Var det fryktelig frekt å si nei???

[Gjest snart utslitt mamma..]

''I mine ører låter det også ganske moralistisk og en smule nedlatende å hevde at andres prioriteringer unødvendige. Dermed er andres valg dømt som grunnløse og uriktige - et resultat av dårlig planlegging, feil prioritering og for lav pliktfølelse.''

Tja, det er vel eventuelt omtrent like moralistisk som å sette merkelapp på familieforholdene på grunnlag av en enighet om felles kakedugnad.

Dessuten har jeg ikke hevdet at trådstarters prioriteringer var unødvendige. Hun spurte om vi syntes det var frekt å si nei, Jeg synes ikke det var frekt, men jeg hadde aldri i verden gjort det selv. Jeg hadde bakt kake om natten, om så.

I denne sammenheng, som i alle andre her på dol, er det sånn at man ikke kan vite mer enn det trådstarter skriver. I hennes situasjon, ut i fra de opplysningene hun gir, hadde jeg agert annerledes. Men det er det altså moralistisk å si.... Enda hun altså har spurt. Så lenge man er enig, er det greit å svare, altså... Er man ikke enig, er man moralistisk. Javel...

*rister på hodet*

Nei det er helt greit for meg at du sier din mening. Du sier jo også at det ikke var frekt men at du hadde bakt om natten heller enn å si nei. Det er jo slik jeg også "egentlig" er så jeg forstår veldig godt tankegangen din.

Men på bakgrunn av mange ting - sikkert spesielt at vi har fått så utrolig mye ekstraarbeid nå pga matallergier - så har jeg i det siste kjent veldig mye på dette med å kunne skjære ned på mest mulig av det som ikke er helt nødvendig. For å overleve rett og slett. Og som sagt - hadde bare denne forespørselen kommet noe før så jeg kunne ha planlagt.

[tzatziki1365380058]

2 uker kan være en evighet for mange 8-åringer. For noen er det bare svært viktig å få det nær bursdagen.

Hva trådstarterens svigerinne tenker og føler har jeg ingen formening om.

Men jeg må innrømme det låter ganske dømmende og selvrettferdig å først erklære at en aldri ville sagt nei til noe slikt selv, samme hva, og etterpå male på om hvordan tråstarter burde planlegge annerledes for å sikre seg at man kan bake den livsviktige kaken. For ellers er det jo bare å glemme at noen stiller opp for en selv, senere.

At dette er hva du ville valg, men ikke hva du mener alle andre plikter, har ikke slått meg før nå.

mvh

''At dette er hva du ville valg, men ikke hva du mener alle andre plikter, har ikke slått meg før nå.''

Vel, det synes jeg er rart. Jeg hadde prioritert annerledes, jeg hadde ikke planlagt to barnebursdager samme helg som nevøen min skulle gifte seg.

Men det er ingen som plikter noe som helst, unntatt i forhold til sine barn, og alle kan si nei til hva som helst uten hensyn til andre. Vi er frie mennesker, vi gjør hva vi vil.

En annen ting er hva det er smart å gjøre.

Jeg synes at det er naturlig å bake en kake i trådstarters situasjon. jeg synes det er naturlig å ta hensyn til andre familieaktiviteter når man planlegger bursdag. jeg synes det er å arrangere barnebursdag i en bryllupshelg er " to steal someones thunder"- Det burde vært bryllupshelg, og ikke mer enn det. Men det er sånn JEG tenker. Jeg kan naturligvis ikke kreve eller forvente at andre tenker på samme måten, men når trådstarter spør, forteller jeg altså hva JEG tenker og hvordan JEG ville agert.

jeg verken forventer eller krever at andre skal synes, gjøre det samme. Men JEG har rett til å reagere akkurat som jeg vil på hvordan andre oppfører seg. Om jeg blir sur, synes det er frekt osv, er det jeg som bestemmer, og jeg må være forberedt på å tåle andres reaksjoner ut i fra de valgene jeg gjør.

[tzatziki1365380058]

Det er nok "snill pike syndromet" - jeg tror ikke hun er sur, det virket ihvertfall ikke sånn. Ikke at jeg snakket så veldig mye med henne - hun var jo travelt opptatt og de var ikke her i går.

