Frekke unger

[miomio1365380748]

Guttene mine på 6 og 8 år er blitt så frekke den siste tiden. Når jeg tenker meg om så har det utviklet seg gradvis det siste året. De kan svare oss foreldre frekt, men de kan også være småfrekke mot andre. Jeg skal gi noen eksempler på ulike situasjoner:

Vi var på besøk hos min mormor, og der var også min koselige tante. HUn er ganske stor, og så ler hun på en litt spesiell måte. Yngstemann på seks å hermet etter henne når hun lo og skar grimaser til henne.

I sommer traff vi noen slektninger som ungene treffer ca en gang i året. Under en av de første samtalene, der de voksne søker kontakt med ungene våre ved å stille spørsmål om bla annet fotball, som guttene våre elsker, svarer de bare småfrekt. "Hvilket lag spiller dere på?" " Rompelaget" (latter). "Hva er favorittlaget ditt da? Liverpool?" "Ja, selvfølgelig. Hva trodde du?" (latter). Samtalen fortsetter mens jeg prøver å irettesetter dem. De begynner å spørre de halvvoksne ungene deres: "Hvorfor bader ikke du? Du bader jo aldri. Har du vannskrekk? Hvorfor har du så rar badebukse?" Så lenge dette er folk som vi ikke treffer så ofte, skulle man forvente at de svarer litt sjenert og forsiktig, slik deres unger selvsagt gjorde....

Jeg sitter bare å gremmes! Og når vi kommer for oss selv ender det med at jeg blir rasende sint og kjefter på dem, evt. sender dem på rommet.

En dag vi gikk i byen, gikk vi forbi en mann i rullestol. Kroppen hans var veldig spesiell med svært liten underkropp. MInstemann på seks år stopper opp, peker og ler høyt! Jeg trodde jeg skulle synke i bakken. Det var så vidt jeg ikke bare gikk fra ham! Jeg merket at han gjorde det for å være ekkel.

Det er blitt sånt at jeg er livredd for hva de kan komme til å si til folk vi treffer eller får besøk av. Det virker som de kommer med frekke spørsmål for å være frekke, ikke fordi de er nysgjerrige. Selv om de kommer med skikkelige svar, er ofte tonefallet litt frekt, hvis dere skjønner hva jeg mener.

Vi fikk også telefon fra læreren til eldstemann i høst fordi han hadde vært frekk. Han hadde hermet etter henne når hun snakket. Dette fikk vi slutt på ved å snakke med ham og true med at han måtte slutte på fotballen en stund hvis det skjedde igjen.

Vi snakker mye med dem om dette, og vi har alltid snakket mye med ungene våre om hvordan vi skal oppføre oss mot andre, også dem som er annerledes. Vi snakker om hvordan andre føler det når noen er stygge med dem. VI stiller spørsmål som "Hvordan hadde du følt deg hvis noen sa at du....".

Fra barnehagen har vi alltid fått høre at de er så snille og empatiske og godt likt. Hva har skjedd? Og hva gjør vi?

Når de er frekke hjemme sender vi dem i time out. Hvis de er frekke ute, ender det som regel bare med kjeft når vi kommer hjem, men da virker det nesten ikke som de skjønner hva vi mener når vi sier at de var frekke.

Guttene er ikke bare frekke altså. De er veldig kjærlige og omsorgsfulle, flinke til å snakke om følelser, og eldstemann er veldig pliktoppfyllende, snill (på bunnen) og litt engstelig for ting og tang. Han blir fort utrygg. Yngstemann skal begynne på skolen og jeg ser med skrekk på det!

Det vriker nesten som de bare er ute etter å tøffe seg hele tiden.

Jeg er så lei av dette! Det gjør meg trist, lei og sint. Orker nesten ikke å ta dem med ut i frykt for hva de kan komme til å si.

Begge elsker fotball, og vi hører av og til at de slenger med leppa under trening også. En gang tok jeg eldstemann med hjem under en trening fordi han var frekk.

Jeg føler at det er mye tull og tøys for tiden. Det er vanskelig å få dem til å snakke skikkelig om noe. De ler og tøyser. Tror eldstemann skjønner alvoret mer, men det virker nesten som han er så usikker at han bare prøver å tøffe seg og gjøre seg morsom hele tiden.

Kan noen av dere fornuftige mennesker komme med noen gode tips til meg? Opplevd noe liknende?

[miomio1365380748]

Bare en liten tilleggsinfo: Har også en eldre datter som ALDRI ville funnet på å oppføre seg slik!

