samtale - om spøkelser

[brilleslangen]

Vil bare dele dette med dere.

Min 7åring har i lengre tid vært veldig opptatt av spøkelser, finnes de? hvis de finnes, er de da snille eller slemme? osv. Ho har vært redd, og jeg har prøvd å overbevise om at spøkelser ikke finnes... Uten hell. Jeg har også forklart at jeg selv aldri har opplevd eller sett noe.

I kveld har vi nå hatt en lengresamtale om spøkelser. Litt merkelig det der., iallfall typisk.. spørsmålene kommer alltid lenge etter leggetid;-)

I kveld begynte ho altså å spørre om spøkelser igjen.

Jeg har vært litt redd for å fortelle ho at ånder og slikt kan finnes siden ho tydelig var/er redd- Etter å hasnakket litt lurte jeg på om noen ho kjente mente de hadde sett spøkelse og ho nevnte navnet på en gutt i klassen som sa han hadde gjort det.

Og da gikk det opp et lys for meg. Den gutten opplevde faktisk noe i toårsalderen som faktisk kan være ensbetydende med at de hadde en ånd i huset de bor i. Gutten som dengang akkurat haddet begynt å snakke snakket til stadighet om en mann... Og at mannen hadde gjort sånn og at mannen sa slik... Alle trodde det bare var livlig fantasi...Inntil et familiemedlem satt og kikket i ei bygdebok da toåringen plutseligpekte ut en mann på et gruppebilde i boka og sa "det er mannen som..." Og det viste seg at den mannen toåringen pekte ut var mannen som eide huset før de flyttet dit, og at den mannen døde i huset et par år før de flyttet inn.

Det er vanskelig å finne ei fornuftig forklaring på at gutten pekte ut denne mannen på det gruppebildet blandt så mange andre ansikter og bilder...Og atden mannen gutten pekte på var mannen som hadde bodd i huset deres førde flyttetdit, annet enn at mannen måtte gå igjen og at han passet på gutten. ....(han skal visstnok ha hindret guttungen i å falle i trappa) Familien er ikke i tvil om at den forrige eieren gikk igjen...

Siden 7åringen min nå hadde nevnt den gutten og at den gutten gikk rundt og sa at han hadde sett et spøkelse valgte jeg å fortelle historien til henne, og sa at jeg visste ikke om den var sann, men at de selv trodde på det, og Hvis det varet spøkelse så var det iallfall et snilt ett, for ut fra hva jeg hadde hørt hadde det passet på gutten...

Og at de var iallfall ikke var redde for de bodde jo i huset enda.

Da fnyste 7åringen og sa: Jeg tror ikke de har noe spøkelse i huset sitt...

Vi snakket litt om at noen har opplevd ting og at man tror på det man selv har opplevd. Ho lurte på hva jeg mente med det og jeg fortalte om et "syn" jeg hadde da jeg var 8 eller 9 år. Det gjaldt noe helt annet en spøkelser, men også noe som kan være vanskelig å tro på.. Jeg var aldri i tvil om hva jeg så, menopplevde fort at det ikke lønte seg å snakke om hva jeg hadde sett.. fordi andre ikke trodde... Og at detsammegjaldt spøkelser. Hvis noen hadde sett eller hørt noe som de mente selv var et spøkelse så vardet for dem så virkelig at de trodde på det. Mens andre troddedet var tull.

Vi snakket om lyder i hus, at feks ei trapp kan knirke ei stund etterat noen har gått i trappa fordi planken rørte på seg og etter ei stund går tilbake i normal posisjon...Og at noen da trordet spøker, og kanskje også blir redde men så vardet egentlig bare planken som knirket... Akkuratdet forsto ho, for ho har ei seng som knirker...

Så ville ho legge seg til å sove( men med døra åpen)

Og nå er jeg spent på hva de neste dagene fører med seg. blir ho å fundere og tenke enda mer,og blir ho reddere eller roligere etter kveldens samtale ...

Jeg synesdet er vanskelig dette. Siden en i klassen faktisk har opplevd noe, er det vanskelig å avvise det totalt, men ho er jo redd, så det beste hadde kanskje vært å avvisedet helt. Men det har jeg jo prøvd uten å lykkes. det er også vanskelig å si at det er sant.

