Problemer med besteforeldre

[PieLill]

Ja, det vet jeg jo. Ikke så lett når grensene rives ned like fort som man setter dem opp. Når farfar får et ord med i laget, altså.

Min samboer har gjennom 35 år dårlige erfaringer med å samtale med faren sin. Svigerfar er ikke av dem om hører på andre eller lar seg korrigere. Han vet alt best selv.

Kanskje samtale ikke er tingen, men enetale.

Slik har vi bestemt at dette skal være og slik kommer vi til å gjøre det. Ikke begrunne, ikke forsvare, ikke forklare. Kun informere og agere, med den største selvfølgelighet.

Førstevalge er å få sine (nest) nærmeste og forstå, akseptere og respektere.

Andrevalget er å få dem til å innfinne seg med det man gjør. Man må handle etter eget hode, uten diskusjon, eventulet med en påminnelse om at dette har de ingen ting med. Holder man bare ut, kan selv den staeste resignere og finne ut at dette er for ubehagelig å krangle om, dessuten kommer man ingen vei. De vil kanskje aldri gi deg rett, men det kan hende du får fred...

;-)

mvh

[PieLill]

Dere har jo lagt opp til dette selv. Besteforeldre som er mye sammen med et barnebarn føler at de har rett til å si ifra om oppdragelse. Og hvorfor ikke? Hvis de passer barnet både titt og ofte så er det jo naturlig.

Eneste løsning her er at dere får andre til å sitte barnevakt(barnehage?) når dere jobber, og begynner å passe barnet selv i fritiden og kun går på besøk isammen av og til til besteforeldrene.

Å la andre passa barna innebærer ikke at man har abdisert som foreldre.

Og tro det eller ei. Det finnes haugevis med besteforeldre som klarer å tilbringe et hav av tid med barnebarna uten at de tror de er blitt foreldre til barna.

mvh

[hidi, the scorpion]

Å la andre passa barna innebærer ikke at man har abdisert som foreldre.

Og tro det eller ei. Det finnes haugevis med besteforeldre som klarer å tilbringe et hav av tid med barnebarna uten at de tror de er blitt foreldre til barna.

mvh

Ikke alltid vi er enige, PieLill, men nå er vi det;)

[PieLill]

Jeg synes det er stor forskjell på å "skjemme bort" barnebarna, og på direkte måte motarbeide foreldrenes oppdragelse. Og siden han bor bare 10 min. unna, og dette skjer både når vi er på besøk hos dem, de på besøk hos oss + at han dukker opp når samboeren min har med barnet på jobben (han elsker å være på jobben til pappa) og hjemme hos oss uten at det er i form av besøk - så blir det langt mer enn noen enkelthendelser. Han er ofte i nærheten, for å si det sånn.

Ikke gjør som mora di sier, gutt!

Det er dette budskapet denne farfaren formidler til barnet. At besteforeldrene er mer romslig enn foreldrene når de har barna for seg selv, kan være både hyggelig og sunt.

Men dette har ingen ting å gjøre med å undergrave foreldrenes oppdragelse og autoritet når foreldrene er til stedet.

mvh

[PieLill]

Å la andre passa barna innebærer ikke at man har abdisert som foreldre.

Og tro det eller ei. Det finnes haugevis med besteforeldre som klarer å tilbringe et hav av tid med barnebarna uten at de tror de er blitt foreldre til barna.

mvh

Særlig én av våre barns besteforeldre ser ut til å lene seg bakover og nyyyyte det når et barnebarn ikke oppfører seg og foreldrene må trå til.

H*n er definitivt ferdig med all barneoppdragelse og setter kún de grenser som trengs for å opprettholde eget velbefinnende...

Ikke utenkelig at jeg satser på samme stil om noen år...

;-)

mvh

[PieLill]

Ikke alltid vi er enige, PieLill, men nå er vi det;)

Særlig én av våre barns besteforeldre ser ut til å lene seg bakover og nyyyyte det når et barnebarn ikke oppfører seg og foreldrene må trå til.