[frosken]

Jeg tror jeg ville ha innført nulltoleranse overfor denne type frekkhet også når dere ikke er hjemme. Irettesatt i alles påhør og forlangt "offentlig undskyldning" øyeblikkelig i familieselskaper ol. Evt. sendt de fra bordet og bedt de oppholde seg på kjøkkenet til alle har spist etc.

Episoder ala den du beskrev om mannen i rullestol, mener jeg også bør sanksjoneres kraftig. Det er ikke nok med kjefting når dere kommer hjem, du må finne noen alternativer som gjør større inntrykk. Eksempelvis at hele familien snur og avlyser det dere holder med på hvis slike ting inntreffer.

Noen unger blir utrolig suverene i den alderen. De tenker at de vet bedre enn alle voksne og at de ikke kan rammes av andres kritikk eller grensesetting. (I en del litteratur omtales det som "verdensmesterperioden". )Siden de er såpass unge, så tror jeg det nettopp er tydelig og kraftig grensesetting som kan vekke dem.

Lykke til:-)

[Glimtipper]

Som frosken også sier; Jeg hadde avlyst hva enn som skjedde om ungene var frekke. Hvis vi var på besøk hadde jeg krevd en unnskyldning øyeblikkelig og dratt hjem om det skjedde igjen. Hjemme hadde jeg sørget for at det var så kjedelig som overhodet mulig og ingen turer ut eller til venner resten av dagen.

Det samme om dere er ute på kafetur, aktiviteter eller lignende. Å le av noen på grunn av utseendet hadde ført til kraftig reaksjon fra meg (og sambo) der og da, deretter rett hjem uten noe hygge resten av dagen.

[miomio1365380748]

Som frosken også sier; Jeg hadde avlyst hva enn som skjedde om ungene var frekke. Hvis vi var på besøk hadde jeg krevd en unnskyldning øyeblikkelig og dratt hjem om det skjedde igjen. Hjemme hadde jeg sørget for at det var så kjedelig som overhodet mulig og ingen turer ut eller til venner resten av dagen.

Det samme om dere er ute på kafetur, aktiviteter eller lignende. Å le av noen på grunn av utseendet hadde ført til kraftig reaksjon fra meg (og sambo) der og da, deretter rett hjem uten noe hygge resten av dagen.

Takk for svar!

Det som er litt vanskelig med forslaget om å avlyse, er at da får EN unges dårlige handling konsekvenser for oss alle. Da straffer man både den som skal straffes, men også den eller de av ungene som oppfører seg bra. I tillegg til oss voksne da....

Men jeg har faktisk sendt avgårde mannen min og de andre to ungene på besøk til besteforeldrene, mens jeg var hjemme med minsten, nettopp fordi han var så frekk siste gang vi var der.

[Glimtipper]

Takk for svar!

Det som er litt vanskelig med forslaget om å avlyse, er at da får EN unges dårlige handling konsekvenser for oss alle. Da straffer man både den som skal straffes, men også den eller de av ungene som oppfører seg bra. I tillegg til oss voksne da....

Men jeg har faktisk sendt avgårde mannen min og de andre to ungene på besøk til besteforeldrene, mens jeg var hjemme med minsten, nettopp fordi han var så frekk siste gang vi var der.

Send hjem ett av barna med en voksen. Må du ta med begge, fordi du er alene, så gjør du det. Da kan den som oppførte seg fint få gjøre noe hyggelig sammen med dere hjemme.

[frosken]

Takk for svar!

Det som er litt vanskelig med forslaget om å avlyse, er at da får EN unges dårlige handling konsekvenser for oss alle. Da straffer man både den som skal straffes, men også den eller de av ungene som oppfører seg bra. I tillegg til oss voksne da....

Men jeg har faktisk sendt avgårde mannen min og de andre to ungene på besøk til besteforeldrene, mens jeg var hjemme med minsten, nettopp fordi han var så frekk siste gang vi var der.

Men kanskje er det greit at det går ut over alle i familien når en oppfører seg slik - i allefall kan det være et forsøk verdt en periode. Barnets oppførsel går jo ut over andre mennesker uansett, og ved at resten av familien viser hva de synes om slik ødeleggende atferd, så vil det kanskje være en passende sanksjon.

Hvis dere ikke klarer å få stoppet denne type atferd i løpet av ikke all for lang tid, så er jeg enig i at sanksjoner som går ut over hele familien kanskje ikke vil fungere. Men i en overgangsperiode, så synes jeg det er greit å formidle at dere jo ikke kan være på besøk hos andre hvis dere har unger som oppfører seg slik. Dessverre er dere da en familie som må holde dere vekk fra de steder hvor det skjer hyggelige ting.