Familieselskapet skulle jeg med glede ha utsatt slik at også min familie kunne ha vært med. Men det var HANS familie som bestemte at det måtte blir på søndag siden alle var her. (Mange bor ikke her). Barneselskapet hadde jeg lyst til å bli ferdig med og det er så mange andre unger som har bursdag at vi måtte avtale dager oss imellom. Mener du at jeg skulle ha utsatt bursdagen fordi jeg kanskje kom til å bli spurt om å bake en kake?

jeg ville aldri utsatt barnebursdagen, men jeg hadde glatt latt hensynet til familien fare, og arrangert bursdag den dagen som passet meg/oss best. Og jeg hadde aldri orket barnebursdag, bryllup og voksenbursdag samme helg.

Jeg ville som sagt nedprioritert voksenbursdagen, selv om noen kanskje ble sure for det. Og jeg hadde bakt kake om natten, om så.

Men det var ingen som hadde kunnet kreve det av meg, og ingen kunne kreve kake eller omprioriteringer av deg.

[tzatziki1365380058]

Nei det er helt greit for meg at du sier din mening. Du sier jo også at det ikke var frekt men at du hadde bakt om natten heller enn å si nei. Det er jo slik jeg også "egentlig" er så jeg forstår veldig godt tankegangen din.

Men på bakgrunn av mange ting - sikkert spesielt at vi har fått så utrolig mye ekstraarbeid nå pga matallergier - så har jeg i det siste kjent veldig mye på dette med å kunne skjære ned på mest mulig av det som ikke er helt nødvendig. For å overleve rett og slett. Og som sagt - hadde bare denne forespørselen kommet noe før så jeg kunne ha planlagt.

Og det er klart, dersom det virkelig dreier seg om å overleve, så var det å si nei helt nødvendig i den situasjonen du er nå. Jeg opplevde ikke det første innlegget ditt som så dramatisk. Også ville jeg altså valgt andre ting å skjære ned på enn kaken.

Men - jeg er helt enig i at forespørselen kom svært sent. og omtrent gjorde det umulig for deg å planlegge noe som helst, uansett hvor mye du hadde villet det.

[tzatziki1365380058]

''Men vi er gode på å frita folk dersom vi vet at de har det ekstra travelt, slitsomt - skal ikke SÅ mye til. Forskjellen er bare at da er det de andre som tar beslutning om at den eller den ikke trenger å bake.''

I vår familie lar vi den enkelte selv vurdere hva h*n orker å stille opp på og ikke. Vi stoler såpass på hverandre at vi ikke behøver å saumfare hverandres liv for å akseptere andres prioriteringer.

Jeg kunne glatt bedt noen jeg sa nei til sist gang de spurte meg om en kake, om jeg visste med meg selv at jeg for øvrig har stilt opp som det monner. Det er sluttsummen som teller.

mvh

''I vår familie lar vi den enkelte selv vurdere hva h*n orker å stille opp på og ikke. Vi stoler såpass på hverandre at vi ikke behøver å saumfare hverandres liv for å akseptere andres prioriteringer.''

Snakker om å være arrogant og overnfra og ned... Saumfare hverandres liv? Hvor tar du det fra? Vi vet stort sett om skilsmisser, dødsfall, oppsigelser på jobben, sykdom, ekstra belastninger. Er det å saumfare andres liv, altså?

Poenget er at ALLE trenger denne tjenesten like mye. Det er inngått en felles avtale om deling av kakebakst ved store anlednigner, fordi det er et mareritt å bake 8 kaker i tillegg til alt annet man skal gjøre. Og denne kjeden er heller ikke sterkere enn det svakeste leddet. Dersom folk begynte å trekke seg for det vi har blitt enige om, så faller hele dugnaden i fisk på kort tid.

[morsan]

''Dette utsagnet oppfatter jeg som at det ikke finnes noen omstendigheter som kan unnskylde en manglende kake. Det hadde jeg blitt helt tullerusk av''

Det finnes naturligvis omstendigheter som fritar for kakebaking, også i vår familie. Men vanlige hverdagsaktiviteter gjør ikke det (nå har riktignok ingen testet dette i praksis). Vi har alle svært travle liv. Nettopp derfor er kakebaking på dugnad "livsnødvendig" når store anledninger står for tur.

Men - i dette tilfellet, så ER jeg enig i at fristen var ekstremt kort. Det forbauser meg bare en smule at trådstarter ikke skjønte at hun kom til å bli spurt om å bake - forhistorien tyder på at det ikke burde komme som noe sjokk. Det forbauser meg også at hun ikke tilbød seg å bake, siden disse familiene tydeligvis bor nært hverandre, mens andre i familien kommer langveisfra. Men akkurat der, slår nok mitt moraliserende gen inn

''Det forbauser meg bare en smule at trådstarter ikke skjønte at hun kom til å bli spurt om å bake - forhistorien tyder på at det ikke burde komme som noe sjokk. Det forbauser meg også at hun ikke tilbød seg å bake,''

Personlig ville jeg nok i min nieses bryllup ha spurt min svigerinne om jeg skulle bake, selv om det ikke har vært noen "baketradisjon" hittil på den siden av familien. Det kan ofte føles verre å spørre svigersøsken enn egne søsken, og det kan da være lurt å tilby seg eller iallfall spørre om det i god tid. Og jeg ville ikke tilbudt noe mindre til min svigerinne enn til mine egne søstre.

