Når ting må skje NÅ

[Gjest Elextra]

Alle dol-barna har vel sterke gener fra myrsnipe-rasen, tror jeg

Jfr fortellingen om myrsnipa og jegeren. Snipa hjalp jegeren og ba om at han ikke skulle skyte hennes barn. Og de kjente han på at det var de vakreste barna som fantes. Da jegeren kom fra jakt var det nettopp myrsnipeungene han hadde skutt, og han hadde valgt de styggeste han fant... I mors øyne osv.

Tenkte også på den historien, men har jo egentlig ikke noe grunnlag for å betvile det "kjempevelsignet" sier :-)

[frosken]

Ja det er den holdningen som går igjen. At det er foreldrene det er noe "galt" med. Mye av det vi gikk igjennom på "de utrolige årene" syns jeg var gjennomsyret av denne tankegangen. Men vi var mange ressurssterke foreldre på kurset. Kanskje vi er raskere til å søke hjelp for slike problemer? Det er jo vi som har tatt initiativ til alt selv.

Vi har satt grenser (ihvertfall jeg) siden hun var liten. Pappa har nok vært litt svakere for mas (menn tenker vel ofte litt "her og nå" og ikke "konsekvens og langsiktig". Heldigvis forstod han dette på det kurset.

Men hun er så grenseutprøvende. De måter som virker på andre barn virker bare ikke på henne. Storesøster har alltid godtatt et nei for et nei. Men lillesøster godtar ikke 10 nei for samme ting. (Da har vi lært å ignorere etter et par nei - så roer jo maset seg etter hvert...) Det kommer seg altså, men det er den personligheten hennes som gjør at jeg blir bekymret. Hun kommer jo lett i konflikter med lekekamerater og jeg er redd for at hun skal skremme dem bort på sikt.

Jeg har ikke lest hele tråden, men har en kommentar til akkurat dette. Jeg tror at det svært ofte er mest hensiktsmessig at det gis foreldreveiledning slik dere mottar. Ikke fordi jeg mener at det er foreldrene som eier problemet eller er årsaken, men fordi det er gjennom foreldre de fleste barn best kan hjelpes. Datteren din er født med et spesielt temperament, og trenger derfor foreldre som er vesentlig bedre på forutsigbarhet og grensesetting enn unger som er født med et "enklere" temperament.

Jeg håper imidlertid at dere også kan få tilbud om at noen observerer deres datter siden dere ønsker det:-)

[Gjest togli]

*ler godt* Jo, du kan så spørre. Og når jeg hører, leser og ser rundt meg så er det jammen tider jeg selv begynner å lure på akkurat det

Det merkligste er at begge er sånn. Svært enkle, snille, greie, tålmodige, bedagelige. Bør aldri høyne røsten el

Greit å få en, men to liksom

Jeg tror deg

Noen barn bare er slik. Fra egen oppvekst kan jeg også huske klassekamerater som var på denne måten. Problemet var at de også var litt "kjedelige" sosialt og lett følte seg utenfor i klassemiljøet...... Er dine barn slik eller har de klart å danne seg en slags "status" i vennegjengen til tross for at de er rolige og ikke opponerer?

[grot]

Enig i det jeg skriver - og se forresten mitt svar til bikku. Selvfølgelig er det ikke hennes "feil" men jeg tror ikke hun hadde vært så veldig annerledes om hun hadde hatt andre foreldre? Som sagt har hun vært såkalt krevende siden hun var helt nyfødt - de kommenterte det tom på sykehuset...

Det jeg mener er at det krever ekstra mye av foreldrene og at det er slitsomt i forhold til familier som bare har unger som er slik som storesøster. Det blir feil å alltid "stemple" foreldrene om ungene oppførerer seg slik som lillesøster for vi har ikke vært/er dårligere foreldre enn andre vi kjenner. Så det er jo det at vi har fått et ekstra krevende barn. Eller mener du at hun hadde vært en helt annerledes personlighet om hun hadde vokst opp hos noen andre?

Og jeg har vært bekymret for at det er noe "galt" dermed ønsker jeg andres vurderinger da vi ikke er kompetente til å sette en eventuell diagnose selv. (Ikke at jeg håper og tror det er noen diagnose - men jenter med feks aspberger og adhd/add blir jo ofte oversett. Og det kan være en veldig mild grad).

