samtale - om spøkelser

[hidi, the scorpion]

Jeg har ikke vært online siden jeg skrev innlegget og ble svært overrasket over at tråden har blitt så lang.

Når det gjelder NHD, så er jeg ikke så veldig overrasket. Jeg har fått med meg at han ikke tror på sånt. Barnevernet er velkommen på besøk, og de vil finne to trygge og glade barn.

Det jeg har gjort er å ufarliggjøre det hele. Jeg lar dem ikke akkurat se på hjemsøkt på tvnorge. Jeg synes det er bedre at de vet at det er en mulighet for at det faktisk finnes spøkelser, istedet for at de skal bli vettskremt hvis de ser noen.

Tenk om de skulle se et spøkelse, og jeg ikke ville tro det? Da kan jo barnet virkelig bli skremt! Jeg kan ikke se bort i fra at mine unger kan fornemme ting når jeg selv gjør det.

Min far fortalte en gang en sann historie fra gamle dager. En sjømann hadde tatt med seg hjem en liten apekatt. De hadde apekatten som kjæledyr, men en dag stakk apekatten av. Et godt stykke fra der de bodde, dukket apekatten opp igjen. Da hadde den tatt seg inn et åpent vindu, og de som bodde i huset ble totalt vettskremt. De hadde aldri sett en apekatt før, og de trodde det var djevelen selv som kom.

At folk er redd for det ukjente er ikke noe nytt.

Jeg ble selv oppdratt til å tro at spøkelser ikke fantes. Ettervært som jeg vokste til var det ikke til å unngå at jeg hørte noen spøkelseshistorier. Jeg begynte å lure på om det kunne være noe sannhet i disse historiene, og da ble jeg skremt. Jeg tenkte at jeg ville bli vettskremt om jeg skulle se noen.

I løpet av de siste årene har jeg sett åndenes makt og lignende programmer. Det har fått meg til å bli mer interresert i emnet. Jo mer jeg vet, jo mindre skummelt blir det. Og da jeg så noe i huset til min venninne, så ble jeg faktisk ikke redd. Min venninne sier at det er snille spøkelser hun har i huset, og at hun føler at de passer på henne.

Folk får tro hva de vil, men jeg skremmer ikke ungene mine.

Når det gjelder om vennene til ungene mine blir skremt, så kan jeg ikke ta ansvar for det. Men jeg har ikke fått noen klager så langt.

Takk til bikku for støtten :-)

Så flott at datteren din har blitt tryggere brilleslangen :-)

''Tenk om de skulle se et spøkelse, og jeg ikke ville tro det? Da kan jo barnet virkelig bli skremt! Jeg kan ikke se bort i fra at mine unger kan fornemme ting når jeg selv gjør det.''

Jeg kommer fra en stor familie, og _ikke_ èn av oss har noen gang sett et spøkelse....! Det ville aldri falle meg inn å fortelle/advare barn mot slikt. Må si jeg blir helt matt.

[hidi, the scorpion]

Jeg er forsåvidt enig med deg i at man skal være forsiktig med hva man forteller barn - men hva mener du egentlig at en voksen som faktisk tror på spøkelser, skal gjøre da?

'' men hva mener du egentlig at en voksen som faktisk tror på spøkelser, skal gjøre da?''

Holde det for seg selv til barnet er voksent!

[Tonette]

''Tenk om de skulle se et spøkelse, og jeg ikke ville tro det? Da kan jo barnet virkelig bli skremt! Jeg kan ikke se bort i fra at mine unger kan fornemme ting når jeg selv gjør det.''

Jeg kommer fra en stor familie, og _ikke_ èn av oss har noen gang sett et spøkelse....! Det ville aldri falle meg inn å fortelle/advare barn mot slikt. Må si jeg blir helt matt.

Tror du noen i din familie hadde våget å fortelle om det, dersom de hadde sett noe?

Min venninne sa ingenting til meg før jeg sa at jeg hadde sett noe

Folk er ikke bare redd for spøkelser, men de er redd for å ikke bli trodd også.