Men med dette vil jeg ikke kritisere trådstarters valg, for avsnittet over forutsetter at det er "vanlig hverdagstravelhet" eller hva jeg skal kalle det. Jeg har selv perioder på året da jeg f eks fullfører jobbprosjekter med fast deadline, og hadde et niesebryllup havnet akkurat i en slik periode, ville jeg nok hatt mer enn nok med å ankomme bryllupet relativt opplagt og stæsjet, medbringende gave...;-)

Og jeg hadde da håpet at svigerinne osv hadde forståelse for dette, og at jeg skulle slippe å sove dårlig om natten fordi jeg var redd for at hun skulle tenke stygt om det at jeg ikke kom med kake.

Jeg synes du i denne tråden har enkelte poenger som jeg synes er verdt å diskutere, men problemet med at det kommer i akkurat denne tråden er at folk (naturlig nok) ikke frigjør seg fra trådstarters situasjon. Og derfor kan det du sier lett fremstå som surmaget kritikk av at trådstarter ikke strakk seg enda lenger.

Men på et mer generelt plan er jeg enig i at det er en fin ting å bidra med en kake - som du sier dreier det seg jo (normalt*S*) ikke om å bestige K2.

Jeg ville også, om ikke annet så av hensyn til meg selv, kuttet ned på bursdagsfeiringen og latt bryllupet være helgens hovedarrangement.

Jeg tror også at de fleste brudefolk og deres foreldre som står midt oppe i et bryllupsarrangement vil synes dette er det viktigste arrangementet, og jeg har den absolutte forståelse for at man føler det slik.

Uansett er dette mer generelle betraktninger, som også her må tas med en del forbehold.

Plutselig kan noenhver av oss befinne seg i en situasjon som forekommer uoverstigelig, og det man i en nøktern situasjon synes er "det riktige" kan bli en helt uoverkommelig oppgave. Om man da selv skulle ha en viss "skyld" i dette fordi man ikke fullt innså konsekvensene av de valg man selv har tatt og de valg man har tatt etter krav/forventninger fra andre osv osv, synes jeg blirr uvesentlige. Poenget er at akkurat der&da blir det uoverkommelig, og man tar konsekvensen av det og kommer med dette avslaget som man normalt ikke ville ha gjort.

Slik tror jeg det er for trådstarter også. Hennes kake er "berømt" i familien, så hun har sikkert bakt den til andre lag. Og hun vil sikkert bake til et senere lag. Og hun ville sikkert ha bakt til dette laget, hvissåfremtifall tingene hadde utviklet seg annerledes. Det var neppe for å være slem mot brudefolket at hun avholder barnebursdagsselskaper! ;-)

[PieLill]

''At dette er hva du ville valg, men ikke hva du mener alle andre plikter, har ikke slått meg før nå.''

Vel, det synes jeg er rart. Jeg hadde prioritert annerledes, jeg hadde ikke planlagt to barnebursdager samme helg som nevøen min skulle gifte seg.

Men det er ingen som plikter noe som helst, unntatt i forhold til sine barn, og alle kan si nei til hva som helst uten hensyn til andre. Vi er frie mennesker, vi gjør hva vi vil.

En annen ting er hva det er smart å gjøre.

Jeg synes at det er naturlig å bake en kake i trådstarters situasjon. jeg synes det er naturlig å ta hensyn til andre familieaktiviteter når man planlegger bursdag. jeg synes det er å arrangere barnebursdag i en bryllupshelg er " to steal someones thunder"- Det burde vært bryllupshelg, og ikke mer enn det. Men det er sånn JEG tenker. Jeg kan naturligvis ikke kreve eller forvente at andre tenker på samme måten, men når trådstarter spør, forteller jeg altså hva JEG tenker og hvordan JEG ville agert.

jeg verken forventer eller krever at andre skal synes, gjøre det samme. Men JEG har rett til å reagere akkurat som jeg vil på hvordan andre oppfører seg. Om jeg blir sur, synes det er frekt osv, er det jeg som bestemmer, og jeg må være forberedt på å tåle andres reaksjoner ut i fra de valgene jeg gjør.

