Når ting må skje NÅ

[waxo]

Skal prøve :-)

Høres iallefall ut som ho har mye samme sovemønster som min gutt, ca like mange timer som han hadde. Og jo mer sliten han var, jo mer kranglet han. Virket som han ikke tok imot info av noe slag.

Nå krangler han ikke mer enn vanlige unger, og det er veldig deilig :-) Han er i seng kl 19, og sover innen kl 20.

[Lillemus]

Høres iallefall ut som ho har mye samme sovemønster som min gutt, ca like mange timer som han hadde. Og jo mer sliten han var, jo mer kranglet han. Virket som han ikke tok imot info av noe slag.

Nå krangler han ikke mer enn vanlige unger, og det er veldig deilig :-) Han er i seng kl 19, og sover innen kl 20.

Overtrøtte unger nytter det ikke å diskutere med nei. Ikke unger med lavt blodsukker heller. *Erfaring*

Når jentungen her har for lavt blodsukker er det bare å stappe i henne ett eller annet for å få humøret opp igjen, alt annet er nyttesløst. Jeg har etterhvert lært meg å gi henne mat jevnlig, men det hender jo det glipper, spesielt i ferien.

[Gjest Kjempevelsignet]

Har to barn og har aldri hatt utålmodige barn, tro det eller ei

Jeg er velsignet med svært rolige, tålmodige og greie barn. Har aldri hatt bråk i butikker, på cafè, herping hjemme osv osv

Nå har de blitt tenåringer og jeg føler jeg har hatt "lite" barn i mange år allerede Skal la dem få ha maks av meg, min tid og energi ennå noen år så vil jeg være fostermor / besøkshjem

[Gjest MayLynn]

Overtrøtte unger nytter det ikke å diskutere med nei. Ikke unger med lavt blodsukker heller. *Erfaring*

Når jentungen her har for lavt blodsukker er det bare å stappe i henne ett eller annet for å få humøret opp igjen, alt annet er nyttesløst. Jeg har etterhvert lært meg å gi henne mat jevnlig, men det hender jo det glipper, spesielt i ferien.

Enig i at det er verst når hun er trett og når hun er sulten. Men det med mat er også et problem. Hun vet aldri hva hun skal ha på skiven, vil ikke ha noe mat osv. Hun spiser så lenge hun får Nugatti - men det får hun kun på lørdager. Jeg prøver å ha litt oppskåret frukt og grønnsaker. Det spiser hun ihvertfall.

Sier nesten alltid at hun ikke liker middagen (før hun har smakt) Lager mye drama, men spiser opp alt til slutt når vi andre er ferdige.

Irriterende å ha det sånn. Stunder som skulle vært koselige blir alt annet...

[cecily]

Ja det er den holdningen som går igjen. At det er foreldrene det er noe "galt" med. Mye av det vi gikk igjennom på "de utrolige årene" syns jeg var gjennomsyret av denne tankegangen. Men vi var mange ressurssterke foreldre på kurset. Kanskje vi er raskere til å søke hjelp for slike problemer? Det er jo vi som har tatt initiativ til alt selv.

Vi har satt grenser (ihvertfall jeg) siden hun var liten. Pappa har nok vært litt svakere for mas (menn tenker vel ofte litt "her og nå" og ikke "konsekvens og langsiktig". Heldigvis forstod han dette på det kurset.

Men hun er så grenseutprøvende. De måter som virker på andre barn virker bare ikke på henne. Storesøster har alltid godtatt et nei for et nei. Men lillesøster godtar ikke 10 nei for samme ting. (Da har vi lært å ignorere etter et par nei - så roer jo maset seg etter hvert...) Det kommer seg altså, men det er den personligheten hennes som gjør at jeg blir bekymret. Hun kommer jo lett i konflikter med lekekamerater og jeg er redd for at hun skal skremme dem bort på sikt.

Av det jeg har lest om barnepsykologi dekker forskning opp om at det svært ofte er samspillet med foreldrene som gir best effekt. Når du sier at psykologen skal behandle henne og ikke snakke med dere, gir du jo skylden til jenta.

At dere er ressurssterke trenger ikke være ensbetydende at du og faren har perfekt samspill med datteren deres, og at måten dere møter henne på kan være feil for akkurat henne. De voksne må være voksne, og barnet må få lov å være barn og tilnærmet skyldfri i den alderen.

