7-åring synes hun er feit :(

[Gjest Svarttrost]

Jeg har en jente på 7 år som er helt bestemt på at hun er feit. Dette snakker hun ofte om, og mange ganger er hun så lei seg over dette at hun bare griner.

Hun er en helt normalt utseende 7-åring, og sier at det heller ikke er noen som har kalt henne feit.

HVA I ALL VERDEN GJØR JEG NÅ?

Jeg har prøvd å gi kjærlighetsdrypp av type "du er akkurat som jeg vil ha deg" - "du har så god hud å stryke på" osv. Hun er en skikkelig kosejente og setter pris på dette, men visa er allikevel den samme. At jeg sier "nei det er du ikke" når hun påstår at hun er feit, hjelper ikke, kanskje er det meningsløst å si noe som helst i den situasjonen.

Jeg er selv vokst opp i et hjem der fokuset på kropp var ødeleggende stort og ønsker IKKE at min datter ska ha det på samme måten.

[Gjest togli]

Kan det være at hun skjønner at hun får oppmerksomhet når hun sier slike ting?

Jeg vet ikke om det er riktig reaksjon, men jeg tror faktisk jeg hadde blitt sinna om en av mine døtre begynte å klage over utseendet. Jeg hadde trolig vist at jeg ble dødsirritert og at jeg syntes hele temaet var idiotisk dumt! Dernest ville jeg gjort det klart at ungen ikke var feit og at det å kommentere egen og andres kropper på den måten er forbudt hjemme hos oss!

Aner ikke om det er riktig å gjøre det slik, men jeg tror jeg instinktivt ville reagert sånn....

[Gjest også en mamma]

Hvis jeg, som voksen kvinne, hadde sagt til en jeg stolte på at "jeg er feit" og vedkommende hadde respondert med å fortelle hvor god hud jeg har å stryke på, da hadde jeg for det første blitt forbannet, og for det andre antatt at også vedkommende mente jeg var feit.

Hva slags svar er det å gi en unge? "du er akkurat som jeg vil ha deg" - "du har så god hud å stryke på"?

Her antar jeg det kan være ulike årsaker til at jenta tar opp temaet.

1) Hun har skjønt at dette er en måte å få oppmerksomhet på.

2) Hun syns hun er feit og vil ha respons på det.

3) Hun lurer på om DU syns hun er feit, og fisker etter svar.

I alle alternativer mener jeg at ditt svar bekrefter at du syns hun er for tykk. Jenta kommer til å oppfatte at "mamma syns jeg er feit".

Tenk hvordan du ville oppfattet det hvis du viste deg frem for mannen din i en ny kjole og spør: "Ser jeg tykk ut i denne?" og han svarer med å fortelle hvor glad han er i deg. Vil du ikke da gå ut i fra at han syns du er tykk, men han er glad i deg likevel?

Dersom jenta "bare" vil ha oppmerksomhet så bør hun selvsagt få det, men da må du styre oppmerksomheten over på noe mer fornuftig. Hvis du er sikker på at det er for å få oppmerksomhet er det bedre å kontant avvise at hun er tykk, og deretter foreslå en aktivitet. "Nei, du er ikke tykk. Men hva sier du, skal vi lese litt? / Gå tur med bikkja? / Spille kort?"

Dersom jenta prøver å fiske etter om du syns hun er feit, så er svarene dine kjempeskumle, for da gir du henne et selvbilde som er feil. Du formidler dessuten at kropp og vekt er tabu, det skal ikke snakkes om. Farlig, farlig!

Dersom jenta mener at hun selv er tykk, er det din jobb å ta tak i dette. Enten er hun tykk, eller så er hun det ikke. Hvis hun ikke er tykk kan du bruke vekta, tabeller, osv og bevise for jenta at "du er normalvektig". Men hvis hun nå er litt tykk, litt lubben, og du ikke kan "bevise" normalvekt, så er det viktig å være ærlig, syns jeg.

Ikke lyv for jenta. Ikke si at du er så slank og har så god hud, hvis hun kan se i et hvilket som helst speil at hun er tykkere enn sine jevnaldrende. Ikke påstå at hun er helt passe hvis hun må opp flere klesstørrelser for å få bukser som er vide nok.

Hvis hun ER lubben, så vær ærlig om det. Forklar HVORFOR man blir tykk, og hva man kan gjøre med det. Forklar at tykk eller tynn er uviktig, at du er like glad i henne uansett.

