Henvise til Bup?

[Gjest fortvilet og bekymret mor]

Har ei snart 7 år gammel jente som vi har vært bekymret for siden hun var født pga det utrolig skiftende og sterke temperamentet. Hun har en veldig sterk vilje og blir bråsint. Det vi har gjort er å spørre på helsestasjon og barnehage/skole om de er enige i våre vurderinger. Helsestasjonen har blåst det vekk på hver kontroll, barnehage/skole har nølt men sagt at de tror hun er innenfor normalen. I fjor gikk vi på kurset "de utrolige årene". Jeg har lest og lest om oppdragelse og barnepsykologi. Vi går også nå til barnepsykolog men han vil helst snakke med oss foreldre. Hadde henne med sist gang men der er hun jo veldig snill og tør såvidt å snakke så han får jo ikke noe inntrykk. Vi er ressursterke og har to eldre barn som slett ikke er slik.

Hun er ganske smart, leste tidlig og er blandt de beste i klassen. Men ikke noe "overgeni" heller. Men kan blir sur og sint når hun må gjøre lekser.

Hun sliter litt med det sosiale, har forsåvidt noen få venner men blir som regel alltid uvenn med dem (daglig). Hun kan finne på å slå hvis de ler av henne feks. Eller hun kaster ting. Hun stengte nylig ei venninne inne i lekehytta og gikk sin vei. (heldigvis var voksne i nærheten). Da bare smiler hun "ekkelt" og benekter at hun har gjort det. Vi prøver veldig å ikke "stemple" henne som vanskelig og slem, men vi må jo reagere når hun gjør noe galt. Si hun må på rommet 3 dager i uken da tror jeg ikke jeg tar i. Vi snakker med henne etterpå og da forstår hun og angrer. Men hun sier at hun ikke klarer å styre seg. I det siste har hun begynt å snakke om at hun vil dø og hun slår seg selv etter at hun feks har vært på rommet og når vi holder på å snakke med henne. (Vi er ikke sinte men har jo alvor i stemmen hvis hun har gjort noe stygt).

Det er akkurat som om hun er 2 personligheter. 70% av tiden er hun kjempesnill 20% vanskelig og 10% helt forferdelig. Det er som om hun har en vrangside og når hun er i det humøret er det ikke mulig å få henne til å forstå. Får ikke kontakt med den fornuftige delen i henne.

Torsdag skulle hun i selskap til ei i klassen. Først brukte hun veldig lang tid på å bestemme hva hun skulle ha på seg (jeg var med og fant klær men hun var ikke enig..) Deretter blir hun alvorlig ög trist og sier at hun ikke vil gå i selskapet. Fordi hun som fyller år ikke vil leke med henne uansett, bare med de andre. Jeg får jo kjempevondt av henne og skulle ønske jeg kunne hatt psykologen der i SLIKE tilfeller. Tilslutt gikk hun etter at pappa hadde bestukket henne med 50 kr... og det gikk greit i selskapet.

Hun sier at det aldri er noen som spør om hun vil leke på skolen, det er alltid hun som må spørre andre og da er det ikke sikkert de vil, eller hun føler de sier ja fordi de må. Jeg tror hun er litt "guttete" i måten å oppnå kontakt på. Hun gjør seg "morsom" og slår kanskje litt de andre på ryggen og ler høyt. Det er vel ikke akkurat den beste måten å komme i kontakt med andre på?

Psykologen sier at hun må få aksept for at det er ok å være som hun er. (Vi har ikke vært hos han mange gangene). Men hva gjør vi da - når det er akkurat hennes væremåte som gjør at hun ikke får venninner??? Og som sagt når hun slår/kaster ting/ er slem så må vi jo reagere? Som sagt så snakker vi mye sammen etterpå. Men jeg kan ikke la være å være bekymret, fortvilet.

Hun liker ikke å få oppmerksomhet, feks å komme inn i klasserommet mens alle andre er der for da SER alle på henne.

