Det er rart...

[Gjest snart utslitt mamma...]

Ja, jeg synes mange kvinner er opptatt av å bevise (for seg selv?) at deres løsning er Den Eneste Riktige. I mangel av et håndfast bevis (fagfolk er dessverre ikke enige om hva som er Best For Barnet), kan man alltids rakke ned på andres valg.

Vi er forskjellige, det gjelder både barn og voksne, og vi har svært ulike omstendigheter rundt oss som er med på å avgjøre hva som er best i de forskjellige fasene av livet.

Jeg forstår veldig godt de som går deltid jeg - men det er vel slik at uansett hva vi kvinner velger så velger vi "feil" i flg noen...

For meg hadde det vært å gi opp ambisjoner, risiko for å ikke få en interressant jobb igjen - veid mot et mer behagelig liv pga mindre stress. Det føles egoistisk å skulle velge det for jeg føler at det er "forventet" at man skal gjøre så godt man kan - alltid.

Ligger sikker i meg i fra jeg var liten da jeg var veldig flink på skolen.

Og så møtte jeg en annen "verden" da jeg fikk barn syns jeg. Da var det plutselig veldig fælt å arbeide fulltid. Men da var det økonomien som gjorde at vi ikke hadde noe valg.

[Persille1365381127]

Det kan være vanskelig å finne ut hva som gjør en lykkelig. I en familie skal jo den totale lykken også spille en rolle. Jeg forstår dilemmaet ditt svært godt.

Mine framtidige valg vil mest sannsynlig bli fordømt av mange, med mindre jeg forandrer mening. Men totalen blir forhåpentligvis en lykkelig familie - for oss.

Nå er jeg spent på hva dine fremtidige valg er

[Persille1365381127]

Ja, begge deler er faktisk like provoserende. Nå lar jeg meg ikke irritere av hva andre mener de "må" ha råd til for at livet skal være verdt å leve. At andre har mer enn oss er ikke noe å bli sint over, sånn er nå livet. Jeg lar meg nok i større grad provosere litt over det faktum at de ikke er fornøyde (dårlig tid, slitne, ikke tid nok til barna), men samtidig ikke vil gjøre noe for å få det bedre, så problemstillingen strekker seg litt lengre enn kun penger og prioriteringer.

Penger, økonomi og prioriteringer er utrolig privat og personlig. Man skal selvfølgelig vite mye om noen før man dømmer den ene eller den andre retningen. Så det blir bare strøtanker

''Jeg lar meg nok i større grad provosere litt over det faktum at de ikke er fornøyde (dårlig tid, slitne, ikke tid nok til barna), men samtidig ikke vil gjøre noe for å få det bedre''

Men det handler vel om mer enn penger?

Det er jo det samme med de som hele tiden sier de burde slanke seg, de som ikke har tid til å trene, de som ikke treffer venner nok, de som er single og vil ha kjæreste osv. Veldig mange ønsker seg en annen situasjon, men vegrer seg for å ta tak i situasjonen de er i - og gjøre noe med det.

Endring koster. Penger, tid, krefter, vilje, en hel masse forskjellige ting som avhenger av type endring. Men er man ikke villig til å betale prisen, så nytter det ikke å klage heller...

[Gjest Rehabpenger]

Hm - er litt redd for det siste der. Tror ikke jeg får en lignende jobb igjen om jeg skulle "hoppe av" nå.

Slik er det vel om man er lærer eller sykepleier el, men ikke i mitt yrke. Nytter ikke med en lang pause. Innen mitt fag kan jeg kanskje finne en deltidsjobb, men det er ikke så veldig enkelt. Har alltid hatt kjempelett for å få jobb men det er jo fordi jeg virkelig har stått på og tatt mye ansvar. Men det krever sitt i lengden.

Og man blir jo eldre...

Hvis du snart er utslitt, så må du kanskje innfinne deg med å leve på drøyt 30 % mindre av lønna di. Hva skal dere gjøre da?

Hvorfor ikke kjøpe dere litt fri? Vaskehjelp, bakehjelp - you name it.

[Gjest prust]

Jeg har jobbet redusert i ti år - med en stillingsprosent på 60-80%, mens jeg var i barneproduksjonsfasen og ungene var små.

