Et barn til?

[Gjest Skal jeg si ja eller nei?]

Vi har to barn, men hadde i utgangspunktet planer om tre eller fire.. Etter nr. to ble det imidlertid litt endring i planene. Far i huset kjente at han syntes to var helt ok, og sa nei takk til flere. Da jeg var 33 mente jeg at dersom vi skulle ha flere barn, måtte det skje før jeg fylte 35. For det første syns jeg aldersforskjellen blir stor nok, og jeg kjenner at jeg er eldre rett og slett. Siden han fremdeles "stengte krana" da jeg var 35 hadde jeg avskrevet tanken på flere barn, men nå har ønsket om et tredje barn kommet sterkt hos ham. Jeg er usikker. Først og fremst på grunn av kroppen min, kjennes ikke som jeg orker en graviditet nå jeg (kvalme, vektøkning, underliv som tar tid å få på stell osv..). Det er fantastisk å ha baby, men det er også fantastisk slitsomt å ikke få sove om natten.. Jeg vet at både søsken, besteforeldre osv vil glede seg stort, og det vil jeg også-når det først er gjort. Jeg er mye mer redd for at noe skal gå galt nå enn jeg var før, og jeg tenker på at jeg vill være en sprek mor for de ungene jeg har.. Vi har et godt ekteskap, herlige unger, stort hus og stor bil-så alt ligger for så vidt til rette..

Jeg føler meg så utrolig egoistisk når jeg nøler med å sette et nytt barn til verden. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å sette inn hormonspiral før mannen kom med dette ønsket. Skal vi ha flere barn må det bli nå, men skal jeg eller skal jeg ikke?

[Gjest sjøstjerna]

Det er ikke sikkert du evt blir så lett gravid heller nå. Fruktbarheten går jo ned med alder hos kvinner.

Sett deg ned og skriv om en + og - liste på det å få et til barn. Kanskje det hjelper deg i å sortere tanker og hva du vil?

[Mandolaika]

Det er ingen her som kan fortelle deg om du skal ha et barn til eller ikke. Du må sette deg ned og diskutere fordeler og ulemper med mannen din.

Jeg pleier å si at begge må ha et ønske om et barn til, før man skal få et barn til.

Hadde jeg hatt et lykkelig ekteskap, to friske barn og ikke visst om jeg orket det som følger med å få ett til, hadde jeg ikke tatt sjansen. Men det er meg.

[Gjest Lalena]

Jeg tenker også mye mer på alt som kan gå galt nå. Har selv to barn. Jeg har egentlig veldig lyst på flere barn, og ser ikke for meg at familielivet med barn i heimen skal være over om få år, når mine nåværende er store. Det som taler imot, er bekymringer for hva som kan gå galt, selv om jeg tror sjansen er veldig liten. At jeg mangler overskudd i stor grad, selv om jeg tror at man tilpasser seg et nytt familieliv også. Og at forholdet vårt hangler litt.

I tillegg er besteforeldrene begynt å få oldebarn, så jeg tenker litt om de har "plass" til flere barnebarn. Men plusset er jo at barnet vil få litt større søsken, som kanskje blir litt mer tante, onkel aktig enn søsken. Selv om nære søsken hadde vært det beste. I tillegg tenker jeg at om vi får en bør vi kanskje også få to for å ha nære søsken.

Synes barn er fantastisk og skaper så mye liv og mange små morsomme episoder. Det er også så spennende å se hvordan de utvikler seg og blir større, og hvilke personer de blir.

[Gjest Lalena]

Det er ingen her som kan fortelle deg om du skal ha et barn til eller ikke. Du må sette deg ned og diskutere fordeler og ulemper med mannen din.

Jeg pleier å si at begge må ha et ønske om et barn til, før man skal få et barn til.

Hadde jeg hatt et lykkelig ekteskap, to friske barn og ikke visst om jeg orket det som følger med å få ett til, hadde jeg ikke tatt sjansen. Men det er meg.