[Gjest Ulvinnen]

''Tenk om de skulle se et spøkelse, og jeg ikke ville tro det? Da kan jo barnet virkelig bli skremt! Jeg kan ikke se bort i fra at mine unger kan fornemme ting når jeg selv gjør det.''

Jeg kommer fra en stor familie, og _ikke_ èn av oss har noen gang sett et spøkelse....! Det ville aldri falle meg inn å fortelle/advare barn mot slikt. Må si jeg blir helt matt.

Kanskje ingen i familien din våger å fortelle deg om sine opplevelser?

I min familie er det flere som har sett spøkelser. Jeg syns det er ekstra morsomt at en av mine tippoldeforeldre til og med har sett huldra.

[Gjest navy]

Svært nær en sak for barnevernet.

Da tror jeg barnevernet får mye å gjøre. Dette er mere vanlig enn du liker å tro. Har slektninger som er helt forskrudd på området og som skremte mine barn. Jeg har måttet roe dem ned mange ganger og avdramatisere.

Det er måten ting blir fortalt på som blir skremmende og feil.

[Gjest Ulvinnen]

Jeg har ikke vært online siden jeg skrev innlegget og ble svært overrasket over at tråden har blitt så lang.

Når det gjelder NHD, så er jeg ikke så veldig overrasket. Jeg har fått med meg at han ikke tror på sånt. Barnevernet er velkommen på besøk, og de vil finne to trygge og glade barn.

Det jeg har gjort er å ufarliggjøre det hele. Jeg lar dem ikke akkurat se på hjemsøkt på tvnorge. Jeg synes det er bedre at de vet at det er en mulighet for at det faktisk finnes spøkelser, istedet for at de skal bli vettskremt hvis de ser noen.

Tenk om de skulle se et spøkelse, og jeg ikke ville tro det? Da kan jo barnet virkelig bli skremt! Jeg kan ikke se bort i fra at mine unger kan fornemme ting når jeg selv gjør det.

Min far fortalte en gang en sann historie fra gamle dager. En sjømann hadde tatt med seg hjem en liten apekatt. De hadde apekatten som kjæledyr, men en dag stakk apekatten av. Et godt stykke fra der de bodde, dukket apekatten opp igjen. Da hadde den tatt seg inn et åpent vindu, og de som bodde i huset ble totalt vettskremt. De hadde aldri sett en apekatt før, og de trodde det var djevelen selv som kom.

At folk er redd for det ukjente er ikke noe nytt.

Jeg ble selv oppdratt til å tro at spøkelser ikke fantes. Ettervært som jeg vokste til var det ikke til å unngå at jeg hørte noen spøkelseshistorier. Jeg begynte å lure på om det kunne være noe sannhet i disse historiene, og da ble jeg skremt. Jeg tenkte at jeg ville bli vettskremt om jeg skulle se noen.

I løpet av de siste årene har jeg sett åndenes makt og lignende programmer. Det har fått meg til å bli mer interresert i emnet. Jo mer jeg vet, jo mindre skummelt blir det. Og da jeg så noe i huset til min venninne, så ble jeg faktisk ikke redd. Min venninne sier at det er snille spøkelser hun har i huset, og at hun føler at de passer på henne.

Folk får tro hva de vil, men jeg skremmer ikke ungene mine.

Når det gjelder om vennene til ungene mine blir skremt, så kan jeg ikke ta ansvar for det. Men jeg har ikke fått noen klager så langt.

Takk til bikku for støtten :-)

Så flott at datteren din har blitt tryggere brilleslangen :-)

Jeg har også blitt oppdratt til å tro på spøkelser, uten at jeg har blitt redd eller tatt skade av den grunn. Vi har ikke en gang fått barnevernet på besøk

Selv har jeg tonet spøkelser litt ned overfor mine barn, men de kjenner til vardøger og vet at det er et naturlig fenomen. Dermed har de fått en forsiktig tilnærming til at det finnes noe utenom vitenskapen, noe jeg tror er veldig bra, siden det gir dem et åpent sinn.