Nå er den minste fem år, og jeg gikk opp til 100% fra nyttår. Det er tilfredsstillende i forhold til jobben min, og jeg blir regnet med på en annen måte enn tidligere (endret stilling til avdelingsleder også samtidig med at jeg øket stillingen min) og trives med full jobb, Problemet mitt er at det er lett å jobbe mer enn 100% og tenke jobb døgnet rundt....

I forhold til ungene, ser jeg at de klarer seg mye på egenhånd, og jeg ser at vi skulle gjerne hatt en time ekstra til dem om ettermiddagen. Jeg prøver et par ganger i uka å komme meg tidlig på jobb og komme tidlig hjem, for å få litt mer ettermiddag/kveld sammen med ungene.

[Glimtipper]

Nå er jeg spent på hva dine fremtidige valg er

Sender deg en melding på Facebook om en stund - når jeg vet litt mer

[Glimtipper]

''Jeg lar meg nok i større grad provosere litt over det faktum at de ikke er fornøyde (dårlig tid, slitne, ikke tid nok til barna), men samtidig ikke vil gjøre noe for å få det bedre''

Men det handler vel om mer enn penger?

Det er jo det samme med de som hele tiden sier de burde slanke seg, de som ikke har tid til å trene, de som ikke treffer venner nok, de som er single og vil ha kjæreste osv. Veldig mange ønsker seg en annen situasjon, men vegrer seg for å ta tak i situasjonen de er i - og gjøre noe med det.

Endring koster. Penger, tid, krefter, vilje, en hel masse forskjellige ting som avhenger av type endring. Men er man ikke villig til å betale prisen, så nytter det ikke å klage heller...

Ja, enig. Og slikt plager meg litt. Men bare litt, altså

[Gjest Nickløsheletia]

Her går du ut i fra alle som jobber 100% ikke har råd til noe annet, eller at de ønsker å opprettholde levestandarden.

Noen (meg f.eks) ønsker å jobbe 100 % fordi jeg synes det er tilfredsstillende å tjene _egne_ penger, fordi jeg trives på jobb og fordi jeg vet det er lettere å klatre i systemet i en full jobb og fordi jeg ikke synes det er slitsomt med full jobb.

Jeg har hatt deltid, fulltid, deltid og fulltid igjen. Å jobbe fulltid nå når jeg ikke har barnehagebarn som skal følges og hentes lenger er en megaforskjell. Akkurat nå har jeg forresten en pause av div. grunner, men jeg skal ikke tilbake til deltid. Nå har jeg lyst til å jobbe 100 % til jeg går av med pensjon om litt over 20 år.

[Glimtipper]

Her går du ut i fra alle som jobber 100% ikke har råd til noe annet, eller at de ønsker å opprettholde levestandarden.

Noen (meg f.eks) ønsker å jobbe 100 % fordi jeg synes det er tilfredsstillende å tjene _egne_ penger, fordi jeg trives på jobb og fordi jeg vet det er lettere å klatre i systemet i en full jobb og fordi jeg ikke synes det er slitsomt med full jobb.

Jeg har hatt deltid, fulltid, deltid og fulltid igjen. Å jobbe fulltid nå når jeg ikke har barnehagebarn som skal følges og hentes lenger er en megaforskjell. Akkurat nå har jeg forresten en pause av div. grunner, men jeg skal ikke tilbake til deltid. Nå har jeg lyst til å jobbe 100 % til jeg går av med pensjon om litt over 20 år.

Nå snakket jeg spesifikt om de som mener de har så dårlig tid, er stressa, ikke har overskudd til hjem og barn osv. og sier "Vi har ikke råd" når noen foreslår de jobber litt mindre.

Jeg tror du misforsto

[Gjest Nickløsheletia]

Nå snakket jeg spesifikt om de som mener de har så dårlig tid, er stressa, ikke har overskudd til hjem og barn osv. og sier "Vi har ikke råd" når noen foreslår de jobber litt mindre.

Jeg tror du misforsto

Ja, da gjorde jeg nok det ja:-)

[Persille1365381127]

Sender deg en melding på Facebook om en stund - når jeg vet litt mer

Gjør det

[Gjest snart utslitt mamma...]