Her var det vel brudefolkets familie som hadde insistert på å ha brusdagen samme helg.

Jeg har ingen problemer med det du skriver her, men det meste av det du skrev før har i mine ører hørtes temmelig selvrettferdig ut.

Når du begynner med "Jeg ville aldri...." høres det ikke ut som du gir mye rom for annet enn ditt eget syn som det eneste rette. Og at egentlig finnes det ingen unnskyldning for å ikke stille opp.

Det har vel også med at trådstarterens spørsmål gikk på hvor vidt hun valgte riktig, ikke hva vi andre ville valgt eller hva svigerinnen syntes om valget. Ofte når noen sier "Jeg ville aldri..." er det implesitt at "Dette er så fullstendig galt at noe slikt ville jeg aldri gjøre." Slik oppfattet jeg det du skrev. Og en del andre også, tror jeg.

Hadde du myket opp det første du skrev med "For meg ville det ikke vært aktuelt å si nei fordi,.." og eventuelt lagt til noe om at man gjør ting på forskjellige måter, ville det du skrev fått en helt annen klang og mening for meg.

I hovedinnlegget ser jeg en mor som har måttet legge en nærmest umulig kabal og fått den til å gå opp med så hårfin margin at et tretimers kakeprosjekt ville fått alt til å rakne.

Med det utgangspunktet syntes jeg det ble vel heftig å forlange at det burde hun gjort. Og hun burde dessuten planlagt bedre slike at hun ikke kom i en situasjon der det ikke ble tid for en kake. For den kaken burde hun forutsett selv om ingen hadde bedt om den.

Nå forstår jeg det slik at det ikke var det du mente, men at den kaken ville vært så i ryggmargen for deg at du på et eller annet tidspunkt ville sørget for at den var på plass ut fra din familiekultur?

Om det var det du mente, har jeg ingen prinsippiel problemer med det, selv om et såpass lovpålagt dugnadsopplegg ville gitt meg svettetokter.

Nevner ikke dette for å klage på måten du skrev på, men for å forklare hvorfor jeg tydeligvis har oppfattet noe helt annet enn du har ment.

Nå vet vi kanskje begge to litt mer om hva den andre 'virkelig' mente?

I femtiden vil jeg omgås uttrykket "Jeg ville aldri..." med større omhu i både tale og tolkning.

mvh

[Gjest prust]

''Det forbauser meg bare en smule at trådstarter ikke skjønte at hun kom til å bli spurt om å bake - forhistorien tyder på at det ikke burde komme som noe sjokk. Det forbauser meg også at hun ikke tilbød seg å bake,''

Personlig ville jeg nok i min nieses bryllup ha spurt min svigerinne om jeg skulle bake, selv om det ikke har vært noen "baketradisjon" hittil på den siden av familien. Det kan ofte føles verre å spørre svigersøsken enn egne søsken, og det kan da være lurt å tilby seg eller iallfall spørre om det i god tid. Og jeg ville ikke tilbudt noe mindre til min svigerinne enn til mine egne søstre.

Men med dette vil jeg ikke kritisere trådstarters valg, for avsnittet over forutsetter at det er "vanlig hverdagstravelhet" eller hva jeg skal kalle det. Jeg har selv perioder på året da jeg f eks fullfører jobbprosjekter med fast deadline, og hadde et niesebryllup havnet akkurat i en slik periode, ville jeg nok hatt mer enn nok med å ankomme bryllupet relativt opplagt og stæsjet, medbringende gave...;-)

Og jeg hadde da håpet at svigerinne osv hadde forståelse for dette, og at jeg skulle slippe å sove dårlig om natten fordi jeg var redd for at hun skulle tenke stygt om det at jeg ikke kom med kake.

Jeg synes du i denne tråden har enkelte poenger som jeg synes er verdt å diskutere, men problemet med at det kommer i akkurat denne tråden er at folk (naturlig nok) ikke frigjør seg fra trådstarters situasjon. Og derfor kan det du sier lett fremstå som surmaget kritikk av at trådstarter ikke strakk seg enda lenger.

Men på et mer generelt plan er jeg enig i at det er en fin ting å bidra med en kake - som du sier dreier det seg jo (normalt*S*) ikke om å bestige K2.

Jeg ville også, om ikke annet så av hensyn til meg selv, kuttet ned på bursdagsfeiringen og latt bryllupet være helgens hovedarrangement.

