Far og sønn

[Gjest Hva hadde du tenkt om denne saken?]

Min bror (Hans 26 år) har en sønn(Per) på snart 3 år. Det første året bodde han sammen med Mona (moren til barnet), mens når Per ble rundt 1 år flyttet moren til en annen by. Min bror hadde få muligheter til å flytte da han har en god jobb (uten utdanning). Noe han ville umulig få i den andre byen.

Hans har ikke vært så flink til å ta ansvar, så Mona har stort sett gjort alt sammen alene den tiden de bodde sammen. Og vi har alle i familien syns det har vært litt synn (og litt irriterte) at han har tatt så lite ansvar.

Jeg har lagt merke til at Mona gjennom hele oppveksten til barnet har vært ekstremt overbeskyttende. Og i vår, da hun og min bror var på besøk hos mine foreldre var det enda værre en noen gang. Per fikk ikke lov til å røre på noen stenger som hang på ett tre. (de var farlige) Per fikk ikke lov til å klatre på ett gjerde (1 m høyt) da kunne han falle å slå seg. Per fikk heller ikke lov til å balanser/sitte på hjulet på en henger, for den kunne velte.. Og Per fikk ikke balansere på en planke 1,5 meter over bakken mens han holdt i hånden til faren sin. Det var livsfarlig!! Og da Hans satte han opp i ett tre mens han holdt han rundt livet, fikk jo Mona helt panikk!

Mens Hans lekte med Per, sto jeg og Mona å pratet litt. Så spurte hun _meg_ om jeg kunne passe på Per mens hun skulle på toalettet. Ikke Hans som faktisk sto å lekte med han.

Senere den helgen kom Mona og Per på besøk til meg og samboeren min. Samboeren ville da ta med Per ut en liten tur slik at jeg og Mona kunne skravle litt. Da ble Mona kjempe stressa og var redd for at de skulle bli kjørt ned av biler på veien eller om samboeren min skulle sleppe Per av syne slik at han kunne skade seg. Og da det hadde gått 15 min var hun sikker på at det hadde gått noe fryktelig galt. Jeg roet henne med at de sikkert hadde møtt på noen, eller att de lekte ett eller annet sted.Men hun spurte stadig vekk om det kunne ha hent noe med dem siden de var så lenge borte. De kom tilbake etter 20 min, og da sprang Mona for å møte dem..

Jeg syns dette er i overkant av hysteri. Jeg ble helt måløs der jeg satt. Min samboer er 24 år og greier fint å se til en 3 åring i knappe 20 min!

Og jeg begynner å ane hvorfor min bror har blitt slik som han er. Han har alltid vært litt usikker på seg selv, og han var vel ikke helt klar for å bli far. Men når man blir stempla som "dum" så der det jo ikke rart man trekker seg unda i steden for. Han burde satt foten ned, men han tørr ikke, og lar ting skure og gå istede for.. Veldig dumt:(

Men det som fikk begeret til å flyte over for min del var da jeg hørte at Mona skulle i ett bryllup og spurte Hans om han kunne passe Per den kvelden. MEN hun hadde også snakket med min mor om ikke hun kunne ta turen (20 mil!) for å være sammen med Hans og Per den kvelden Moren min syntes dette ver veldig merkelig, men syns det var litt dumt å si nei. Og jeg synes det er utrolig dårlig gjort ovenfor broren min.

Jeg snakket med broren min om det, og det virket som om han var litt redd for at jeg skulle "sladre" til Mona om hva han hadde sagt, så han sa bare " Mona er jo så engstelig av seg vettu.. det er slik hun er"

Jeg synes broren min har like så mye rett på omsorg for sønnen sin som det Mona har. Mona på sin side sier til meg at Hans får lov til å være med sønnen sin så mye han vil. Noe som jeg mener ikke stemmer, da det ikke er det samme å kunne ha Per for seg selv som å sitte der sammen med Mona og få kritikk..

Dette er jo selfølgelig opp til dem å orden opp i. Men det er vanskelig for en søster å sitte bare å se på.