Hvis du klarer å oppnå det samme med mindre dramatiske sanksjoner, så hadde det selvfølgelig vært ok:-)

[AAA]

Jeg bet meg merke i en ting du sa: Når de oppfører seg sånn ute så blir det kjeft når de kommer hjem. Jeg hadde kjørt en helt annen politikk der, hadde rett og slett bare gått hjem med dem, avlyst hva det måtte være, og gått rett hjem. Barn som ikke kan oppføre seg får ikke være med på noe gøy. Sorry. Det hadde jeg sagt til dem. (forutsatt at det stemmer det du sier, at de VET hvordan de skal oppføre seg, de bare tester grenser)

[Gjest forslag fra meg]

Takk for svar!

Det som er litt vanskelig med forslaget om å avlyse, er at da får EN unges dårlige handling konsekvenser for oss alle. Da straffer man både den som skal straffes, men også den eller de av ungene som oppfører seg bra. I tillegg til oss voksne da....

Men jeg har faktisk sendt avgårde mannen min og de andre to ungene på besøk til besteforeldrene, mens jeg var hjemme med minsten, nettopp fordi han var så frekk siste gang vi var der.

Med en unge hjelper det ikke så mye å vente til neste gang for å holde han hjemme. Ikke om han er veldig liten. Sanksjonen bør komme mer umiddelbart.

Generelt. Sett deg ned på forhånd og fortell tydelig hva du ønsker av oppførsel. Sørg for at ungene hører deg godet og snakk med dem en og en. Fortell hvorfor du ønsker denne oppførselen. Fortell hva som skjer om de oppfører seg dårlig. Og gjennomfør det du i utgangspunktet satte opp som sanksjon.

Noen ganger må en være ultratydelig.

Sanksjoner bør komme ganske umiddelbart. Det er fint om en kan knytte det til "ugjerningen". Og en kan holde tilbake på "belønninger" mer enn å straffe barnet. Det er ofte bedre straff.

Ellers, husk å rose positiv atferd og forsterke den på det viset..

[grot]

Dette hørtes slett ikke noe særlig ut miomio. Svært viktig at du tar tak i dette problemet. Guttene dine begynner å bli store og dette er noe som garantert _ikke_ går over av seg selv. Guttene tester ut, og har tydeligvis funnet ut at de kan gå langt over streken uten at det får noen konsekvenser for dem.

Er enig med de andre her som sier at konsekvensene må bli reelle og de må komme der og da. Jeg skjønner at du synes det er slitsomt at dette må gå ut over hele familien ved at f.eks alle må gå om en av gutta oppfører seg ille. Men jeg tror nesten ikke du har noe alternativ. Å ikke få bli med til bestemor neste gang blir ingen reell straff. Når dere kommer hjem etter en slik episode så har du en kosestund med den gutten som har oppført seg bra (spill, lesing, baking, eller hva barnet måtte oppleve som kos) Den andre blir fullstending oversett og må sitte for seg selv på rommet sitt og tenke en god stund.

Veldig viktig å prøve å komme i forkant av disse problemene også. Før dere skal bort eller får besøk så skal du alltid være veldig konkret til guttene dine når det gjelder hva slags oppførsel du forventer. Det er ikke nok å si at de skal oppføre seg pent, da de tydeligvis ikke vet hva det innebærer. Vær så konkret at du sier f.eks:

1. Dere skal se på og hilse på tante når hun kommer.

2. Dere svarer på det hun spør om på en fin måte

3. Dere sitter sammen med oss i minst 15 minutter før dere går ut

4. Dere sier hadet før dere går.

Er du såpass konkret som dette i forkant så vet guttene at du kommer til å følge med dem og se hvordan de oppfører seg. Vær også veldig konkret når du gir dem tilbakemelding i etterkant. "Så fint at du så på tante mens du sa hei, Petter", "Jeg så at tante ble veldig glad for at du hadde tid til å sitte sammen med henne og snakke" osv. På denne måten for guttene bekreftet hva de gjør bra samtidig som de skjønner at du har fulgt med dem. Jeg tror de trenger begge deler:-)

Det skal ikke være slik at man gruer seg for å gå bort med barna sine. Og det skal heller ikke være utrivelig å få besøk av dere. Du gjør veldig lurt i å ta tak i dette. Men det er viktig at du er konsekvent og at du gjør det hele tiden.

Lykken til:-)

[PieLill]

I den situasjonen du beskriver tror jeg jeg ville vært ferdig med å forklare. Dette handler ikke om guttenes forståelse av rett og galt. Heller ikke at de ikke vet hva som kan såre andre, selv om de kanskje ikke alltid fullt ut forstår rekkevidden av det de sier og gjør.