Jeg tror også at de fleste brudefolk og deres foreldre som står midt oppe i et bryllupsarrangement vil synes dette er det viktigste arrangementet, og jeg har den absolutte forståelse for at man føler det slik.

Uansett er dette mer generelle betraktninger, som også her må tas med en del forbehold.

Plutselig kan noenhver av oss befinne seg i en situasjon som forekommer uoverstigelig, og det man i en nøktern situasjon synes er "det riktige" kan bli en helt uoverkommelig oppgave. Om man da selv skulle ha en viss "skyld" i dette fordi man ikke fullt innså konsekvensene av de valg man selv har tatt og de valg man har tatt etter krav/forventninger fra andre osv osv, synes jeg blirr uvesentlige. Poenget er at akkurat der&da blir det uoverkommelig, og man tar konsekvensen av det og kommer med dette avslaget som man normalt ikke ville ha gjort.

Slik tror jeg det er for trådstarter også. Hennes kake er "berømt" i familien, så hun har sikkert bakt den til andre lag. Og hun vil sikkert bake til et senere lag. Og hun ville sikkert ha bakt til dette laget, hvissåfremtifall tingene hadde utviklet seg annerledes. Det var neppe for å være slem mot brudefolket at hun avholder barnebursdagsselskaper! ;-)

Godt skrevet, morsan!

Jeg har lest tråden, men ikke skrevet noe...

[PieLill]

Dette er jo noe vi ble enige om for lenge siden, da. Nå føles det som en selvfølge man ikke reflekterer mer over, men det var jo på ett tidspunkt en felles beslutnign.

Og om du hadde blitt giftet inn i en familie som vår, så hadde du helt sikkert satt pris på hjelpen - nettopp fordi familien er så stor, og selskapene tilsvarende store.

Det er ingen som opplever dette som "krav", men som en naturlig ting man gjør fordi alle nyter godt av det. Så kunne naturligvis nye tilskudd til familien valgt å ikke delta. Ingen ville bli spesielt sure for det, men jeg hadde garantert blitt sur dersom de da likevel hadde forventet å få hjelp når de klart hadde gitt beskjed om å at de ikke ville være med på en ordning som er praktisk fog som sørger for at vi alle gir og tar.

For øvrig startet denne dugnaden med at vi bakte til våre foreldres forskjellige anledninger. Da var det naturligvis en selvfølge at alle deltok på et eller annet vis.

Vi hjelper også hverandre, men vi blåser som sagt i om noen den ene gangen har med 3 kaker og den andre gangen ingen. Over tid jevner det seg ut. Og vi har aldri manglet noe. Noen er som regel ekstra inspirerte.

Hos oss er ikke dette noen avtale. Det har bare blitt slik. Og jeg tror neppe noen av oss ville orket en bakepliktavtale.

mvh

[Gjest gul dame]

Det er ikke fryktelig frekt å si nei i slike tilfeller, men du bruker lang liste av unnskyldninger for å forklare ditt nei.

Jeg hadde neppe sagt nei i et slikt tilfelle og begrunnet det med at barnebursdag er så viktig. Bryllup har man engang i livet (forhåpentligvis), men barnebursdager er det mange av.

Jeg synes du lager det forferdelig slitsomt rundt deg med slike selskaper på åtteårsdagen. Bryllup er aldeles noe helt annet.

Innlegget ditt får meg til å tenke på hvor likestillingen har ført oss kvinner med slike krav.

[Gjest mikkelina]

Å spørre er lov. Å svare nei er også lov, ikke frekt.

Frekt oppi dette, ville vært om den som spurte ikke godtok et nei.

[pusi]

''Jeg planlegger allerede å bake til min svigerinnes bryllup neste sommer, men om det hadde vært hennes sønn som giftet seg, ville jeg antatt at familien til bruden hadde hatt ansvaret for kakene.''

Er det noe som er vanlig? At det er brudens familie som ordner kaker? Det har jeg aldri hørt om.

Det kommer vel sikkert an på familien, men jeg har møtt mor og bror til brudgommen, og de stiller garantert ikke med kake...

Jeg har vel inntrykk av at kvinnen bekymrer seg for det praktiske med pynting og mat, mens mannen tenker på musikken og talen sin.

[pusi]

''Jeg planlegger allerede å bake til min svigerinnes bryllup neste sommer, men om det hadde vært hennes sønn som giftet seg, ville jeg antatt at familien til bruden hadde hatt ansvaret for kakene.''

Hvorfor det?

Min svigerinne tok med en kake i vårt bryllup, jeg tar med i hennes...

