Problemer med besteforeldre

[Gjest Hva gjør man?]

Det er synd å si det, men det som burde være en fin relasjon mellom vår 3,5 år gamle sønn og farmor/farfar, har begynt å bli et stort problem.

Farmor og farfar har i perioder passet gutten vår på dagtid når jeg har vært på jobb. Utover dette har de også passet han en del for "hyggens skyld" sånn ellers i hverdagen, fordi de selv har ønsker det og har tid til det, siden begge er pensjonister.

Problemet består i hovedsak av at farfar ikke respekterer meg og min samboer som foreldre. Når vi irettesetter gutten med farfar til stede fordi han trenger det, (f.eks. hvis han slår o.l.) så møter vi direkte motarbeiding ved at farfar sier at vi ikke må si og gjøre slik og sånn. Så barnet hører det. Og det har alltid en god grunn at barnet oppfører seg dårlig, ifg. farfar, og alt er andres skyld...Deretter kan han ta med seg gutten bort fra oss og oppdragelsessituasjonen. Barnet sa faktisk her om dagen, da jeg irettesatte han "at han skulle si det til farfar".

En annen ting han ofte driver med er å lokke med seg gutten ved å spørre om han skal være med hjem til han- uten å spørre oss om det passer først. I dag presterte han å ta med seg gutten i bilen og reise hjem, uten å gi beskjed til samboeren min. Samboeren min hadde med seg gutten på jobb, hvor også mormor jobber, og det var kun mormor som så at han forsvant med sønnen vår. Og farfar presiserte ikke at mormor måtte gi samboeren min beskjed om at han hadde tatt med seg gutten og reist.

Noen som har noen fornuftige råd og synspunkter å komme med? Jeg er i så fall takknemlig:-)

[hidi, the scorpion]

''Farmor og farfar har i perioder passet gutten vår på dagtid når jeg har vært på jobb. Utover dette har de også passet han en del for "hyggens skyld" sånn ellers i hverdagen, fordi de selv har ønsker det og har tid til det, siden begge er pensjonister.''

Tror nok de føler litt "eierforhold" til barnet, siden de har hatt han endel;) Virker som dere ellers har et greit forhold til dem. Sett av litt tid neste gang, og forklar hvorfor du gjør som du gjør, berøm dem for innsatsen, men samtidig sier du at du vil ha din sønn like så velopdragent som deres sønn er;)

De elsker tydeligvis sitt barnebarn, og det er sååå godt for sønnen din, men gjør også barnet ditt oppmerksom på at det er forskjell mellom foreldre og besteforeldre! Det er _alltid_ mamma og pappa som bestemmer.

Så sier du pent, at du vil vite hvor barnet ditt er til alle tider, uansett om det er en liten tur med farfar....

[puttelulle]

Må bare si at jeg kjenner meg SÅ igjen i det du skriver!!!! Og det er utrolig irriterende...

Vi bor på samme tun som besteforeldrene, og heldigvis reagerer samboeren min på samme måte som jeg. Han har sagt ifra utallige ganger, men det glir ikke inn i det hele tatt. Nå begynner ungene å bli såpass store, så nå vet de at de skal si ifra til meg hvis de blir budne med på biltur o.l. Men farfar gir uttrykk for at han synes det er unødvendig, ja... Likevel, det er en liten trøst i å vite at andre har det på samme måte, da.:-)

[PieLill]

Usj...

Å undergrave foreldrenes autoritet er noe av det verste man kan gjøre mot et barn. Og blant de mest frustrerende tingene man kan oppleve som forelder.

Når besteforeldre kan komme unna med noe slikt er det ofte fordi man ikke vil krangle foran barnet, frykt for skandale og storkonflikt, blir så matt at man blir handlingslammet og/eller takknemlighetsgjeld.

Dette problemet kan ikke løses om ikke du og mannen din står 100% samlet. Og han må legge hele breisia til, stå fremst og ta den største støyten.

Først og fremst fordi det er hans foreldre. Men også fordi det ofte er lettere for å mann å vinne respekt enn for en kvinne. Dessuten er menn ofte mindre manipulerbare i forhold til skyldfølelse, kritikk og bebreidelse. (Det behøver jo ikke være tilfelle for dere.)

Dere trenger å lage en konkret plan om hvordan dere skal forholde dere. Hva som ikke er så farlig. Hva som går an å "smyge" seg ut av. Og hva som krever handling og konfrontasjon. Hvor langt er det nødvendig/hensiktsmessig å gå i "skandalerettning" for å vise hvor skapet må stå.