Hun er veldig av og på. I dag har vi gått en tur og hun var kjempetrett, sovnet i bilen på vei opp og måtte bæres ganske lenge. På vei hjem var hun helt "høy" og i kjempehumør. Vi mistenker om det er noe mat hun ikke tåler. Hun kan også sovne feks i et lekeland dersom det er mye "bråk".

Hun lager ofte trøbbel ved bordet, sier hun ikke liker maten og tar ikke en bit før alle andre er ferdige. Da kan hun spise opp alt. Den ene dagen er det en ting hun ikke liker, neste dag er det en annen ting. I går skapte hun seg forferdelig mens vi hadde gjester. Ikke kjekt. Da får hun jo det stempelet på seg.

Problemet er altså at hun både er utagerende og kommer i konflikter som vi må ta tak i samtidig som hun er veldig var og sjenert og usikker på seg selv. Hun har nok ikke noen god selvfølelse fordi hun har fått det stempelet på seg. Som vi som sagt prøver alt vi kan å ikke nøre opp under. Men samtidig så må vi jo prøve å rettlede henne.

Har bestilt legetime nå for å be om henvisning til BUP. Ellers møter vi alltid på dette med at det må være oss foreldre det er noe galt med. "De utrolige årene" gikk bare på oss foreldre. Psykologen har spurt oss foreldre ut, men det virket ikke som om han fant noe "hos oss" å henge dette på så han virker som om han famler litt i blinde syns jeg. Har derfor lyst til å prøve noe utenom, som Bup. Det er jo lang ventetid der også. Synspunkter?

[Gjest synes ikke dette høres galt ut]

Synes at dette ligner på mange barn jeg kjenner i den alderen , deriblant mitt eget barn. Ser ikke på det som noe problem i det hele tatt. Vis grensene fortsatt og hold ut. Sannsynligvis en periode som vil gå over . I den alderen er det mye som skjer med kropper og hoder og omgivelser for ungene. Noen takler slikt greit med en gang,, andre barn tar lengre tid for å komme dit hvor man bare er snill og grei.

Hadde du reagert på samme måte om dette barnet hadde vært gutt? Mange forventer at jenter skal være mer føyelige og greie å ha med å gjøre enn om det er snakk om gutter. Dette er også feil. Noen barn er bare brautende uansett kjønn og dette må taes med i betraktningen.

[Gjest prust]

Forstår godt at du er frustrert og lei deg. Dette var som å lese om mi jente, som er 8 år. Hun har også to sider - og den positive siden er hun strålende og bare god - men viser hun den negative siden, så blir det konflikter.

Hos henne tar hun det mest ut hjemme, mot oss foreldre og mot søsken. Hun fungerer godt på skolen sosialt, og har 2-3 gode venninner. Hun kranlger med dem også, men ikke så mye som med storebror på 10 og lillesøster på 5.

Hun har vært veldig sjalu på lillesøster, men dette har bedret seg.

Kontaktlærer mener hun er innforbi normalen, og at hun ikke trenger noe spesiell oppfølging. Jeg er i tvil, og har vært i tvil i mange år om hun trenger noe mer. Men det går sakte men sikkert fremover.

[Elis31]

Jeg synes Bup var fantastisk bra, det må jeg si. Men for mitt barn gjaldt det noe helt annet, og h*n var langt større. Men jeg tenker at hvis det er noen som har bred kompetanse på barn, så må det være de.

Tror det er ganske normalt at barn sier at ingen vil leke med meg osv. Selv min yngste som alltid har hatt gode venner, sier det.

Men jeg synes at hvis du er bekymret at det skal tas på alvor. Du har tross alt to barn fra før, og har dermed litt kompetanse selv.

Synes også at det er rart at dere ikke får mer hjelp fra psykologen. Men kanskje dere ikke har vært der så mye enda. Hadde det vært mulig å filme jenta i umulige situasjoner hjemme, og ta med seg?

[Speak]

Dette høres ut som en fortvilet situasjon. Kjempeflott at dere tar tak i dette.

Min stesønn var innom BUP. De gjorde nok en liten jobb med han, men jeg tror de burde jobbet mye mer med han. (Men det er jo alltid barn som trenger det mer...)

