Hva hvis "pappa" ikke vil adoptere?

[En som trenger støtte]

Hei der.

Jeg vet ikke hvor jeg skal søke hjelp mer. Min mann og jeg klarer ikke å lage våre egne barn. Har vært igjennom 2 forsøk og min kropp orker maks en runde til. Jeg ønsker barn sterkt og ønsker å adoptere. Men han VIL IKKE adoptere. Er det noen som har vært der? Er det noen som vet hvordan jeg skal gå frem med tanke på ham? Skal jeg leve et liv uten barn fordi han ikke vil eller skal han leve et liv med et barn han mener han ikke vil ha?

Jeg trenger hjelp til å se dette fra flere sider enn min.

HJELP. *sukk*

Takk for alle svar.

[Mandolaika]

Hvilke grunner er det til at han ikke vil adoptere? Har du forståelse for disse?

[Gjest ikke alle vil adoptere]

Noen kommer aldri til det punktet at ønsket om barn overstyrer biologien.

Vil du absolutt ha barn, må du satse på en annen mann.

[En som trenger støtte]

Hvilke grunner er det til at han ikke vil adoptere? Har du forståelse for disse?

Han har ikke oppgitt noen grunner annet enn at han vil ha "sitt eget". Har spurt om han tror han ikke klarer å elske det. Men det er det ikke. Om han er redd for ikke å klare farsrollen fordi det er farget, men nei da det er ikke det heller. Til og med foreslått å adoptere et "hvitt" barn i tillfellet det var det han var redd for. PS: Vi er ikke rasistiske.

Ut i fra hva jeg har fått ut av ham så er det ingen andre grunner enn at han vil ha eget kjøtt og blod, en slags "mini me". Så derfor er jeg i villrede.

[Gjest ønskebarn]

Det er en ikke helt uvant problemstilling, at kvinnen er mer motivert enn mannen for å adoptere. Av og til kan tid, informasjon og bearbeiding være alt som skal til for at mannen kommer på gli. Så hent inn informasjonspakker fra alle adopsjonsbyråene og vis han dem. Gi han god tid, og ikke press fram et svar han ikke er klar for.

Men noen ganger, så vil han rett og slett ikke. Og da er dere to voksne mennesker med motstridende meninger som må vurdere hvordan dere forholder dere til det. Du må tenke over om det er et alternativ å leve sammen med han, uten barn. Og han må tenke om han ønsker å leve med en som har et barneønske som er så mye sterkere enn hans.

Dette spørsmålet har vært diskutert noen ganger på www.onskebarn.no sine forumsider. Let der, og kanskje du finner noen flere gode råd - adopsjonsforumet her inne er ikke så aktivt lenger.

[Gjest Elextra]

Det kan jo hende han endrer oppfatning når han (eventuelt) innser at dere ikke kan få egna barn? Enn så lenge klamrer seg han til håpet om at det til slutt vil skje, og han ønsker ikke å vurdere annet.

Ellers tror jeg dessverre det er fint lite du kan gjøre, og du må velge om dette er så viktig for deg at du vil gå fra ham for å forsøke å få barn med en annen eller evt. adoptere alene.

(må presisere at jeg ikke har direkte erfaring med dette, og mine svar er baser på antakelser)

[Mandolaika]

Han har ikke oppgitt noen grunner annet enn at han vil ha "sitt eget". Har spurt om han tror han ikke klarer å elske det. Men det er det ikke. Om han er redd for ikke å klare farsrollen fordi det er farget, men nei da det er ikke det heller. Til og med foreslått å adoptere et "hvitt" barn i tillfellet det var det han var redd for. PS: Vi er ikke rasistiske.

Ut i fra hva jeg har fått ut av ham så er det ingen andre grunner enn at han vil ha eget kjøtt og blod, en slags "mini me". Så derfor er jeg i villrede.

Ok. Jeg personlig har dessverre lite forståelse for akkurat den begrunnelsen han har der som kun baserer seg på biologi, men den må jo selvsagt respekteres, for et barn som blir adoptert av to, fortjener jo at begge ønsker det.

Jeg har selv to biologiske barn, så det er mulig jeg er farget av det så klart. Jeg vet jo ikke hva jeg ville tenkt om jeg hadde vært i den situasjonen at jeg ikke kunne få egne barn, men jeg tror absolutt ikke jeg ville utelukket adopsjon av biologiske grunner.

Jeg kjenner et par som er i samme situasjon som dere, men de har hatt mange flere prøverørsforsøk da. Tidligere ville han absolutt ikke adoptere, men nå, når håpet er ute for at de skal greie å få dette til v.h.a. prøverør, er han faktisk med på adopsjon.

