Hun vil ikke overnatte borte i ferien

[Gjest mamma til 6-åring]

Min datter (6) har fått invitasjon til å være med søsteren min og hennes familie på hyttetur. Hun kjenner dem godt, og liker godt å besøke dem. Men, hun vil ikke overnatte. Ikke der, og ingen andre steder heller, bare hjemme. .

Hun har ikke opplevd noe spesielt borte som er årsaken til dette, men hun vil bare sove hjemme hos mamma. Hun gråter og blir redd bare vi snakker om det å sove borte. Da hun var yngre, overnattet hun oftere hos andre, men det siste året har det av ulike grunner ikke passet slik, så jeg tror hun delvis har blitt uvant med det. Jeg tenker på en måte at hun trenger å gjøre det for å venne seg av med å bli redd. Eller er det en fase?

For noen uker siden overnattet hun hos min søster og de, men hun hadde grudd seg og grått på forhånd, men vi ble enige om at hun skulle prøve likevel, og hun var innstilt på det. Hadde et kosedyr med seg. Det gikk greit å være der om dagen, - men da kvelden kom, hadde hun grått og vært redd i over en time. Til slutt hadde hun sovnet likevel, og neste dag var alt glemt og hun hadde kost seg. Hun fikk selvsagt masse ros for dette.

Men hun vil ikke overnatte igjen. Hun vil bare overnatte hjemme hos mamma, sier hun.

Jeg er så usikker på om vi bare skal bestemme at hun "skal" overnatte eller om hun skal få bestemme dette selv.

Et problem er også at jeg er veldig sliten for tiden, utbrent, og trenger sårt noen dagers (og netters) ferie, så jeg hadde jo trengt veldig for egen del også at hun ville være med dem på ferie. Vi skal bare ha hjemmeferie ellers i sommer, så jeg syns jo at det hadde vært veldig fint for henne om hun fikk opplevd litt.

Skal jeg bare bestemme at hun skal dra, eller skal hun få bestemme dette selv?

[UlrikkeE]

Hun minner meg litt om meg da jeg var liten...

Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort om min datter hadde vært på den måten - men jeg kjenner at jeg skulle "ønske" at mine foreldre hadde presset meg til å "komme over" redselen den gang (hvis det hadde hjulpet da, DET vet jeg jo ikke)... De lot meg bestemme selv, og det resulterte jo i at det "aldri" gikk over... (jeg vet jo som sagt ikke om det hadde hjulpet OM jeg hadde blitt tvunget da...)

Vanskelig, det der... Spørsmålet er jo også om søsteren din er "klar for" å ta med seg et barn som må trøstes og trygges hver eneste kveld/natt?

[AneM1365380603]

Jeg ville snakket med de voksne som skal ha barnet. Når barna mine er på overnatting stoler jeg på at de voksne vurderer slike situasjoner på best mulig måte.

Hvis datteren din har det kjekt hele dagen, men kun sliter litt ved leggetid ville jeg ikke anket. Og for all del.. Ikke gi henne fluktmuligheter ved å foretelle henne at hun blir hentet om hun blir lei seg...

Det er ikke uvanlig at barna blir litt sentimentale rundt leggetid. Da er de trøtte og slitne, og ting er ikke så morsomme lengre

[Gjest mallet]

Slik du beskriver situasjonen, så ville jeg ikke presset henne. Å bruke mild tvang for å komme over en redsel er greit hvis barnet egentlig har lyst å være med og bare trenger en dytt over kneiken, men ikke for barn som ikke er motivert for det. Da risikerer man bare at redselen setter seg enda sterkere i.

Hvis dette var mitt barn, ville jeg forsikret henne om at hun ikke skulle sendes ut i noe hun ikke var trygg på og motivert for. Så ville jeg øvd gradvis på tilvenning til overnatting igjen. Første steg kan være å overnatte borte sammen med deg. Deretter kanskje at hun sover hjemme mens du er borte, med en barnevakt hun stoler på.

Prøv å snakke om det og forstå nøyaktig hva det er som gjør at hun er redd, så blir det lettere å jobbe med.

[jubalong70]

Hvis det er slik at hun koser seg hele dagen, men er litt utrygg en stund ved leggetid, for så å sove godt hele natten og koser seg dagen etter også - så tror jeg at litt mildt press kan være greit.

Om hun derimot ikke slår seg til ro og ikke sover godt, så bør dere nok heller ha en glidende tilnærming til det å sove borte.

Da tenker jeg på at hun overnatter borte med deg i samme rom, så i et annet rom enn deg - men i samme hus, og så at hun overnatter alene 1 natt og at hun blir hentet/bragt dagen etter.

[Gjest ajaja]

Jeg ville ikke utsatt en 6-åring som er redd og uttrygg ved leggetid for dette. Det er tydelig at hun trives med andre og kan tilbringe tid borte på dagtid, altså er ikke dette et trassfenomen for å være med mamma hele tiden. Men når det kommer til sovesituasjonen har hun det vanskelig hvis hun er vekke fra det vante og det synes jeg hun skal bli hørt på.

[Gjest Pontiac]

På bakgrunn av hva du forteller her ville jeg synes det var greit å presse henne.