Og jeg er flink til å bake ;o))

[morsan]

''Jeg planlegger allerede å bake til min svigerinnes bryllup neste sommer, men om det hadde vært hennes sønn som giftet seg, ville jeg antatt at familien til bruden hadde hatt ansvaret for kakene.''

Er det noe som er vanlig? At det er brudens familie som ordner kaker? Det har jeg aldri hørt om.

Tradisjonelt skulle vel brudens foreldre i det minste betale selskapet, og kanskje også dra i gang arrangementet, kanskje det henger igjen noe fra den gang da hos noen?

I dag ser jeg ingen grunn til at man heller skal spørre f eks brudens tanter om kake enn brudgommens tanter.

[tzatziki1365380058]

Vi hjelper også hverandre, men vi blåser som sagt i om noen den ene gangen har med 3 kaker og den andre gangen ingen. Over tid jevner det seg ut. Og vi har aldri manglet noe. Noen er som regel ekstra inspirerte.

Hos oss er ikke dette noen avtale. Det har bare blitt slik. Og jeg tror neppe noen av oss ville orket en bakepliktavtale.

mvh

Poenget er jo at bakepliktavtalen fører til at vi må bake en eller to kaker i året i snitt, i stedet for 8 en annen gang. Jeg synes det er utrolig deilig å vite at kakene er ute av verden, de gangene det er vår tur til å ha fest.

Forresten, mulig jeg var litt uklar, men denne avtalen gjelder bare større sammenhenger som runde dager, bryllup, dåp osv + anlednigner hos foreldrene våre, som er blitt for gamle til å ordne noe selv. Ikke enhver bursdag eller sammenkomst folk finner for godt å stelle i stand.

[tzatziki1365380058]

''Det forbauser meg bare en smule at trådstarter ikke skjønte at hun kom til å bli spurt om å bake - forhistorien tyder på at det ikke burde komme som noe sjokk. Det forbauser meg også at hun ikke tilbød seg å bake,''

Personlig ville jeg nok i min nieses bryllup ha spurt min svigerinne om jeg skulle bake, selv om det ikke har vært noen "baketradisjon" hittil på den siden av familien. Det kan ofte føles verre å spørre svigersøsken enn egne søsken, og det kan da være lurt å tilby seg eller iallfall spørre om det i god tid. Og jeg ville ikke tilbudt noe mindre til min svigerinne enn til mine egne søstre.

Men med dette vil jeg ikke kritisere trådstarters valg, for avsnittet over forutsetter at det er "vanlig hverdagstravelhet" eller hva jeg skal kalle det. Jeg har selv perioder på året da jeg f eks fullfører jobbprosjekter med fast deadline, og hadde et niesebryllup havnet akkurat i en slik periode, ville jeg nok hatt mer enn nok med å ankomme bryllupet relativt opplagt og stæsjet, medbringende gave...;-)

Og jeg hadde da håpet at svigerinne osv hadde forståelse for dette, og at jeg skulle slippe å sove dårlig om natten fordi jeg var redd for at hun skulle tenke stygt om det at jeg ikke kom med kake.

Jeg synes du i denne tråden har enkelte poenger som jeg synes er verdt å diskutere, men problemet med at det kommer i akkurat denne tråden er at folk (naturlig nok) ikke frigjør seg fra trådstarters situasjon. Og derfor kan det du sier lett fremstå som surmaget kritikk av at trådstarter ikke strakk seg enda lenger.

Men på et mer generelt plan er jeg enig i at det er en fin ting å bidra med en kake - som du sier dreier det seg jo (normalt*S*) ikke om å bestige K2.

Jeg ville også, om ikke annet så av hensyn til meg selv, kuttet ned på bursdagsfeiringen og latt bryllupet være helgens hovedarrangement.

Jeg tror også at de fleste brudefolk og deres foreldre som står midt oppe i et bryllupsarrangement vil synes dette er det viktigste arrangementet, og jeg har den absolutte forståelse for at man føler det slik.

Uansett er dette mer generelle betraktninger, som også her må tas med en del forbehold.

Plutselig kan noenhver av oss befinne seg i en situasjon som forekommer uoverstigelig, og det man i en nøktern situasjon synes er "det riktige" kan bli en helt uoverkommelig oppgave. Om man da selv skulle ha en viss "skyld" i dette fordi man ikke fullt innså konsekvensene av de valg man selv har tatt og de valg man har tatt etter krav/forventninger fra andre osv osv, synes jeg blirr uvesentlige. Poenget er at akkurat der&da blir det uoverkommelig, og man tar konsekvensen av det og kommer med dette avslaget som man normalt ikke ville ha gjort.