[Gjest Ulvinnen]

Hvis mannen din ikke ønsker å adoptere, så skal du ikke tvinge ham. Da må du heller se deg om etter en annen å få barn (adoptere) sammen med.

Jeg forstår mannen din. Jeg har vært ufrivillig barnløs selv. Da vi fikk beskjed om at vi ikke kunne få barn, så var vi heldigvis enige. Vi ønsket "vårt barn" ikke "et barn". Så vi valgte løsningen å leve barnløst i stedet for å adoptere.

(I etterkant har vi vært så heldige å få to barn til tross for legenes spådom, men det er en annen historie.)

Jeg tviler ikke det minste på at man kan bli like glad i et barn som ikke er biologisk eget, men for oss (og mannen din) ble ikke det et alternativ. Og det må man også respektere.

[Gjest to må være enige]

Hvis han ikke vil, blir det ingen adopsjon. Så enkelt!

[Gjest noen tanker]

Han har ikke oppgitt noen grunner annet enn at han vil ha "sitt eget". Har spurt om han tror han ikke klarer å elske det. Men det er det ikke. Om han er redd for ikke å klare farsrollen fordi det er farget, men nei da det er ikke det heller. Til og med foreslått å adoptere et "hvitt" barn i tillfellet det var det han var redd for. PS: Vi er ikke rasistiske.

Ut i fra hva jeg har fått ut av ham så er det ingen andre grunner enn at han vil ha eget kjøtt og blod, en slags "mini me". Så derfor er jeg i villrede.

Hvem av dere er det som ikke kan få barn? Kan det hende, hvis det er du, at han allerede ser seg rundt etter en fertil kvinne å lage en miniatyr av seg selv med?

Hvis barneønsket ditt er sterkt nok tror jeg nok du må finne en mann som ikke er så opptatt av å se igjen sine trekk i barnet.

For øvrig har du min fulle sympati, ønsker deg lykke til.

[Gjest Tatjana]

Jeg har ikke adoptert så jeg har ingen direkte erfaring med det. Men her er noen strøtanker:

Bare du vet hvor sterkt ønsket ditt om å få barn er. Du må veie det opp mot dine følelser for denne mannen, og vurdere om du greier å leve barnløs hele livet fordi du vil ha han. Og så må du vurdere alternativet, som er skilsmisse, og finne deg en annen mann som du så kan forsøke å få barn med. Er du villig til å gå gjennom den prosessen?

Så må du være helt åpen mot mannen din. Fortelle ham at ditt ønske om å få barn er så sterkt at du vurderer å gå fra ham for å få barn med en annen, hvis han fortsetter å nekte.

Og nei, jeg mener ikke at du skal bruke dette som et pressmiddel. Men du skal fortelle ham det hvis det er det som er sannheten.

Hvis dine følelser for ham er så sterke at du heller vil leve barnløst sammen med ham, enn å gå fra ham og få barn med en annen, så får du fortelle ham det. Du bør likevel fortelle ham om dine sterke følelser rundt dette.

Og være bevisst på at du ikke legger det fram som en anklage. "Jeg føler..." "Jeg mener..." "Det er så viktig for meg at..." er gode innfallsvinkler.

Han har et annet syn enn deg, og det må du respektere. Men kommunikasjon er likevel viktig. Og når du forteller ham om dine følelser og tanker rundt dette, må du også høre på ham.

Lykke til.

[Mandolaika]

Hvis han ikke vil, blir det ingen adopsjon. Så enkelt!

Dette var da et veldig arrogant svar. Det er jo ikke så enkelt som det for henne da, er derfor hun ber om støtte og råd.

[Gjest Dize]

Han har ikke oppgitt noen grunner annet enn at han vil ha "sitt eget". Har spurt om han tror han ikke klarer å elske det. Men det er det ikke. Om han er redd for ikke å klare farsrollen fordi det er farget, men nei da det er ikke det heller. Til og med foreslått å adoptere et "hvitt" barn i tillfellet det var det han var redd for. PS: Vi er ikke rasistiske.

Ut i fra hva jeg har fått ut av ham så er det ingen andre grunner enn at han vil ha eget kjøtt og blod, en slags "mini me". Så derfor er jeg i villrede.

Det å spre genene våre videre er noe som sitter dypt i oss, og det er i grunnen litt merkelig at vi ikke lenger synes det er en "god nok" begrunnelse for å få barn:) Bevisstgjøring på egne motiver og holdninger kan kanskje få ham på andre tanker, men det skjer nok ikke over natta. Kan det være at han enda ikke helt har tatt innover seg at han kanskje blir barnløs? Menn har jo noe mer tid på seg enn kvinner.

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men jeg tror uansett du bør gå ordentlig i tenkeboksen. Kan et liv uten barn være nok for deg? Hvis du er i tvil må du vurdere å se deg om etter en annen partner før tida går fra deg. Det er aldersgrenser for adopsjon også, vet du.