Hun gråt og var engstelig en time, men så sovnet hun, sov godt og var i tipp, topp form dagen etterpå.

Det er mange unger som aller helst vil sove i sin egen seng når de er trøtte, keie og leie. Med det menes ikke at de ikke kan ha det vel så bra andre steder.

Du setter henne dessuten hos mennesker som er glad i henne, vet om hennes problem og som gjør sitt for å bidra til å få en slutt på problemet. Tryggere enn det kan det jo ikke bli.

Jeg ville presset, og heller at de voksne som har ansvaret for henne passet på å ha døra litt oppe, litt lys på, lese litt på sengen og lign.ting for å få jentungen til å ha det best mulig ved leggetid.

Hun har godt av å være litt borte hos andre som du sier, og du har godt av litt barnefri. Du er heldig å ha folk som er glad i dattera di og som tar veldig godt hånd om henne. Hun kan risikere å ikke ville ligge borte på mange, mange år hvis hun ikke blir presset litt i slike trygge rammer som de nevnte. Hun kan ville komme dit av seg selv, men det kan like så godt ta mange år. Og både du og henne kunne trenge litt pusterom lenge før den tid.

Så jeg vil backe deg i å presse henne litt slik situasjonen fortelles her.

[Helmi]

Jeg husker selv hvordan det var å bli presset til å overnatte når jeg ikke ville det selv. Det var så vanskelig at jeg aldri har presset noen av mine barn til det. Å lengte hjem kan være en skikkelig vond opplevelse.

Noen barn overnatter gjerne fra de er små, andre gruer seg til slikt langt opp i barneskolen. Jeg var akkurat på foreldremøte for dem som skal begynne på ungdomsskolen. Da det var snakk om en overnattingstur, kom det fram at det faktisk finnes barn også i u-skolealder som ikke klarer å være borte hjemmefra om natten.

Jeg ville respektert 6-åringens følelser. Det er vel ikke noe "must" at alle barn skal synes det er gøy å sove andre steder enn hjemme?

[Gjest togli]

På sikt vil nok det beste være å "presse" henne til å overnatte, iallefall hos folk hun kjenner så godt som søsteren din med familie.

Jo lengre tid det tar før hun venner seg til dette, jo verre vil det trolig bli senere...

Det er utrolig viktig at du/dere, overfor henne, ikke virker usikre mht overnatting. Forklar akkurat hva som skal skje når hun skal overnatte: Hva skjer før de skal legge seg, når skal de legge seg, når skal de stå opp, spise frokost, når skal dere hente henne osv. Jeg tror at jo tryggere hun er på hva som skjer, jo tryggere føler hun seg. Jeg tror også det kan være lurt at det ikke tar for lang tid mellom hver gang hun overnatter.

Vær trygg og bestemt, så tror jeg dette skal gå bra etterhvert

[Gjest togli]

Hun minner meg litt om meg da jeg var liten...

Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort om min datter hadde vært på den måten - men jeg kjenner at jeg skulle "ønske" at mine foreldre hadde presset meg til å "komme over" redselen den gang (hvis det hadde hjulpet da, DET vet jeg jo ikke)... De lot meg bestemme selv, og det resulterte jo i at det "aldri" gikk over... (jeg vet jo som sagt ikke om det hadde hjulpet OM jeg hadde blitt tvunget da...)

Vanskelig, det der... Spørsmålet er jo også om søsteren din er "klar for" å ta med seg et barn som må trøstes og trygges hver eneste kveld/natt?

Jeg kjenner til dette du beskriver her... Det er ikke lett når store barn helt opp i ungdomsalder ikke klarer å overnatte borte. Av den grunn tror jeg faktisk man bør presse barna litt :-/

[Gjest ta tiden til hjelp til hun blir trygg!]

Jeg er av den oppfatning at man ikke skal tvinge barn til noe som ikke er nødvendig. Skole er nødvendig osv...men overnatting hos andre når ikke det er noe livsviktig, det synes jeg ikke skal prioriteres når barnet ikke vil.

En 6 åring uten diagnose er heller ikke vanskelig å ha med å gjøre hjemme. Man legger barnet til normal sengetid selvom det er sommer og hviler ut selv og legger seg tidlig for å få nok søvn.

Det er også mye et barn kan finne på selv om dagen selvom det er ferietid slik at mor kan få en del hvileøkter.

Barn som tvinges til overnatting blir fort altfor uttrygge når det gjelder andre ting også slik at man kan komme inn i en vond sirkel hvor "alt" blir skummelt.

Satt på spissen:

Hadde du likt å være borte fra ditt hjem bare fordi det passet din familie til å ha ro og fred? Jeg hadde mislikt dette og såpass respekt skal man også ha for meningene til våre barn!

[Gjest også en mamma]

I utgangspunktet syns jeg ikke du skal la henne bestemme. Men du skal bestemme basert på din vurdering, hvor du tar hensyn til hennes følelser.

Jeg mener det er åpenbart at du ikke bør presse igjennom dette overnattingsbesøket. Sist hun overnattet borte syntes hun det var veldig vanskelig.