Slik tror jeg det er for trådstarter også. Hennes kake er "berømt" i familien, så hun har sikkert bakt den til andre lag. Og hun vil sikkert bake til et senere lag. Og hun ville sikkert ha bakt til dette laget, hvissåfremtifall tingene hadde utviklet seg annerledes. Det var neppe for å være slem mot brudefolket at hun avholder barnebursdagsselskaper! ;-)

Jeg skal nøye meg med å si at jeg skjønner hva du som vanlig snakker du fornuft. OG poengtere at jeg ikke på noe tidspunkt har tenkt at trådstarter slemme intensjoner Absolutt ikke!

[tzatziki1365380058]

Her var det vel brudefolkets familie som hadde insistert på å ha brusdagen samme helg.

Jeg har ingen problemer med det du skriver her, men det meste av det du skrev før har i mine ører hørtes temmelig selvrettferdig ut.

Når du begynner med "Jeg ville aldri...." høres det ikke ut som du gir mye rom for annet enn ditt eget syn som det eneste rette. Og at egentlig finnes det ingen unnskyldning for å ikke stille opp.

Det har vel også med at trådstarterens spørsmål gikk på hvor vidt hun valgte riktig, ikke hva vi andre ville valgt eller hva svigerinnen syntes om valget. Ofte når noen sier "Jeg ville aldri..." er det implesitt at "Dette er så fullstendig galt at noe slikt ville jeg aldri gjøre." Slik oppfattet jeg det du skrev. Og en del andre også, tror jeg.

Hadde du myket opp det første du skrev med "For meg ville det ikke vært aktuelt å si nei fordi,.." og eventuelt lagt til noe om at man gjør ting på forskjellige måter, ville det du skrev fått en helt annen klang og mening for meg.

I hovedinnlegget ser jeg en mor som har måttet legge en nærmest umulig kabal og fått den til å gå opp med så hårfin margin at et tretimers kakeprosjekt ville fått alt til å rakne.

Med det utgangspunktet syntes jeg det ble vel heftig å forlange at det burde hun gjort. Og hun burde dessuten planlagt bedre slike at hun ikke kom i en situasjon der det ikke ble tid for en kake. For den kaken burde hun forutsett selv om ingen hadde bedt om den.

Nå forstår jeg det slik at det ikke var det du mente, men at den kaken ville vært så i ryggmargen for deg at du på et eller annet tidspunkt ville sørget for at den var på plass ut fra din familiekultur?

Om det var det du mente, har jeg ingen prinsippiel problemer med det, selv om et såpass lovpålagt dugnadsopplegg ville gitt meg svettetokter.

Nevner ikke dette for å klage på måten du skrev på, men for å forklare hvorfor jeg tydeligvis har oppfattet noe helt annet enn du har ment.

Nå vet vi kanskje begge to litt mer om hva den andre 'virkelig' mente?

I femtiden vil jeg omgås uttrykket "Jeg ville aldri..." med større omhu i både tale og tolkning.

mvh

''Nå forstår jeg det slik at det ikke var det du mente, men at den kaken ville vært så i ryggmargen for deg at du på et eller annet tidspunkt ville sørget for at den var på plass ut fra din familiekultur?''

Da har du forstått det riktig, ja. Jeg ville sagt ja til å bake hvilken som helst kake, med visse kompetansemessige begrensninger, til en slik anledning. Men det ville aldri kommet som noe "sjokk" på meg, heller, siden vi alltdi baker til hverandre ved slike anledninger, uansett. OG dermed også sørger for å sette av tid til det. Jeg ville derfor lagt til rette for å få det til, uansett.

Jeg ville også strukket meg langt ved en ad hoc - forespørsel, men ikke booket om hele helgen for å rekke å bake. Men jeg, personlig, hadde nok heller bakt om natten enn å si nei. Men i utgangspunktet hadde jeg aldri lagt opp til 2 bursdager og 1 bryllup i helgen. Ikke 10 ville hester hadde fått meg til det, fremfor alt av hensyn til meg selv og bursdagsbarnet. Hadde ikke hatt det noe hyggelig i mitt barns bursdagsselskap, og kunne risikert at barnet heller ikke hadde fått det så hyggelig, pga en sliten og muligens sur, mor. Hadde heller ikke fått med meg bryllupet skikkelig. Så vondt vil jeg ikke meg selv.

