Var det fryktelig frekt å si nei???

[Attekattenoa]

Jeg er selvfølgelig klar over at vi er ansvarlige selv, men ellers forstår jeg ikke hva du vil fram til...

Vi har feks ikke valgt å få barn med allergier noe som er en veldig drastisk endring i vårt liv. Det er vel ikke vår SKYLD?

''Vi har feks ikke valgt å få barn med allergier noe som er en veldig drastisk endring i vårt liv. Det er vel ikke vår SKYLD?''

Selvfølgelig er det ikke din skyld, men det er din skyld hvis du blir utslitt fordi du ikke tilpasser hverdagen til den situasjonen du er i.

Jeg synes samlet sett at du er i ferd med å fremstille deg som ett offer for familines forventninger, skolens forventninger, barnas allergi, og nå til slutt dagens kvinnerolle.

Det er godt mulig jeg har lest mer ut av dine innlegg enn det du har ment, men det er ihvertfall det intrykket jeg sitter igjen med.

[PieLill]

''Vi har feks ikke valgt å få barn med allergier noe som er en veldig drastisk endring i vårt liv. Det er vel ikke vår SKYLD?''

Selvfølgelig er det ikke din skyld, men det er din skyld hvis du blir utslitt fordi du ikke tilpasser hverdagen til den situasjonen du er i.

Jeg synes samlet sett at du er i ferd med å fremstille deg som ett offer for familines forventninger, skolens forventninger, barnas allergi, og nå til slutt dagens kvinnerolle.

Det er godt mulig jeg har lest mer ut av dine innlegg enn det du har ment, men det er ihvertfall det intrykket jeg sitter igjen med.

Iblant er det faktisk slik at våre livssituasjoner ikke er tilpasset vår energi, økonomi, arbeidskapasitet og antall timer i døgnet. Dette er ikke noe man er 100% herre over.

Trådstarter tok konsekvensen av dette ved å si nei til å bake en kake i en situasjon hun vanligvis ville ha sagt ja.

Jeg ville også sagt nei i en tilsvarende presset situasjon, men samtidig vært skuffet over at jeg ikke fikk gjort det. Av den enkle grunn at det var noe jeg selv ønsket å gjøre.

mvh

[PieLill]

Det du egentlig sier er at når man får unger med matallergi som medfører veldig mye ekstraarbeid så bør man gå ned i stilling? Ellers har jeg allerede prioritert bort trening som jeg hadde hatt god bruk for.

Hva skal en kvinne egentlig klare i dagens samfunn? Jeg mener - noen hadde jo klart et fulltidsstudium også oppi dette. Kanskje det er noe "galt" med meg som syns at det er mye? Men hvis det er en sykdom som gjør det (matallergi??) - er det da riktig at jeg går ned i stilling frivillig eller bør jeg holde på til jeg evt blir utbrent? (Men jeg er bare ikke typen til å bli utbrent - har jo lært å si nei nå...)

Det er jo et ganske stort økonomisk spørsmål også inni her.

Du har helt rett. Iblant sørger livets omstendigheter for at vi stilles overfor krav som vi verken kan avfeie eller klare å leve så godt med.

Helt på siden?

Har du en brødbakemaskin? Hvis ikke kan det jo hende at det kunne hjulpet noe.

mvh

[Gjest togli]

Vi må skrive under på oppgaver de har gjort på skolen, og på at de har lest leksene og diverse annet. Det blir flere ganger i uka. Det er vel noe skolen har funnet på for å ha ryggen fri ved eventuelle erstatningskrav i fremtiden.

Ellers forstår jeg ikke helt hva jeg skulle ha forandre i livet mitt - bortsett fra å gått deltid ja... (Og å si nei til kakeforespørsler i en ellers ekstra travel tid). Men det er jo en stor omveltning som jeg ikke kan basere på et par/tre ekstra travle uker. Får se om et halvt år når jeg forhåpentligvis har komt litt mer inn i den dietten ungene går på.

Man "bør" jo klare alt dette "bør" man ikke?

Det er foreldrene _ i samarbeid_ med skolen som har ansvar for barnas opplæring. Dvs. at dere som foreldre har ansvar for å følge opp barna mht skolerelaterte ting. Fordi det ikke er alle foreldre som er seg sitt ansvar bevisst, kan skolen velge å kreve underskrifter etter prøver etc.