Jeg er tykk, og ungene mine vet det. De vet også hvorfor jeg har blitt tykk, og de vet at jeg prøver å bli tynnere. De vet også at jeg ikke prøver å bli tynnere for å bli "populær", men fordi det er best for helsa mi, fordi jeg kan løpe fortere og ikke få vondt i knærne hvis jeg blir lettere.

Men viktigst av alt, ikke bortforklar hvis jenta har en oppfatning av at hun selv er tykk. Ved å ikke snakke om det, gjøre det til tabu, så sier du også at det å være tykk er noe fæle greier som vi helst ikke snakker om.

[Liliaceae]

Hvis jeg, som voksen kvinne, hadde sagt til en jeg stolte på at "jeg er feit" og vedkommende hadde respondert med å fortelle hvor god hud jeg har å stryke på, da hadde jeg for det første blitt forbannet, og for det andre antatt at også vedkommende mente jeg var feit.

Hva slags svar er det å gi en unge? "du er akkurat som jeg vil ha deg" - "du har så god hud å stryke på"?

Her antar jeg det kan være ulike årsaker til at jenta tar opp temaet.

1) Hun har skjønt at dette er en måte å få oppmerksomhet på.

2) Hun syns hun er feit og vil ha respons på det.

3) Hun lurer på om DU syns hun er feit, og fisker etter svar.

I alle alternativer mener jeg at ditt svar bekrefter at du syns hun er for tykk. Jenta kommer til å oppfatte at "mamma syns jeg er feit".

Tenk hvordan du ville oppfattet det hvis du viste deg frem for mannen din i en ny kjole og spør: "Ser jeg tykk ut i denne?" og han svarer med å fortelle hvor glad han er i deg. Vil du ikke da gå ut i fra at han syns du er tykk, men han er glad i deg likevel?

Dersom jenta "bare" vil ha oppmerksomhet så bør hun selvsagt få det, men da må du styre oppmerksomheten over på noe mer fornuftig. Hvis du er sikker på at det er for å få oppmerksomhet er det bedre å kontant avvise at hun er tykk, og deretter foreslå en aktivitet. "Nei, du er ikke tykk. Men hva sier du, skal vi lese litt? / Gå tur med bikkja? / Spille kort?"

Dersom jenta prøver å fiske etter om du syns hun er feit, så er svarene dine kjempeskumle, for da gir du henne et selvbilde som er feil. Du formidler dessuten at kropp og vekt er tabu, det skal ikke snakkes om. Farlig, farlig!

Dersom jenta mener at hun selv er tykk, er det din jobb å ta tak i dette. Enten er hun tykk, eller så er hun det ikke. Hvis hun ikke er tykk kan du bruke vekta, tabeller, osv og bevise for jenta at "du er normalvektig". Men hvis hun nå er litt tykk, litt lubben, og du ikke kan "bevise" normalvekt, så er det viktig å være ærlig, syns jeg.

Ikke lyv for jenta. Ikke si at du er så slank og har så god hud, hvis hun kan se i et hvilket som helst speil at hun er tykkere enn sine jevnaldrende. Ikke påstå at hun er helt passe hvis hun må opp flere klesstørrelser for å få bukser som er vide nok.

Hvis hun ER lubben, så vær ærlig om det. Forklar HVORFOR man blir tykk, og hva man kan gjøre med det. Forklar at tykk eller tynn er uviktig, at du er like glad i henne uansett.

Jeg er tykk, og ungene mine vet det. De vet også hvorfor jeg har blitt tykk, og de vet at jeg prøver å bli tynnere. De vet også at jeg ikke prøver å bli tynnere for å bli "populær", men fordi det er best for helsa mi, fordi jeg kan løpe fortere og ikke få vondt i knærne hvis jeg blir lettere.

Men viktigst av alt, ikke bortforklar hvis jenta har en oppfatning av at hun selv er tykk. Ved å ikke snakke om det, gjøre det til tabu, så sier du også at det å være tykk er noe fæle greier som vi helst ikke snakker om.

Veldig bra svart, viktig å være åpen og ærlig!

[Lotte :o)]

Hvis jeg, som voksen kvinne, hadde sagt til en jeg stolte på at "jeg er feit" og vedkommende hadde respondert med å fortelle hvor god hud jeg har å stryke på, da hadde jeg for det første blitt forbannet, og for det andre antatt at også vedkommende mente jeg var feit.