H*n er definitivt ferdig med all barneoppdragelse og setter kún de grenser som trengs for å opprettholde eget velbefinnende...

Ikke utenkelig at jeg satser på samme stil om noen år...

;-)

mvh

[hidi, the scorpion]

Særlig én av våre barns besteforeldre ser ut til å lene seg bakover og nyyyyte det når et barnebarn ikke oppfører seg og foreldrene må trå til.

H*n er definitivt ferdig med all barneoppdragelse og setter kún de grenser som trengs for å opprettholde eget velbefinnende...

Ikke utenkelig at jeg satser på samme stil om noen år...

;-)

mvh

He, he;)

[Elis31]

Usj...

Å undergrave foreldrenes autoritet er noe av det verste man kan gjøre mot et barn. Og blant de mest frustrerende tingene man kan oppleve som forelder.

Når besteforeldre kan komme unna med noe slikt er det ofte fordi man ikke vil krangle foran barnet, frykt for skandale og storkonflikt, blir så matt at man blir handlingslammet og/eller takknemlighetsgjeld.

Dette problemet kan ikke løses om ikke du og mannen din står 100% samlet. Og han må legge hele breisia til, stå fremst og ta den største støyten.

Først og fremst fordi det er hans foreldre. Men også fordi det ofte er lettere for å mann å vinne respekt enn for en kvinne. Dessuten er menn ofte mindre manipulerbare i forhold til skyldfølelse, kritikk og bebreidelse. (Det behøver jo ikke være tilfelle for dere.)

Dere trenger å lage en konkret plan om hvordan dere skal forholde dere. Hva som ikke er så farlig. Hva som går an å "smyge" seg ut av. Og hva som krever handling og konfrontasjon. Hvor langt er det nødvendig/hensiktsmessig å gå i "skandalerettning" for å vise hvor skapet må stå.

Kanskje dere trenger å forsone dere med at det ikke finnes noen fredelig løsning på denne konflikten, selv om noen løsninger kan være fredeligere enn andre? Det er nok lite realistisk at dere skal kunne sette tydelige og sunne grenser uten at farfar blir sur og fornærmet.

Vil det nytte at mannen din snakker med sin far om dette? I så fall er det kanskje ikke tilstrekkelig å bare be ham om å vise respekt. Han må kanskje på en del punkter rett og slett slå fast at slike er det, basta!

Når vår forelderautoritet blir undergravet, er det lett å slippe taket og la seg krenke. Når barnet har kommet til "jeg-skal-si-det-til-bestefar", må man kanskje vurdre direkte konfrontasjon med barnet til stedet, slektsskandale og hele pakka.

F.eks. "Nå tar faktisk farfar helt feil. For det første er det bare en mamma eller en pappa som kan bestemme slike ting over barn. For det andre er ikke det farfar sier riktig i det hele tatt." ... "Det farfar holder på med nå blir så feil at nå må vi gå hjem." Så tar man barnet med eller gjennomfører hva det nå enn gjelder. Slike ting er dessidert mest effektive om man klarer å legge bort all sårhet og alt selvforsvar, og heller fremstår med en selvskreven autoritet. Man må være sjef, ikke tigger.

Er dere veldig heldige, tar farfar poenget etter noen slike runder. Er dere uheldige blir dette en pågående konflikt som bare varierer i styrke og størrelse.

Siste utvei er å redusere samværet betraktelig.

Håper dere finner en gangbar vei.

mvh

Bra innlegg Men at kvinner har vanskeligere for å oppnå respekt, den var vanskelig å svelge. Kommer vel helt ann på kvinnen det

[PieLill]

Bra innlegg Men at kvinner har vanskeligere for å oppnå respekt, den var vanskelig å svelge. Kommer vel helt ann på kvinnen det

Jeg synes også den er vanskelig å svelge.

Men jeg har med årene måttet innse at det i mange sammenhenger er et faktum. Både i arbeidsliv og den private sferen.

Det kommer ikke bare an på kvinnen. Det kommer faktisk også i stor grad an på hvem kvinnen har med å gjøre.