[jubalong70]

Huff, jeg synes synd på både Hans, Per og Mona.

Stakkars Hans som ikke klarer å sette foten ned og sette Mona litt på plass.

Stakkars Per som ikke får lov til noen ting, og som har store sjanser for å bli livredd for det meste.

Stakkars Mona som ikke klarer å slappe av og tro at ingen ønsker sønnen hennes noe vondt.

[Lotte :o)]

Mona er overhysterisk, og burde hatt minst to barn til å se etter. ;-) Hun må ha "for lite" å gjøre for å orke å være sånn som dette.

Ikke rart broren din blir passiv. Han blir jo redd for å trå feil ift Mona.

[Gjest Hva hadde du tenkt om denne saken?]

Huff, jeg synes synd på både Hans, Per og Mona.

Stakkars Hans som ikke klarer å sette foten ned og sette Mona litt på plass.

Stakkars Per som ikke får lov til noen ting, og som har store sjanser for å bli livredd for det meste.

Stakkars Mona som ikke klarer å slappe av og tro at ingen ønsker sønnen hennes noe vondt.

Jeg er i grunn veldig enig i deg med dette.. Men er det noen muligheter til å hjelpe? Eller må man bare stå på sidelinjen å se på?

[Gjest Hva hadde du tenkt om denne saken?]

[quote name=Lotte )' timestamp='1245427944' post='4168178]

Mona er overhysterisk, og burde hatt minst to barn til å se etter. ;-) Hun må ha "for lite" å gjøre for å orke å være sånn som dette.

Ikke rart broren din blir passiv. Han blir jo redd for å trå feil ift Mona.

Ja, det er det jeg mener også. For jeg vet broren min kunne blitt en god far hadde han bare turt å sette foten ned og tatt i ett tak.

Men det er ikke bestandig det er så lett..

[jubalong70]

Jeg er i grunn veldig enig i deg med dette.. Men er det noen muligheter til å hjelpe? Eller må man bare stå på sidelinjen å se på?

Problemet er at om man skal snakke med Mona om det som er problemet, så vil hun helt sikkert gå i forsvarsposisjon og bli sint. Og så kommer man ingen vei.

Om noen takler at Mona blir skikkelig sint på en - kanskje for resten av livet, så hadde det vært fin

Da kunne vedkommende fortalt at det ikke er sunt for en 3-åring å ikke få lov til å klatre, falle og utforske verden. Det er på den måten barna lærer å kjenne kroppen sin og blir trygg på seg selv og på omgivelsene.

Samtidig må hun lære at andre også ønsker det beste for gutten, og at hun må lære seg å stole på at de passer godt på ham.

Hans burde få litt mer ryggrad, og stille krav til det å ha ansvar for sønnen sin alene. Det har han krav på - uten mor som barnevakt for seg...

Hans og Mona burde få til en fast samværsordning der Per er sammen med faren sin alene over flere dager.

[Gjest minuma]

Mona trenger behandling for angsten sin, både for egen del, og fordi hun overfører den på barnet.

Hans trenger å få transplantert litt ben i nesen og kanskje også litt ryggrad, slik at han får istand en fast samværsordning uten overoppsyn av Mona.

[Gjest Ulvinnen]

Jeg begynner å lure på hva broren din kan ha gjort, siden Mona har så lite tillit til ham. Det kan være en grunn til at hun er så overbeskyttende og ikke våger å la ham være alene med sønnen.

Når hun tror du er bedre til å passe barnet enn hans egen far, så må det være noe som er fryktelig galt, tenker jeg.

Kanskje det ligger en historie bak her, som hberken Mona eller din bror vil ut med for å beskytte broren din.

[Gjest Hva hadde du tenkt om denne saken?]

Jeg begynner å lure på hva broren din kan ha gjort, siden Mona har så lite tillit til ham. Det kan være en grunn til at hun er så overbeskyttende og ikke våger å la ham være alene med sønnen.

Når hun tror du er bedre til å passe barnet enn hans egen far, så må det være noe som er fryktelig galt, tenker jeg.