Hva slags svar er det å gi en unge? "du er akkurat som jeg vil ha deg" - "du har så god hud å stryke på"?

Her antar jeg det kan være ulike årsaker til at jenta tar opp temaet.

1) Hun har skjønt at dette er en måte å få oppmerksomhet på.

2) Hun syns hun er feit og vil ha respons på det.

3) Hun lurer på om DU syns hun er feit, og fisker etter svar.

I alle alternativer mener jeg at ditt svar bekrefter at du syns hun er for tykk. Jenta kommer til å oppfatte at "mamma syns jeg er feit".

Tenk hvordan du ville oppfattet det hvis du viste deg frem for mannen din i en ny kjole og spør: "Ser jeg tykk ut i denne?" og han svarer med å fortelle hvor glad han er i deg. Vil du ikke da gå ut i fra at han syns du er tykk, men han er glad i deg likevel?

Dersom jenta "bare" vil ha oppmerksomhet så bør hun selvsagt få det, men da må du styre oppmerksomheten over på noe mer fornuftig. Hvis du er sikker på at det er for å få oppmerksomhet er det bedre å kontant avvise at hun er tykk, og deretter foreslå en aktivitet. "Nei, du er ikke tykk. Men hva sier du, skal vi lese litt? / Gå tur med bikkja? / Spille kort?"

Dersom jenta prøver å fiske etter om du syns hun er feit, så er svarene dine kjempeskumle, for da gir du henne et selvbilde som er feil. Du formidler dessuten at kropp og vekt er tabu, det skal ikke snakkes om. Farlig, farlig!

Dersom jenta mener at hun selv er tykk, er det din jobb å ta tak i dette. Enten er hun tykk, eller så er hun det ikke. Hvis hun ikke er tykk kan du bruke vekta, tabeller, osv og bevise for jenta at "du er normalvektig". Men hvis hun nå er litt tykk, litt lubben, og du ikke kan "bevise" normalvekt, så er det viktig å være ærlig, syns jeg.

Ikke lyv for jenta. Ikke si at du er så slank og har så god hud, hvis hun kan se i et hvilket som helst speil at hun er tykkere enn sine jevnaldrende. Ikke påstå at hun er helt passe hvis hun må opp flere klesstørrelser for å få bukser som er vide nok.

Hvis hun ER lubben, så vær ærlig om det. Forklar HVORFOR man blir tykk, og hva man kan gjøre med det. Forklar at tykk eller tynn er uviktig, at du er like glad i henne uansett.

Jeg er tykk, og ungene mine vet det. De vet også hvorfor jeg har blitt tykk, og de vet at jeg prøver å bli tynnere. De vet også at jeg ikke prøver å bli tynnere for å bli "populær", men fordi det er best for helsa mi, fordi jeg kan løpe fortere og ikke få vondt i knærne hvis jeg blir lettere.

Men viktigst av alt, ikke bortforklar hvis jenta har en oppfatning av at hun selv er tykk. Ved å ikke snakke om det, gjøre det til tabu, så sier du også at det å være tykk er noe fæle greier som vi helst ikke snakker om.

Veldig bra skrevet :-)

[Gjest togli]

Hvis jeg, som voksen kvinne, hadde sagt til en jeg stolte på at "jeg er feit" og vedkommende hadde respondert med å fortelle hvor god hud jeg har å stryke på, da hadde jeg for det første blitt forbannet, og for det andre antatt at også vedkommende mente jeg var feit.

Hva slags svar er det å gi en unge? "du er akkurat som jeg vil ha deg" - "du har så god hud å stryke på"?

Her antar jeg det kan være ulike årsaker til at jenta tar opp temaet.

1) Hun har skjønt at dette er en måte å få oppmerksomhet på.

2) Hun syns hun er feit og vil ha respons på det.

3) Hun lurer på om DU syns hun er feit, og fisker etter svar.

I alle alternativer mener jeg at ditt svar bekrefter at du syns hun er for tykk. Jenta kommer til å oppfatte at "mamma syns jeg er feit".

Tenk hvordan du ville oppfattet det hvis du viste deg frem for mannen din i en ny kjole og spør: "Ser jeg tykk ut i denne?" og han svarer med å fortelle hvor glad han er i deg. Vil du ikke da gå ut i fra at han syns du er tykk, men han er glad i deg likevel?

