Hvordan er det å vokse opp med Au Pair?

[Gjest spm om aupair]

Et par jeg kjenner har barn på ett, tre og fem år. De skaffet seg au pair for et år siden, og hun skal bli halvannet år til. Siden moren er flyvertinne og faren er kirurg, er aupairen en viktig brikke i familien for å få ting til å gå opp.

jeg lurer på hvordan det blir for disse barna når aupairen forlater de igjen. De yngste vet jo ikke om noe annet, og de forstår jo heller ikke at hun bare skal være der i begrenset tid. Tror dere at de vil oppleve en sorg, eller går det helt greit?

[....AV]

Vi hadde au pair da jeg var barn (eller, vi kalte det praktikant, men det er vel det samme, hun bodde hos oss). Vi hadde tre forskjellige frem til jeg og min søster var 7 og 10, den siste var hos oss i to år. Vi fikk jo selvfølgelig et forhold til dem, men vi var jo klar over at det var forskjell på dem og foreldrene våre. Jeg husker ikke noen spesiell sorgreaksjon fra hverken meg eller min søster. Vi var veldig glade i spesielt den siste og holdt kontakten i mange år etterpå. Faktisk tror jeg foreldrene mine fortsatt utveksler julekort med henne.

[Gjest surreal]

Hei.

I min jobb i barnehage i et område med mange au-pairer har jeg sett mange familier som har valgt denne løsningen. Som regel er det jo bare 1 år de er der, men noen lenger. Det er klart at familien knytter seg mer til de som er der mer enn et år (og det er jo en grunn til at de velger å beholde henne, de må være veldig fornøyde).

For enkelte barn kan det nok bli litt tøft i adskillelsesprosessen, og særlig da hvis de har vært VELDIG fornøyd med den "forrige", og en ny ("dårligere") skal inn. De vet jo ikke alltid helt hvordan det blir i praksis, når de ansetter noen.

Har sett flere familier som har hatt kontakt med aupairen sin over tid - dvs. at hun har kommet tilbake på besøk, helt fra USA.

Det er ikke bare familien hun har blitt kjent med, men fått seg gode venner i Norge, i et "au-pair-miljø". Særlig Oslo tror jeg dette er godt "organisert", men jeg vet ikke noe mer konkret om det.

Jeg tror at å holde ved like en slik kontakt er bra for barnet. Men hvis barnet viser stor tilknytning til den forrige, så kan det så klart "dra ut" tilvenningen til den nye.

Opplevde en gang et barn som gråt og var lei seg i flere mnd når den nye kom inn. Men de hadde ikke kjemi, og hun var en "tung" og"keitete" type. På meg virket det ikke som om hun helt prøvde å nå inn til barnet, eller bli kjent med barnet på en "lett og positiv måte". Det tok flere måneder, men så slo barnet seg veldig greit til ro med henne...

Har også sett familier der slike adskillelser/utbyttinger har gått veldig greit.

Vil tro at i denne familiens tilfelle, så er det veldig positivt for de yngste å ha en stabil person der i 2.5 år. Om adskillelsen kan bli tøff og overgangen litt vanskelig, så tror jeg det er verdt det totalt sett. Utrolig viktig at en 1åring har stabile voksne rundt seg.