De vet utmerket godt hva de burde gjøre, men det passer dem bedre og gi blaffen. Det kan hende at de har en viss ubevisst nytelse av maktfølelsen det å sparke i andre gir dem. Dessuten kan det være spennende å tråkke over grenser. Noe er nok også bare fjas og mer eller mindre vellykkede forsøk på morsomheter.

Når barn kommer inn i slike uheldige spor, har det ofte pågått en gradvis temperaturøkning og opptrapping av konflikten fra begge hold. Barna har bit for bit økt sine grensoverskridelser. Foreldrene har gradvis økt sanksjonene. På begge sider pågår en kontinuerlig tilvenning til tingenenes tilstand, særlig hos barna. Dermed gjør ikke sanksjonene videre inntrykk.

Etter mitt syn kaller slike holdninger og slik adferd på solide maktdemonstrasjoner fra foreldrenes side. Guttene trenger noen reelle jordskjelvsopplevelser som er tilstrekkelig vonde, sjokkerende og ubehagelige, tilstrekkelig lenge til at de både skjønner alvoret i det de holder på meg, og at de finner ut at det ikke er verdt det.

Forferdelig mens det står på, men så blir man kanskje ferdig med gørra og slipper den konstante gnagingen og oppbyggingen av gjensidige negative forventninger.

Er de tøffe i tryne til å slenge med kjeften i hytt og pine, får de være tøffe nok til å ta konsekvensene. Her bør det ikke forhandles eller unnskyldes. Formildende omstendigheter er uinteressante. Visse typer adferd er komplett uakseptabel uansett.

Jeg synes ikke man skal vente med å påtale frekkhet eller hva det måtte være til man kommer hjem. For det første skaper det en negativ forventning til det å komme hjem etter at familien har vært ute på noe som i hvert fall skulle være hyggelig. Hva skal vi få kjeft for denne gangen...? En dårlig avslutning.

For det andre blir det for lang tid mellom 'forbrytelse' og konsekvens. Barna er ikke langsiktige nok til å la seg avskrekke av noe som ligger så langt fram i tid.

For det tredje kan det være fornuftig at de som blir utsatt for guttenes fornærmelser, kan se at dette ikke er noe dere tar lett på. Det mange opplever verre enn barn som oppfører seg dårlig, er foreldre som tilsynelatende forholder seg passive til dette.

Ikke forklar for guttene. Si til dem at de _vet_ hvordan de skal oppføre seg. Blåser de likevel i det kommer følgende konsekvenser xxx.., og det kan ikke forhandles. Herved er de informert og får ikke flere advarsler før det smeller.

Kan de være frekke og latterliggjøre folk i alles påsyn, kan de også tåle en tredjegrads skjennepreken mens andre hører.

Selvsagt må de be om unnskyldning umiddelbart. Og selvsagt bortvises de fra fellesskapet for en tid. (En unnskyldning fjerner ikke konsekvensene av ens handlinger.) Send dem ut på trappen, for de er ikke til å være i hus med. Eller send dem på do, for det er der drittpraten hører hjemme. I offentlighet kan en sanksjon på barnehagenivå virke effektivt. Slikt er pinlig. Alternativt sleper man dem med seg ut døra og drar hjem, for med slik oppførsel kan man ikke være blant folk.

Målet er ikke å skape en offentlig ydmykelse, men man tar seg heller ikke bryet med å skjerme dem fra det De stiller jo hele sin familie i forlegenhet.

Blås en lang marsj i hvem og hvor mange som hører på og hva de måtte tenke. Guttene må korrigeres der og da. - Og det er ikke umulig at mange vil tenke "Endelig!"

Når sanksjonene er over, bør saken være ute av verden. Det er fordelen med å smelle av med en gang. He en nå-snakket-dere-frekt-vinkling. Unngå dere-er-frekke-gutter-utsagn. Guttene _er_ ikke frekke. Men de velger iblant å oppføre seg frekt.

Jo hardere man må irettesette et barn for noe, jo viktigere blir det å påpeke barnets gode sider og vise at h*n er en person man virkelig setter pris på. Men dette må komme på helt andre tidspunkt og må ikke brukes for å sukre den bitre pillen.

Prøv å håndtere problemet med autoritet i stedet for oppgitthet og lett fortvilelse.

Fedre har en enormt viktig rolle i forhold til å lære gutter å vise respekt. Først gjennom sitt eksempel. Dernest gjennom den adferd og respekt de krever av guttene både i forhold til andre og seg selv. Pappa kan som ingen andre sette en standard. Han må på banen.