Vurderingene du har gjort som taler for at hun skal overnatte borte er:

1) Du trenger litt tid for deg selv

2) Dere skal ikke på noen annen ferie

Og da er det jeg tenker at dette bør du vurdere opp i mot det faktum at jenta ikke vil. Hun er redd. Du beskriver at hun var redd sist hun overnattet borte. Er det verdt det?

Satt på spissen, hvis du ble innlagt på sykehus (jeg vet ikke om du er alene om omsorgen eller om dere er to, men tenkt tilfelle), så MÅTTE hun overnatte hos noen andre. Da kunne hun ikke vært hos deg. I et slikt tilfelle ville det være mer naturlig å akseptere å "overkjøre" barnet og presse henne til noe hun er redd for.

Men i dette tilfellet er det på ingen måte nødvendig.

I forhold til å venne henne til å sove borte syns jeg det er en god ide om du også kan overnatte borte sammen med henne de første gangene. F.eks. hos din søster. At du også overnatter der to-tre ganger. Og så kan dere prøve å se om det går bra at hun overnatter der alene. Jeg ville i tillegg gitt henne lovnad om at hvis hun vil, så kan hun når som helst i løpet av kvelden eller natta, ringe og be om å bli hentet - og så ville jeg hentet henne hvis hun ringte. Mest sannsynlig ville hun ikke ringt. Men hun ville visst at hun hadde muligheten.

Jeg ville forøvrig gjerne gitt henne mobiltelefon også, som hun kunne hatt med seg på overnattingsbesøk, slik at hun er sikker på at hun kan ringe når som helst, og ikke risikere at noen nekter henne å bruke telefon. (Voksne kan lett avfeie et barn, uten at de mener å nekte barnet noe, men barnet kan oppfatte det som å bli nektet).

Så altså "min" plan: overnatt borte med henne 2-3 ganger, gi henne mobiltelefon og lov at du henter henne hvis hun ber om det. Men sett et klokkeslett, f.eks. etter kl 22. Ringer hun før så snakker du med henne og spør om det går bra til kl 22, og at hun ringer igjen da hvis hun fortsatt vil bli hentet.

[Onsdag1365380628]

Jeg ville nok sendt henne på hytta. Jeg regner med at du kjenner din søster så godt at du vet at hun vil takle din datters hjemlengsel på en fornuftig måte.

Min datter hadde også angst for å sove borte i den alderen, og dette var et problem i flere år. Det som skulle til var at hun faktisk lå borte, og erfarte at det gikk helt fint. Å utstyre barnet med mobiltelefon og love å hente selv midt på natta er å be om mer problemer synes jeg.

Jeg er ikke tilhenger av å dalle for mye med slikt. En trøtt 6-åring vil naturlig være litt sårbar når kvelden kommer, men stol på at din søster tar fornuftig vare på henne.

[Gjest Tatjana]

Jeg kjenner igjen noe av det du forteller fra min mellomste, nå 9 år. Basert på vår erfaring vil jeg si følgende:

Hvis du sier at hun kan ringe hjem hvis det blir for vanskelig så kommer du og henter henne, da må du innstille deg på å ut og kjøre. Sånn var det for oss, vi sa "du får ringe da vet du" og da ringte selvsagt barnet. Og har du lovt det så må du gjennomføre det.

Det samme var det med mobil. Min 9-åring kan fremdeles ikke ha med seg mobil når h*n er på overnatting hos andre. Da kommer først tekstmeldingene:

Hva gjør dere nå?

Jeg savner dere jeg.

Jeg skulle ønske jeg var hjemme.

Jeg vil hjem.

Og så, når dette har blitt skikkelig ille for barnet, da ringer h*n. Men på overnattinger hvor mobilen ikke er med, da er barnet glad og fornøyd og det går helt fint. I vårt tilfelle er dette en nedadgående spiral som barnet starter selv ved hjelp av telefonen. Det er ikke sikkert at det vil bli slik for ditt barn, men tenk gjennom det.

Og så er det kanskje lurt å tenke gjennom hva som vil skje om du presser gjennom denne overnattingen. Vil det gå bedre for hver kveld, eller vil det bli verre? Og hva sier søsteren din til den muligheten?

Og så en siste ting til slutt. Hvis du bestemmer at dette er riktig og nødvendig, så må du presentere det for jenta di på riktig måte. Ikke lat som hun har et valg for å si "nei, det blir slik som jeg har bestemt". Fortell henne at det blir slik og at det kommer til å bli fint og koselig og gøy og alt det der, men ikke gi henne inntrykk av at hun kan bestemme med mindre hun faktisk kan det.

Lykke til, uansett hva du velger.

[Spirello]

Siden hun blir så fra seg ville jeg ikke tvunget henne til å reise bort/overnatte. Om det er en fase, så går det over.. Men ikke tving henne, tror det kan gjøre det verre. hun kan føle at du ikke bryr deg om hennes følser osv. Hun føler seg ikke trygg uten deg da.. hadde ikke greid å sende bort ungen min hvis han hadde vært så redd, selv om jeg hadde visst at det var 150% trygt for han, så blir det feil når ungen ikke føler seg trygg.