fra jobb. Dette er ikke så enkelt med huset fullt av "gjester".

Jeg vil jo at barnas venner skal være velkommen. Men føler samtidig at vi må sette begrensninger for vår egen trivsel sin del.

Derfor føler jeg meg noenganger litt streng når jeg sier at barnas venner må gå hjem når vi skal spise middag, eller sier nei til overnattinger i helgene, eller at de får være inne hos oss.

Jeg er rett og slett ikke typen til å kunne ha åpent hus til enhver tid. Eller opptre som vertinne som varter opp hele nabolaget med vafler og brus.

Jeg vil understreke at jeg har et godt forhold til alle barnas venner, og at de ofte er med oss f.eks i stallen eller på turer med båten. Men på hjemmebane i hverdagen føler jeg for å ha visse restriksjoner for å beholde litt "privattid"

Er jeg ekstremt sær? Eller har dere også regler for vennebesøk?

I nabolaget her hos oss er det en slags uskreven regel at ungene venter med å stikke bortom hverandre til etter middag/leksetid.

Hvis noen kommer før den tid, kan de få beskjed om å komme tilbake senere. Det godtar hvertfall mine unger uten at de føler seg uvelkomne.

[ingoen]

Jeg vokste opp i et sånt hjem!

Vi bodde nær sjøen,med en fantastisk badeplass i nærheten. Vennene mine kom ,badet og fikk handduker, mamma vasket og vasket uten å klage... Vi satt store gjenger av barn/ungdommer sammen med mamma og spillte gitar om kveldene, og vi fikk bli med pappa på båtturer. Han bygget garasje,og der samlet brødrene mine seg (jeg er yngst og jente) sammen med kamerater og skruet bil og sykler. Alltid folk i hjemmet vårt.

Når barna var der sammen med foreldrene,ble foreldrene nesten alltid bestyrtet av at barna hentet seg et glass vann,eller "slang seg" i sofaen..-da husker jeg pappa sa at dette huset er bygget for å brukes, ikke for å stå på stas.. (men jeg tror enkelte følte seg mer hjemme hos oss enn hos seg selv)

Nå er jeg voksen, 3 unger har det blitt, og her har alles venner vært velkomne.

kom plutselig på at det var hver sin gang å koke kaffi, så alle vennene mine har lært å koke kaffi hos oss...uansett hvor "små" vi var...første gangene var vi nok bare 8-9 år, -og når kanna var tom brukte pappa knipe øynene litt sammen og lure på hvem sin tur det var NÅ...? Hadde jeg gjester,måtte de til pers...-og neste gang de kom tok de utfordringen på strak arm,hehe

Ååå, det hørtes jammen herlig ut! Så flinke, gjestmilde og artige foreldre du har/hadde!

Håper vi kan ha det sånn hjemme hos oss... Vi skal lage loftstue til høsten, syns det er greit å få den på plass. Eldstemann er 7 år nå, så merker at de vil ha litt lekero når de er her.

[l@bamba]

Ååå, det hørtes jammen herlig ut! Så flinke, gjestmilde og artige foreldre du har/hadde!

Håper vi kan ha det sånn hjemme hos oss... Vi skal lage loftstue til høsten, syns det er greit å få den på plass. Eldstemann er 7 år nå, så merker at de vil ha litt lekero når de er her.

Tenkt ikke så mye på det da jeg var liten, men vet å sette pris på det når jeg kom til andre hjem...-og moren så på meg med strengt blikk og krysset hendene på brystkassa mens ho sa : Her i huset tar vi av oss på føttene når vi er inne!!! (det var før vi hadde bestemt om vi skulle være inne eller ute) DERES datter gjorde aldri mine til å ta av seg på føttene i vårt hjem, men så var vi ikke så nøye på det dengang... Etter vi fikk veggtilveggteppe ble det forandringer også hos oss

-eller der jeg måtte stå ute å vente mens husets datter spiste middag...når ho var med meg alle de andre dagene i uka fikk ho alltid noe å spise samtidig som meg...

Jeg må legge til at vi hadde en slags leksetid-sone sånn at vi stod ikke på døren rett etter skolen, det var alltid noen timer til lekselesing (da måtte jeg lage middag), men etter ca kl 5 møttes vi gjerne.

[mimmi69]

Jeg ER kjellerstuemammaen.. Noe støyete og slitsomt innimellom, med tenåringsjenter som har en hale av tenåringsutter med hormonnivået i taket etter seg blir det mye herjing..