Å vinne respekt, handler selvsagt om egen adferd, selvtillit, kompetanse, styrke og utstråling. Men det handler også om hvilken respekt omgivelsene er villig til å vise. Og der stiller ofte vi damer svakere.

I min private statistikk har jeg møtt langt flere menn enn kvinner med en sterk naturlig autoritet.

Og på hjemmebane er det bare å erkjenne hvem ungene har mest respekt for....

Etter hvert har jeg lært å se vår forskjellighet som foreldre som en styrke. På grunn av våre forskellige personligheter og væremåter kan vi møte barna langt bedre enn om vi var like.

En smule forsmedelig kan det være å tidvis se hvor mye mer ungene hører på pappaen enn meg. Men det blir igrunn ikke så ille når jeg har en mann som viser meg enorm respekt og forlanger at ungene gjør det samme. Jeg merker også at han verdsetter de områdene der jeg skårer høyest i forhold til barna.

Det er sunt for barna å lære litt om å respektere for respektens skyld, ikke bare fordi noen kan sette seg i respekt. (Barna har selvsagt respekt for meg også, men ikke like stor grad som de har for pappaen.) Gutter vil i stor grad preges av pappas respekt for mamma og den respekt for moren faren avkrever dem. Jenters forventninger vil preges av hvordan de ser moren bli behandlet.

Så om jeg velger å i hvert fall på hjemmebane se dette som en samarbeidssak i stedet for en konkuranse, er det helt greit. Det er langt verre å merke den mangelen på respekt mann kan møte utenfor hjemmet.

mvh

[puttelulle]

Himmel og hav!!

Man vokser sikkert av seg og kaste stein på farfars bil og skjære hull i dekkene også... Eller vandalisere noe annet som farfar virkelig bryr seg om.

Det ville virkelig vært intressant å teste...

;-)

Jeg tror man tvert imot vokser på seg dårlige vaner og holdninger man ikke får hjelp til å rette på.

mvh

Det tror jeg du har veldig rett i!:-)

[black wealch]

Ikke gjør som mora di sier, gutt!

Det er dette budskapet denne farfaren formidler til barnet. At besteforeldrene er mer romslig enn foreldrene når de har barna for seg selv, kan være både hyggelig og sunt.

Men dette har ingen ting å gjøre med å undergrave foreldrenes oppdragelse og autoritet når foreldrene er til stedet.

mvh

Enig at dette høres ekstremt ut.

Men slik episode som den med plassering rundt et bord, har vi hatt flere ganger. En treåring ønsker å sitte på en annen plass en tildelt. Mamma sier nei du får sitte der du sitter! Men besteforeldrene jenker det til slik at treåringen får viljen sin.

Om det hadde vært slik hjemme til vanlig ville det ikke vært bra, men selv små barn forstår ulike regler.

Mine barn er ikke blitt uoppdragne av dette, og de oppfører seg bra også hos besteforeldrene. Tror de alle føler seg spesielle for besteforeldrene.

Jeg ser så mange som krever helt like rammer når besteforeldrene passer barna, og jeg synes faktisk det er litt trist for det skal være litt ekstra kos både for barn og voksne.

[Gjest dere har lagt opp til dette]

Å la andre passa barna innebærer ikke at man har abdisert som foreldre.

Og tro det eller ei. Det finnes haugevis med besteforeldre som klarer å tilbringe et hav av tid med barnebarna uten at de tror de er blitt foreldre til barna.

mvh

Ja, heldigvis finnes det mange besteforeldre som ikke legger seg oppi foreldrenes oppdragelse. Men det hjelper jo ikke trådstarter som har dette problemet.

Noen besteforeldre finnes altså som er så vant til barnebarna sine at de altså legger seg opp i hvordan man skal opptre ovenfor dem. Da har barnet vært for mye hos dem uansett. Slik situasjon oppstår ikke hvis man besøker besteforeldre en gang i uka et par timer.

[Gjest Hva gjør man?]