[Gjest bikku]

Ja det er den holdningen som går igjen. At det er foreldrene det er noe "galt" med. Mye av det vi gikk igjennom på "de utrolige årene" syns jeg var gjennomsyret av denne tankegangen. Men vi var mange ressurssterke foreldre på kurset. Kanskje vi er raskere til å søke hjelp for slike problemer? Det er jo vi som har tatt initiativ til alt selv.

Vi har satt grenser (ihvertfall jeg) siden hun var liten. Pappa har nok vært litt svakere for mas (menn tenker vel ofte litt "her og nå" og ikke "konsekvens og langsiktig". Heldigvis forstod han dette på det kurset.

Men hun er så grenseutprøvende. De måter som virker på andre barn virker bare ikke på henne. Storesøster har alltid godtatt et nei for et nei. Men lillesøster godtar ikke 10 nei for samme ting. (Da har vi lært å ignorere etter et par nei - så roer jo maset seg etter hvert...) Det kommer seg altså, men det er den personligheten hennes som gjør at jeg blir bekymret. Hun kommer jo lett i konflikter med lekekamerater og jeg er redd for at hun skal skremme dem bort på sikt.

''Ja det er den holdningen som går igjen. At det er foreldrene det er noe "galt" med.''

Tror ikke nødvendigvis det er slik at det er noe "galt" med foreldrene, men samme hva som er problemet tror jeg det er bedre at foreldrene får hjelp til å håndtere det overfor barnet, enn at en fremmed skal komme inn og gjøre det. Sånn sett er barnepsykologens oppgave å hjelpe dere å løse de spesifikke utfordringene med deres datter uten at hun føler seg sykeliggjort. Det er klokt.

[Elis31]

Å lære barn å utsette behovstilfredsstillelse er kanskje den aller viktigste foreldreoppgaven.

Evnen til utsettelse av behovstilfredsstillelse er sannsynligvis den enkeltfaktor som sterkest bestemmer hvordan det går med oss i livet.

Og hvordan lærer man barna det?

Har du eller andre noen konkrete eksempler?

[Gjest minnah]

Yngste har ikke så mye begrep om slikt ennå, men 5-pringen er slik du beskriver. Vi har som regel ikke kunnet fortelle om noe vi skal gjøre som han gleder seg til. F.eks dra i svømmehallen, da vil han våkne halv 5 neste morgen og mase og mase om når vi skal dra.

Sånn er det med gaver også, vi kan ikke lokke f.eks med - om du spiser middagen din så har vi noe godt til dessert. Da blir han kjempesint og forlaner svar NÅ!! Hva er det?? Han blir bare sur og tverr.

Men vi kan jo ikke la ham styre på denne måten, så vi må jo fortelle om enkelte ting noen ganger. Han er en enormt aktiv og vanligvis blid unge, det skal sies, men forventningene hans er svært høye, og jeg jobber litt med å "dra ham ned på jorda"..

Så, jeg forstår deg godt. Og han er faktisk blitt _litt_ mer tålmodig det siste halve året, så jeg håper det fortsetter.

[Gjest minnah]

Jeg syns hun sover litt lite ja, hun sovner sjelden før ni av og til halv ti (hvis hun får for seg noe å være sur for) selv om hun er i seng til halv ni. Hun kan vokne halv sju (er morgenfuglen her i huset). Sjelden jeg må vekke henne og det tyder vel på at hun får nok? Hun må stå opp kvart over sju - halv åtte.

Samme med vår. Han sovner halv 9 - selv om han er stupings trøtt etter barnehagen - og vil gjerne stå opp før kl 6. Sukk. Alltid våknet tidlig.

[waxo]

Enig i at det er verst når hun er trett og når hun er sulten. Men det med mat er også et problem. Hun vet aldri hva hun skal ha på skiven, vil ikke ha noe mat osv. Hun spiser så lenge hun får Nugatti - men det får hun kun på lørdager. Jeg prøver å ha litt oppskåret frukt og grønnsaker. Det spiser hun ihvertfall.

Sier nesten alltid at hun ikke liker middagen (før hun har smakt) Lager mye drama, men spiser opp alt til slutt når vi andre er ferdige.

Irriterende å ha det sånn. Stunder som skulle vært koselige blir alt annet...

Det med maten. Prøv å overse klaginga, sett fram maten og ikke bli med på en diskusjon.