Dersom jenta "bare" vil ha oppmerksomhet så bør hun selvsagt få det, men da må du styre oppmerksomheten over på noe mer fornuftig. Hvis du er sikker på at det er for å få oppmerksomhet er det bedre å kontant avvise at hun er tykk, og deretter foreslå en aktivitet. "Nei, du er ikke tykk. Men hva sier du, skal vi lese litt? / Gå tur med bikkja? / Spille kort?"

Dersom jenta prøver å fiske etter om du syns hun er feit, så er svarene dine kjempeskumle, for da gir du henne et selvbilde som er feil. Du formidler dessuten at kropp og vekt er tabu, det skal ikke snakkes om. Farlig, farlig!

Dersom jenta mener at hun selv er tykk, er det din jobb å ta tak i dette. Enten er hun tykk, eller så er hun det ikke. Hvis hun ikke er tykk kan du bruke vekta, tabeller, osv og bevise for jenta at "du er normalvektig". Men hvis hun nå er litt tykk, litt lubben, og du ikke kan "bevise" normalvekt, så er det viktig å være ærlig, syns jeg.

Ikke lyv for jenta. Ikke si at du er så slank og har så god hud, hvis hun kan se i et hvilket som helst speil at hun er tykkere enn sine jevnaldrende. Ikke påstå at hun er helt passe hvis hun må opp flere klesstørrelser for å få bukser som er vide nok.

Hvis hun ER lubben, så vær ærlig om det. Forklar HVORFOR man blir tykk, og hva man kan gjøre med det. Forklar at tykk eller tynn er uviktig, at du er like glad i henne uansett.

Jeg er tykk, og ungene mine vet det. De vet også hvorfor jeg har blitt tykk, og de vet at jeg prøver å bli tynnere. De vet også at jeg ikke prøver å bli tynnere for å bli "populær", men fordi det er best for helsa mi, fordi jeg kan løpe fortere og ikke få vondt i knærne hvis jeg blir lettere.

Men viktigst av alt, ikke bortforklar hvis jenta har en oppfatning av at hun selv er tykk. Ved å ikke snakke om det, gjøre det til tabu, så sier du også at det å være tykk er noe fæle greier som vi helst ikke snakker om.

''Dersom jenta prøver å fiske etter om du syns hun er feit, så er svarene dine kjempeskumle, for da gir du henne et selvbilde som er feil. Du formidler dessuten at kropp og vekt er tabu, det skal ikke snakkes om. Farlig, farlig!''

Interessant! Hvis du leser mitt innlegg under her, så kan det være du synes jeg gjør dette på feil måte? Jeg har slanke unger (den ene er for tynn), men de kan fleipe med "flytt den feite ræva di" når de erter hverandre. Det gjør meg irritert og jeg forteller at ingen her er feite og at uansett kroppsstørrelse har man ingen rett til å kommentere det overfor andre (jeg sleit selv med mas om å spise mer fordi jeg var for tynn i deler av oppveksten).

Den ene datra mi er veldig tynn og kom en dag og sa at hun var feit - helt sikkert bare for å se min reaksjon. Jeg sa da bare at hun måtte slutte med slikt tullprat for hun visste godt at hun ikke var tykk - ferdig med det!

Hvordan synes du man bør forholde seg?

[Gjest En mor her også]

Holder helt med det "også en mamma" skriver.

Det er som om du ikke respekterer datteren din om du snakker forbi ting hun bekymrer seg såpass over at hun faktisk gråter av det.

Stopp opp, og finn ut hvorfor jentungen er så lei seg, hva er det hun føler og tenker, hvorfor mener hun at hun er tykk, er hun tykk eller har hun forvridde tanker?

Jeg er helt sikker på at den måten du imøtekommer dette på kan gi jenta problemer fremover, ikke det å ta tak i det. Hvis jenta er tynn så få henne til å forstå det. Er hun litt tykk så innrømm det og finn sunne måter å få bukt på det på.

[Gjest en mor her også]

Holder helt med det "også en mamma" skriver.

Det er som om du ikke respekterer datteren din om du snakker forbi ting hun bekymrer seg såpass over at hun faktisk gråter av det.

Stopp opp, og finn ut hvorfor jentungen er så lei seg, hva er det hun føler og tenker, hvorfor mener hun at hun er tykk, er hun tykk eller har hun forvridde tanker?