Ja, heldigvis finnes det mange besteforeldre som ikke legger seg oppi foreldrenes oppdragelse. Men det hjelper jo ikke trådstarter som har dette problemet.

Noen besteforeldre finnes altså som er så vant til barnebarna sine at de altså legger seg opp i hvordan man skal opptre ovenfor dem. Da har barnet vært for mye hos dem uansett. Slik situasjon oppstår ikke hvis man besøker besteforeldre en gang i uka et par timer.

''Noen besteforeldre finnes altså som er så vant til barnebarna sine at de altså legger seg opp i hvordan man skal opptre ovenfor dem. Da har barnet vært for mye hos dem uansett. Slik situasjon oppstår ikke hvis man besøker besteforeldre en gang i uka et par timer.''

Du forutsetter at alle besteforeldre har den samme personlighetstypen, skjønner jeg. Det skal langt mindre enn et par timer i uka til før denne mannen "bryr seg" og kommenterer på det meste rundt seg, og gir inntrykk av at han er den eneste på denne jord som har peiling på noe som helst.

Den eldste sønnen hans, som egentlig er odelsgutten, nektet å overta gården, og sliter i dag med store alkoholproblemer. Datteren overtok gården for noen år siden, men hennes mann nektet å flytte til gården før min svigerfar hadde flyttet et annet sted. Og denne svigersønnen nekter i dag å delta i noen form for samvær i familien hvor min svigerfar er til stede. Min samboer, som er den yngste i søskenflokken, lever i dag opp til bildet av den "perfekte og uproblematiske sønnen" som altså er totalt ulik storebroren, og tør ikke en gang innrømme overfor faren sin at han tar seg en sigarett en gang i blant. Og langt mindre konfrontere han med måten han behandler folk rundt seg på - inkludert oss selv og barnet vårt.

Jeg vil anta at alt dette har sine har sine grunner.

[Gjest Hva gjør man?]

Konfliktskyhet og gammel vane kan virkelige tåke til gangsynet.

Det ironiske er at om man velger å jobbe overtid for å unngå konflikter resulterer det ofte i flere, mer kompliserte og bitrere konflikter enn om man hadde tatt det unna med en gang.

Ville det hjelpe om du overfor din mann brukte en for-meg-argumentasjon. Altså droppe å forsøke og overbevise ham om at dette burde være et problem for ham.

Argumenter ut fra at for deg blir det helt feil... Du føler deg ikke vel med... Du kan ikke leve med... Med din bakgrunn må... osv. Gi klart uttrykk for hvor livsviktige disse tingene er for deg. Og hvor like viktig det er at han ikke bare støtter deg, men går med deg og tar støyten. At du trenger ham. At hans foreldre verken vil respektere deg eller ta deg på alvor, før han ikke bare støtter deg, men gjør felles sak med deg.

Det holder ikke med en utgave av ikke gjør xxx for da blir kona så sur. Han må å stå for de upoppulære grensene selv for å spare deg for rollen som store stygge ulven.

Du får vurdere hvor langt du vil gå i å konfrontere ham med at hans første lojalitet må være til deg, ikke til hans mamma og pappa... Si kanskje noe om hvor skrekkelig det tar seg ut fra utsiden når ektefeller ikke står sammen i slike ting.

Om du ikke får ham med på notene, blir du vel nødt til å lage en strategi på egenhånd, informere ham om det og finne ut hva som skjer om du f.eks. tar barnet med og masjerer hjem.

Har dere snakket om konfliktskyhet på mer generelt grunnlag? Om hvordan man kan ta hensyn til hverandre og ikke lage unødig mange og store konflikter? Har dere snakket om hvordan dere best løser konflikter dere imellom? Hvordan konfliktskyhet og/eller kåthet kan skape missforståelser og ekskalere konfliktene. Få ting kan vel få en til å ta fram flere kranglemuskler enn om partneren er undvikende og ignorerer ting man opplever viktig å få avklart...