Kanskje dere trenger å forsone dere med at det ikke finnes noen fredelig løsning på denne konflikten, selv om noen løsninger kan være fredeligere enn andre? Det er nok lite realistisk at dere skal kunne sette tydelige og sunne grenser uten at farfar blir sur og fornærmet.

Vil det nytte at mannen din snakker med sin far om dette? I så fall er det kanskje ikke tilstrekkelig å bare be ham om å vise respekt. Han må kanskje på en del punkter rett og slett slå fast at slike er det, basta!

Når vår forelderautoritet blir undergravet, er det lett å slippe taket og la seg krenke. Når barnet har kommet til "jeg-skal-si-det-til-bestefar", må man kanskje vurdre direkte konfrontasjon med barnet til stedet, slektsskandale og hele pakka.

F.eks. "Nå tar faktisk farfar helt feil. For det første er det bare en mamma eller en pappa som kan bestemme slike ting over barn. For det andre er ikke det farfar sier riktig i det hele tatt." ... "Det farfar holder på med nå blir så feil at nå må vi gå hjem." Så tar man barnet med eller gjennomfører hva det nå enn gjelder. Slike ting er dessidert mest effektive om man klarer å legge bort all sårhet og alt selvforsvar, og heller fremstår med en selvskreven autoritet. Man må være sjef, ikke tigger.

Er dere veldig heldige, tar farfar poenget etter noen slike runder. Er dere uheldige blir dette en pågående konflikt som bare varierer i styrke og størrelse.

Siste utvei er å redusere samværet betraktelig.

Håper dere finner en gangbar vei.

mvh

[Gjest dere har lagt opp til dette]

Dere har jo lagt opp til dette selv. Besteforeldre som er mye sammen med et barnebarn føler at de har rett til å si ifra om oppdragelse. Og hvorfor ikke? Hvis de passer barnet både titt og ofte så er det jo naturlig.

Eneste løsning her er at dere får andre til å sitte barnevakt(barnehage?) når dere jobber, og begynner å passe barnet selv i fritiden og kun går på besøk isammen av og til til besteforeldrene.

[Gjest Hva gjør man?]

Dere har jo lagt opp til dette selv. Besteforeldre som er mye sammen med et barnebarn føler at de har rett til å si ifra om oppdragelse. Og hvorfor ikke? Hvis de passer barnet både titt og ofte så er det jo naturlig.

Eneste løsning her er at dere får andre til å sitte barnevakt(barnehage?) når dere jobber, og begynner å passe barnet selv i fritiden og kun går på besøk isammen av og til til besteforeldrene.

Han har gått i barnehage 4 dager i uken de siste 2 årene. Det var kun i en periode på 1 mnd., da han var rundt 1 år, at de passet han 3 dager i uka i forbindelse med at jeg måtte gjennomføre et kurs. Ellers var jeg hjemme med han til han var 2 år. Han er snart 4 år. Det er ikke så ofte vi ber dem om å passe han, men farfar har som sagt en tendens til bare å ta han med seg. Etter at han gjorde det i går, ringte jeg dem opp og sa at jeg ikke ville ha noe av at de tok med seg gutten på denne måten.

Et eksempel på i hvilke situasjoner han motarbeider vår oppdragelse: Farmor, farfar, mormor og vi tre var samlet alle sammen ved en anledning, og vi satte oss til bords for å spise. Gutten vår insisterte da på at han ville ha den plassen ved bordet som mormor hadde fått tildelt, til tross for at det var dekket på til han med hans tallerken et annet sted. Da han fikk beskjed av mormor om å sette seg på sin plass, ble han sint og spyttet og slo henne i ansiktet. Vi reagerte da med å be han gå fra bordet og komme tilbake når han ville be om unnskyldning. Dette syntes farfar var så ille, og sa høylytt i fra at vi ikke kunne behandle gutten på den måten der. Samtidig som han lokket han tilbake til bordet med brus. Det var jo ikke noe rart at han ble sint, når han ikke fikk sitte der han ville, mente farfar.

Dette er bare et av utallige eksempler på hvordan han motarbeider oss når vi tar tak i alvorlige feil i guttens oppførsel, og tillater en oppførsel som vi aldri ville tillate. Farmor ga oss ved denne anledningen en viss støtte ved å mumle at "et sted måtte man jo bare sette grensen".