Jeg er enig med deg i at det blir for lettvint å stemple foreldre til urolige, utprøvende og aktive barn. Det tror jeg vel egentlig ikke det er så mange voksne som gjør heller..? Men jeg må innrømme at jeg forholdsvis raskt dømmer foreldre med slike barn som ikke snakker til/tar barnet ut av slike situasjoner. Med slike barn kan man ikke lykkes om grensesetting bare skal drives hjemme, bak lukkede dører, tror jeg.. Jeg mener ikke at man skal kjefte på barna sine og ydmyke dem. Men man må faktisk snakke til barna og forvente at de oppfører seg bra. Jeg mener det er langt mer ydmykende for barn å få dure frem og kanskje plage andre rundt seg med bråk og uro, enn å bli irettesatt og snakket til. Om man velger å overse oppførselen til barnet fordi man er ute blant folk, så har man vel langt på vei gitt opp. ..?

[Gjest MayLynn]

Jeg er enig med deg i at det blir for lettvint å stemple foreldre til urolige, utprøvende og aktive barn. Det tror jeg vel egentlig ikke det er så mange voksne som gjør heller..? Men jeg må innrømme at jeg forholdsvis raskt dømmer foreldre med slike barn som ikke snakker til/tar barnet ut av slike situasjoner. Med slike barn kan man ikke lykkes om grensesetting bare skal drives hjemme, bak lukkede dører, tror jeg.. Jeg mener ikke at man skal kjefte på barna sine og ydmyke dem. Men man må faktisk snakke til barna og forvente at de oppfører seg bra. Jeg mener det er langt mer ydmykende for barn å få dure frem og kanskje plage andre rundt seg med bråk og uro, enn å bli irettesatt og snakket til. Om man velger å overse oppførselen til barnet fordi man er ute blant folk, så har man vel langt på vei gitt opp. ..?

Enig i det - og det har vi aldri gjort heller. Latt henne dure på mener jeg. Har båret henne ut av butikken mange ganger feks. Og har også snakket med henne på forhånd. Vi tar henne altså til side og ut av situasjonen (skrev jeg noen sted at vi ikke gjorde det?)

[Gjest Kjempevelsignet]

Jeg tror deg

Noen barn bare er slik. Fra egen oppvekst kan jeg også huske klassekamerater som var på denne måten. Problemet var at de også var litt "kjedelige" sosialt og lett følte seg utenfor i klassemiljøet...... Er dine barn slik eller har de klart å danne seg en slags "status" i vennegjengen til tross for at de er rolige og ikke opponerer?

Godt spørsmål det der.

Den minste har desverre vært mobbeoffer av klassens pøbel i et par år. Denne mobberen flyttet heldigvis og min har vokst mentalt siden da. H*n er godt likt på skolen og har omtrent alltid med seg en til tre venner hjem etter skolen.

Den største har også vært i en gjeng på en seks, syv stykker. Veldig godt likt av begge kjønn på skolen. Problemene med h*n har desverre startet nå, nå har alle i den gjengen begynt å røyke og snuse og siden min ikke vil dette så har h*n meldt seg ut av den gruppa der. Det har ført til at h*n er hjemme hos oss og sitt yngre søsken, noe h*n stortives med.

Der trøster jeg meg med at h*n begynner på vgsk. til høsten og at det der er nye muligheter og sjangse for nye venner. H*n vokser sikkert en del mentalt også i sommer. Håper på det beste her

[Gjest togli]

Godt spørsmål det der.

Den minste har desverre vært mobbeoffer av klassens pøbel i et par år. Denne mobberen flyttet heldigvis og min har vokst mentalt siden da. H*n er godt likt på skolen og har omtrent alltid med seg en til tre venner hjem etter skolen.

Den største har også vært i en gjeng på en seks, syv stykker. Veldig godt likt av begge kjønn på skolen. Problemene med h*n har desverre startet nå, nå har alle i den gjengen begynt å røyke og snuse og siden min ikke vil dette så har h*n meldt seg ut av den gruppa der. Det har ført til at h*n er hjemme hos oss og sitt yngre søsken, noe h*n stortives med.

Der trøster jeg meg med at h*n begynner på vgsk. til høsten og at det der er nye muligheter og sjangse for nye venner. H*n vokser sikkert en del mentalt også i sommer. Håper på det beste her

Som både mor og lærer synes jeg dette temaet er interessant

Det er godt å høre at det går godt for barna dine, og at de tør å gå sine egne veier! Det blir sikkert bra med miljøskifte for din eldste

[Gjest Kjempevelsignet]

Som både mor og lærer synes jeg dette temaet er interessant

Det er godt å høre at det går godt for barna dine, og at de tør å gå sine egne veier! Det blir sikkert bra med miljøskifte for din eldste

Den minste ser ut til å ha vokse masse, har fått mye mer selvtillit og jeg tror h*n vil klare seg veldig fremover.