For vår gutt var det at vi hadde kommet inn i en ond sirkel, han var ikke spesielt gretten om kvelden, men han hadde jevnt over for lite søvn, og det gjorde han vanskelig store deler av dagen en periode. Når han fikk den drøye timen mer søvn hvert døgn, løste det alle problemene som hadde vært. Han tålte et nei igjen, han tålte å bli snakket til, og han tok til seg ros mye bedre :-)

Jeg har over denne perioden selv testet hva søvn gjør med kroppen. Hadde en lang periode der jeg sov 2 timer mindre enn jeg egentlig må hver natt. 5 timer i døgnet lå jeg på, noe jeg tåler veldig dårlig. Den stressreaksjonen jeg fikk er helt ubeskrivelig. Jeg var hele tiden utålmodig, giret, gretten og lei. Det påvirket hele dagen min.

[Gjest MayLynn]

Det med maten. Prøv å overse klaginga, sett fram maten og ikke bli med på en diskusjon.

For vår gutt var det at vi hadde kommet inn i en ond sirkel, han var ikke spesielt gretten om kvelden, men han hadde jevnt over for lite søvn, og det gjorde han vanskelig store deler av dagen en periode. Når han fikk den drøye timen mer søvn hvert døgn, løste det alle problemene som hadde vært. Han tålte et nei igjen, han tålte å bli snakket til, og han tok til seg ros mye bedre :-)

Jeg har over denne perioden selv testet hva søvn gjør med kroppen. Hadde en lang periode der jeg sov 2 timer mindre enn jeg egentlig må hver natt. 5 timer i døgnet lå jeg på, noe jeg tåler veldig dårlig. Den stressreaksjonen jeg fikk er helt ubeskrivelig. Jeg var hele tiden utålmodig, giret, gretten og lei. Det påvirket hele dagen min.

Enig - jeg er selv veldig bevisst på at jeg trenger nok søvn - trenger 8-9 timer for ikke å bli for sur og irritert.

Prøvde å legge dem halv ni i går - ikke så lett når det er full baluba ute med unger som har ferie... Men storesøster hadde vært på overnatting dagen før og var veldig i underskudd. Og lillesøster hadde stått opp halv sju den dagen og var trøtt. Så jeg la dem altså halv ni men de sovnet jo ikke før halv ti... Men jeg får gi det et par uker. Men det er jo ferietid så det er kanskje ikke akkurat rette tidspunktet til å gjøre dette prosjektet :-)

[Gjest MayLynn]

''Ja det er den holdningen som går igjen. At det er foreldrene det er noe "galt" med.''

Tror ikke nødvendigvis det er slik at det er noe "galt" med foreldrene, men samme hva som er problemet tror jeg det er bedre at foreldrene får hjelp til å håndtere det overfor barnet, enn at en fremmed skal komme inn og gjøre det. Sånn sett er barnepsykologens oppgave å hjelpe dere å løse de spesifikke utfordringene med deres datter uten at hun føler seg sykeliggjort. Det er klokt.

Ja jeg er enig med deg i at vi foreldre trenger innspill til å se andre måter å få til samspillet. Grunnen til at jeg har hatt lyst til å få noen andre til å snakke med barnet er jo at jeg alltid har vært bekymret for om hun har en diagnose el. De sier jo at jenter ofte blir oversett, eller hun kan ha en mild grad av et eller annet. Og ved å kun snakke med oss foreldre er det jo kun vår versjon de får. Og vi er ikke profesjonelle...

Det kan jo ikke være slik at alle diagnosene blir satt bare på bakgrunn av hva foreldrene krysser av på et skjema? Noen må vel observere selve barnet? Nå sier jeg ikke at det ER en diagnose hun har - jeg håper ihvertfall ikke det. Hun er jo seg selv uansett det er ikke det jeg mener men hvis hun ikke har en diagnose er det ihvertfall et større håp om at ting går seg til etter hvert?

Vi holder forresten et parallelt løp ang testing for proteinintoleranse - bare for å utelukke det. Jeg håper jo ikke at hun har det heller, men hun har jo en del symptomer på det og storesøsteren har cøliaki.

[Gjest MayLynn]

Av det jeg har lest om barnepsykologi dekker forskning opp om at det svært ofte er samspillet med foreldrene som gir best effekt. Når du sier at psykologen skal behandle henne og ikke snakke med dere, gir du jo skylden til jenta.