[Gjest Hva gjør man?]

Usj...

Å undergrave foreldrenes autoritet er noe av det verste man kan gjøre mot et barn. Og blant de mest frustrerende tingene man kan oppleve som forelder.

Når besteforeldre kan komme unna med noe slikt er det ofte fordi man ikke vil krangle foran barnet, frykt for skandale og storkonflikt, blir så matt at man blir handlingslammet og/eller takknemlighetsgjeld.

Dette problemet kan ikke løses om ikke du og mannen din står 100% samlet. Og han må legge hele breisia til, stå fremst og ta den største støyten.

Først og fremst fordi det er hans foreldre. Men også fordi det ofte er lettere for å mann å vinne respekt enn for en kvinne. Dessuten er menn ofte mindre manipulerbare i forhold til skyldfølelse, kritikk og bebreidelse. (Det behøver jo ikke være tilfelle for dere.)

Dere trenger å lage en konkret plan om hvordan dere skal forholde dere. Hva som ikke er så farlig. Hva som går an å "smyge" seg ut av. Og hva som krever handling og konfrontasjon. Hvor langt er det nødvendig/hensiktsmessig å gå i "skandalerettning" for å vise hvor skapet må stå.

Kanskje dere trenger å forsone dere med at det ikke finnes noen fredelig løsning på denne konflikten, selv om noen løsninger kan være fredeligere enn andre? Det er nok lite realistisk at dere skal kunne sette tydelige og sunne grenser uten at farfar blir sur og fornærmet.

Vil det nytte at mannen din snakker med sin far om dette? I så fall er det kanskje ikke tilstrekkelig å bare be ham om å vise respekt. Han må kanskje på en del punkter rett og slett slå fast at slike er det, basta!

Når vår forelderautoritet blir undergravet, er det lett å slippe taket og la seg krenke. Når barnet har kommet til "jeg-skal-si-det-til-bestefar", må man kanskje vurdre direkte konfrontasjon med barnet til stedet, slektsskandale og hele pakka.

F.eks. "Nå tar faktisk farfar helt feil. For det første er det bare en mamma eller en pappa som kan bestemme slike ting over barn. For det andre er ikke det farfar sier riktig i det hele tatt." ... "Det farfar holder på med nå blir så feil at nå må vi gå hjem." Så tar man barnet med eller gjennomfører hva det nå enn gjelder. Slike ting er dessidert mest effektive om man klarer å legge bort all sårhet og alt selvforsvar, og heller fremstår med en selvskreven autoritet. Man må være sjef, ikke tigger.

Er dere veldig heldige, tar farfar poenget etter noen slike runder. Er dere uheldige blir dette en pågående konflikt som bare varierer i styrke og størrelse.

Siste utvei er å redusere samværet betraktelig.

Håper dere finner en gangbar vei.

mvh

Takk for et klokt og gjennomtenkt svar, som inneholder mye til ettertanke.

Det største problemet hos oss er nok at pappaen til barnet kvier seg for konflikter med sin dominerende far, og at det derfor blir min jobb å reagere. Min samboer ser ikke på det som et like stort problem som jeg gjør - faktisk ikke som et problem i det hele tatt, og vi klarer derfor ikke å stå 100% samlet, som du anbefaler. Og som jeg også skjønner er helt nødvendig. Men altså ikke han.

[black wealch]

Han har gått i barnehage 4 dager i uken de siste 2 årene. Det var kun i en periode på 1 mnd., da han var rundt 1 år, at de passet han 3 dager i uka i forbindelse med at jeg måtte gjennomføre et kurs. Ellers var jeg hjemme med han til han var 2 år. Han er snart 4 år. Det er ikke så ofte vi ber dem om å passe han, men farfar har som sagt en tendens til bare å ta han med seg. Etter at han gjorde det i går, ringte jeg dem opp og sa at jeg ikke ville ha noe av at de tok med seg gutten på denne måten.