Jeg er helt sikker på at den måten du imøtekommer dette på kan gi jenta problemer fremover, ikke det å ta tak i det. Hvis jenta er tynn så få henne til å forstå det. Er hun litt tykk så innrømm det og finn sunne måter å få bukt på det på.

Gikk for fort her.

[Gjest også en mamma]

''Dersom jenta prøver å fiske etter om du syns hun er feit, så er svarene dine kjempeskumle, for da gir du henne et selvbilde som er feil. Du formidler dessuten at kropp og vekt er tabu, det skal ikke snakkes om. Farlig, farlig!''

Interessant! Hvis du leser mitt innlegg under her, så kan det være du synes jeg gjør dette på feil måte? Jeg har slanke unger (den ene er for tynn), men de kan fleipe med "flytt den feite ræva di" når de erter hverandre. Det gjør meg irritert og jeg forteller at ingen her er feite og at uansett kroppsstørrelse har man ingen rett til å kommentere det overfor andre (jeg sleit selv med mas om å spise mer fordi jeg var for tynn i deler av oppveksten).

Den ene datra mi er veldig tynn og kom en dag og sa at hun var feit - helt sikkert bare for å se min reaksjon. Jeg sa da bare at hun måtte slutte med slikt tullprat for hun visste godt at hun ikke var tykk - ferdig med det!

Hvordan synes du man bør forholde seg?

Jeg syns det høres lurt ut å nekte ungene å bruke feit som skjellsord, og jeg synes det er lurt å avvise når ungen hevder å være feit og både hun og du vet at hun er slank.

Ofte tror jeg at de som fisker etter andres syn på seg selv enten ligger i grenseland vektmessig, eller de har et litt forvrengt syn på seg selv. Og hvis du skjønner at hun fisker, så bør du ta det mer på alvor enn bare å avvise henne. Men slik jeg oppfatter det du skriver syns jeg det er helt greit å gjøre det klart at hun ikke er tykk.

[Gjest togli]

Jeg syns det høres lurt ut å nekte ungene å bruke feit som skjellsord, og jeg synes det er lurt å avvise når ungen hevder å være feit og både hun og du vet at hun er slank.

Ofte tror jeg at de som fisker etter andres syn på seg selv enten ligger i grenseland vektmessig, eller de har et litt forvrengt syn på seg selv. Og hvis du skjønner at hun fisker, så bør du ta det mer på alvor enn bare å avvise henne. Men slik jeg oppfatter det du skriver syns jeg det er helt greit å gjøre det klart at hun ikke er tykk.

Hun er litt av en dramaqueen og mellomstebarnet, så jeg regner med det er en eller annen oppmerksomhetsgreie, ja

Hun vet heldigvis utmerket godt at hun godt kan legge på seg noen kilo til, så det er ikke der det ligger. Jeg tror hun fisker etter en eller annen reaksjon fra meg. Nå har ikke dette skjedd mer enn et par ganger, så noe problem er det ikke. Jeg vil bare vite hvordan jeg bør reagere om det skulle skje igjen

[laban]

Hvis hun er normalvektig og det altså ikke er noe i påstanden hennes, kan dere ta én ordentlig prat om kropp, vekt og media. Jeg mener på hennes nivå, tilpasset f.eks. de TV-programmene hun ser på og evt. blader hun leser - fortell at bilder kan være forandret, at vi alle er forskjellige, osv., tilpasset stadiet hun er på. Snakk om forskjellen på altfor tynn, normal og "feit" (som ikke bør brukes som skjellsord), om at det ikke er normalt å se ut som en modell, osv. La henne spørre om ting hun lurer på og forklar så godt du kan. Ta med litt om sunt kosthold hvis dere kommer naturlig inn på det.

Denne seansen tar du én eneste gang. Hvis hun så fortsetter, synes jeg du skal oppføre deg som om hun hadde sagt "jeg er så stygg". Ikke tenk automatisk på spiseforstyrrelser og all verdens elendighet og at dette er et farlig tema. Bare henvis til at dette har dere snakket om, og svar som om hun skulle sagt "stygg" (f.eks. noe av typen "tull, du ser normal og veldig bra ut, dessuten er det ikke utseendet som avgjør om man er OK som menneske eller om andre vil like deg").

[Gjest Svarttrost]

Tusen takk for mange konstruktive svar!!!!