Hvis du snart er utslitt, så må du kanskje innfinne deg med å leve på drøyt 30 % mindre av lønna di. Hva skal dere gjøre da?

Hvorfor ikke kjøpe dere litt fri? Vaskehjelp, bakehjelp - you name it.

30% av lønna?

Hvis jeg går ned i deltid vil jeg som sagt få en annen jobb med mye dårligere lønn. Det er nok snakk om minst halvering...

Ser du har nick Rehabpenger - mener du at jeg skulle ha sykmeldt meg? Er det vanlig på dette grunnlag? Må vel i så fall få en diagnose? Tror ikke jeg er typen til å få en "utbrent" diagnose.

Rehabpenger hadde også betydd halvering - ikke reduksjon på 30% av lønna. (Men full lønn i ett år da).

[Gjest Rehabpenger]

30% av lønna?

Hvis jeg går ned i deltid vil jeg som sagt få en annen jobb med mye dårligere lønn. Det er nok snakk om minst halvering...

Ser du har nick Rehabpenger - mener du at jeg skulle ha sykmeldt meg? Er det vanlig på dette grunnlag? Må vel i så fall få en diagnose? Tror ikke jeg er typen til å få en "utbrent" diagnose.

Rehabpenger hadde også betydd halvering - ikke reduksjon på 30% av lønna. (Men full lønn i ett år da).

''Ser du har nick Rehabpenger - mener du at jeg skulle ha sykmeldt meg? Er det vanlig på dette grunnlag? Må vel i så fall få en diagnose? Tror ikke jeg er typen til å få en "utbrent" diagnose.''

Nicket mitt skyldes svar jeg gav lenger oppe i tråden, jeg har allerede måttet gå ned i lønn og det har gått helt fint.

Poenget mitt er at hvis du kjører deg selv for hardt, og du faktisk blir helt utslitt, så er det ikke noe _valg_ å få en utbrendt-diagnose. Sier kroppen stopp, så kan du ikke velge å jobbe videre. Klarer man ikke å løfte armene, vel, da klarer man ikke å løfte armene uansett hvor mye man vil. Eller om du får en skade (slik jeg har fått, og som er årsaken til at jeg er på rehab nå), er en muskel revet av så får du ikke brukt den åkke som vilje eller ei.

Og hvis du nå skulle bli sykemeldt, så har du sykepenger det første året. Greier du ikke å komme på beina igjen i løpet av den tiden, så havner du ut med 33 % mindre lønn (rehabilitering). Og da har man ikke et valg lenger, det var det jeg mente.

Sykemelding er heller ikke et valg du kan ta, det er det legen din som avgjør.

[Gjest snart utslitt mamma...]

''Ser du har nick Rehabpenger - mener du at jeg skulle ha sykmeldt meg? Er det vanlig på dette grunnlag? Må vel i så fall få en diagnose? Tror ikke jeg er typen til å få en "utbrent" diagnose.''

Nicket mitt skyldes svar jeg gav lenger oppe i tråden, jeg har allerede måttet gå ned i lønn og det har gått helt fint.

Poenget mitt er at hvis du kjører deg selv for hardt, og du faktisk blir helt utslitt, så er det ikke noe _valg_ å få en utbrendt-diagnose. Sier kroppen stopp, så kan du ikke velge å jobbe videre. Klarer man ikke å løfte armene, vel, da klarer man ikke å løfte armene uansett hvor mye man vil. Eller om du får en skade (slik jeg har fått, og som er årsaken til at jeg er på rehab nå), er en muskel revet av så får du ikke brukt den åkke som vilje eller ei.

Og hvis du nå skulle bli sykemeldt, så har du sykepenger det første året. Greier du ikke å komme på beina igjen i løpet av den tiden, så havner du ut med 33 % mindre lønn (rehabilitering). Og da har man ikke et valg lenger, det var det jeg mente.

Sykemelding er heller ikke et valg du kan ta, det er det legen din som avgjør.

Det kommer an på hvor mye man tjener. Rehab penger er vel 66% av 6 G. Tjener en del mer enn det så tapet ville dermed vært mye større enn 33%

Ellers fullstendig enig med deg.