Et eksempel på i hvilke situasjoner han motarbeider vår oppdragelse: Farmor, farfar, mormor og vi tre var samlet alle sammen ved en anledning, og vi satte oss til bords for å spise. Gutten vår insisterte da på at han ville ha den plassen ved bordet som mormor hadde fått tildelt, til tross for at det var dekket på til han med hans tallerken et annet sted. Da han fikk beskjed av mormor om å sette seg på sin plass, ble han sint og spyttet og slo henne i ansiktet. Vi reagerte da med å be han gå fra bordet og komme tilbake når han ville be om unnskyldning. Dette syntes farfar var så ille, og sa høylytt i fra at vi ikke kunne behandle gutten på den måten der. Samtidig som han lokket han tilbake til bordet med brus. Det var jo ikke noe rart at han ble sint, når han ikke fikk sitte der han ville, mente farfar.

Dette er bare et av utallige eksempler på hvordan han motarbeider oss når vi tar tak i alvorlige feil i guttens oppførsel, og tillater en oppførsel som vi aldri ville tillate. Farmor ga oss ved denne anledningen en viss støtte ved å mumle at "et sted måtte man jo bare sette grensen".

Jeg synes vanligvis at foreldre tåler for lite av besteforeldrene. De må få lov til å skjemme bort, det er deres *rett* og kose seg med barnebarna. Og det er viktig for barna og ha en god kontakt med besteforeldrene.

Synes nok at ditt tilfelle er litt på kanten. Men vær forsiktig med å kjefte og bråke for mye om dette. Dere skal jo oppdra han til daglig, og det teller mer enn enkeltstående tilfeller hos bestefar.

[Gjest Hva gjør man?]

Jeg synes vanligvis at foreldre tåler for lite av besteforeldrene. De må få lov til å skjemme bort, det er deres *rett* og kose seg med barnebarna. Og det er viktig for barna og ha en god kontakt med besteforeldrene.

Synes nok at ditt tilfelle er litt på kanten. Men vær forsiktig med å kjefte og bråke for mye om dette. Dere skal jo oppdra han til daglig, og det teller mer enn enkeltstående tilfeller hos bestefar.

Jeg synes det er stor forskjell på å "skjemme bort" barnebarna, og på direkte måte motarbeide foreldrenes oppdragelse. Og siden han bor bare 10 min. unna, og dette skjer både når vi er på besøk hos dem, de på besøk hos oss + at han dukker opp når samboeren min har med barnet på jobben (han elsker å være på jobben til pappa) og hjemme hos oss uten at det er i form av besøk - så blir det langt mer enn noen enkelthendelser. Han er ofte i nærheten, for å si det sånn.

[fyrlykt]

Jeg synes det har gått for langt når gutten truer med å sladre til bestefaren.

Si til svigerfar at hvis dere skal oppdra gutten som han ønsker vokser han opp til å bli en ufordragelig gutt som er vant til å få viljen sin og som få vil ønske å ha som venn.

Det er av kjærlighet vi oppdrar våre barn, ikke fordi vi ønsker å bestemme over de.

[Gjest Hva gjør man?]

Jeg synes det har gått for langt når gutten truer med å sladre til bestefaren.

Si til svigerfar at hvis dere skal oppdra gutten som han ønsker vokser han opp til å bli en ufordragelig gutt som er vant til å få viljen sin og som få vil ønske å ha som venn.

Det er av kjærlighet vi oppdrar våre barn, ikke fordi vi ønsker å bestemme over de.

Ifg. farfar så "vokser han av seg" slike ting som å slå og spytte. Det går over av seg selv, og er ingenting å bry seg om:-(

[Gjest navy]

Her tror jeg du må finne fram"snakketøyet" ditt og si ifra klart og tydelig hva du mener. Uten komunikasjon løser du ikke dette problemet. Det beste er kanskje om din mann kan snakke med han?

[Gjest navy]

Ifg. farfar så "vokser han av seg" slike ting som å slå og spytte. Det går over av seg selv, og er ingenting å bry seg om:-(

Husk at barn som vokser opp uten grenser blir veldig utrygge barn

[Gjest Hva gjør man?]

Husk at barn som vokser opp uten grenser blir veldig utrygge barn

Ja, det vet jeg jo. Ikke så lett når grensene rives ned like fort som man setter dem opp. Når farfar får et ord med i laget, altså.

Min samboer har gjennom 35 år dårlige erfaringer med å samtale med faren sin. Svigerfar er ikke av dem om hører på andre eller lar seg korrigere. Han vet alt best selv.

[Gjest navy]

Ja, det vet jeg jo. Ikke så lett når grensene rives ned like fort som man setter dem opp. Når farfar får et ord med i laget, altså.

Min samboer har gjennom 35 år dårlige erfaringer med å samtale med faren sin. Svigerfar er ikke av dem om hører på andre eller lar seg korrigere. Han vet alt best selv.