Slike hestekurer blir langt mer effektive om pappa går inn med minimum samme tyngde som mamma. Gjerne litt mer. En passiv pappa, kan han fort komme til å underminere mors autoritet. En far som derimot tydelig viser at han ikke tolererer slinger i valsen, og slett ikke at hans sønner blåser i hva mamma sier, er dynamitt.

Men det kan jo være en utfording for en del mødre å takle at pappa tar denne røffe rollen...

Litt langt og rotete dett. Stryk det som ikke passer!

Dette finner dere ut av.

;-)

mvh

[black wealch]

I den situasjonen du beskriver tror jeg jeg ville vært ferdig med å forklare. Dette handler ikke om guttenes forståelse av rett og galt. Heller ikke at de ikke vet hva som kan såre andre, selv om de kanskje ikke alltid fullt ut forstår rekkevidden av det de sier og gjør.

De vet utmerket godt hva de burde gjøre, men det passer dem bedre og gi blaffen. Det kan hende at de har en viss ubevisst nytelse av maktfølelsen det å sparke i andre gir dem. Dessuten kan det være spennende å tråkke over grenser. Noe er nok også bare fjas og mer eller mindre vellykkede forsøk på morsomheter.

Når barn kommer inn i slike uheldige spor, har det ofte pågått en gradvis temperaturøkning og opptrapping av konflikten fra begge hold. Barna har bit for bit økt sine grensoverskridelser. Foreldrene har gradvis økt sanksjonene. På begge sider pågår en kontinuerlig tilvenning til tingenenes tilstand, særlig hos barna. Dermed gjør ikke sanksjonene videre inntrykk.

Etter mitt syn kaller slike holdninger og slik adferd på solide maktdemonstrasjoner fra foreldrenes side. Guttene trenger noen reelle jordskjelvsopplevelser som er tilstrekkelig vonde, sjokkerende og ubehagelige, tilstrekkelig lenge til at de både skjønner alvoret i det de holder på meg, og at de finner ut at det ikke er verdt det.

Forferdelig mens det står på, men så blir man kanskje ferdig med gørra og slipper den konstante gnagingen og oppbyggingen av gjensidige negative forventninger.

Er de tøffe i tryne til å slenge med kjeften i hytt og pine, får de være tøffe nok til å ta konsekvensene. Her bør det ikke forhandles eller unnskyldes. Formildende omstendigheter er uinteressante. Visse typer adferd er komplett uakseptabel uansett.

Jeg synes ikke man skal vente med å påtale frekkhet eller hva det måtte være til man kommer hjem. For det første skaper det en negativ forventning til det å komme hjem etter at familien har vært ute på noe som i hvert fall skulle være hyggelig. Hva skal vi få kjeft for denne gangen...? En dårlig avslutning.

For det andre blir det for lang tid mellom 'forbrytelse' og konsekvens. Barna er ikke langsiktige nok til å la seg avskrekke av noe som ligger så langt fram i tid.

For det tredje kan det være fornuftig at de som blir utsatt for guttenes fornærmelser, kan se at dette ikke er noe dere tar lett på. Det mange opplever verre enn barn som oppfører seg dårlig, er foreldre som tilsynelatende forholder seg passive til dette.

Ikke forklar for guttene. Si til dem at de _vet_ hvordan de skal oppføre seg. Blåser de likevel i det kommer følgende konsekvenser xxx.., og det kan ikke forhandles. Herved er de informert og får ikke flere advarsler før det smeller.

Kan de være frekke og latterliggjøre folk i alles påsyn, kan de også tåle en tredjegrads skjennepreken mens andre hører.

Selvsagt må de be om unnskyldning umiddelbart. Og selvsagt bortvises de fra fellesskapet for en tid. (En unnskyldning fjerner ikke konsekvensene av ens handlinger.) Send dem ut på trappen, for de er ikke til å være i hus med. Eller send dem på do, for det er der drittpraten hører hjemme. I offentlighet kan en sanksjon på barnehagenivå virke effektivt. Slikt er pinlig. Alternativt sleper man dem med seg ut døra og drar hjem, for med slik oppførsel kan man ikke være blant folk.

Målet er ikke å skape en offentlig ydmykelse, men man tar seg heller ikke bryet med å skjerme dem fra det De stiller jo hele sin familie i forlegenhet.

Blås en lang marsj i hvem og hvor mange som hører på og hva de måtte tenke. Guttene må korrigeres der og da. - Og det er ikke umulig at mange vil tenke "Endelig!"