Er dere som par bevisste på hvordan og i hvilken grad konfliktskyhet eller andre "grunnmotivasjoner" kan påvirke de valgene dere gjør? Har dere snakket om og kommet til et minimum av enighet om hvilke (typer) konflikter det er urimelig å be partneren gå inn i, og hvilke konflikter man bare må ta fordi det er nødvendig for barn, familie og/eller samliv?

Har dere gjort dere felles tanker om hvilke fighter som ikke er verdt og ta, og som man lever best med å la ligge?

Kan hende blir det mye lettere for dere og stå sammensveiset i forhold til ytre konflikter, om dere greier å få til samtaler omkring dette der begge har en gi-lære-og-forståholdning i stedet for å kjempe mot hverandre.

Håper dere finner gode løsninger før ting går seg fullstendig sure både i forhold til svigers og mellom dere.

mvh

Jeg vil bare få lov til å takke deg, PieLill, for alle kloke svar i denne tråden. Jeg skjønner at du har skjønt hva dette dreier seg om. Så vi har en del å ta tak i - det er helt sikkert, og vil ta med oss dine råd og tanker på veien:-)

[PieLill]

Ja, heldigvis finnes det mange besteforeldre som ikke legger seg oppi foreldrenes oppdragelse. Men det hjelper jo ikke trådstarter som har dette problemet.

Noen besteforeldre finnes altså som er så vant til barnebarna sine at de altså legger seg opp i hvordan man skal opptre ovenfor dem. Da har barnet vært for mye hos dem uansett. Slik situasjon oppstår ikke hvis man besøker besteforeldre en gang i uka et par timer.

''Noen besteforeldre finnes altså som er så vant til barnebarna sine at de altså legger seg opp i hvordan man skal opptre ovenfor dem. Da har barnet vært for mye hos dem uansett. Slik situasjon oppstår ikke hvis man besøker besteforeldre en gang i uka et par timer.''

Grenseløse mennesker er grenseløse uansett. De blander seg hver gang de får en anledning, enten muligheten byr seg ofte eller sjeldent. Kanskje de legger ekstra vekt på å ta igjen det forsømte, om de ikke får sjansen så ofte.

Forståelsen av grenser og at det er komplett tryneparty underminere foreldrenes autoritet verken styrkes eller blir borte ved samvær med barnebarn. Enten er den der i utgangspunktet, og da funker den både før og etter en mnd. med barnebarn. Eller så er den der ikke. Å da er det ikke lett for dem som utsettes for det.

Å bebreide de som utsettes for grenseløs adferd blir å snu verden helt på hodet. 'Se hva du fikk meg til å gjøre.'

At grenseløs adferd etter hvert vil føre til store begrensninger i tilgangen på barnebarna, er en annen sak. Slikt orker man jo bare i minimale doser.

mvh

[PieLill]

Enig at dette høres ekstremt ut.

Men slik episode som den med plassering rundt et bord, har vi hatt flere ganger. En treåring ønsker å sitte på en annen plass en tildelt. Mamma sier nei du får sitte der du sitter! Men besteforeldrene jenker det til slik at treåringen får viljen sin.

Om det hadde vært slik hjemme til vanlig ville det ikke vært bra, men selv små barn forstår ulike regler.

Mine barn er ikke blitt uoppdragne av dette, og de oppfører seg bra også hos besteforeldrene. Tror de alle føler seg spesielle for besteforeldrene.

Jeg ser så mange som krever helt like rammer når besteforeldrene passer barna, og jeg synes faktisk det er litt trist for det skal være litt ekstra kos både for barn og voksne.

''Men slik episode som den med plassering rundt et bord, har vi hatt flere ganger. En treåring ønsker å sitte på en annen plass en tildelt. Mamma sier nei du får sitte der du sitter! Men besteforeldrene jenker det til slik at treåringen får viljen sin.''

Om mamma først har sagt nei er det helt galt av besteforeldrene å begynne å trikse og mikse. Kanskje det er et generelt problem at ungen olstrer og styrer når h*n er på besøk. Skjer slike ting bare en sjelden gang, er det ikke noe stort problem.