Jeg fikk iallfall formidlet for ho at det for familien som har opplevd dette, oppleves dette som en sannhet. Men atdet ikke nødvendigvis trenger å være slik. Noen tror, andre ikke, Og at jeg selv aldri har opplevd ellersett noe som gjør at jeg tror på spøkelser selv...(jeg tror vel egentlig litt mer enn jeg innrømte ovenfor 7åringen da)

Kanskje blir det nå som det ikke finnes noen absolutt sannhet lettere for ho å forholde seg til spøkelsesverdenen, kanskje verre

Noen som har noen tanker omkring hvordan vi kan snakke videre om dette uten å skremme vannet av henne?(hvis berhovet melderseg... og det regner jeg med det gjør)

[Linnea78]

Det er ikke lett å vite bestandig hva en skal si og hvordan. Dette gjelder jo mange temaer, syns jeg. Jeg er av typen som syns en skal fortelle sannheten til barna, men på en måte slik at de kan forstå og ikke blir skremt. Frøken her i huset er også redd spøkelser, hun er fire år. Vi har snakket en del om det, på ett annet nivå enn for ditt barn som er eldre. Vi har snakket om at det nok ikke finnes spøkelser, og at hvis de finnes er de snille slik som Casper. Har forstått det slik at det er bare dumt å blånekte på et spøkelsene finnes, for frøken er helt sikker i sin sak. Og det er som du sier vanskelig å vite, derfor er det dumt å avfeie det helt. Har snakket mye om saken og sagt at dersom hun skulle se/treffe ett spøkelse om natten er det bare å rope så kommer jeg eller pappa med en gang!

[Tonette]

Jeg har valgt å fortelle ungene det som er min sannhet. At spøkelser er døde som ikke har gått over på andre siden.

Jeg har selv sett et spøkelse i huset til ei venninne. Hun hadde ikke nevnt et ord til meg om at det spøkte der før jeg sa at jeg hadde sett noe. Da begynte hun å fortelle om litt av vært som hun hadde opplevd i huset.

Jeg har lest høyt til barna mine fra ei bok skrevet av et medium, om hennes opplevelser med åndene.

Min datter synes dette er spennende, og er ikke redd. Jo mer du vet om emnet, jo mindre er det å være redd for.

Min sønn som går på skolen, tror jeg bare tuller, og har valgt å ikke tro på dette. Og det synes jeg er helt greit. Jeg tvinger ikke min tro på ungene, men forklarer det sånn som jeg ser det, og så får de gjøre opp sine egne meninger.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har valgt å fortelle ungene det som er min sannhet. At spøkelser er døde som ikke har gått over på andre siden.

Jeg har selv sett et spøkelse i huset til ei venninne. Hun hadde ikke nevnt et ord til meg om at det spøkte der før jeg sa at jeg hadde sett noe. Da begynte hun å fortelle om litt av vært som hun hadde opplevd i huset.

Jeg har lest høyt til barna mine fra ei bok skrevet av et medium, om hennes opplevelser med åndene.

Min datter synes dette er spennende, og er ikke redd. Jo mer du vet om emnet, jo mindre er det å være redd for.

Min sønn som går på skolen, tror jeg bare tuller, og har valgt å ikke tro på dette. Og det synes jeg er helt greit. Jeg tvinger ikke min tro på ungene, men forklarer det sånn som jeg ser det, og så får de gjøre opp sine egne meninger.

Svært nær en sak for barnevernet.

[Gjest Kimmie]

Svært nær en sak for barnevernet.

Ærlig talt! Det er da mange som tror på spøkelser,til og med folk som jobber i barnevernet

[hidi, the scorpion]

Svært nær en sak for barnevernet.

Er faktisk enig. Min datter kom hjem og fortalte noe lignende etter besøk hos en venninne, og hun var svært skremt (16år).

[Gjest Kimmie]

Er faktisk enig. Min datter kom hjem og fortalte noe lignende etter besøk hos en venninne, og hun var svært skremt (16år).

Vet du hva som er skikkelig sykt?

At alt skal faen meg sykeliggjøres,og samfunnet skal søren meg bestemme ALT. Hva som er lov og ikke lov,det finnes regler for alt.

[hidi, the scorpion]

Ærlig talt! Det er da mange som tror på spøkelser,til og med folk som jobber i barnevernet

Min datter var vettskremt etter å ha hørt slike historier hos en venninne. Hun hadde lagt våken halve natten for å lytte etter et barnespøkelse....