Og med bestevenninner som omtrent bor her blir det alltid laget litt ekstra middag (har vurdert å kreve barnetrygd av et par mødre ;o))

Men det er koselig at de vil komme hit, vi vet hvem de omgås og hva de gjør (vel, ikke i detalj da.. de får være for seg selv). Og vi blir kjent med vennene og kjærestene deres, og føler oss trygge når de er der.

[brilleslangen]

Jeg husker ikke helt hvordan det var da jeg vokste opp.

Men jeg vet hvordan jeg har det nå. Ungene mine(eldste er 7) må gjerne ta inn andre barn, og jeg setter ikke begrensninger på hvor mange som er inne, men hvis jeg holder på å rengjøre sier jeg ifra og ber dem være ute til jeg er ferdig(for det verste jeg vet er haugevis med føtter som tramper rundt meg mens jeg vasker). Mat gir jeg dem ikke når de bare er her for å leke. Ytrer gjestene et ønske om mat/hinter om at de er sultne, ber jeg dem gå hjem for å få seg mat. En og annen gang kan vi spandere is eller frukt på gjestene, men for det meste må de greie seg uten noe.

[Gjest sjøstjerna]

Jeg ser av de fleste svarer at barnas venner er velkommen til enhver tid, og at de synes det er hyggelig å ha et "åpent hus"

Og ja, for barnas del så er det jo supert at man tillater at venner kan føle seg som hjemme å komme og gå som de vil.

Men det forundrer meg litt at ingen av dere voksne høres ut til å ha noe særlig behov for litt "privatliv"?

Vi har samme problemstilling hjemme hos oss. Vi har to halvstore barn med mange venner, og bor i et nabolag med masse barn og klassekamerater i umiddelbar nærhet.

M.a.o ligger alt tilrette for hyppige vennebesøk og mye flying ut og inn, - særlig nå om sommeren.

Barna er noen timer alene hjemme etter skolen. Og jeg har full forståelse for at de gjerne vil være sammen med venner i denne tiden. Det er også helt iorden at de er endel hjemme hos oss.

Men når vi da kommer sliten og sultne hjem fra jobb i 17-18 tiden og skal begynne på middagen, så skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke er så begeistret for å finne et rotete hus fullt av "fremmede barn."

Huset vårt er ikke SÅÅ stort. Og rommene er plassert slik at barn som går ut og inn, og opp og ned, går mer eller mindre oppi oss og forbi oss, når vi befinner oss på kjøkkenet eller i stua.

Og både mannen min og jeg føler behov for å kunne "være oss selv" og kunne slappe av litt i fred og ro når vi kommer hjem fra jobb. Dette er ikke så enkelt med huset fullt av "gjester".

Jeg vil jo at barnas venner skal være velkommen. Men føler samtidig at vi må sette begrensninger for vår egen trivsel sin del.

Derfor føler jeg meg noenganger litt streng når jeg sier at barnas venner må gå hjem når vi skal spise middag, eller sier nei til overnattinger i helgene, eller at de får være inne hos oss.

Jeg er rett og slett ikke typen til å kunne ha åpent hus til enhver tid. Eller opptre som vertinne som varter opp hele nabolaget med vafler og brus.

Jeg vil understreke at jeg har et godt forhold til alle barnas venner, og at de ofte er med oss f.eks i stallen eller på turer med båten. Men på hjemmebane i hverdagen føler jeg for å ha visse restriksjoner for å beholde litt "privattid"

Er jeg ekstremt sær? Eller har dere også regler for vennebesøk?

Folk må få kjenne hva de orker.

Vi har ingen regler på hvem/hvor lenge osv. Men vi sender minstebarnets venner hjem rund 20-21.

Privatliv? Joda, når de selv er ute hos andre.

Ja, jeg har følt meg invadert- men jeg har valgt å prioritere åpent hus.

[Gjest sjøstjerna]

Jeg vil at "hvem som helst" av barnas venner skal føle seg velkommen.

Jeg forsøker det- men av og til er jeg sur. Og det kan synes på meg. :-( Jeg er jo hjemme, og kan være både sliten og lei. Da klarer jeg ikke "late som" absolutt hele tiden. Og ungene går jo ut og inn her hele tiden.

Uansett, dem kommer likevel igjen. Og igjen. Så jeg antar de husker at jeg som regel er blid. :-)