Den eldste er så lite lysten på å gjøre noe galt så det nesten er for ille den vegen Jeg skal ta en skikkelig prat med h*n i løpet av sommeren hvor jeg skal forklare at det ikke går å alltid unngå problemene og konfrontasjonene, at h*n må tørre å stå for sin mening (ikke røyk, snus osv) selv om "alle andre" gjør det. Og at det å drikke ikke nødvendigvis er "farlig" men at det går å gjøre det med måte, ikke havne på stadiet "krabbe". Og at drikke har vi alle gjort, ring etter meg uansett så kommer jeg og henter. H*n vil jo komme ut for mange situasjoner i vgsk. så h*n vil ikke få det til å fungere å bare stikke av for å si det sånn. På en måte er jeg kjempestolt, h*n er nå eneste som ikke røyker eller snuser eller har drukket. Men på den andre side så blir jeg jo litt engstelig når jeg har unger som er så rolige, labre og snille som disse. Jeg er jo redd for tap av vennekrets, problematikk i forbindelse med dette osv.

Det er jo en sak å ha slike flotte og enkle barn og ungdommer i heimen, da er det jaggu enkelt å være mor Men livet er jo mer enn heimen også.

Men jeg håper at denne sommeren modner dem masse slik at de er rustet til ennå et år ute i verden

[Gjest togli]

Den minste ser ut til å ha vokse masse, har fått mye mer selvtillit og jeg tror h*n vil klare seg veldig fremover.

Den eldste er så lite lysten på å gjøre noe galt så det nesten er for ille den vegen Jeg skal ta en skikkelig prat med h*n i løpet av sommeren hvor jeg skal forklare at det ikke går å alltid unngå problemene og konfrontasjonene, at h*n må tørre å stå for sin mening (ikke røyk, snus osv) selv om "alle andre" gjør det. Og at det å drikke ikke nødvendigvis er "farlig" men at det går å gjøre det med måte, ikke havne på stadiet "krabbe". Og at drikke har vi alle gjort, ring etter meg uansett så kommer jeg og henter. H*n vil jo komme ut for mange situasjoner i vgsk. så h*n vil ikke få det til å fungere å bare stikke av for å si det sånn. På en måte er jeg kjempestolt, h*n er nå eneste som ikke røyker eller snuser eller har drukket. Men på den andre side så blir jeg jo litt engstelig når jeg har unger som er så rolige, labre og snille som disse. Jeg er jo redd for tap av vennekrets, problematikk i forbindelse med dette osv.

Det er jo en sak å ha slike flotte og enkle barn og ungdommer i heimen, da er det jaggu enkelt å være mor Men livet er jo mer enn heimen også.

Men jeg håper at denne sommeren modner dem masse slik at de er rustet til ennå et år ute i verden

Du høres fornuftig ut, så jeg tror dette skal gå bra ;-)

Er enig i at det er viktig at barna lærer seg at det faktisk er "lov" å gjøre feil engang i blant!

[grot]

Enig i det - og det har vi aldri gjort heller. Latt henne dure på mener jeg. Har båret henne ut av butikken mange ganger feks. Og har også snakket med henne på forhånd. Vi tar henne altså til side og ut av situasjonen (skrev jeg noen sted at vi ikke gjorde det?)

Nei jeg oppfattet ikke innlegget ditt som at du lot barnet dure frem. Det var bare en generell kommentar til det å dømme foreldre, der jeg prøvde å si at jeg får mye mer forståelse (og medfølelse) med foreldre som prøver å irettesette barn i stedet for å overse oppførselen deres ute blant folk. Jeg tror du sa noe om at man ikke kan dømme foreldre til slike barn uten videre, noe jeg er helt enig i:-)

[Gjest MayLynn]

Jeg har ikke lest hele tråden, men har en kommentar til akkurat dette. Jeg tror at det svært ofte er mest hensiktsmessig at det gis foreldreveiledning slik dere mottar. Ikke fordi jeg mener at det er foreldrene som eier problemet eller er årsaken, men fordi det er gjennom foreldre de fleste barn best kan hjelpes. Datteren din er født med et spesielt temperament, og trenger derfor foreldre som er vesentlig bedre på forutsigbarhet og grensesetting enn unger som er født med et "enklere" temperament.

Jeg håper imidlertid at dere også kan få tilbud om at noen observerer deres datter siden dere ønsker det:-)

Takk frosken - du forstår hva jeg mener :-) Det er jo det som er mitt poeng også - at hun krever mye mer av oss foreldre enn et "vanlig" barn. Og så er spørsmålet - hvorfor? Er det bare temperamentet eller er det noe annet "galt".... Psykologen sa at så lenge hun hadde vært slik helt siden hun var bitteliten så var det nok en medfødt personlighet og ikke noen diagnose. (Men er ikke asperger feks medfødt?)

[frosken]

Takk frosken - du forstår hva jeg mener :-) Det er jo det som er mitt poeng også - at hun krever mye mer av oss foreldre enn et "vanlig" barn. Og så er spørsmålet - hvorfor? Er det bare temperamentet eller er det noe annet "galt".... Psykologen sa at så lenge hun hadde vært slik helt siden hun var bitteliten så var det nok en medfødt personlighet og ikke noen diagnose. (Men er ikke asperger feks medfødt?)