Det virker som du er fryktelig sliten og føler det er krevende å holde hodet over vannet... Denne følelsen deler du med svært mange i full jobb og med skolebarn hjemme. Da gjelder det å organisere hverdagen, samt finne pusterom der det er mulig.

Det er ikke dette du spør om her, men jeg prøver meg med noen råd allikevel - og håper det er ok..

Sørg for at alle i familien bidrar på hjemmebane! Forbered neste dag kvelden før (hva dere skal ha til middag, matpakke til alle, klær neste dag, skolesekker etc.).

Etter middag setter en av dere seg ned med barna og sjekker leksene, samt eventuelle skriv fra skolen. Den andre rydder av middagsbordet.

Noen ettermiddager er sikkert mer hektiske enn andre (fritidsaktiviteter, møter etc..). Slike dager får man kanskje ikke særlig med pusterom. Andre dager kan være roligere, så da gjelder det å benytte sjansen! Ta et langt, varmt bad (lås badedøra!), gå en tur i skogen, ta en hønebund på sofaen..).

Hos oss funker det veldig bra at vi forsøker å sørge for å ha helt fri fra fredag ettermiddag til søndag kveld. Lystbetonte aktiviteter er selvsagt helt i orden Jeg må ofte jobbe litt hjemme i helgene, men gjør det da gjerne sent på kvelden når huset er helt stille :-)

Kan dere få vaskehjelp? Kan en av dere jobbe redusert? Vi har valgt å vaske huset en ettermiddag/kveld i uka. Helga bruker vi ikke til slikt! Klart det ikke er gøy å vaske hus når man er sliten etter en lang dag, men alternativet (helgehusvask) er så mye verre

Forresten: Det er lov å si nei

[Gjest best wishes]

jeg syntes ikke at det var frekt å si nei til å lage kaken. Iblant blir det for mye, og da må man prioritere det viktigste der og da. Hvis kaken var kjempeviktig for dem så burde dem vel ha sagt i fra enda tidligere? Og kaken er vel ikke det viktigste i et bryllup?

Men selvfølgelig vil det vel føles vondt å ikke ha tid og overskudd til det man har lyst til.

[PieLill]

Jeg hadde likevel utsatt, eller gjort det ekstremt enkelt, og delegert oppgaver i "hytt og gevær".

Vi hadde faktisk barnedåp dagen etter eget bryllup pga langveisfarende slekt. Men da ble menyen i barnedåpen pølser i lømpe, og bortsett fra en bortebestilt dåpskake, var kakene restekaker fra bryllupet.

Kostet veldig lite å arrangere det, og dåpen - rettere sagt hele helgen - har gått inn i historien som svært hyggelig.

Det er ikke alle som orker å forenkle i slik grad, men jeg prioriterer heller på den måten, enn å slite meg ut en btyllupshelg. Egen eller andres.

Men - nå viser det seg at trådstarter knapt kjenner brudeparet, og heller ikke jeg hadde bakt på så kort varsel i et slikt tilfelle.

Og som sagt - jeg har aldri sagt at det er frekt å si nei. Men i "vanlige sammenhenger" ville det ikke være min prioritering.

I utgangspunktet elsker jeg å absolutt ikke gjøre det enkelt, men så flott og fjongt som mulig.

Med årene har jeg vent meg til å ikke leve opp til mine ønsker å ambisjoner. Men om om jeg hadde tid og krefter, hadde jeg slått på stortromma igjen.

;-)

mvh

[Lillemus]

Vet ikke helt om jeg ser noen mindre grunn til å hjelpe svigerfamilie enn egen familie?

''Vet ikke helt om jeg ser noen mindre grunn til å hjelpe svigerfamilie enn egen familie?''

Jeg ble nylig indirekte forespurt om jeg kunne bake til to bursdager tett-i-tett i svigerfamilien. I og med at jeg ikke hadde tid til å bake til mer enn en av dem så bakte jeg ikke til noen så ingen skulle bli fornærmet. Men hadde den bursdagen jeg hadde rukket å bake til vært i min egen familie så hadde jeg nok bakt... Men da hadde nok neppe svigerfamilien visst at jeg bakte til den ene og ikke den andre heller.