Når sanksjonene er over, bør saken være ute av verden. Det er fordelen med å smelle av med en gang. He en nå-snakket-dere-frekt-vinkling. Unngå dere-er-frekke-gutter-utsagn. Guttene _er_ ikke frekke. Men de velger iblant å oppføre seg frekt.

Jo hardere man må irettesette et barn for noe, jo viktigere blir det å påpeke barnets gode sider og vise at h*n er en person man virkelig setter pris på. Men dette må komme på helt andre tidspunkt og må ikke brukes for å sukre den bitre pillen.

Prøv å håndtere problemet med autoritet i stedet for oppgitthet og lett fortvilelse.

Fedre har en enormt viktig rolle i forhold til å lære gutter å vise respekt. Først gjennom sitt eksempel. Dernest gjennom den adferd og respekt de krever av guttene både i forhold til andre og seg selv. Pappa kan som ingen andre sette en standard. Han må på banen.

Slike hestekurer blir langt mer effektive om pappa går inn med minimum samme tyngde som mamma. Gjerne litt mer. En passiv pappa, kan han fort komme til å underminere mors autoritet. En far som derimot tydelig viser at han ikke tolererer slinger i valsen, og slett ikke at hans sønner blåser i hva mamma sier, er dynamitt.

Men det kan jo være en utfording for en del mødre å takle at pappa tar denne røffe rollen...

Litt langt og rotete dett. Stryk det som ikke passer!

Dette finner dere ut av.

;-)

mvh

Et bra svar !

''Slike hestekurer blir langt mer effektive om pappa går inn med minimum samme tyngde som mamma.''

Ja, det er utrolig hvor mye mer inntrykk det gjør når pappa tar saken. Enda jeg føler at jeg har autoritet selv også.

[Orio]

Et bra svar !

''Slike hestekurer blir langt mer effektive om pappa går inn med minimum samme tyngde som mamma.''

Ja, det er utrolig hvor mye mer inntrykk det gjør når pappa tar saken. Enda jeg føler at jeg har autoritet selv også.

Er det du som pleier å gripe inn?

[black wealch]

Er det du som pleier å gripe inn?

Neeei, jeg tror ikke det..

Men ser den at noen damer blir den evige "masemamma", men når pappa en skjelden gang hever stemmen har han autoritet.

[waxo]

Neeei, jeg tror ikke det..

Men ser den at noen damer blir den evige "masemamma", men når pappa en skjelden gang hever stemmen har han autoritet.

Her er det omvendt. Jeg har ganske lang lunte, men ufinheter finner jeg meg ikke i. Jeg sier nok ifra ganske kraftig i forhold til far i huset, og de hater å se meg svart i øya med morskerynker i midten :-)

[fyrlykt]

Huff, kjenner dette litt igjen. Ikke det at mine barn er frekke, men de dominerer hele situasjonen.

Når vi kommer til andre folk og blandt andre folk passer det dem alltid å begynne å diskutere de utroligste ting med meg, og de herjer med hverandre, pirker på alt som er å pirke på, snakker høyt, avbryter og - i det hele tatt, jeg blir helt gjennomsvett av det og sint fordi jeg ikke får snakket med de voksne jeg er på besøk hos, tiden går 99% til egne barn for å forsøke å dempe de, få de til å gjøre noe annet, skjenne, snakke osv.

Sist vi opplevde en sånn situasjon sa jeg bare takk for meg og reiste hjem igjen. Jeg var så sint at jeg nesten skalv, og barna ble såå forundret og sa at de visste ikke at jeg forventet en annen oppførsel.

Ja - hvem vet, kanskje de ikke visste?

Min nye stratergi nå er å snakke med barna på forhånd hva jeg forventer av dem, og hva som vil skje hvis de bryter reglene. En ting er at vi reiser hjem, det kan jo være det er det barna ønsker, men det skal få konsekvenser utover det, f.eks. datanekt en periode, inndragning av lommepenger osv. Jeg vil også avtale et signalord så barna vet at nå er de i faresonen for å miste et gode. Hvis de da ikke endrer adferd reiser vi hjem og den avtalte straffen iverksettes.

På forhånd kommer jeg til å informere vertskapet om at jeg i et forsøk på å oppdra mine barn kanskje blir nødt til å dra før planlagt tid.

[Gjest prust]

Huff, kjenner dette litt igjen. Ikke det at mine barn er frekke, men de dominerer hele situasjonen.

Når vi kommer til andre folk og blandt andre folk passer det dem alltid å begynne å diskutere de utroligste ting med meg, og de herjer med hverandre, pirker på alt som er å pirke på, snakker høyt, avbryter og - i det hele tatt, jeg blir helt gjennomsvett av det og sint fordi jeg ikke får snakket med de voksne jeg er på besøk hos, tiden går 99% til egne barn for å forsøke å dempe de, få de til å gjøre noe annet, skjenne, snakke osv.