Kanskje det ligger en historie bak her, som hberken Mona eller din bror vil ut med for å beskytte broren din.

Jo jeg har tenkt på det. Men hun reagerte jo også ganske mye da min samboer hadde han. Min samboer var/er da mer bestemt en min bror, og sa bare: jeg tar med meg Per ut en tur. Mona fikk ganske hakeslepp og forklarte hvor skumelt det kunne være på veien, og lurte på om han greide å passe på hele tiden osv, osv, mens min samboer jatta bare med mens han reiste av gårde:P Min bror hadde aldri turt å bare tatt med seg Per "uten lov".

Jeg har også sett litt små angst når min far, altså bestefar til Per har hatt han. Hun greier ikke å slippe de av syne så lett.

En gang i fjor sommer fant min far ut at han og Per skulle ut å spiser moreller i hagen. Da var altså Per rundt 2 år.

Dette hadde ikke Mona fått med seg med det samme, men da jeg fortalt henne at pappa og Per koste seg med moreller i hagen, ble hun helt på styr og fløy ut og skrek at Per ikke kunne spise steinene i morellene.

Pappa har oppfostret tre barn, og vet utmeket godt at en 2-åring ikke kan spise steinen i morellen.

Det virker som på meg at hun ikke stoler på noen mannfolk generelt.

[Gjest Hva hadde du tenkt om denne saken?]

Mona trenger behandling for angsten sin, både for egen del, og fordi hun overfører den på barnet.

Hans trenger å få transplantert litt ben i nesen og kanskje også litt ryggrad, slik at han får istand en fast samværsordning uten overoppsyn av Mona.

Jeg er helt enig i dette. Men det er letter sagt en gjort..

[Gjest Ulvinnen]

Jo jeg har tenkt på det. Men hun reagerte jo også ganske mye da min samboer hadde han. Min samboer var/er da mer bestemt en min bror, og sa bare: jeg tar med meg Per ut en tur. Mona fikk ganske hakeslepp og forklarte hvor skumelt det kunne være på veien, og lurte på om han greide å passe på hele tiden osv, osv, mens min samboer jatta bare med mens han reiste av gårde:P Min bror hadde aldri turt å bare tatt med seg Per "uten lov".

Jeg har også sett litt små angst når min far, altså bestefar til Per har hatt han. Hun greier ikke å slippe de av syne så lett.

En gang i fjor sommer fant min far ut at han og Per skulle ut å spiser moreller i hagen. Da var altså Per rundt 2 år.

Dette hadde ikke Mona fått med seg med det samme, men da jeg fortalt henne at pappa og Per koste seg med moreller i hagen, ble hun helt på styr og fløy ut og skrek at Per ikke kunne spise steinene i morellene.

Pappa har oppfostret tre barn, og vet utmeket godt at en 2-åring ikke kan spise steinen i morellen.

Det virker som på meg at hun ikke stoler på noen mannfolk generelt.

Ut i fra det du skriver nå, er jeg enig i at det kan virke som om hun ikke har tillit til menn. Uff, vanskelig sak.

[Gjest Hva hadde du tenkt om denne saken?]

Problemet er at om man skal snakke med Mona om det som er problemet, så vil hun helt sikkert gå i forsvarsposisjon og bli sint. Og så kommer man ingen vei.

Om noen takler at Mona blir skikkelig sint på en - kanskje for resten av livet, så hadde det vært fin

Da kunne vedkommende fortalt at det ikke er sunt for en 3-åring å ikke få lov til å klatre, falle og utforske verden. Det er på den måten barna lærer å kjenne kroppen sin og blir trygg på seg selv og på omgivelsene.

Samtidig må hun lære at andre også ønsker det beste for gutten, og at hun må lære seg å stole på at de passer godt på ham.

Hans burde få litt mer ryggrad, og stille krav til det å ha ansvar for sønnen sin alene. Det har han krav på - uten mor som barnevakt for seg...

Hans og Mona burde få til en fast samværsordning der Per er sammen med faren sin alene over flere dager.