Men det er nok mye lettere å være sikker når man ikke har barn, eller ønsker seg to eller tre. Men når det har begynt å gå noen år, og man begynner å tvile, så er det et vanskeligere valg. Fordi man blant annet tenker mer på hva som kan gå galt, og kanskje har en hektisk hverdag fra før. Likevel går det nok bra for de fleste som velger å få et barn til.

[Gjest GA]

Jeg synes det kommer litt an på aldersforskjellen mellom barna. Jeg fikk selv småsøsken som 10- og 12-åring, og selvom jeg er veldig glad i alle tre søsknene mine ser jeg at foreldrene mine ikke klarte helt å følge opp oss andre. Bl.a. fritidsaktiviteter og skolearbeid måtte vi eldste styre med sjøl.

Jeg skulle gjerne hatt en unge til, men har slått det fra meg nå pga det som ville blitt veldig stor aldersforskjell og jeg vil følge opp de to jeg har nå ordentlig.

Hvis ungene hadde vært f.eks 2 og 4 når treern kom hadde det vært litt greiere synes jeg.

[linko]

Vi hadde også to barn, og hadde slått oss til ro med det, helt til en venninne snakket om at i USA fikk man ekstra oppfølging i svangerskapet når man var så "gammel" som 35. Jeg nærmet meg 35 og følte presset; Nå eller aldri. Samtidig følte jeg at ungene ble så fort store og "snart" ville de jo flytte ut, hva skulle vi liksom bedrive tiden med da (he-he)?? Konklusjonen ble at vi fikk nr 3 og alt gikk bra med svangerskap, fødsel og barnet. Storesøskene ble stupforelsket i babyen fra første sekund (de var 6 og 8 1/2 år), og er mye til hjelp bare fordi de er tilstede og babyen (som snart er 1 år) elsker å følge med dem, leke med dem, se på dem osv.

Med nr 3 er man også roligere mht babyen, mat, stell og alt annet bare skjer. Ulempene er kanskje at man ikke har mulighet til å ta hensyn til babyen på samme måte som med nr 1 (kan ikke vente til babyen våkner med å kjøre storesøster på trening osv), men det er stort sett ikke noe problem. Man blir vant til at babyen er med "overalt". En annen ulempe er at vi ser at det blir litt mindre tid til de største, babyen hadde sin verste sutreperiode på dagen i leksetiden i vinter, det var litt pes. I tillegg ble det få skiturer i vinteren, men det vil jo endre seg neste år når babyen kan sitte i pulk.

Lykke til med valget.

[Gjest 2 er veldig bra]

Jeg trodde også at jeg skulle ha 3 barn. Vi fikk 2 tette, og en nr. 3 måtte vente av rent praktiske grunner. Tenkte mye på at jeg ville ha en til når den eldste begynte på skolen.

Dengang ei, nå er ungene på vei inn i 2. og 3. klasse, og det er ikke aktuelt for meg å få flere. Det tar _tid_ å følge opp de man har, det er lekser og treninger og ikke minst samvær med ungene som skal prioriteres.

Har noen venninner som har fått en attpåklatt når de to første barna er i småskolealder, og de sier selv at det er mange upraktiske situasjoner. F.eks. ferier - de store har sine interesser, mens den minste også må få noe den er begeistret for. Og da blir det sjelden det samme, kan man si. I hverdagen blir man mye mer bundet av å ha et lite barn som må få sove tidlig, når aktiviteter for de store gjerne strekker seg litt lenger utover kvelden.

Så - for meg hadde valget vært veldig greit, jeg hadde holdt meg til de to har hadde.

[Lillemus]

Jeg har to som straks blir 9 og 11 år og er i grunnen sjeleglad for at jeg ikke kan få flere! Siden jeg har ny partner er jeg redd spørsmålet hadde kommet opp dersom jeg ikke hadde vært sterilisert.

For jeg orker rett og slett ikke tanken på å starte på igjen. Ungene er store og ganske så selvgående nå og jeg nyter det. Men jeg har aldri vært den helt store baby-fantasten da... )

Uansett - ingen andre kan fortelle deg om du skal eller ikke skal gå med på ett barn til, det er ene og alene din avgjørelse og jeg ønsker deg lykke til med å ta den.