Det er for lettvindt å si at det nødvendigvis kun er temperamentet fordi hun alltid har vært sånn. Mange av blant annet de nevropsykiatriske tilstandene vil jo nettopp være synlige fra tidlig alder. Snakket med en spesialpedagog som et ledd i sin forskning hadde snakket med foreldre som hadde barn med ulike former for vansker. Foreldrene hadde stort sett vært ganske sikre på at "noe var galt" fra barna var rundt 2 år, mens fagfolkene ikke hadde vært sikre før barnet var nærmere skolealder i de fleste tilfellene. Poenget her er ikke at foreldre nødvendigvis alltid har rett, men at de bør lyttes nøye til da de ofte vil ha en innsikt i forhold til sitt barn som mer eksterne bruker lang tid på å oppnå.

Allikevel så kan det også argumenteres for en avventende innstilling av den typen det virker som psykologen står for. Det er sjelden det finnes spesifikk behandling for barn med denne type vansker (unntatt adhd og noen andre typer tilstander hvor det kan være aktuelt å prøve ut medisinering) , så det viktigste tiltaket vil ofte være svært god veiledning av foreldre slik at de kan optimalisere forholdene rundt sitt barn.

Jeg har fortsatt ikke lest hele tråden (prøver å være flittig på andre felt om dagen...*s*), så kanskje det jeg sier har vært sagt før. Dere har imidlertid krav på at både ppt og evt. bup vurderer barnet dersom det er det dere ønsker (bup krever henvisning fra lege, men til ppt kan dere henvise selv).

[Gjest MayLynn]

Det er for lettvindt å si at det nødvendigvis kun er temperamentet fordi hun alltid har vært sånn. Mange av blant annet de nevropsykiatriske tilstandene vil jo nettopp være synlige fra tidlig alder. Snakket med en spesialpedagog som et ledd i sin forskning hadde snakket med foreldre som hadde barn med ulike former for vansker. Foreldrene hadde stort sett vært ganske sikre på at "noe var galt" fra barna var rundt 2 år, mens fagfolkene ikke hadde vært sikre før barnet var nærmere skolealder i de fleste tilfellene. Poenget her er ikke at foreldre nødvendigvis alltid har rett, men at de bør lyttes nøye til da de ofte vil ha en innsikt i forhold til sitt barn som mer eksterne bruker lang tid på å oppnå.

Allikevel så kan det også argumenteres for en avventende innstilling av den typen det virker som psykologen står for. Det er sjelden det finnes spesifikk behandling for barn med denne type vansker (unntatt adhd og noen andre typer tilstander hvor det kan være aktuelt å prøve ut medisinering) , så det viktigste tiltaket vil ofte være svært god veiledning av foreldre slik at de kan optimalisere forholdene rundt sitt barn.

Jeg har fortsatt ikke lest hele tråden (prøver å være flittig på andre felt om dagen...*s*), så kanskje det jeg sier har vært sagt før. Dere har imidlertid krav på at både ppt og evt. bup vurderer barnet dersom det er det dere ønsker (bup krever henvisning fra lege, men til ppt kan dere henvise selv).

Takk - det er så vanskelig - jeg har følt at noe har vært "galt" alt lenge før 2 års alder. Men hver gang jeg har forsøkt tatt det opp så har alle "snakket det vekk" eller indirekte eller direkte gitt oss foreldre "skylden". Hermetegn fordi jeg ikke kommer på noe bedre ord i farten...

Jeg vet jo at vi kan be om Bup og Ppt men så lenge alle sier at det sikkert ikke er noe "galt" så har vi ikke gjort det.

[frosken]

Takk - det er så vanskelig - jeg har følt at noe har vært "galt" alt lenge før 2 års alder. Men hver gang jeg har forsøkt tatt det opp så har alle "snakket det vekk" eller indirekte eller direkte gitt oss foreldre "skylden". Hermetegn fordi jeg ikke kommer på noe bedre ord i farten...

Jeg vet jo at vi kan be om Bup og Ppt men så lenge alle sier at det sikkert ikke er noe "galt" så har vi ikke gjort det.

Jeg synes du skal diskutere saken med fastlegen på nytt - evt. være uhyre direkte med psykologen og uttrykke din frustrasjon.

Få psykologen til å begrunne hvorfor hun ikke anser det som nødvendig å observere jenta, og be også om begrunnelse for hvorfor hun kun mener dette er et temperamentsproblem. Du bør i det minste kunne få slippe å gå og lure på om noe annet kunne vært gjort enn det som gjøres i dag.