[En som trenger støtte]

Det er en ikke helt uvant problemstilling, at kvinnen er mer motivert enn mannen for å adoptere. Av og til kan tid, informasjon og bearbeiding være alt som skal til for at mannen kommer på gli. Så hent inn informasjonspakker fra alle adopsjonsbyråene og vis han dem. Gi han god tid, og ikke press fram et svar han ikke er klar for.

Men noen ganger, så vil han rett og slett ikke. Og da er dere to voksne mennesker med motstridende meninger som må vurdere hvordan dere forholder dere til det. Du må tenke over om det er et alternativ å leve sammen med han, uten barn. Og han må tenke om han ønsker å leve med en som har et barneønske som er så mye sterkere enn hans.

Dette spørsmålet har vært diskutert noen ganger på www.onskebarn.no sine forumsider. Let der, og kanskje du finner noen flere gode råd - adopsjonsforumet her inne er ikke så aktivt lenger.

Takk for råd.

Det er vanskelig, jeg vil ikke leve uten barn, men på den annen side vil jeg ikke leve uten ham heller. Vi er perfekte for hverandre, vi vet det begge to og alle vennene vår vet det. Ei av hans gode barndomsvenninner har til og med skrevet et dikt om oss to og hvor godt vi matcher hverandre. Men takk igjen, jeg skal sjekke det ut.

[En som trenger støtte]

Ok. Jeg personlig har dessverre lite forståelse for akkurat den begrunnelsen han har der som kun baserer seg på biologi, men den må jo selvsagt respekteres, for et barn som blir adoptert av to, fortjener jo at begge ønsker det.

Jeg har selv to biologiske barn, så det er mulig jeg er farget av det så klart. Jeg vet jo ikke hva jeg ville tenkt om jeg hadde vært i den situasjonen at jeg ikke kunne få egne barn, men jeg tror absolutt ikke jeg ville utelukket adopsjon av biologiske grunner.

Jeg kjenner et par som er i samme situasjon som dere, men de har hatt mange flere prøverørsforsøk da. Tidligere ville han absolutt ikke adoptere, men nå, når håpet er ute for at de skal greie å få dette til v.h.a. prøverør, er han faktisk med på adopsjon.

Takk Mandolaika for din støtte og forståelse. Som ikke alle forstår her er dette et veldig vanskelig spørsmål. Og jeg har til og med fortalt ham om at jeg trolig er villig til å gå fra ham for å få barn. Det vet jeg jo ikke før etter det siste forsøket og selv ikke da. Men som noen sier det kan hende han skifter mening når han skjønner at det ikke blir biologiske barn. Jeg elsker ham veldig og han meg. At vi skulle lete etter noen før en evt. skillsmisse er utopia, mao.ikke et tema her. Aaargh. Av og til lurer jeg på om det vil være best ikke å tenke i det hele tatt. Evt. glemme det at jeg er en kvinne som snart bør få barn og la alt være opp til naturen. Tja vel vel. Uansett er dette vaskelig, trettsomt og slitsomt. Takk for støtten. Det er godt å vite at jeg ikke er alene, selv om du er så heldig ikke å måtte tenke disse tankene. Håper dine små eller store gir deg flere gleder enn sorger!

[En som trenger støtte]

Hvis han ikke vil, blir det ingen adopsjon. Så enkelt!

Nei, der er ikke så enkelt.

Du vet at det sier der er: "Hvis han ikke vil, så blir det ikke noe." Er det samme som å si: "Du vil og da blir det noe"

Dette spørsmålet er ikke så enkelt som du vil ha det til.

[Mandolaika]

Takk Mandolaika for din støtte og forståelse. Som ikke alle forstår her er dette et veldig vanskelig spørsmål. Og jeg har til og med fortalt ham om at jeg trolig er villig til å gå fra ham for å få barn. Det vet jeg jo ikke før etter det siste forsøket og selv ikke da. Men som noen sier det kan hende han skifter mening når han skjønner at det ikke blir biologiske barn. Jeg elsker ham veldig og han meg. At vi skulle lete etter noen før en evt. skillsmisse er utopia, mao.ikke et tema her. Aaargh. Av og til lurer jeg på om det vil være best ikke å tenke i det hele tatt. Evt. glemme det at jeg er en kvinne som snart bør få barn og la alt være opp til naturen. Tja vel vel. Uansett er dette vaskelig, trettsomt og slitsomt. Takk for støtten. Det er godt å vite at jeg ikke er alene, selv om du er så heldig ikke å måtte tenke disse tankene. Håper dine små eller store gir deg flere gleder enn sorger!