At dere er ressurssterke trenger ikke være ensbetydende at du og faren har perfekt samspill med datteren deres, og at måten dere møter henne på kan være feil for akkurat henne. De voksne må være voksne, og barnet må få lov å være barn og tilnærmet skyldfri i den alderen.

Enig i det jeg skriver - og se forresten mitt svar til bikku. Selvfølgelig er det ikke hennes "feil" men jeg tror ikke hun hadde vært så veldig annerledes om hun hadde hatt andre foreldre? Som sagt har hun vært såkalt krevende siden hun var helt nyfødt - de kommenterte det tom på sykehuset...

Det jeg mener er at det krever ekstra mye av foreldrene og at det er slitsomt i forhold til familier som bare har unger som er slik som storesøster. Det blir feil å alltid "stemple" foreldrene om ungene oppførerer seg slik som lillesøster for vi har ikke vært/er dårligere foreldre enn andre vi kjenner. Så det er jo det at vi har fått et ekstra krevende barn. Eller mener du at hun hadde vært en helt annerledes personlighet om hun hadde vokst opp hos noen andre?

Og jeg har vært bekymret for at det er noe "galt" dermed ønsker jeg andres vurderinger da vi ikke er kompetente til å sette en eventuell diagnose selv. (Ikke at jeg håper og tror det er noen diagnose - men jenter med feks aspberger og adhd/add blir jo ofte oversett. Og det kan være en veldig mild grad).

[Gjest MayLynn]

Min eldste var slik helt til han begynte i 1. klasse. I hele barnehageperioden var han ekstremt utålmodig og kunne ikke vente, var bare hyl og skrik. Gode pedagogiske metoder som funket på andre barn, bet aldri på ham.

Vanvittig utmattende. Jeg var bekymret for hans videre utvikling. Vi ble litt handlingslammet rett og slett. Jeg lurte på om han hadde ADHD, om vi skulle utsette hans skolestart osv. Vi gjorde ikke det.

Da han begynte i 1. klasse ble han vips som en helt annen gutt og siden har han utviklet seg bare positivt, han er harmonisk, rolig, mer tålmodig, rett og slett en omgjengelig, grei, likandes og snill gutt. Aldri noen problemer med ham.

Jeg vet ikke hva som skjedde, annet enn at han ikke hadde det særlig bra i den barnehagen. Skylder dog ikke bare på barnehagen, men jeg har gjort meg noen tanker rundt en del ting der sånn i ettertid.

Selv var jeg sylskarp og bastant da jeg var liten, lå på gulvet og vred meg i sinne. Ingenting bet på meg, jeg skjønner ikke at jeg ikke tok knekken på foreldrene mine, det har jeg sagt til dem mange ganger. :-) Jeg har blitt rundere med årene gitt. :-)

Jeg regner med og håper at det retter seg hos dere også.

He he - jeg har spurt foreldrene mine om jeg var slik da jeg var liten - men jeg var altså ikke det :-)

Men lillesøsteren min var litt i samme gate - men ikke så ekstrem.

Men så har jo oppdragelsesmetodene endret seg - vi ble ikke akkurat oppfordret til å tro på oss selv på 70 tallet.

Hun er ganske skarp da, men tror ikke hun er superintellegent.

Godt å høre at det kan skje en utvikling - jeg håper at det kan det hos oss også på sikt.

[Gjest bikku]

Ja jeg er enig med deg i at vi foreldre trenger innspill til å se andre måter å få til samspillet. Grunnen til at jeg har hatt lyst til å få noen andre til å snakke med barnet er jo at jeg alltid har vært bekymret for om hun har en diagnose el. De sier jo at jenter ofte blir oversett, eller hun kan ha en mild grad av et eller annet. Og ved å kun snakke med oss foreldre er det jo kun vår versjon de får. Og vi er ikke profesjonelle...

Det kan jo ikke være slik at alle diagnosene blir satt bare på bakgrunn av hva foreldrene krysser av på et skjema? Noen må vel observere selve barnet? Nå sier jeg ikke at det ER en diagnose hun har - jeg håper ihvertfall ikke det. Hun er jo seg selv uansett det er ikke det jeg mener men hvis hun ikke har en diagnose er det ihvertfall et større håp om at ting går seg til etter hvert?

Vi holder forresten et parallelt løp ang testing for proteinintoleranse - bare for å utelukke det. Jeg håper jo ikke at hun har det heller, men hun har jo en del symptomer på det og storesøsteren har cøliaki.