Uansett - HAN hadde en god opplevelse av dette, og var positiv. Så jeg tror at det er bra å gå den veien.

Kanskje dere også kan ta opp slike situasjoner på video? Da får dere vist psykologen hvordan barnet kan være. Det må jo være mye enklere når man virkelig får se dette i stedet for å bare få forklart det. (Jeg tror foreldre kan gi mange merkelige forklaringer...)

Lykke til videre, og stå på for barnet dere:-)

[Gjest fortvilet og bekymret mor]

Synes at dette ligner på mange barn jeg kjenner i den alderen , deriblant mitt eget barn. Ser ikke på det som noe problem i det hele tatt. Vis grensene fortsatt og hold ut. Sannsynligvis en periode som vil gå over . I den alderen er det mye som skjer med kropper og hoder og omgivelser for ungene. Noen takler slikt greit med en gang,, andre barn tar lengre tid for å komme dit hvor man bare er snill og grei.

Hadde du reagert på samme måte om dette barnet hadde vært gutt? Mange forventer at jenter skal være mer føyelige og greie å ha med å gjøre enn om det er snakk om gutter. Dette er også feil. Noen barn er bare brautende uansett kjønn og dette må taes med i betraktningen.

Takk for oppmuntrende ord - men det er ingen periode. Har vært bekymret siden hun var bitteliten. Men mulig det ikke er alvorlig nok til å henvise til Bup. Dette med at hun slår seg selv og sier at hun vil dø er nytt, første gang var vel for ca et år siden.

Ser noen anbefaler å filme - vet ikke hvordan vi skulle ha fått det til uten at hun oppdagde det. Vi har tenkt på dette før ser dere og prøvd en gang. Men det medfører jo at hun blir kjempelei seg og føler seg enda mer stemplet. Skulle vi gjort det igjen så måtte det vært uten at hun så det ov det vet vi ikke helt hvordan vi skulle fått til

[jubalong70]

Siden du nevner at dere mistenker at hun ikke tåler noe mat, så må jeg bare fortelle at det er veldig mange med lignende symptomer som blir ufattelig mye bedre ved å kutte ut glutenproteiner og melkeproteiner i kosten.

Google litt på proteinintoleranse og sjekk ut sidene til f.eks.

www.npif.no

www.www.neurozym.com

Dietten er ikke så veldig vanskelig å følge, og man vil merke effekt ganske raskt.

Lykke til.

[Snikkersen]

Hei

Jeg skjønner godt at dere har det stritt, og jeg foreslår at dere tar kontakt med bup.

når det er sagt, så er det slett ikke sikkert at "det er noe galt" med barnet. Mange såpass små barn har problemer med å lære seg sosiale koder, og mange har et "vanskelig temperament". Dette kan godt være et trekk ved hennes personlighet, og noe hun kommer til å bli flinkere til å kontrollere når hun blir eldre.

Mye av det du skriver hadde også passet på min datter da hun var 7 år. Nå er hun 10, og veldig mye roligere og mer harmonisk (selv om hun har sine dager enda).

Det jeg synes var mest bekymringsfullt er at hun sier at hun vil dø, og at hun slår seg selv. Slike tanker bør ingen barn behøve å ha. Men det kan hende at dette bare er noe hun lirer av seg fordi hun vet at dere gir henne oppmerksomhet på det.

Jeg råder dere til å gi henne mindre negativ oppmerksomhet (det virker som om dere må kjefte mye henne). Forsøk heller å rose henne mye når hun gjør ting som er bra, når hun er flink sosial etc. Finn på hyggelige ting med henne.

Lykke til!

[Gjest fortvilet og bekymret mor]

Hei

Jeg skjønner godt at dere har det stritt, og jeg foreslår at dere tar kontakt med bup.

når det er sagt, så er det slett ikke sikkert at "det er noe galt" med barnet. Mange såpass små barn har problemer med å lære seg sosiale koder, og mange har et "vanskelig temperament". Dette kan godt være et trekk ved hennes personlighet, og noe hun kommer til å bli flinkere til å kontrollere når hun blir eldre.