[Gjest Svarttrost]

Nok en gang: jeg er veldig takknemlig for alt dere har skrevet, jeg tar det til meg

Det er en masse med ting ved barna jeg synes er vanskelig å forholde meg til, godt å få innspill her. Dessverre har jeg ikke så mye bra/nyttig med meg fra min egen oppvekst

[fillolin]

Hvis jeg, som voksen kvinne, hadde sagt til en jeg stolte på at "jeg er feit" og vedkommende hadde respondert med å fortelle hvor god hud jeg har å stryke på, da hadde jeg for det første blitt forbannet, og for det andre antatt at også vedkommende mente jeg var feit.

Hva slags svar er det å gi en unge? "du er akkurat som jeg vil ha deg" - "du har så god hud å stryke på"?

Her antar jeg det kan være ulike årsaker til at jenta tar opp temaet.

1) Hun har skjønt at dette er en måte å få oppmerksomhet på.

2) Hun syns hun er feit og vil ha respons på det.

3) Hun lurer på om DU syns hun er feit, og fisker etter svar.

I alle alternativer mener jeg at ditt svar bekrefter at du syns hun er for tykk. Jenta kommer til å oppfatte at "mamma syns jeg er feit".

Tenk hvordan du ville oppfattet det hvis du viste deg frem for mannen din i en ny kjole og spør: "Ser jeg tykk ut i denne?" og han svarer med å fortelle hvor glad han er i deg. Vil du ikke da gå ut i fra at han syns du er tykk, men han er glad i deg likevel?

Dersom jenta "bare" vil ha oppmerksomhet så bør hun selvsagt få det, men da må du styre oppmerksomheten over på noe mer fornuftig. Hvis du er sikker på at det er for å få oppmerksomhet er det bedre å kontant avvise at hun er tykk, og deretter foreslå en aktivitet. "Nei, du er ikke tykk. Men hva sier du, skal vi lese litt? / Gå tur med bikkja? / Spille kort?"

Dersom jenta prøver å fiske etter om du syns hun er feit, så er svarene dine kjempeskumle, for da gir du henne et selvbilde som er feil. Du formidler dessuten at kropp og vekt er tabu, det skal ikke snakkes om. Farlig, farlig!

Dersom jenta mener at hun selv er tykk, er det din jobb å ta tak i dette. Enten er hun tykk, eller så er hun det ikke. Hvis hun ikke er tykk kan du bruke vekta, tabeller, osv og bevise for jenta at "du er normalvektig". Men hvis hun nå er litt tykk, litt lubben, og du ikke kan "bevise" normalvekt, så er det viktig å være ærlig, syns jeg.

Ikke lyv for jenta. Ikke si at du er så slank og har så god hud, hvis hun kan se i et hvilket som helst speil at hun er tykkere enn sine jevnaldrende. Ikke påstå at hun er helt passe hvis hun må opp flere klesstørrelser for å få bukser som er vide nok.

Hvis hun ER lubben, så vær ærlig om det. Forklar HVORFOR man blir tykk, og hva man kan gjøre med det. Forklar at tykk eller tynn er uviktig, at du er like glad i henne uansett.

Jeg er tykk, og ungene mine vet det. De vet også hvorfor jeg har blitt tykk, og de vet at jeg prøver å bli tynnere. De vet også at jeg ikke prøver å bli tynnere for å bli "populær", men fordi det er best for helsa mi, fordi jeg kan løpe fortere og ikke få vondt i knærne hvis jeg blir lettere.

Men viktigst av alt, ikke bortforklar hvis jenta har en oppfatning av at hun selv er tykk. Ved å ikke snakke om det, gjøre det til tabu, så sier du også at det å være tykk er noe fæle greier som vi helst ikke snakker om.

Mulig jeg misforsto, men slik jeg leste dette er ikke utsagnene om hud o.l. sagt som tilsvar når jenta sier hun er for tykk, men mer generelt i andre situasjoner? Mye tankevekkende og bra i det du skriver uansett, men mener du at slike utsagn er feil uansett?

[fillolin]

Du har allerede fått nyttige svar. Jeg ville bare tilføye: prøv å være obs. en periode på hva du kommuniserer selv, når det gjelder deg selv, andre dere treffer, folk på tv m.m. Hvor mye fokus er det på vekt og utseende, karakteriseres folk som "hun tykke, vet du", omtaler en seg selv og andre i positive vendinger o.l. Mye viktig kommunikasjon til barn - og andre - i slike ting vi sier og gjør uten å tenke over det...