Sist vi opplevde en sånn situasjon sa jeg bare takk for meg og reiste hjem igjen. Jeg var så sint at jeg nesten skalv, og barna ble såå forundret og sa at de visste ikke at jeg forventet en annen oppførsel.

Ja - hvem vet, kanskje de ikke visste?

Min nye stratergi nå er å snakke med barna på forhånd hva jeg forventer av dem, og hva som vil skje hvis de bryter reglene. En ting er at vi reiser hjem, det kan jo være det er det barna ønsker, men det skal få konsekvenser utover det, f.eks. datanekt en periode, inndragning av lommepenger osv. Jeg vil også avtale et signalord så barna vet at nå er de i faresonen for å miste et gode. Hvis de da ikke endrer adferd reiser vi hjem og den avtalte straffen iverksettes.

På forhånd kommer jeg til å informere vertskapet om at jeg i et forsøk på å oppdra mine barn kanskje blir nødt til å dra før planlagt tid.

Det med signalord var et godt poeng, synes jeg. Hos oss er det 8-åringen som kan være veldig forutsigbar når en er på besøk eller har gjester - hun kan komme dumpende med all verdens uventede kommentarer, noen veldig naive, noen frekke og en del mas.

Her i vår traff vi ei dame i byen som jeg pratet med. Plutselig datt det ut av 8-åringen: "Har du baby i magen?" "Nei," svarte dama, "jeg har ikke det". "Å nei, det ser bare sånn ut," sa 8-åringen min. Fy, så flau jeg ble,

Jeg har prøvd ut noe som ser ut til å virke bedre enn tilsnakk: Et knips med fingrene, se bestemt på barnet, og hviske at nå er det nok. Det ser ut til å virke bedre enn å bruke stemmen eller bli sint.

[PieLill]

Et bra svar !

''Slike hestekurer blir langt mer effektive om pappa går inn med minimum samme tyngde som mamma.''

Ja, det er utrolig hvor mye mer inntrykk det gjør når pappa tar saken. Enda jeg føler at jeg har autoritet selv også.

Her i huset vet barna at mamma kan fly i flint og svovel om de er skikkelig frekke i munnen.

Og,... de vet bedre enn å prøve seg med pappa i nærheten.

;-)

mvh

[srp1365380487]

I den situasjonen du beskriver tror jeg jeg ville vært ferdig med å forklare. Dette handler ikke om guttenes forståelse av rett og galt. Heller ikke at de ikke vet hva som kan såre andre, selv om de kanskje ikke alltid fullt ut forstår rekkevidden av det de sier og gjør.

De vet utmerket godt hva de burde gjøre, men det passer dem bedre og gi blaffen. Det kan hende at de har en viss ubevisst nytelse av maktfølelsen det å sparke i andre gir dem. Dessuten kan det være spennende å tråkke over grenser. Noe er nok også bare fjas og mer eller mindre vellykkede forsøk på morsomheter.

Når barn kommer inn i slike uheldige spor, har det ofte pågått en gradvis temperaturøkning og opptrapping av konflikten fra begge hold. Barna har bit for bit økt sine grensoverskridelser. Foreldrene har gradvis økt sanksjonene. På begge sider pågår en kontinuerlig tilvenning til tingenenes tilstand, særlig hos barna. Dermed gjør ikke sanksjonene videre inntrykk.

Etter mitt syn kaller slike holdninger og slik adferd på solide maktdemonstrasjoner fra foreldrenes side. Guttene trenger noen reelle jordskjelvsopplevelser som er tilstrekkelig vonde, sjokkerende og ubehagelige, tilstrekkelig lenge til at de både skjønner alvoret i det de holder på meg, og at de finner ut at det ikke er verdt det.

Forferdelig mens det står på, men så blir man kanskje ferdig med gørra og slipper den konstante gnagingen og oppbyggingen av gjensidige negative forventninger.

Er de tøffe i tryne til å slenge med kjeften i hytt og pine, får de være tøffe nok til å ta konsekvensene. Her bør det ikke forhandles eller unnskyldes. Formildende omstendigheter er uinteressante. Visse typer adferd er komplett uakseptabel uansett.

Jeg synes ikke man skal vente med å påtale frekkhet eller hva det måtte være til man kommer hjem. For det første skaper det en negativ forventning til det å komme hjem etter at familien har vært ute på noe som i hvert fall skulle være hyggelig. Hva skal vi få kjeft for denne gangen...? En dårlig avslutning.

