3-åring og døden.

[jubalong70]

Minstemann som er 3 (blir 4 i oktober) har blitt veldig opptatt av døden i det siste.

Vi har ikke hatt noen dødsfall i familien eller vennekretsen, så jeg vet ikke helt hvor han har fått med seg dette.

Nå kommer det jevnlig spørsmål om hva som skjer når vi dør. Når han skal dø. Hvorfor han skal dø. Og gråt fordi han ikke vil dø.

Jeg husker jentene våre også gikk gjennom en slik fase, men de var 5-6 år gamle.

Det er så vanskelig å snakke med ham om noe så abstrakt!

Vi har valgt å si til barna at den som dør kommer til himmelen, og at det er et sted der man har det godt.

Husker jentene var sikker på at der var det masse godteri

Vi velger også å si at de fleste dør når de er veldig gamle, samtidig som vi ikke gir noe garantier om at alle gjør det.

Det virket som om jentene forsto dette ganske greit når de var 5-6 år, men jeg skjønner jo at det er vanskelig for en på snart 4 å forstå det...

I går kveld gråt han fordi han ikke ville dø, men leve hele dagen. Jeg sa han ikke skulle dø nå. Da sa han at han først skulle bli gammel, så veldig gammel og så skulle han dø, men at han ikke ville dø - for han ville leve hele dagen når han var gammel også.

Stakkars liten. Det er ikke så lett.

Er det noen som har tips til noen gode bøker, eller tips til hva jeg kan si for at han skal finne litt ro rundt dette med døden?

[puppola]

Når de er så små ville jeg bare sagt at han ikke skal dø og ikke si noe om at han skal dø når han er gammel. Tror ikke de skjønner hva gammel er og når det er så like greit å bare si han ikke skal dø og heller ta det opp når han blir større.

De er fortsatt på konkretnivået og har ikke mulighet til å skjønne det som ikke befinner seg der!

[Gjest navy]

Når de er så små ville jeg bare sagt at han ikke skal dø og ikke si noe om at han skal dø når han er gammel. Tror ikke de skjønner hva gammel er og når det er så like greit å bare si han ikke skal dø og heller ta det opp når han blir større.

De er fortsatt på konkretnivået og har ikke mulighet til å skjønne det som ikke befinner seg der!

Hva synes du da man skal si til en 3-åring som opplever at noen dør i nær familie? Tror det er bra å snakke om ting jeg når barnet selv bringer dette på "banen." Men forklar det slik at barnet kan forstå utifra sin egen alder og ikke gjør det til noe skremmende.

Når barnet har skjønt at det er noen som dør er det for sent, etter min mening og bortforklare dette.

[puppola]

Hva synes du da man skal si til en 3-åring som opplever at noen dør i nær familie? Tror det er bra å snakke om ting jeg når barnet selv bringer dette på "banen." Men forklar det slik at barnet kan forstå utifra sin egen alder og ikke gjør det til noe skremmende.

Når barnet har skjønt at det er noen som dør er det for sent, etter min mening og bortforklare dette.

Hvis noen dør i egen familie er det noe annet synes jeg. Da ville jeg sagt noe om at vedkommende ikke lever lenger og ikke kommer tilbake. Men døden som fenomen er det ingen vits i å snakke med en treåring om i den form at man skal forklare hva død er annet enn at man kan si at de ikke skal dø. Jeg synes ikke det er å bortforklare men heller å forklare på deres nivå.

[jubalong70]

Når de er så små ville jeg bare sagt at han ikke skal dø og ikke si noe om at han skal dø når han er gammel. Tror ikke de skjønner hva gammel er og når det er så like greit å bare si han ikke skal dø og heller ta det opp når han blir større.

De er fortsatt på konkretnivået og har ikke mulighet til å skjønne det som ikke befinner seg der!

Tja, jeg er ikke enig med deg i det...

Jeg kan jo ikke garantere at han ikke skal dø, hverken nå eller senere. Dvs, jeg kan jo garantere at han skal dø en gang da

Det føles fryktelig feil for meg å si at han ikke skal dø.

[Glimtipper]

Jeg har ingen erfaring med det, da min 4-åring ikke har kommet dit ennå. Men kanskje denne artikkelen er til litt hjelp:

http://www.sinnetshelse.no/artikler/doedsangst_barn.htm

Bortsett fra det vil jeg minne deg på at det aller meste er en fase og om to-tre uker husker han knapt at dette var noe han tenkte på

[laban]

Tja, jeg er ikke enig med deg i det...