[Gjest også en mamma]

Mulig jeg misforsto, men slik jeg leste dette er ikke utsagnene om hud o.l. sagt som tilsvar når jenta sier hun er for tykk, men mer generelt i andre situasjoner? Mye tankevekkende og bra i det du skriver uansett, men mener du at slike utsagn er feil uansett?

I såfalloppfattet jeg vel motsatt av deg, for jeg oppfattet at når barnet overfor sin mor sier at hun er feit, så svarer moren med å fortelle hvor god hud hun har.

Jeg syns selvsagt det er helt på sin plass å gi barn positive tilbakemeldinger. Også på utseende. Men man skal være forsiktig slik at dette ikke enten ser ut til å være for å dekke over noe annet (ala det jeg oppfattet, joda, du er kanskje tykk, men du har så god hud...), og man skal også være forsiktig generelt med å la utseendet få for stor del av "barnets verdi". Jeg kan godt si til jenta mi på 7 at "du har så fine øyne", men jeg sier også at "jeg syns du er så flink til å hjelpe andre". Så lenge man balanserer det ser jeg ikke noe galt i å nevne utseendet også.

[Gjest også en mamma]

Hun er litt av en dramaqueen og mellomstebarnet, så jeg regner med det er en eller annen oppmerksomhetsgreie, ja

Hun vet heldigvis utmerket godt at hun godt kan legge på seg noen kilo til, så det er ikke der det ligger. Jeg tror hun fisker etter en eller annen reaksjon fra meg. Nå har ikke dette skjedd mer enn et par ganger, så noe problem er det ikke. Jeg vil bare vite hvordan jeg bør reagere om det skulle skje igjen

Jeg er jo ingen ekspert, og ikke kjenner jeg barnet ditt heller, så du må nå ta det jeg sier men en god klype salt, da. :-)

Jeg syns det høres ut som en god ide å gjøre som du gjør, så lenge du vet at hun ikke er tykk, og du vet at HUN vet at hun ikke er tykk. (Og hun vet at du vet det også, så hun mistenker ikke at du syns hun er tykk).

Jeg har to slanke barn, hvor den ene (jente) er normalt slank, og den andre (gutt) er på grensen til undervektig. Selv er jeg overvektig. Hjemme har vi snakket mye om kosthold, hva som er bra for en, hva som ikke er bra, men selv om jeg beviselig ER feit, så får ikke ungene lov til å bruke feit som skjellsord.

Gutten er helt klar over at han er tynn, han er også litt lav for alderen, og er bevisst på at de andre i klassen jevnt over er lengre enn han. Han lurte på om det da var viktig å spise masse, for å vokse, og jeg forklarte at det var ikke så veldig lurt å spise for masse, men at man måtte passe på at det man spiste var ting som man vokser og blir sterk av. At han skulle spise mer kjøtt og fisk, og ikke mer av sukker, for eksempel.

Jenta er alminnelig slank (125 cm og 24 kg, tror jeg sånn ca), noe som ser ut til å være midt på treet. Hun er litt lang for alderen, men vekta i forhold til høyda er omtrent på 50 % percentilen. Hun greier av og til å bøye seg slik at hun får tak i magehuden og kan lage en "valk" og konstaterer at "jeg har tykk mage". Da er det nok at jeg ser på henne og sier "nei, du har ikke tykk mage.". Så ser hun på sin mage, og på min mage, og innser at jeg har rett.

Nå ble dette langt. Men min kjepphest er at man skal være ærlig med barna. Man skal ikke snakke bort ting som barna bekymrer seg for, uansett om det er bekymring for å bli overvektig, frykt for døden, bekymring for skolefag, man skal ta det på alvor, og møte barnet ut i fra barnets forutsetninger. Den som kjenner barnet vet best hvordan man kan gå frem overfor barnet.

Men ærlighet varer lengst. :-) For tenk om barnet ER på grensen til tykt, mens mor bare fokuserer på deilig hud. En dag innser barnet at jo, jeg var / er faktisk tykk. Og mamma løy for meg. Kan jeg da stole på mamma i det hele tatt? Eller er det like greit å slanke meg i smug, for mamma skjønner ingenting?