Hm, da er det kanskje best å begrense kontakten og finne andre løsninger til barnepike?

Minner meg om min eldste som fikk gjøre som han ville hos besteforeldrene. Han skjønte faktisk at det var kun der han fikk sitte på bordet bla, dette kunne han ikke gjøre andre steder :-).

Han var nok ca 3 år gammel da han forsto det.

Det er jo sånn at vi alle har forskjellige grenser i hjemmene våre. Dette tror jeg barna skjønner, hvis vi forklarer. Du kan også forklare barnet ditt at farfar har sine meninger, men disse er ikke alltid riktige for alle andre. Kommer an på alder selvsagt :-)

[Gjest Hva gjør man?]

Hm, da er det kanskje best å begrense kontakten og finne andre løsninger til barnepike?

Minner meg om min eldste som fikk gjøre som han ville hos besteforeldrene. Han skjønte faktisk at det var kun der han fikk sitte på bordet bla, dette kunne han ikke gjøre andre steder :-).

Han var nok ca 3 år gammel da han forsto det.

Det er jo sånn at vi alle har forskjellige grenser i hjemmene våre. Dette tror jeg barna skjønner, hvis vi forklarer. Du kan også forklare barnet ditt at farfar har sine meninger, men disse er ikke alltid riktige for alle andre. Kommer an på alder selvsagt :-)

Det store problemet er ikke hvordan de skjemmer han bort når de har han alene hjemme hos seg. Det får være deres egen sak, og er vel slik det ofte blir. Men jeg synes det er et stort problem når han går i mot vår oppdragelse ved å si oss i mot så barnet hører det, når vi er sammen. Og at han tar seg til rette med å dra av gårde med gutten uten å høre med oss om det passer først.

Jeg husker en gang gutten vår hadde slått seg vrang i et stort familieselskap, og alle våre forsøk på å håndtere situasjonen ble overtatt av svigerfar med en mine som sa at vi gjorde alt feil - han gjorde det riktige. Til min store forundring fikk jeg en sms fra min svigerinne, som har 2 store barn, da vi kom hjem. Og hun skrev: "Stå på og la han ikke få ødelegge" Så hun har tydeligvis sine egen erfaringer på akkurat det området.

[Gjest navy]

Det store problemet er ikke hvordan de skjemmer han bort når de har han alene hjemme hos seg. Det får være deres egen sak, og er vel slik det ofte blir. Men jeg synes det er et stort problem når han går i mot vår oppdragelse ved å si oss i mot så barnet hører det, når vi er sammen. Og at han tar seg til rette med å dra av gårde med gutten uten å høre med oss om det passer først.

Jeg husker en gang gutten vår hadde slått seg vrang i et stort familieselskap, og alle våre forsøk på å håndtere situasjonen ble overtatt av svigerfar med en mine som sa at vi gjorde alt feil - han gjorde det riktige. Til min store forundring fikk jeg en sms fra min svigerinne, som har 2 store barn, da vi kom hjem. Og hun skrev: "Stå på og la han ikke få ødelegge" Så hun har tydeligvis sine egen erfaringer på akkurat det området.

Kan du si til han noe sånt som at "jeg oppdrar barnet mitt på den måten jeg selv ønsker, og det skal ikke du blande deg inn i?"

Virker jo som han mangler litt sosiale antenner da, denne mannen. Er han sånn at han alltid skal ha rett på andre områder også? Kan du/dere ta en prat med han om dette når barnet ikke er tilstede? Forklare han på en fin måte hvorfor det må settes grenser for barnet, og at han ikke må spolere dette?

[Gjest Hva gjør man?]

Kan du si til han noe sånt som at "jeg oppdrar barnet mitt på den måten jeg selv ønsker, og det skal ikke du blande deg inn i?"

Virker jo som han mangler litt sosiale antenner da, denne mannen. Er han sånn at han alltid skal ha rett på andre områder også? Kan du/dere ta en prat med han om dette når barnet ikke er tilstede? Forklare han på en fin måte hvorfor det må settes grenser for barnet, og at han ikke må spolere dette?

Han mangler nok sosiale antenner, ja:-) Og han har en sterk tendens til å skulle vite best i alle sammenhenger.Han hører ikke på andre mennesker i det hele tatt, og drar sine egne konklusjoner om det meste. Det rare er at han selv som far for sine barn, var utrolig streng og krevde mye av dem. De fikk ikke lov til stort annet enn å jobbe og jobbe på den store gården de eide.