Det er kanskje annerledes å vokse opp med slike historier, enn bare å plumpe midt opp i det, men likevel, barn har venner....(

[hidi, the scorpion]

Vet du hva som er skikkelig sykt?

At alt skal faen meg sykeliggjøres,og samfunnet skal søren meg bestemme ALT. Hva som er lov og ikke lov,det finnes regler for alt.

Skal man leve i et sivilisert samfunn, så må det faktisk være lover og regler for det meste. Forsøk å kjøre bil i et land uten trafikkregler;)

[Gjest Kimmie]

Min datter var vettskremt etter å ha hørt slike historier hos en venninne. Hun hadde lagt våken halve natten for å lytte etter et barnespøkelse....

Det er kanskje annerledes å vokse opp med slike historier, enn bare å plumpe midt opp i det, men likevel, barn har venner....(

Man kan ikke beskytte barna mot alt som er skremmende i Verden,og det er mye det. Spøkelser er antageligvis det som er minst farlig,de kan ikke skade noen. Men skjønner jo at barn som aldri har hørt om det kan bli redde,da er det viktig å snakke om det og ufarligjøre det. Det gjør man ikke ved å si at det ikke eksisterer,barn er sensetive ovenfor slike ting. Det blir ofte kaldt fantasi.

[Gjest Kimmie]

Skal man leve i et sivilisert samfunn, så må det faktisk være lover og regler for det meste. Forsøk å kjøre bil i et land uten trafikkregler;)

Mener ikke at det skal være anarki,men det får da være måte på hva andre folk skal blande seg inn i. Vi lever ikke i et fritt land,bare de som tror på det "vanlige",er man litt uvanlig er det over og ut. Det er jo rene heksejakten!

[Helmi]

Jeg har valgt å fortelle ungene det som er min sannhet. At spøkelser er døde som ikke har gått over på andre siden.

Jeg har selv sett et spøkelse i huset til ei venninne. Hun hadde ikke nevnt et ord til meg om at det spøkte der før jeg sa at jeg hadde sett noe. Da begynte hun å fortelle om litt av vært som hun hadde opplevd i huset.

Jeg har lest høyt til barna mine fra ei bok skrevet av et medium, om hennes opplevelser med åndene.

Min datter synes dette er spennende, og er ikke redd. Jo mer du vet om emnet, jo mindre er det å være redd for.

Min sønn som går på skolen, tror jeg bare tuller, og har valgt å ikke tro på dette. Og det synes jeg er helt greit. Jeg tvinger ikke min tro på ungene, men forklarer det sånn som jeg ser det, og så får de gjøre opp sine egne meninger.

Jeg er målløs...

[hidi, the scorpion]

Man kan ikke beskytte barna mot alt som er skremmende i Verden,og det er mye det. Spøkelser er antageligvis det som er minst farlig,de kan ikke skade noen. Men skjønner jo at barn som aldri har hørt om det kan bli redde,da er det viktig å snakke om det og ufarligjøre det. Det gjør man ikke ved å si at det ikke eksisterer,barn er sensetive ovenfor slike ting. Det blir ofte kaldt fantasi.

''Det gjør man ikke ved å si at det ikke eksisterer,''

Men når andre voksne påstår _at_ det eksisterer, og at det finnes i _deres_ hus, så er det ikke lett....(

Kan godt se på spøkelsesfilmer sammen med henne, og sier jo at det er fri fantasi, selvfølgelig. "Den sjette sans" for eksempel, er en glimrende film, men jeg tro jo ikke på den.

[Gjest bikku]

Svært nær en sak for barnevernet.

Tro på spøkelser, gjengangere, og andre fenomen som i vår rasjonalitet oppfattes som overtro, er ofte kulturbetinget. Selv har jeg tilhørighet i to kulturer, hvor den ene siden holder din linje, mens den andre siden har et mer åpent forhold til alternative åndelige aspekter. Personlig er jeg ganske likegyldig, men ser ikke noe galt i det så lenge spøkelser ikke brukes som skremselspropaganda, og ungene blir gjort oppmerksomme på at noen tror slik og andre tror sånn, og selv får ta sine valg.