Har besteforeldrene alt fikset det før mamma får sagt noe, bør hun bare se en annen vei. Så viktig er det ikke.

Her beskrives en situasjon der farfar konsekvent motarbeider selv de mest grunnleggende tingene ved foreldrenes sunne barneoppdragelse. En bestefar med komplett mangel på respekt for både foreldre og barn.

Det har ingen ting å gjøre med rigide foreldre som er prinsippryttere i en hver sammenheng. Selv om disse også finnes. Men jeg synes det blir en fullstendig avsporing i forhold til denne saken.

Dessuten får man huske på at man ikke er kompetent til å bedømme hvor viktig et prinsipp er i forhold til andres barn. Noen kan også være rigide fordi de vet at om de gir besteforeldrene lillefingeren, river de til seg hele armen.

mvh

[Elis31]

Jeg synes også den er vanskelig å svelge.

Men jeg har med årene måttet innse at det i mange sammenhenger er et faktum. Både i arbeidsliv og den private sferen.

Det kommer ikke bare an på kvinnen. Det kommer faktisk også i stor grad an på hvem kvinnen har med å gjøre.

Å vinne respekt, handler selvsagt om egen adferd, selvtillit, kompetanse, styrke og utstråling. Men det handler også om hvilken respekt omgivelsene er villig til å vise. Og der stiller ofte vi damer svakere.

I min private statistikk har jeg møtt langt flere menn enn kvinner med en sterk naturlig autoritet.

Og på hjemmebane er det bare å erkjenne hvem ungene har mest respekt for....

Etter hvert har jeg lært å se vår forskjellighet som foreldre som en styrke. På grunn av våre forskellige personligheter og væremåter kan vi møte barna langt bedre enn om vi var like.

En smule forsmedelig kan det være å tidvis se hvor mye mer ungene hører på pappaen enn meg. Men det blir igrunn ikke så ille når jeg har en mann som viser meg enorm respekt og forlanger at ungene gjør det samme. Jeg merker også at han verdsetter de områdene der jeg skårer høyest i forhold til barna.

Det er sunt for barna å lære litt om å respektere for respektens skyld, ikke bare fordi noen kan sette seg i respekt. (Barna har selvsagt respekt for meg også, men ikke like stor grad som de har for pappaen.) Gutter vil i stor grad preges av pappas respekt for mamma og den respekt for moren faren avkrever dem. Jenters forventninger vil preges av hvordan de ser moren bli behandlet.

Så om jeg velger å i hvert fall på hjemmebane se dette som en samarbeidssak i stedet for en konkuranse, er det helt greit. Det er langt verre å merke den mangelen på respekt mann kan møte utenfor hjemmet.

mvh

Jeg kjenner meg ikke igjen i dette heldigvis. Eksempel på jobben synes jeg det er like mange flinke kvinner som menn, som får like mye respekt. Jeg tenker også at det er en litt farlig tanke at vi tenker at menn har større respekt enn oss. Da blir det kanskje også sånn.

Selv om i noen familier det er far som kan sette foten ned på enkelte områder, tenker jeg at kvinner kan ha respekt på en annen måte.

Jeg er nok en liten rødstrømpe så jeg reagerer med en gang hvis jeg skulle merke noe forskjellsbehandling. Der jeg føler at vi har kommet kortest i dag er lønn. Synes menn ofte tjener mer på jobber, enn kvinnene. Men ikke nødvendigvis samme jobb. Det er jo også ofte et skille mellom private og offentlige virksomheter. Ellers synes jeg det har vært nesten for stort fokus på mennenes rettigheter. Det virker som om man tror at menn ikke har noen rettigheter når det gjelder barn, og at annehver skilt mor forsøker å hindre far å samvær med barna. Men jeg tror heller det heldigvis er et sjeldent unntak. I de fleste skilte tilfellene jeg kjenner til er det heller far som lager edder og galle, og forsøker å tråkke på mor. Ikke alle tilfeller, men det er mye mer av det den veien enn at mor forsøker å hindre samvær, i min bekjentskapskrets, selv om jeg har sett tilfeller av det og.