Jeg tror dessverre ikke at det nytter å snakke med han. Jeg har prøvd flere ganger. Til og med mormor har sagt fra til han at det ikke er så populært og lurt å blande seg inn i barneoppdragelsen når foreldrene selv er til stede. Men ingenting hjelper - han bare turer fram som han selv vil:-(

[PieLill]

Takk for et klokt og gjennomtenkt svar, som inneholder mye til ettertanke.

Det største problemet hos oss er nok at pappaen til barnet kvier seg for konflikter med sin dominerende far, og at det derfor blir min jobb å reagere. Min samboer ser ikke på det som et like stort problem som jeg gjør - faktisk ikke som et problem i det hele tatt, og vi klarer derfor ikke å stå 100% samlet, som du anbefaler. Og som jeg også skjønner er helt nødvendig. Men altså ikke han.

Konfliktskyhet og gammel vane kan virkelige tåke til gangsynet.

Det ironiske er at om man velger å jobbe overtid for å unngå konflikter resulterer det ofte i flere, mer kompliserte og bitrere konflikter enn om man hadde tatt det unna med en gang.

Ville det hjelpe om du overfor din mann brukte en for-meg-argumentasjon. Altså droppe å forsøke og overbevise ham om at dette burde være et problem for ham.

Argumenter ut fra at for deg blir det helt feil... Du føler deg ikke vel med... Du kan ikke leve med... Med din bakgrunn må... osv. Gi klart uttrykk for hvor livsviktige disse tingene er for deg. Og hvor like viktig det er at han ikke bare støtter deg, men går med deg og tar støyten. At du trenger ham. At hans foreldre verken vil respektere deg eller ta deg på alvor, før han ikke bare støtter deg, men gjør felles sak med deg.

Det holder ikke med en utgave av ikke gjør xxx for da blir kona så sur. Han må å stå for de upoppulære grensene selv for å spare deg for rollen som store stygge ulven.

Du får vurdere hvor langt du vil gå i å konfrontere ham med at hans første lojalitet må være til deg, ikke til hans mamma og pappa... Si kanskje noe om hvor skrekkelig det tar seg ut fra utsiden når ektefeller ikke står sammen i slike ting.

Om du ikke får ham med på notene, blir du vel nødt til å lage en strategi på egenhånd, informere ham om det og finne ut hva som skjer om du f.eks. tar barnet med og masjerer hjem.

Har dere snakket om konfliktskyhet på mer generelt grunnlag? Om hvordan man kan ta hensyn til hverandre og ikke lage unødig mange og store konflikter? Har dere snakket om hvordan dere best løser konflikter dere imellom? Hvordan konfliktskyhet og/eller kåthet kan skape missforståelser og ekskalere konfliktene. Få ting kan vel få en til å ta fram flere kranglemuskler enn om partneren er undvikende og ignorerer ting man opplever viktig å få avklart...

Er dere som par bevisste på hvordan og i hvilken grad konfliktskyhet eller andre "grunnmotivasjoner" kan påvirke de valgene dere gjør? Har dere snakket om og kommet til et minimum av enighet om hvilke (typer) konflikter det er urimelig å be partneren gå inn i, og hvilke konflikter man bare må ta fordi det er nødvendig for barn, familie og/eller samliv?

Har dere gjort dere felles tanker om hvilke fighter som ikke er verdt og ta, og som man lever best med å la ligge?

Kan hende blir det mye lettere for dere og stå sammensveiset i forhold til ytre konflikter, om dere greier å få til samtaler omkring dette der begge har en gi-lære-og-forståholdning i stedet for å kjempe mot hverandre.

Håper dere finner gode løsninger før ting går seg fullstendig sure både i forhold til svigers og mellom dere.

mvh

[PieLill]

Ifg. farfar så "vokser han av seg" slike ting som å slå og spytte. Det går over av seg selv, og er ingenting å bry seg om:-(

Himmel og hav!!

Man vokser sikkert av seg og kaste stein på farfars bil og skjære hull i dekkene også... Eller vandalisere noe annet som farfar virkelig bryr seg om.

Det ville virkelig vært intressant å teste...

;-)

Jeg tror man tvert imot vokser på seg dårlige vaner og holdninger man ikke får hjelp til å rette på.

mvh