Det er naturlig at man gjerne vil forsøke så langt det er mulig å få til biologiske barn, men det er jo kroppen din som må tåle dette fysisk. Paret jeg kjenner har hatt mange forsøk og hun er nå nødt til å tenke på sin egen helse oppi dette, for hun makter rett og slett ikke mer, hverken fysisk eller psykisk.

Det å oppdage at man ikke kan få barn sammen, tror jeg må være veldig dramatisk og jeg har ingen problemer med å skjønne at dette blir totalt altoppslukende.

[Mandolaika]

Nei, der er ikke så enkelt.

Du vet at det sier der er: "Hvis han ikke vil, så blir det ikke noe." Er det samme som å si: "Du vil og da blir det noe"

Dette spørsmålet er ikke så enkelt som du vil ha det til.

Jeg er ikke helt enig i at dette blir det samme, for du vil vel ikke at han skal si ok til å adoptere hvis han egentlig ikke vil? Barnet fortjener å være ønsket av begge, hvis det er slik at dere skal være 2 om å adoptere.

Men jeg mener IKKE at dette er enkelt for det altså!

[gunrika]

Nå har jeg ikke lest gjennom alle innleggene,så jeg vet ikke hvilke svar du har fått før.

Jeg vil anbefale at du får info fra de tre adopsjonsforeningene. De har mye info å komme med. Prøv å få han til å lese dette evt la det ligge fremme, så han kan "smuglese".

Har dere kjente som har adoptert? I såfall kunne dere kanskje komme på besøk og høre litt om hvordan hele prosessen har vært. Adopsjonsforeningene har også lokallag som sikkert kan sette deg i kontakt med familier med adoptivbarn. Vi hadde besøk av et par som var i akkurat samme situasjon som dere. De ble så betatt av vår lille at han ble overbevist. De har nå ei fin lita frøken som er adoptert.

Jeg vil også anbefale å lese på ønskebarn sin nettside. Der har temaet vært oppe flere ganger.

Det er ikke så lett å komme med så mange råd, men jeg tror som regel at menn trenger mer tid på å venne seg til tanken på adopsjon. Jeg tror det er best å prøve å ta tiden til hjelp, ikke la det bli et "mas", men kom med noen drypp innimellom.

Det er jo også adopsjonsforberedende kurs- kan du evt få han med der?

Lykke til- håper dere finner en løsning som er god for dere begge!

[Gjest Kom i mål til slutt]

Føler med deg. Dette er en veldig vanskelig situasjon - følelsesmessig fortvilende og utmattende. Har vært der selv. For oss var det alderen som ble kniven på strupen etter mange års forgjeves forsøk på å få barn selv. Skjønte at det ikke nyttet å presse mannen min. Dette er en veldig følelsesstyrt sak der det nytter lite med rasjonelle argumenter. Sluttet å snakke om det (men var naturlig nok trist til sinns). Tror det var viktig for mannen min at han slapp 'maset' mitt og fikk være i fred med egne tanker en stund. En dag sa han at vi kunne skaffe oss litt informasjon om adopsjon - helt uforpliktende altså. Det ble avgjørende for ham å studere infopakkene fra adopsjonsforeningene. Nå har vi to adopterte barn som vi er overlykkelige for.

Jeg kjenner et annet par som var gjennom flere aborter. Hun ville adoptere, ikke han. Til slutt sa hun stopp, de fikk heller leve uten barn, enn at hun skulle risikere enda flere traumatiske aborter. Han forsto og de ble enig om å sette sluttstrek på alle barneforsøk. Hun aksepterte at det ikke var aktuelt for han å adoptere. Noen måneder senere kom han hjem med adopsjonspapirer - til hennes store overraskelse. De adopterte og er glad for det.

Du sier at du orker maks ett forsøk til. Jeg foreslår at du bestemmer deg for om du vil gjennomføre det, og så er veldig tydelig på at det ikke blir flere forsøk. Hvis det lykkes - fantastisk! Hvis ikke, gi dere selv en pause slik at begge får tid til å la det synke inn at det faktisk ikke kommer til å bli noen biologiske barn. Det er rart med det, så lenge den ene eller begge fortsatt har et ørlite håp, er det vanskelig å vurdere andre alternativer. Den dagen døra er lukket definitivt, blir det noe annet. For oss ble det helt utslagsgivende. Jeg ville nemlig heller ikke adoptere før jeg skjønte at timeglasset rant ut. Var bare raskere til å bestemme meg for adopsjon enn mannen min. Hos han satt det lenger inne, han trengte mer tid. Tror det er veldig viktig å få tenke i fred, uten å føle presset av et aktivt påtrykk fra partneren. Og det tar den tiden det tar. Min erfaring er at man ikke kan forsere følelsesmessige prosesser.

Ønsker dere all mulig lykke til og håper alt ordner seg til det beste for dere.