[Attekattenoa]

Iblant er det faktisk slik at våre livssituasjoner ikke er tilpasset vår energi, økonomi, arbeidskapasitet og antall timer i døgnet. Dette er ikke noe man er 100% herre over.

Trådstarter tok konsekvensen av dette ved å si nei til å bake en kake i en situasjon hun vanligvis ville ha sagt ja.

Jeg ville også sagt nei i en tilsvarende presset situasjon, men samtidig vært skuffet over at jeg ikke fikk gjort det. Av den enkle grunn at det var noe jeg selv ønsket å gjøre.

mvh

''Iblant er det faktisk slik at våre livssituasjoner ikke er tilpasset vår energi, økonomi, arbeidskapasitet og antall timer i døgnet. Dette er ikke noe man er 100% herre over.''

Nei ikke 100%, men det er vel ytterst sjelden vi her i Norge ikke har noen mulighet til å påvirke det livet vi lever. Ungene går på fritidsaktiviteter hver dag, samtidig som hun blir sliten av at hun må skrive under på ungenes lekser. Noe sier meg at tiden er inne til å gjøre noen grep for å få balanse i livet igjen.

[PieLill]

''Iblant er det faktisk slik at våre livssituasjoner ikke er tilpasset vår energi, økonomi, arbeidskapasitet og antall timer i døgnet. Dette er ikke noe man er 100% herre over.''

Nei ikke 100%, men det er vel ytterst sjelden vi her i Norge ikke har noen mulighet til å påvirke det livet vi lever. Ungene går på fritidsaktiviteter hver dag, samtidig som hun blir sliten av at hun må skrive under på ungenes lekser. Noe sier meg at tiden er inne til å gjøre noen grep for å få balanse i livet igjen.

Jo det er lett å vite nøyaktig hva andre skal gjøre...

Når man får kastet på seg noe så krevende som f.eks. matallergi vil det særlig i starten være ganske stressende og tildels uoverkommelig for de fleste.

Barnas aktiviteter er noe av det siste jeg ville kuttet i. Selv om disse i perioder topper seg mer enn man ønsker.

Hva er det som er så merkelig med at noen ganger blir det i overkant mye. Slik er livet. Skulle vi sikre oss mot at det aldri ble slik, fikk vi ikke gjort stort.

mvh

[Gjest snart utslitt mamma...]

Du har helt rett. Iblant sørger livets omstendigheter for at vi stilles overfor krav som vi verken kan avfeie eller klare å leve så godt med.

Helt på siden?

Har du en brødbakemaskin? Hvis ikke kan det jo hende at det kunne hjulpet noe.

mvh

Ja vi har kjøpt en brødbakemaskin - men den fungerer ikke så veldig godt egentlig. Brødene blir mye hardere og vi får kun laget ett av gangen i stedet for 3. Men hvis mannen lager brød så bruker han maskinen. Men ungene liker best det "vanlige".

Vi må nok gjøre et eller annet - men får prøve å holde ut en stund til for å se om det kanskje kommer seg når vi kommer litt mer inni diettene... Ellers takk for veldig bra forståelse og støtte!

[Gjest snart utslitt mamma...]

Det kommer naturligvis an på settingen om det er galskap eller ikke. Men i dette tilfellet, viser det seg jo at trådstarter knapt kjenner brudeparet, og dermed umulig kan være spesielt nær foreldrene heller. Da snus hele situasjonen på hodet, for min del - og i et slikt tilfelle hadde jeg også sagt nei.

Er ikke spesielt nær foreldrene til brudeparet men kjenner dem bedre enn brudeparet. Det har noe med at mannen min er mye yngre enn sine søsken. (Det er jo derfor de har unger i giftealder mens jeg har småbarn). Brudeparet kjenner jeg som sagt veldig dårlig.

[PieLill]

Ja vi har kjøpt en brødbakemaskin - men den fungerer ikke så veldig godt egentlig. Brødene blir mye hardere og vi får kun laget ett av gangen i stedet for 3. Men hvis mannen lager brød så bruker han maskinen. Men ungene liker best det "vanlige".

Vi må nok gjøre et eller annet - men får prøve å holde ut en stund til for å se om det kanskje kommer seg når vi kommer litt mer inni diettene... Ellers takk for veldig bra forståelse og støtte!

Det er derfor jeg heller ikke bruker brødbakemaskinen så mye... Kanskje jeg trenger bedre oppskrifter. Noen bruker den kun til å elte deigen.