[Gjest Nickløsheletia]

Jeg har ikke vært online siden jeg skrev innlegget og ble svært overrasket over at tråden har blitt så lang.

Når det gjelder NHD, så er jeg ikke så veldig overrasket. Jeg har fått med meg at han ikke tror på sånt. Barnevernet er velkommen på besøk, og de vil finne to trygge og glade barn.

Det jeg har gjort er å ufarliggjøre det hele. Jeg lar dem ikke akkurat se på hjemsøkt på tvnorge. Jeg synes det er bedre at de vet at det er en mulighet for at det faktisk finnes spøkelser, istedet for at de skal bli vettskremt hvis de ser noen.

Tenk om de skulle se et spøkelse, og jeg ikke ville tro det? Da kan jo barnet virkelig bli skremt! Jeg kan ikke se bort i fra at mine unger kan fornemme ting når jeg selv gjør det.

Min far fortalte en gang en sann historie fra gamle dager. En sjømann hadde tatt med seg hjem en liten apekatt. De hadde apekatten som kjæledyr, men en dag stakk apekatten av. Et godt stykke fra der de bodde, dukket apekatten opp igjen. Da hadde den tatt seg inn et åpent vindu, og de som bodde i huset ble totalt vettskremt. De hadde aldri sett en apekatt før, og de trodde det var djevelen selv som kom.

At folk er redd for det ukjente er ikke noe nytt.

Jeg ble selv oppdratt til å tro at spøkelser ikke fantes. Ettervært som jeg vokste til var det ikke til å unngå at jeg hørte noen spøkelseshistorier. Jeg begynte å lure på om det kunne være noe sannhet i disse historiene, og da ble jeg skremt. Jeg tenkte at jeg ville bli vettskremt om jeg skulle se noen.

I løpet av de siste årene har jeg sett åndenes makt og lignende programmer. Det har fått meg til å bli mer interresert i emnet. Jo mer jeg vet, jo mindre skummelt blir det. Og da jeg så noe i huset til min venninne, så ble jeg faktisk ikke redd. Min venninne sier at det er snille spøkelser hun har i huset, og at hun føler at de passer på henne.

Folk får tro hva de vil, men jeg skremmer ikke ungene mine.

Når det gjelder om vennene til ungene mine blir skremt, så kan jeg ikke ta ansvar for det. Men jeg har ikke fått noen klager så langt.

Takk til bikku for støtten :-)

Så flott at datteren din har blitt tryggere brilleslangen :-)

''Jeg synes det er bedre at de vet at det er en mulighet for at det faktisk finnes spøkelser, istedet for at de skal bli vettskremt hvis de ser noen.

Tenk om de skulle se et spøkelse, og jeg ikke ville tro det? Da kan jo barnet virkelig bli skremt!''

Jeg synes det er forferdelig å si sånt til barna sine.

Det er mye bedre at du sier at det ikke finnes spøkelser. Da vil de heller ikke se noen. Nå er det jo store sjangser for at du gjør dem redd og at de begynner å fantasere. Dermed også store sjangser for at de " ser" noe som ikke er der.

Dette er ikke måten å gjøre barna sine trygge på

[hidi, the scorpion]

Tror du noen i din familie hadde våget å fortelle om det, dersom de hadde sett noe?

Min venninne sa ingenting til meg før jeg sa at jeg hadde sett noe

Folk er ikke bare redd for spøkelser, men de er redd for å ikke bli trodd også.

Vi er en ganske åpen familie, som betror hverandre både det ene og andre, så ja de ville ha fortalt. Jeg kunne aldri latterliggjøre et annet menneske, men jeg kunne godt sagt at det ikke er bra vi treffes mer. Og jeg vil også kunne si hvorfor.

[hidi, the scorpion]

Kanskje ingen i familien din våger å fortelle deg om sine opplevelser?