Mye av det du skriver hadde også passet på min datter da hun var 7 år. Nå er hun 10, og veldig mye roligere og mer harmonisk (selv om hun har sine dager enda).

Det jeg synes var mest bekymringsfullt er at hun sier at hun vil dø, og at hun slår seg selv. Slike tanker bør ingen barn behøve å ha. Men det kan hende at dette bare er noe hun lirer av seg fordi hun vet at dere gir henne oppmerksomhet på det.

Jeg råder dere til å gi henne mindre negativ oppmerksomhet (det virker som om dere må kjefte mye henne). Forsøk heller å rose henne mye når hun gjør ting som er bra, når hun er flink sosial etc. Finn på hyggelige ting med henne.

Lykke til!

Hei og takk for svar. Dette med å rose er vi jo veldig bevisste på. Det mest grunnleggende i "de utrolige årene". Også det å sette av minst 10 min daglig til bare henne der hun bestemmer hva vi skal gjøre. Leke - rett og slett.

Når det er sagt klarer vi ikke å følge ALT i det programmet ALLTID. Men vi gjør virkelig så godt vi kan. Men iom at vi ikke klarer å følge alt alltid så er det jo alltid en mulighet for at det kunne ha virket bedre. Når det er sagt så kjenner vi jo mange som har gått på dette kurset og ingen klarer å følge det opp 100%...

[srp1365380487]

Høres ut som om hun faktisk er veldig følsom! Prøv å google "hypersensitivity" på nettet. Hun høres ut som at hun må beskytte seg mot en del inntrykk (sovner i lekeland) og at hun bruker desperate metoder for å få kontakt (kaster ting, dunker andre i ryggen)

Kanskje hun må gå i en liten klasse, på en liten skole, gå i selskaper der det er få gjester (sånn at bursdagsbarnet får tid til å leke også med henne, ikke bare med "alle andre") og at hun må skjermes for en del inntrykk, bråk, mylder.

Jeg trur BUP kan være et bra sted - men som dere har sett sjøl, så er ikke "disiplinering" og strammere tøyler noen vidundermedisin for et sånt barn. Kan gjøre vondt verre.

[Gjest fortvilet og bekymret mor]

Høres ut som om hun faktisk er veldig følsom! Prøv å google "hypersensitivity" på nettet. Hun høres ut som at hun må beskytte seg mot en del inntrykk (sovner i lekeland) og at hun bruker desperate metoder for å få kontakt (kaster ting, dunker andre i ryggen)

Kanskje hun må gå i en liten klasse, på en liten skole, gå i selskaper der det er få gjester (sånn at bursdagsbarnet får tid til å leke også med henne, ikke bare med "alle andre") og at hun må skjermes for en del inntrykk, bråk, mylder.

Jeg trur BUP kan være et bra sted - men som dere har sett sjøl, så er ikke "disiplinering" og strammere tøyler noen vidundermedisin for et sånt barn. Kan gjøre vondt verre.

!!!!!

dette har jeg såvidt hørt om.. veldig interessant!!

Kan dette ha noe med matallergi/intoleranse å gjøre? Vi har nemlig tenkt å prøve å kutte ut gluten og melk. Har fått testet peptider i urinen (proteinintoleranse) og det slo ut på gluten og melk hos henne. Da var slik sensitivitet et symptom sa de. Men dette er helt utenom fastlege osv. Tror fastlegen vil blåse av disse teoriene.

[frosken]

Jeg synes det er fornuftig å be om henvisning til bup.

Hadde holdt meg unna forklaringsmodeller som matvareintoleranse etc. foreløpig. På bup vil det forhåpentligvis også bli gjort en grundig somatisk sjekk/gjennomgang av hennes utviklingshistorie og ulike helsemessige forhold.

[Gjest fortvilet og bekymret mor]

Høres ut som om hun faktisk er veldig følsom! Prøv å google "hypersensitivity" på nettet. Hun høres ut som at hun må beskytte seg mot en del inntrykk (sovner i lekeland) og at hun bruker desperate metoder for å få kontakt (kaster ting, dunker andre i ryggen)

Kanskje hun må gå i en liten klasse, på en liten skole, gå i selskaper der det er få gjester (sånn at bursdagsbarnet får tid til å leke også med henne, ikke bare med "alle andre") og at hun må skjermes for en del inntrykk, bråk, mylder.