Men fint med fars rettigheter, men sett opp lønna til mor og. Og utvid heller fødselspermisjonen, til beste for barnet. Enn å dele den i to. 11/2 år villle være fantastisk for barnet ihvertfall. Og kanskje man kunne bestemme at det siste halve året kunne tas ut i deltid, slik at det ble et helt år med 50%foreldrepermisjon

Aj, aj her kom jeg vist borti flere tema

[PieLill]

Jeg kjenner meg ikke igjen i dette heldigvis. Eksempel på jobben synes jeg det er like mange flinke kvinner som menn, som får like mye respekt. Jeg tenker også at det er en litt farlig tanke at vi tenker at menn har større respekt enn oss. Da blir det kanskje også sånn.

Selv om i noen familier det er far som kan sette foten ned på enkelte områder, tenker jeg at kvinner kan ha respekt på en annen måte.

Jeg er nok en liten rødstrømpe så jeg reagerer med en gang hvis jeg skulle merke noe forskjellsbehandling. Der jeg føler at vi har kommet kortest i dag er lønn. Synes menn ofte tjener mer på jobber, enn kvinnene. Men ikke nødvendigvis samme jobb. Det er jo også ofte et skille mellom private og offentlige virksomheter. Ellers synes jeg det har vært nesten for stort fokus på mennenes rettigheter. Det virker som om man tror at menn ikke har noen rettigheter når det gjelder barn, og at annehver skilt mor forsøker å hindre far å samvær med barna. Men jeg tror heller det heldigvis er et sjeldent unntak. I de fleste skilte tilfellene jeg kjenner til er det heller far som lager edder og galle, og forsøker å tråkke på mor. Ikke alle tilfeller, men det er mye mer av det den veien enn at mor forsøker å hindre samvær, i min bekjentskapskrets, selv om jeg har sett tilfeller av det og.

Men fint med fars rettigheter, men sett opp lønna til mor og. Og utvid heller fødselspermisjonen, til beste for barnet. Enn å dele den i to. 11/2 år villle være fantastisk for barnet ihvertfall. Og kanskje man kunne bestemme at det siste halve året kunne tas ut i deltid, slik at det ble et helt år med 50%foreldrepermisjon

Aj, aj her kom jeg vist borti flere tema

Når jeg skal kombinere likestillingsidealene med praktikeren i meg, er det som regel praktikeren som trekker det lengste strået.

;-)

Noe av diskrimmineringen jeg missliker mest, er den innfløkte og fordekte. Den som er så innpakket at den er enkel å bortforklare.

Men den aller verste diskrimmineringen er å nedvurdere det som tradisjonelt regnes som kvinnelig. De har på mange måter forsøkt å befri oss fra vår kvinnelighet, i stedet for å jobbe for at det "typisk kvinnelige" blir like verdifullt som det typisk manndige.

Et av resultatene er at om en mann er hjemme med barna sine, blir det laget minst et avispotrett om han ikke havner på TV også. Det blir snakket om verdivalg og prioriteringer. At penger ikke er det viktigste i livet. Portrett av en livskunstner... Og du verden hvor heldig mora og ungene er!

Om en dame gjør det samme, er hun en viljeløs dott og et korttenkt mehe. Hva med likestillingen for ikke å snakke om pensjonspoengene! Ungene har et dårlig forbilde av mor. Dessuten er det ikke bra for dem å bare tråkke hjemme. Pappaen er en sjovernistisk drittsekk.

Det er kvinneundertrykking det.

For meg har alltid det grunnleggende ved likestilling vært reell mulighet til å kunne velge, uavhengig av kjønn. Da blir det like feil og måtte velge bort noe fordi det ikke regnes som likestilt nok, som å bli pådyttet noe på bakgrunn av kjønn.

----

Men nå er vi noen mil utenfor det som var egentlig var temaet her.

;-)

Skal vi fortsette får vi lage en ny trå...

mvh