Jeg skulle derfor ønske du kunne forklare litt nærmere hva du mener med den tilbakemeldingen du gir Tonette. Hvorfor er det en sak for barnevernet?

[Gjest Corn flakes]

Jeg er målløs...

Selv om jeg selv aldri ville ha funnet på å lese noe sånt høyt for barna mine, vil jeg gjerne minne om at vi har religionsfrihet her i landet. Det er foreldrene som får bestemme hva slags livssyn, tro, osv. de vil lære barna sine.

[hidi, the scorpion]

Mener ikke at det skal være anarki,men det får da være måte på hva andre folk skal blande seg inn i. Vi lever ikke i et fritt land,bare de som tror på det "vanlige",er man litt uvanlig er det over og ut. Det er jo rene heksejakten!

Jeg mener at folk må tro hva de vil, men man må huske at barn er sårbare og gjerne vil tilfredstille foreldrene sine, det gjelder også hva foreldrene tror på.

[Gjest Kimmie]

''Det gjør man ikke ved å si at det ikke eksisterer,''

Men når andre voksne påstår _at_ det eksisterer, og at det finnes i _deres_ hus, så er det ikke lett....(

Kan godt se på spøkelsesfilmer sammen med henne, og sier jo at det er fri fantasi, selvfølgelig. "Den sjette sans" for eksempel, er en glimrende film, men jeg tro jo ikke på den.

Å,jeg tror på den filmen. Det er faktisk slik det er,tror jeg. Hva skal man gjøre med et barn med slike evner,sende det til psykiatrien,la det få medisiner,mot det som faktisk er normalt?

Det finnes barn med slike evner,og barn under fem år kan ofte se aura og andre fenomener.

[Gjest Kimmie]

Jeg mener at folk må tro hva de vil, men man må huske at barn er sårbare og gjerne vil tilfredstille foreldrene sine, det gjelder også hva foreldrene tror på.

Jeg mener at barna selv må finne ut av hva de vil tro på,ergo må de ta det valget når de er voksne. Man skal ikke lesse over sin tro på barna,enten det er kristendom eller andre ting. Men det må være lov å si sin mening om ting,hvem kan bedømme hva som er rett og galt?

Hvem er innehaver av den endelige sannhet?

Blir veldig provosert når folk tydeligvis mener å eie sannheten,det er like mange sannheter som det er mennesker på jorden,og enda litt til...

[Gjest bikku]

Jeg mener at barna selv må finne ut av hva de vil tro på,ergo må de ta det valget når de er voksne. Man skal ikke lesse over sin tro på barna,enten det er kristendom eller andre ting. Men det må være lov å si sin mening om ting,hvem kan bedømme hva som er rett og galt?

Hvem er innehaver av den endelige sannhet?

Blir veldig provosert når folk tydeligvis mener å eie sannheten,det er like mange sannheter som det er mennesker på jorden,og enda litt til...

Ja, du kan så si. Hvorfor skulle det være mindre sak for barnevernet at folk driver og forteller ungene at en mann som døde på korset for et par tusen år siden, nå gir ungene mulighet til evig liv...

[hidi, the scorpion]

Å,jeg tror på den filmen. Det er faktisk slik det er,tror jeg. Hva skal man gjøre med et barn med slike evner,sende det til psykiatrien,la det få medisiner,mot det som faktisk er normalt?

Det finnes barn med slike evner,og barn under fem år kan ofte se aura og andre fenomener.

''Hva skal man gjøre med et barn med slike evner,sende det til psykiatrien,la det få medisiner,mot det som faktisk er normalt?''

For deg er det kanskje normalt, for meg er det ikke. Om jeg ville sende barnet til psykiatriker, kommer an på barnets tilstand, ikke hva et barn på 5 år påstår.

Jeg kuttet kontakt med en nær venninne da hun begynte å tro på tusser, troll, vetter, småfolk og gjenferd, det ble _alt_ for vilt for meg, og jeg ønsket ikke å utsette barna mine for det.

Hun påsto at småfølka gikk rundt i huset om natten og gjemte briller og nøkler etc, og at sønnen stadig vek pratet med dem om natten. Jeg ferierte hos henne i tre uker og så ikke snurten av hverken det ene eller andre. Ikke hørte jeg sønnen tale med noen om natta heller.

Visse ting er bedre holdt for seg selv;)