Jeg trur BUP kan være et bra sted - men som dere har sett sjøl, så er ikke "disiplinering" og strammere tøyler noen vidundermedisin for et sånt barn. Kan gjøre vondt verre.

Tok et raskt søk på dette. Fant en god side som beskrev symptomene. Det virker som om det er mange kategorier her, noe går på lyd, noe på lys, sosialt, berøring etc. På et par av disse kategoriene kunne jeg krysset av på de fleste punktene, men det var også mange kategorier jeg ikke kunne krysse av på så mange. Nå leste jeg bare raskt igjennom da.

Hun har ingen problemer med berøring, men er nøye på at sokker skal sitte skikkelig på foten feks. Men bryr seg ikke så mye om stoffer på klærne.

Hun liker ikke mye bråk rundt seg nei, og kommenterer ofte lukter. Er veldig pirkete i maten. Men hva hun ikke "liker" varierer fra dag til dag. Hun skal bare "lage bråk" rundt maten. Setter det i hermetegn da jeg ikke nødvendigvis mener at hun gjør dette med vilje.

Leker best alene eller med få om gangen ja. Trekker seg vekk hvis feks selskaper el.

Tror nok hun er sensitiv, men ikke ekstremt. Men det er nok noe av forklaringen? Vil BUP finne ut dette tro? Er det "godtatt" som en diagnose/symptom i Norge?

[Gjest fortvilet og bekymret mor]

Høres ut som om hun faktisk er veldig følsom! Prøv å google "hypersensitivity" på nettet. Hun høres ut som at hun må beskytte seg mot en del inntrykk (sovner i lekeland) og at hun bruker desperate metoder for å få kontakt (kaster ting, dunker andre i ryggen)

Kanskje hun må gå i en liten klasse, på en liten skole, gå i selskaper der det er få gjester (sånn at bursdagsbarnet får tid til å leke også med henne, ikke bare med "alle andre") og at hun må skjermes for en del inntrykk, bråk, mylder.

Jeg trur BUP kan være et bra sted - men som dere har sett sjøl, så er ikke "disiplinering" og strammere tøyler noen vidundermedisin for et sånt barn. Kan gjøre vondt verre.

Fant en norsk side om dette. Spesielt i kategorien "Sosial, emosjonell, leke- og selvregulerende forstyrrelse" kunne jeg krysse av for de fleste punkter....

Men vet jo ikke helt hva dette betyr.

[seppo]

Tok et raskt søk på dette. Fant en god side som beskrev symptomene. Det virker som om det er mange kategorier her, noe går på lyd, noe på lys, sosialt, berøring etc. På et par av disse kategoriene kunne jeg krysset av på de fleste punktene, men det var også mange kategorier jeg ikke kunne krysse av på så mange. Nå leste jeg bare raskt igjennom da.

Hun har ingen problemer med berøring, men er nøye på at sokker skal sitte skikkelig på foten feks. Men bryr seg ikke så mye om stoffer på klærne.

Hun liker ikke mye bråk rundt seg nei, og kommenterer ofte lukter. Er veldig pirkete i maten. Men hva hun ikke "liker" varierer fra dag til dag. Hun skal bare "lage bråk" rundt maten. Setter det i hermetegn da jeg ikke nødvendigvis mener at hun gjør dette med vilje.

Leker best alene eller med få om gangen ja. Trekker seg vekk hvis feks selskaper el.

Tror nok hun er sensitiv, men ikke ekstremt. Men det er nok noe av forklaringen? Vil BUP finne ut dette tro? Er det "godtatt" som en diagnose/symptom i Norge?

Hei

Kan hun være sensitiv mot lyder? Dette kan trenes. Se på www.ppf.no, der kan du lese mer om det, skal se du kjenner igjen mye annet som datteren din sliter med også.

Lykke til!