De jeg kjenner som må følge dietter har fått god rutine og blitt supereffektive. Så du har nok godt håp om at det går bedre etter hvert.

Når du får ork, kan du kanskje involvere barna i brødbakingen, og etter hvert kan de kanskje overta mye av dette selv?

mvh

[Attekattenoa]

Jo det er lett å vite nøyaktig hva andre skal gjøre...

Når man får kastet på seg noe så krevende som f.eks. matallergi vil det særlig i starten være ganske stressende og tildels uoverkommelig for de fleste.

Barnas aktiviteter er noe av det siste jeg ville kuttet i. Selv om disse i perioder topper seg mer enn man ønsker.

Hva er det som er så merkelig med at noen ganger blir det i overkant mye. Slik er livet. Skulle vi sikre oss mot at det aldri ble slik, fikk vi ikke gjort stort.

mvh

''Jo det er lett å vite nøyaktig hva andre skal gjøre...''

Kjenner meg ikke igjen i den beskyldningen.

''Når man får kastet på seg noe så krevende som f.eks. matallergi vil det særlig i starten være ganske stressende og tildels uoverkommelig for de fleste.''

Ja

''Barnas aktiviteter er noe av det siste jeg ville kuttet i. Selv om disse i perioder topper seg mer enn man ønsker.''

Det var bare ett eksempel på at man har valgmuligheter, og siden hun er i ferd med å bli utslitt så er det vel mer enn en travel helg som er problemet her. Løsningen må hun finne selv, om det er å skaffe vaskehjelp eller omfordele oppgavene hjemme eller noe helt annet.

''Hva er det som er så merkelig med at noen ganger blir det i overkant mye. Slik er livet. Skulle vi sikre oss mot at det aldri ble slik, fikk vi ikke gjort stort.''

Ingen ting rart med det, men hennes signatur er "snart utslitt mamma...". Jeg antyder da at det er på tide å ta ansvar for situasjonen, hva er det som er så rart med det? Du står fritt til å anbefale noe annet hvis du synes det er en dårlig idé.

[Gjest snart utslitt mamma...]

''Det du egentlig sier er at når man får unger med matallergi som medfører veldig mye ekstraarbeid så bør man gå ned i stilling? Ellers har jeg allerede prioritert bort trening som jeg hadde hatt god bruk for. ''

Jeg har ikke barn med matallergier, men jeg har av forskjellige andre grunner en ganske hardt belastet hverdag. Det har medført at min mann og jeg i fellesskap har sett på hva vi har av aktiviteter, hva det er rimelig å forvente ut i fra situasjonen vår, hvor mye arbeidsbelastning hverdagen vår tåler osv. På det grunnlaget har vi prioritert bort en del ting (lønn) og prioritert inn en del livsnødvendige ting (som feks trening).

Det er veldig få som flyter gjennom livet uten store utfordringer innimellom. I ditt tilfelle, gjelder det barn med matallergi. I vårt. gjelder det 4 syke, pleietrengende foreldre samtidig, diabetes hos en av oss, angstlidelse hos en av oss (og dermed lite overskudd fordi angsten stjeler mye) + små barn. Dette er klare premissgivere for livet vårt, og vi er nødt til å se på helheten når vi velger "prestasjonsnivå".

I vårt tilfelle har begge nedprioritert karrieremuligheter. Det har vi kunnet gjøre fordi vi i utgangspunktet har vært likestilte og hatt omtrent samme lønn. Likestillingsproblematikken i forhold til å ta jobb-messige grep for å få livene til å gå i hop, kommer faktisk generelt av at menn og kvinner i utgangspunktet IKKE er likestilte. Dermed blir det alltid kvinnen som feks nedprioritere jobb, fordi det er den økonomisk beste løsningen for familien. Det virker urettferdig - men årsaken er faktisk manglende likestililing i utgangspunktet - og dermed forskjellig lønn som igjen legger føringer for hvordan familien tilpasser seg, ikke for mye av den.

Takk for historien din, det er veldig greit å høre om andre som har gjort det vi vurderer... Altså prioritere vekk det materielle og få bedre tid. Føler bare at jeg burde ha klart alt liksom.

Her i huset er det jeg som tjener mest, men det er nok allikevel jeg som ville ha funnet annen jobb.