Jeg har ymta frampå at man kan ikke passe på at ungen slår seg til en hver tid. Da fikk jeg til svar at hun _ville_ jo ikke at han skulle slå seg, så hun måtte passe på..

Jeg sa i fra at jeg var kraftig provesert at hun hadde spurt min mor om å være der. Og jeg forklarte også at at jeg syns det var dårlig gjort av henne å ikke la han få en mulighet til å bli kjent med Per alene. Hun fortalte meg at han fikk lov til å være sammen med Per så mye han ville..Men hun syntes det var hyggelig at også moren min kunne være sammen med dem. Men Hvorfor spør hun ikke da også min far i tillegg? Det er jo like hyggelig for han å møte sit barnebarn. Så akkurat her mener jeg hun lyver. Hun vil at min mor skal være der og passe på..

Hun mener også Per er for liten til å kunne være der lengre en èn dag.. Noe jeg mener er sludder. Det er tross alt snakk om faren til barnet.

Jeg er helt enig med deg at min bror bør få seg mer ryggrad. Hadde han satt foten ned for lenge siden, så tror jeg det hadde vært mye enklere.

[Gjest Hva hadde du tenkt om denne saken?]

Ut i fra det du skriver nå, er jeg enig i at det kan virke som om hun ikke har tillit til menn. Uff, vanskelig sak.

Ja, det er det:( Og jeg har egentlig ingen ting med det, men det er jo ikke så lett å bare stå på sidelinjen heller. Det er jo tross alt snakk om min nevø..

[jubalong70]

Jeg har ymta frampå at man kan ikke passe på at ungen slår seg til en hver tid. Da fikk jeg til svar at hun _ville_ jo ikke at han skulle slå seg, så hun måtte passe på..

Jeg sa i fra at jeg var kraftig provesert at hun hadde spurt min mor om å være der. Og jeg forklarte også at at jeg syns det var dårlig gjort av henne å ikke la han få en mulighet til å bli kjent med Per alene. Hun fortalte meg at han fikk lov til å være sammen med Per så mye han ville..Men hun syntes det var hyggelig at også moren min kunne være sammen med dem. Men Hvorfor spør hun ikke da også min far i tillegg? Det er jo like hyggelig for han å møte sit barnebarn. Så akkurat her mener jeg hun lyver. Hun vil at min mor skal være der og passe på..

Hun mener også Per er for liten til å kunne være der lengre en èn dag.. Noe jeg mener er sludder. Det er tross alt snakk om faren til barnet.

Jeg er helt enig med deg at min bror bør få seg mer ryggrad. Hadde han satt foten ned for lenge siden, så tror jeg det hadde vært mye enklere.

Ingen vil vel at ungene sine skal slå seg - men det betyr ikke at vi pakker dem inn i bomull og holder dem under oppsikt hele tiden.

Det er faktisk utrolig viktig for barn å falle og slå seg litt. Det er på den måten de lærer seg bl.a. å bedømme avstander, lærer seg hva kroppen kan og ikke kan, utvikler balanse osv.

Og hvorfor skulle ikke en 3 år gammel ungen kunne være lenger enn 1 dag sammen med faren sin?

Skjønner ikke argumentasjonen hennes, jeg...

[Gjest min oppfatning]

Dominerende mennesker er en pest og plage. Det beste man kan gjøre for dem, er ofte det stikk motsatte av hva de vil andre skal gjøre for dem.

Vil de ha f.eks. ha hjelp til barnepass, så si nei. Gir de uttrykk for en oppfatning, har de bare godt av å høre at andre ikke er enig.

Barn må nødvendigvis slå seg litt. Da øver de opp reflekser slik at de lærer bedre å passe seg, ta seg for i tide osv. Uten slike innøvde reflekser, kan de komme til å skade seg styg den dagen de faller ekstra uheldig og ikke har slike reflekser.

Omgivelsene blir tvunget til å trekke seg unna dominerende folk. Vil oppfordre deg til å gi bror din støtte og oppmuntring og skryt for det han gjør bra.