Jeg synes ikke det var frekt at trådstarter sa nei, jeg synes det er fullt lov å si nei etter eget forgodtbefinnende, men da bør man også tåle å bli sagt nei til (har absolutt ingen formening om hvordan trådstarter takler liknende "avslag"). Men jeg, for min del, hadde, i samme situasjon prioritert annerledes.

[PieLill]

Tradisjonelt skulle vel brudens foreldre i det minste betale selskapet, og kanskje også dra i gang arrangementet, kanskje det henger igjen noe fra den gang da hos noen?

I dag ser jeg ingen grunn til at man heller skal spørre f eks brudens tanter om kake enn brudgommens tanter.

Hva med onklene?

;-)

mvh

[Gjest snart utslitt mamma...]

''Nå forstår jeg det slik at det ikke var det du mente, men at den kaken ville vært så i ryggmargen for deg at du på et eller annet tidspunkt ville sørget for at den var på plass ut fra din familiekultur?''

Da har du forstått det riktig, ja. Jeg ville sagt ja til å bake hvilken som helst kake, med visse kompetansemessige begrensninger, til en slik anledning. Men det ville aldri kommet som noe "sjokk" på meg, heller, siden vi alltdi baker til hverandre ved slike anledninger, uansett. OG dermed også sørger for å sette av tid til det. Jeg ville derfor lagt til rette for å få det til, uansett.

Jeg ville også strukket meg langt ved en ad hoc - forespørsel, men ikke booket om hele helgen for å rekke å bake. Men jeg, personlig, hadde nok heller bakt om natten enn å si nei. Men i utgangspunktet hadde jeg aldri lagt opp til 2 bursdager og 1 bryllup i helgen. Ikke 10 ville hester hadde fått meg til det, fremfor alt av hensyn til meg selv og bursdagsbarnet. Hadde ikke hatt det noe hyggelig i mitt barns bursdagsselskap, og kunne risikert at barnet heller ikke hadde fått det så hyggelig, pga en sliten og muligens sur, mor. Hadde heller ikke fått med meg bryllupet skikkelig. Så vondt vil jeg ikke meg selv.

Jeg synes ikke det var frekt at trådstarter sa nei, jeg synes det er fullt lov å si nei etter eget forgodtbefinnende, men da bør man også tåle å bli sagt nei til (har absolutt ingen formening om hvordan trådstarter takler liknende "avslag"). Men jeg, for min del, hadde, i samme situasjon prioritert annerledes.

Jeg er ikke typen til å be om kaker fra andre - det har vært anledninger der noen har tilbudt seg å bake en kake til en dåp etc. Men har som sagt alltid sagt ja til å bake når noen har spurt før. Men da har jeg hatt tid!

Du snakker hele tiden om de barneselskapene - det er vel helt greit at jeg har barneselskapet på fredagen? uaktuelt å utsette det i 2 uker. Da har jeg det heller travelt. Dessuten skjer det så mye hver helg i september at det hadde ikke blitt så mye bedre.

Og for 10 gang - familieselskapet var det ikke jeg som ville ha på søndagen!!! Hadde også tenkt å ha barneselskapet på lørdagen hvis det ikke var et bryllup. Nå hadde vi det på fredagen i stedet. Det hadde vært travelt med både barne- og familieselskap samme helg uansett!

Nei hadde ikke lyst til å være en utslitt mor. Derfor sa jeg nei til den kakeforespørselen.

Kanskje det hadde vært litt anderledes om vi kjente brudeparet godt - men kjenner dem ikke i det hele tatt!

[morsan]

Hva med onklene?

;-)

mvh

Ja, meget gjerne dem også, selvsagt! :-)

Apropos å bare tenke på kvinner som kakebakere:

Husker jeg som nyutdannet fikk høre fra en av sekretærene at her er det tradisjon for at de nyansatte baker til julelunsjen. Søren og, tenke jeg, og gikk ut for å kjøpe min første springform.

Jeg ble lettere irritert da jeg på lunsjen skjønte at bare de nyansatte _damene_ hadde fått høre om den tradisjonen... jeg er sikker på at noen av de nyansatte mennene ikke hadde dårligere forutsetninger enn meg på det tidspunktet;-)

Men med årene og barnefødsler blir vel de føeste mer "tradisjonelle" når det gjelder kjønnsrollemønsteret - ihvertfall har vi blitt det her. Jeg slenger i hop bursdagskakene med den største selvfølge, mens manne min ikke har bakt siden skolekjøkkenet.

Det finnes dog unntak. De venninnene som har kakebakende menn passer alltid nøye på å få fram at det er han som har bakt kaka vi spiser...;-)