I min familie er det flere som har sett spøkelser. Jeg syns det er ekstra morsomt at en av mine tippoldeforeldre til og med har sett huldra.

Som jeg nettopp skrev til Tonette, fordi hun nevnte det samme, så ville de i familien fortalt, fordi vi kan snakke om alt! Høres banalt ut, men det er sant.

Utover min store familie, så kjenner jeg også "endel" andre, men ingen jeg kjenner eller har snakket med, har fortalt at de har sett gjenferd/spøkelse, bortsett fra èn. Og da brøt jeg all kontakt, for jeg ønsket ikke å utsette mine barn for det hun utsatte sine barn for.

[Gjest Kimmie]

Som jeg nettopp skrev til Tonette, fordi hun nevnte det samme, så ville de i familien fortalt, fordi vi kan snakke om alt! Høres banalt ut, men det er sant.

Utover min store familie, så kjenner jeg også "endel" andre, men ingen jeg kjenner eller har snakket med, har fortalt at de har sett gjenferd/spøkelse, bortsett fra èn. Og da brøt jeg all kontakt, for jeg ønsket ikke å utsette mine barn for det hun utsatte sine barn for.

Kanskje de er redd for at du bryter kontakten med dem hvis de sier det?

[Gjest minmeningomdet]

Som jeg nettopp skrev til Tonette, fordi hun nevnte det samme, så ville de i familien fortalt, fordi vi kan snakke om alt! Høres banalt ut, men det er sant.

Utover min store familie, så kjenner jeg også "endel" andre, men ingen jeg kjenner eller har snakket med, har fortalt at de har sett gjenferd/spøkelse, bortsett fra èn. Og da brøt jeg all kontakt, for jeg ønsket ikke å utsette mine barn for det hun utsatte sine barn for.

Jeg håper da at det var andre ting som også gjorde at du følte det nødvendig å bryte kontakten, ellers må jeg si du er en type venn jeg ikke ville gitt mye for å ha. Du tror på Bibelen, men bryter med noen selv fordi de mener de har sett et spøkelse. Ganske spesielt!

[Tonette]

''Jeg synes det er bedre at de vet at det er en mulighet for at det faktisk finnes spøkelser, istedet for at de skal bli vettskremt hvis de ser noen.

Tenk om de skulle se et spøkelse, og jeg ikke ville tro det? Da kan jo barnet virkelig bli skremt!''

Jeg synes det er forferdelig å si sånt til barna sine.

Det er mye bedre at du sier at det ikke finnes spøkelser. Da vil de heller ikke se noen. Nå er det jo store sjangser for at du gjør dem redd og at de begynner å fantasere. Dermed også store sjangser for at de " ser" noe som ikke er der.

Dette er ikke måten å gjøre barna sine trygge på

Mine unger er ikke redd for spøkelser :-) Og hvis jeg merker at de fantaserer og virker redd for noe så snakker jeg med dem.

Hvis de som brilleslangens barn skulle oppleve at en i klassen forteller om sine opplevelser, så kan det være fint for det barnet å faktisk bli trodd på.

[hidi, the scorpion]

Kanskje de er redd for at du bryter kontakten med dem hvis de sier det?

He, he, så den komme, men ville aldri avbryte kontakt med familien min;) Og det _vet_de! Om de så hadde sett smådjevler i snøen:)

[Gjest Nickløsheletia]

Da tror jeg barnevernet får mye å gjøre. Dette er mere vanlig enn du liker å tro. Har slektninger som er helt forskrudd på området og som skremte mine barn. Jeg har måttet roe dem ned mange ganger og avdramatisere.

Det er måten ting blir fortalt på som blir skremmende og feil.

Når jeg tenker meg om så ble mine unger fortalt selvdiktede spøkelserhistorier til hver kveld en periode før de sovnet. De fikk rett og slett servert spøkelseshistorier som godnattahistorier av mannen min. Det begynte på en feiretur og etter det ble masing om å få å høre en spøkelseshistorie før leggetid.