For det andre blir det for lang tid mellom 'forbrytelse' og konsekvens. Barna er ikke langsiktige nok til å la seg avskrekke av noe som ligger så langt fram i tid.

For det tredje kan det være fornuftig at de som blir utsatt for guttenes fornærmelser, kan se at dette ikke er noe dere tar lett på. Det mange opplever verre enn barn som oppfører seg dårlig, er foreldre som tilsynelatende forholder seg passive til dette.

Ikke forklar for guttene. Si til dem at de _vet_ hvordan de skal oppføre seg. Blåser de likevel i det kommer følgende konsekvenser xxx.., og det kan ikke forhandles. Herved er de informert og får ikke flere advarsler før det smeller.

Kan de være frekke og latterliggjøre folk i alles påsyn, kan de også tåle en tredjegrads skjennepreken mens andre hører.

Selvsagt må de be om unnskyldning umiddelbart. Og selvsagt bortvises de fra fellesskapet for en tid. (En unnskyldning fjerner ikke konsekvensene av ens handlinger.) Send dem ut på trappen, for de er ikke til å være i hus med. Eller send dem på do, for det er der drittpraten hører hjemme. I offentlighet kan en sanksjon på barnehagenivå virke effektivt. Slikt er pinlig. Alternativt sleper man dem med seg ut døra og drar hjem, for med slik oppførsel kan man ikke være blant folk.

Målet er ikke å skape en offentlig ydmykelse, men man tar seg heller ikke bryet med å skjerme dem fra det De stiller jo hele sin familie i forlegenhet.

Blås en lang marsj i hvem og hvor mange som hører på og hva de måtte tenke. Guttene må korrigeres der og da. - Og det er ikke umulig at mange vil tenke "Endelig!"

Når sanksjonene er over, bør saken være ute av verden. Det er fordelen med å smelle av med en gang. He en nå-snakket-dere-frekt-vinkling. Unngå dere-er-frekke-gutter-utsagn. Guttene _er_ ikke frekke. Men de velger iblant å oppføre seg frekt.

Jo hardere man må irettesette et barn for noe, jo viktigere blir det å påpeke barnets gode sider og vise at h*n er en person man virkelig setter pris på. Men dette må komme på helt andre tidspunkt og må ikke brukes for å sukre den bitre pillen.

Prøv å håndtere problemet med autoritet i stedet for oppgitthet og lett fortvilelse.

Fedre har en enormt viktig rolle i forhold til å lære gutter å vise respekt. Først gjennom sitt eksempel. Dernest gjennom den adferd og respekt de krever av guttene både i forhold til andre og seg selv. Pappa kan som ingen andre sette en standard. Han må på banen.

Slike hestekurer blir langt mer effektive om pappa går inn med minimum samme tyngde som mamma. Gjerne litt mer. En passiv pappa, kan han fort komme til å underminere mors autoritet. En far som derimot tydelig viser at han ikke tolererer slinger i valsen, og slett ikke at hans sønner blåser i hva mamma sier, er dynamitt.

Men det kan jo være en utfording for en del mødre å takle at pappa tar denne røffe rollen...

Litt langt og rotete dett. Stryk det som ikke passer!

Dette finner dere ut av.

;-)

mvh

Jeg helt enig med PieLill.

Ta det sporenstreks. Å samle opp elendigheten til man kommer hjem, signaliserer til alle dere har besøkt/omgåttes med at dere godtar at barna er frekke mot dem dere besøker/omgås, og de vil syns det er ubehsgelig å ha ungene deres der.

Hvis dere derimot rykker gutten opp av stolen øyeblikkelig, setter et drepende blikk i han, og sier i meget rolig, men bestemt tone at "den typen svar godtar jeg ALDRI at du kommer med til tante - er det FORSTÅTT!!" så kan det bli lenge til neste gang.

En unnskyldning skal dessuten avleveres med framstrakt hånd, ikke som et sukk "jahhhh, åhh, unnskyld'a" - det godtar aldri jeg. om nødvendig tar man seg en nedkjølende tur på trappa til man greier å si det ordentlig.

Hvis ikke er det rett hjem! Selv om det betyr at hele familien går glipp av noe. Jeg har selv tatt med meg en 6-åring fra stranda etter at han trampet flatt de endre ungene sitt sandslott - jeg informerte han i strengt ordelag om at jeg virkelig skjemtes over å se han finne på en sånn lusen strek mot vennene sine, og at dette betydde at vi ikke kunne kose oss der resten av dagen som planlagt. ...den meldingen gled inn, gitt!