Mer om spøkelser

[Gjest også en mamma]

Tråden lengre ned her var spennende i seg selv. :-)

Nå er jeg av dem som ikke egentlig tror på spøkelser, men som ikke utelukker muligheten for at det finnes ting vi ikke vet noe om - ennå.

Men min datter på straks 7 år er overbevist om at det finnes spøkelser. Hun har mer enn en gang kommet hjem fra besøk hos venner og erklært at "det huset er hjemsøkt". Det er enkelte hus, og hun kan fortelle hva hun mener hun har "sett" av spøkelser.

Jeg har prøvd å si at "jeg tror ikke på spøkelser" eller "spøkelser finnes ikke", men hun bare trekker på skuldrene og sier "men jeg ser dem jo".

Inntil videre har jeg derfor bare konkludert at så lenge disse spøkelsene ikke skremmer henne så må hun jo gjerne tro på dem.

Forøvrig tror hun også fullt og fast på både tannfeen og julenissen. Dette til tross for at vi har hintet ganske sterkt spesielt i forhold til tannfeen. Jeg tror jenta liker litt "magi".

Hva syns dere, barnevernssak? ;-)

[hidi, the scorpion]

Nei, kun en sak mellom deg og barnet.

Hadde mitt barn kommet hjem og sagt slike ting, så hadde jeg utspurt henne! Barns fantasier kan fint komme fra andres barn, som tror på både det ene og andre.

[Gjest Kimmie]

Synes ikke det nei. Barn har fantasi og det må de få lov til å ha,om din datter har mer enn bare fantasi vil jo vise seg....

[Gjest Corn flakes]

Hiver meg på spøkelseskriveriene jeg også ved å fortelle om døtrene mine. Vi bor i ett gammelt hus hvor det bodde et eldre ektepar før oss.

1) Da vi flyttet inn her var de ganske små, 2 og 3 år. Hun på 3 fortalte at hun hadde sett to gamle damer sitte oppe i "oppestua" som så på henne, og hun spurte meg hvem det var. Jeg så dem jo ikke, og kunne selvfølgelig ikke gi noe godt svar. (Engangshendelse, men som satte seg fast i henne. Hun husker det fremdeles i dag som 10-åring. Ikke lenge siden hun minnet meg på det.)

2) Yngstedattera mi har flere ganger fortalt om uvanlige ting som har skjedd når hun har vært på badet. (Badet har tidligere vært et kjøkken). Der har hun blant annet fysisk kjent "noen" som har klapset henne på stumpen (èn gang), og tatt henne i håret. Og en gang føyk det et hårstrikk av seg selv fra hylla og bort til servanten hvor hun stod og pusset tenner.

Ja, merkelige greier. Men jeg har sagt til dem at spøkelser ikke finnes, og prøvd å forklare det naturlig med f.eks."gjennomtrekk".

Jeg selv tror det finnes spøkelser, men hevder hårdnakket ovenfor barna at de ikke finnes. Og før noen dømmer meg; det er JEG som kjenner MINE barn best, og jeg vet at de hadde blitt livredde om jeg fortalte dem hva jeg trodde. :-) Det har forøvrig vært "stille" her de siste to årene.

[PieLill]

Jeg har nå kontaktet både barnever, barneombud og UNISEF!!!

''Dumme spøkelse gå din vei!

Du finns ikke, men det gjør jeg!''

Hvordan man hådtere dette kommer an på hvordan det påvirker barna og hvor stor plass det får. Da ungene var små og det var løver, tigre og tyver under sengen, jaget jeg dem bort og sa at ingen torte å yppe seg så lenge _jeg_ var i huset.

Barn er mestere i å øse hverandre opp og lyve/fantasere til de tror det selv. For det meste synes jeg det funker best å unngå situasjoner som kan føre til kamp om sannheten mellom meg og barnet. Men en viss realitetsoppdatering kan jo være nyttig.

Selv burde jeg fått en Oscar for hvor god jeg var til å spille mørkeredd som barn. Jeg fantes ikke mørkeredd og kunne ikke fatte hvorfor noen var det. Men jeg hadde en mørkeredd venninne... Spennende dramalek, snev av gruppe-/lojalitetspress og en flott måte å få oppmerksomhet på av voksne.

;-)

mvh