[Gjest også en mamma]

Nok en gang: jeg er veldig takknemlig for alt dere har skrevet, jeg tar det til meg

Det er en masse med ting ved barna jeg synes er vanskelig å forholde meg til, godt å få innspill her. Dessverre har jeg ikke så mye bra/nyttig med meg fra min egen oppvekst

Jeg tror det er veldig vanlig at den som selv har opplevd noe som vanskelig i sin egen barndom, har problemer med å forholde seg til dette når de selv får barn.

Det er ofte lettere å se ting utenfra enn når man selv står midt oppi det. Jeg syns det er flott at du tok opp temaet her og tok til deg svarene. :-)

[Gjest togli]

Jeg er jo ingen ekspert, og ikke kjenner jeg barnet ditt heller, så du må nå ta det jeg sier men en god klype salt, da. :-)

Jeg syns det høres ut som en god ide å gjøre som du gjør, så lenge du vet at hun ikke er tykk, og du vet at HUN vet at hun ikke er tykk. (Og hun vet at du vet det også, så hun mistenker ikke at du syns hun er tykk).

Jeg har to slanke barn, hvor den ene (jente) er normalt slank, og den andre (gutt) er på grensen til undervektig. Selv er jeg overvektig. Hjemme har vi snakket mye om kosthold, hva som er bra for en, hva som ikke er bra, men selv om jeg beviselig ER feit, så får ikke ungene lov til å bruke feit som skjellsord.

Gutten er helt klar over at han er tynn, han er også litt lav for alderen, og er bevisst på at de andre i klassen jevnt over er lengre enn han. Han lurte på om det da var viktig å spise masse, for å vokse, og jeg forklarte at det var ikke så veldig lurt å spise for masse, men at man måtte passe på at det man spiste var ting som man vokser og blir sterk av. At han skulle spise mer kjøtt og fisk, og ikke mer av sukker, for eksempel.

Jenta er alminnelig slank (125 cm og 24 kg, tror jeg sånn ca), noe som ser ut til å være midt på treet. Hun er litt lang for alderen, men vekta i forhold til høyda er omtrent på 50 % percentilen. Hun greier av og til å bøye seg slik at hun får tak i magehuden og kan lage en "valk" og konstaterer at "jeg har tykk mage". Da er det nok at jeg ser på henne og sier "nei, du har ikke tykk mage.". Så ser hun på sin mage, og på min mage, og innser at jeg har rett.

Nå ble dette langt. Men min kjepphest er at man skal være ærlig med barna. Man skal ikke snakke bort ting som barna bekymrer seg for, uansett om det er bekymring for å bli overvektig, frykt for døden, bekymring for skolefag, man skal ta det på alvor, og møte barnet ut i fra barnets forutsetninger. Den som kjenner barnet vet best hvordan man kan gå frem overfor barnet.

Men ærlighet varer lengst. :-) For tenk om barnet ER på grensen til tykt, mens mor bare fokuserer på deilig hud. En dag innser barnet at jo, jeg var / er faktisk tykk. Og mamma løy for meg. Kan jeg da stole på mamma i det hele tatt? Eller er det like greit å slanke meg i smug, for mamma skjønner ingenting?

Da skjønner jeg hva du mener og jeg tror igrunnen vi tenker ganske likt om dette her. Vi er opptatt av hvor viktig det er å ha et sunt kosthold her hjemme også - ikke nødvendigvis pga vekta, men pga at kroppen trenger næring for å bli sunn og sterk

[Gjest Svarttrost]

I såfalloppfattet jeg vel motsatt av deg, for jeg oppfattet at når barnet overfor sin mor sier at hun er feit, så svarer moren med å fortelle hvor god hud hun har.

Jeg syns selvsagt det er helt på sin plass å gi barn positive tilbakemeldinger. Også på utseende. Men man skal være forsiktig slik at dette ikke enten ser ut til å være for å dekke over noe annet (ala det jeg oppfattet, joda, du er kanskje tykk, men du har så god hud...), og man skal også være forsiktig generelt med å la utseendet få for stor del av "barnets verdi". Jeg kan godt si til jenta mi på 7 at "du har så fine øyne", men jeg sier også at "jeg syns du er så flink til å hjelpe andre". Så lenge man balanserer det ser jeg ikke noe galt i å nevne utseendet også.

Nei for all del, dette er et eksempel på hva jeg har sagt, men IKKE som svar nei, mer generelt. Det var aldri noen som sa noe slikt til meg som liten, mer i retning "du bør ikke bruke sånn bukse du, det er bare de slanke som kan det". Jeg vokter meg VEL for ikke å gjøre de samme feilene.