Jeg kan jo ikke garantere at han ikke skal dø, hverken nå eller senere. Dvs, jeg kan jo garantere at han skal dø en gang da

Det føles fryktelig feil for meg å si at han ikke skal dø.

Jeg er enig med deg. Ikke gi løfter som ikke kan innfris.

Jeg vet jo ikke hvor mye han forstår, men jeg har ofte lagt vekt på at vi ikke vet når og hvordan vi skal dø, og det er veldig fint - for ellers hadde vi bare tenkt masse på det hele tiden. Siden vi ikke vet noen ting om det og det (nesten helt sikkert) er veldig lenge til, slipper vi å tenke og lure på det. (Jeg er ikke så sorgløs som dette antyder, men det funker greit overfor barn som synes det er lenge til jul, hvis du forstår hva jeg mener.)

Du KAN også antyde at han er minst og derfor kommer til å dø sist av alle, også etter deg og pappaen (og besteforeldrene hvis du har noen relativt spreke eksemplarer i familien) og dere skal jo leve kjempelenge ennå alle sammen. Men ikke trekk inn dette hvis du er redd han da kommer til å flytte fokus til at ikke du skal dø fra ham.

Sønnen min var nokså tidlig ute med denslags - husker han spurte med tårer i øynene om han kunne få være med i min kiste. Sånt er ikke så lett å svare på. Men det gikk nokså fort over, og han har ikke fnugg av melankolsk personlighet nå.

[jubalong70]

Jeg har ingen erfaring med det, da min 4-åring ikke har kommet dit ennå. Men kanskje denne artikkelen er til litt hjelp:

http://www.sinnetshelse.no/artikler/doedsangst_barn.htm

Bortsett fra det vil jeg minne deg på at det aller meste er en fase og om to-tre uker husker han knapt at dette var noe han tenkte på

Skal sjekke linken - tusen takk:)

Fasen har allerede vart i 3 uker... Og jentene drev på i rundt 6 mnd når de satte i gang.

Ja, ja - ikke så greit dette

[jubalong70]

Jeg er enig med deg. Ikke gi løfter som ikke kan innfris.

Jeg vet jo ikke hvor mye han forstår, men jeg har ofte lagt vekt på at vi ikke vet når og hvordan vi skal dø, og det er veldig fint - for ellers hadde vi bare tenkt masse på det hele tiden. Siden vi ikke vet noen ting om det og det (nesten helt sikkert) er veldig lenge til, slipper vi å tenke og lure på det. (Jeg er ikke så sorgløs som dette antyder, men det funker greit overfor barn som synes det er lenge til jul, hvis du forstår hva jeg mener.)

Du KAN også antyde at han er minst og derfor kommer til å dø sist av alle, også etter deg og pappaen (og besteforeldrene hvis du har noen relativt spreke eksemplarer i familien) og dere skal jo leve kjempelenge ennå alle sammen. Men ikke trekk inn dette hvis du er redd han da kommer til å flytte fokus til at ikke du skal dø fra ham.

Sønnen min var nokså tidlig ute med denslags - husker han spurte med tårer i øynene om han kunne få være med i min kiste. Sånt er ikke så lett å svare på. Men det gikk nokså fort over, og han har ikke fnugg av melankolsk personlighet nå.

Takk for godt svar.

Han har lite melankolske tendenser sånn til vanlig den lille apekatten her i huset også, så jeg ble egentlig veldig overrasket når han begynte å snakke om og tenke på døden.

Jeg satser på at det går over etter en stund og får vel bare følge magefølelsen min når det gjelder svar videre

[jubalong70]

Jeg har ingen erfaring med det, da min 4-åring ikke har kommet dit ennå. Men kanskje denne artikkelen er til litt hjelp:

http://www.sinnetshelse.no/artikler/doedsangst_barn.htm

Bortsett fra det vil jeg minne deg på at det aller meste er en fase og om to-tre uker husker han knapt at dette var noe han tenkte på

Nå har jeg lest linken - kjempebra!

Jeg fikk bekreftet at jeg har handlet riktig, og at det ikke er uvanlig at barn på hans alder begynner å undre seg.

Tusen, tusen takk, Glimtipper :D