Tenker det om diagnose når jeg ser svaret ditt til en av de andre her. Da er vel bup el ppt de rette instansene for utredning. Forstår det nesten sånn at den barnepsykologen dere benytter er privatpraktiserende? Mulig jeg har mistolket. Det offentlige systemet bør i hvert fall kobles inn om dere har slike mistanker.

Det er godt at dere griper fatt i saken, og jeg håper dere tar opp det om potensiell diagnose med fagfolkene dere snakker med, slik at hun kan bli utredet så raskt som mulig. I forhold til skole vil det kunne bety ekstra tiltak omkring henne, og jo raskere ting er på plass, desto større er sjansen for at hun får en god skolestart. Men for å få nøstet opp i dette er det kanskje først nødvendig å utelukke at det ikke er en sak som går på samspillet mellom voksne og barn, for så å vurdere utredning av barnet.

[Gjest ernas]

Høres veldig normalt ut. Jeg hadde en kortere periode hvor jeg ikke klarte å være konsekvent. De fikk viljen sin ved å mase. Gjett om jeg fikk problemer av det? Nå er jeg konsekvent igjen og står fast på at nei er nei, selv om jeg angrer på at jeg ikke sa ja med en gang. For at de skal bli mere tålmodig så er det nok også viktig å forklare sine egne grenser.

[Gjest Elextra]

Har to barn og har aldri hatt utålmodige barn, tro det eller ei

Jeg er velsignet med svært rolige, tålmodige og greie barn. Har aldri hatt bråk i butikker, på cafè, herping hjemme osv osv

Nå har de blitt tenåringer og jeg føler jeg har hatt "lite" barn i mange år allerede Skal la dem få ha maks av meg, min tid og energi ennå noen år så vil jeg være fostermor / besøkshjem

''Jeg er velsignet med svært rolige, tålmodige og greie barn. Har aldri hatt bråk i butikker, på cafè, herping hjemme osv osv''

Er barna dine av menneskerasen?

[Gjest MayLynn]

Tenker det om diagnose når jeg ser svaret ditt til en av de andre her. Da er vel bup el ppt de rette instansene for utredning. Forstår det nesten sånn at den barnepsykologen dere benytter er privatpraktiserende? Mulig jeg har mistolket. Det offentlige systemet bør i hvert fall kobles inn om dere har slike mistanker.

Det er godt at dere griper fatt i saken, og jeg håper dere tar opp det om potensiell diagnose med fagfolkene dere snakker med, slik at hun kan bli utredet så raskt som mulig. I forhold til skole vil det kunne bety ekstra tiltak omkring henne, og jo raskere ting er på plass, desto større er sjansen for at hun får en god skolestart. Men for å få nøstet opp i dette er det kanskje først nødvendig å utelukke at det ikke er en sak som går på samspillet mellom voksne og barn, for så å vurdere utredning av barnet.

Det er ikke akkurat en privat psykolog - det er et videre tilbud samme sted som det kurset vi gikk på - som er gjennom en avdeling av helsestasjonen. Det er så vanskelig å koble inn ppt etc så lenge alle sier at de ikke tror det er noen diagnose hun har... Men vi får se hvordan det går videre hos psykologen.

[Gjest Kjempevelsignet]

''Jeg er velsignet med svært rolige, tålmodige og greie barn. Har aldri hatt bråk i butikker, på cafè, herping hjemme osv osv''

Er barna dine av menneskerasen?

*ler godt* Jo, du kan så spørre. Og når jeg hører, leser og ser rundt meg så er det jammen tider jeg selv begynner å lure på akkurat det

Det merkligste er at begge er sånn. Svært enkle, snille, greie, tålmodige, bedagelige. Bør aldri høyne røsten el

Greit å få en, men to liksom

[Gjest bikku]

''Jeg er velsignet med svært rolige, tålmodige og greie barn. Har aldri hatt bråk i butikker, på cafè, herping hjemme osv osv''

Er barna dine av menneskerasen?

Alle dol-barna har vel sterke gener fra myrsnipe-rasen, tror jeg

Jfr fortellingen om myrsnipa og jegeren. Snipa hjalp jegeren og ba om at han ikke skulle skyte hennes barn. Og de kjente han på at det var de vakreste barna som fantes. Da jegeren kom fra jakt var det nettopp myrsnipeungene han hadde skutt, og han hadde valgt de styggeste han fant... I mors øyne osv.