Skal tro om det var egnet til å tilkalle barnevernet?

Nei, jeg ser på dette på samme måte som alle eventyrene om troll som norske unger er vokst opp med. Selv bukkene bruse kan jo være litt skummel, for ikke å snakke om Hufsa. Alle ungene mine var redd for filmen om Hufsa.

Det jeg synes er viktig er å si til ungene at det bare er eventyr og dikning og hverken spøkelser, troll, hufser og annet finnes i virkeligheten.

[Gjest Ulvinnen]

Som jeg nettopp skrev til Tonette, fordi hun nevnte det samme, så ville de i familien fortalt, fordi vi kan snakke om alt! Høres banalt ut, men det er sant.

Utover min store familie, så kjenner jeg også "endel" andre, men ingen jeg kjenner eller har snakket med, har fortalt at de har sett gjenferd/spøkelse, bortsett fra èn. Og da brøt jeg all kontakt, for jeg ønsket ikke å utsette mine barn for det hun utsatte sine barn for.

Nå er vel ikke gjenferd og spøkelser et tema som dukker opp av seg selv om man ikke er spesielt intresert i det.

Jeg tror de finnes, men det er det ikke så mange av de jeg omgås som vet. Ikke fordi det er noe jeg holder hemmelig, men fordi det sjelden er et samtaleemne.

[hidi, the scorpion]

Jeg håper da at det var andre ting som også gjorde at du følte det nødvendig å bryte kontakten, ellers må jeg si du er en type venn jeg ikke ville gitt mye for å ha. Du tror på Bibelen, men bryter med noen selv fordi de mener de har sett et spøkelse. Ganske spesielt!

Jeg kuttet kontakt med en nær venninne da hun begynte å tro på tusser, troll, vetter, småfolk og gjenferd, det ble _alt_ for vilt for meg, og jeg ønsket ikke å utsette barna mine for det.

Hun påsto at småfølka gikk rundt i huset om natten og gjemte briller og nøkler etc, og at sønnen stadig vek pratet med dem om natten. Jeg ferierte hos henne i tre uker og så ikke snurten av hverken det ene eller andre. Ikke hørte jeg sønnen tale med noen om natta heller.

[Gjest Kimmie]

He, he, så den komme, men ville aldri avbryte kontakt med familien min;) Og det _vet_de! Om de så hadde sett smådjevler i snøen:)

Det er bra

[Gjest Nickløsheletia]

Mine unger er ikke redd for spøkelser :-) Og hvis jeg merker at de fantaserer og virker redd for noe så snakker jeg med dem.

Hvis de som brilleslangens barn skulle oppleve at en i klassen forteller om sine opplevelser, så kan det være fint for det barnet å faktisk bli trodd på.

Da synes jeg det er bedre å berolige barnet med at man kan innbille seg ting.

F.eks hvis det blafrer i gardinene, så er det som regel en logisk forklaring på det. Da er det gjerne fordi det blåser og trekker gjennom vinduene.

[Gjest Nickløsheletia]

He, he, så den komme, men ville aldri avbryte kontakt med familien min;) Og det _vet_de! Om de så hadde sett smådjevler i snøen:)

Enig!

[Gjest Nickløsheletia]

Jeg kuttet kontakt med en nær venninne da hun begynte å tro på tusser, troll, vetter, småfolk og gjenferd, det ble _alt_ for vilt for meg, og jeg ønsket ikke å utsette barna mine for det.

Hun påsto at småfølka gikk rundt i huset om natten og gjemte briller og nøkler etc, og at sønnen stadig vek pratet med dem om natten. Jeg ferierte hos henne i tre uker og så ikke snurten av hverken det ene eller andre. Ikke hørte jeg sønnen tale med noen om natta heller.

Da synes jeg du tar det litt alvorlig. Jge kjenner flere slike. Kan bli litt mye til tider, men jeg bare flirer av slikt. Heldigvis har de jeg kjenner flere sider som gjør at jeg setter pris på vennskapet.