Slitne mammaer

[Gjest har deltidssjobb]

Jeg synes også at det må være lov å klage og syte litt, noe må en jo ha og snakke om! Men det er rart hvor mye verre enkelte har det enn andre....Det er jo ikke alle som forteller hvor stritt de har det...

Men på den andre side; å få barn må vel være noe at det mest egoistiske et menneske gjør. Det er jo kun fordi vi har lyst på, osv. at vi føder en haug med barn. Før i tiden fikk de kanskje 6-7 unger med den tanken at de skulle være til god hjelp på gården o.l. når de ble større. Nå er jo ungene bare til pynt, det er heller vi som slaver og duller med dem hele tiden. I disse dager, når alle vet hvordan en kan beskytte seg for å slippe å bli gravid, så er det liksom ingen unnskyldning lenger. Får en barn, så er det som regel fordi en har lyst på selv.

Kjenner noen som sliter noe så inn i granskauen. De har to barn. Far er innlagt på psykriatisk, mor sliter også nå. Barna er i avlastningshjem annenhver helg. Går i barnehage hver dag fra 8- 16. Mora klager og syter at de er så ville og adlyder ikke, så hun blir helt utslitt. Men i neste omgang så har de jammen lyst på en unge til.....

Nå får jeg vel en del pepper. Men jeg har faktisk tre barn. Første var et uhell. De neste fikk vi fordi vi ønsket det. Elsker dem alle!

Alle har uansett et valg. En kan velge å kjøpe seg en billigere bolig og bil. En må ikke dra på dyre ferier hvert år. En trenger heller ikke bo på de dyreste stedene. Alt blir et valg. Noen prioriterer å leve mere primitivt for å få mere tid til barn og hjem. Andre prioriterer jobb for å ha råd til det man har lyst på. De fleste får ikke i pose og sekk. En må stå til ansvar for de valgene en tar og blir det for ille så må en se etter løsninger, samtidig som en må godta mindre materielle goder.

Da har de heller grunn til å klage de som får uflaks på uflaks som de ikke kan hjelpe for

[Sofline]

''Jeg vil gjerne understreke at jeg ikke mener at ordningene for småbarnsfamilier ikke er gode nok i dag. Men de ordningene legger samtidig opp til at det er vanskelig for å de fleste å klare seg på en inntekt. Hadde for eksempel barnehagene vært dyrere og flere hadde gått hjemme med barna, hadde boligprisene sannsynligvis vært litt lavere.''

Det har ikke skjedd i England. Vi betaler 7500 kroner måneden + council tax (ca. 800 kroner måneden) + vann (ca. 500 kroner måneden) + strøm/gass (ca. 1000 kroner måneden). Og ja, vi lever på en lønning. Ikke fordi vi vil, men fordi jeg ikke har fått jobb, siden finanskrisen har satt inn for fullt. Hele lønningen går til huset og utgiftene. Vi har akkurat råd til mat (billigste vi får til) og litt barnehage for guttungen. Barnehagen er utrolig viktig på grunn av språkproblemene hans. Han går mye mindre enn halv tid, men vi betaler over 3000 kroner måneden.

Men hvis han ikke var nødt til å gå i barnehage, hadde dere jo hatt 3000 kr mer per måned, og da burde dere vel klart dere greit?

[Glimtipper]

Men hvis han ikke var nødt til å gå i barnehage, hadde dere jo hatt 3000 kr mer per måned, og da burde dere vel klart dere greit?

Vi klarer oss greit nå også. Vi bruker rundt 3000 kroner måneden på mat.

Grunnen til at vi har de 3000 kronene er fordi jeg jobber freelance mens han er i barnehagen. Jeg hadde ikke hatt den tiden og energien uten at han var i barnehagen noen timer i uka. Tidligere jobbet jeg mens han sov om kveldene, men jeg ble helt utslitt av det, så det var ikke en løsning for oss. Jeg hadde aldri fri.

Dermed har vi samme dårlige økonomi med eller uten barnehagen.

[Liliaceae]

Samboeren min har fått en ny stilling, så han går opp litt i lønn. Dessuten regner vi med å flytte snart, så bosituasjonen ikke lenger vil se så håpløs ut. Vi lever ikke akkurat på fattigdomsgrensen. Vi har så vi klarer oss, men heller ikke mer. Vi kommer neppe til å bli rikere i fremtiden heller.

Jeg vil gjerne understreke at jeg ikke mener at ordningene for småbarnsfamilier ikke er gode nok i dag. Men de ordningene legger samtidig opp til at det er vanskelig for å de fleste å klare seg på en inntekt. Hadde for eksempel barnehagene vært dyrere og flere hadde gått hjemme med barna, hadde boligprisene sannsynligvis vært litt lavere.

Jeg har selv hatt det veldig trangt den første tiden med vår førstefødte. Da var det bare ut i full jobb før hun var fylt året. Hadde ikke noe valg, og selv om vi begge jobbet, var det trangt den første tiden likevel.

Men det kunne ikke ramlet meg inn å tenke at jeg på noe tidspunkt skulle ha "krav" på noe mer eller endret på noe. Ja, jeg var sliten, men hadde jeg ikke jobbet, måtte vi ha solgt den lille leiligheten vi hadde kjøpt et par år tidligere.

Så dersom det virkelig var ille, ville vi vel ha gjort det. Men følte aldri på noe tidspunkt at det var så slitsomt å jobbe fulltid og samtidig ha ett barn. Litt slitne innimellom må vi jo tåle.

Å jobbe fulltid og pendle med tre barn fra 10 år og yngre var derimot temmelig slitsomt. Derfor har jeg også gjort en del grep på jobbfronten, men det er klart det koster.

Det innebærer at vi droppet sommerferien i år, jeg vet ikke neste gang vi har råd til ferie.

Jeg planlegger alle innkjøp nøye, ingen impulskjøp og jeg snur på krona og handler på tilbud.Enda mer bevisst på å planlegge middager og hvordan utnytte all mat vi kjøper inn.

Barna får beskjedne gaver av oss foreldre til bursdagene sine, og klær av besteforeldre/familie. Arver heldigvis litt tøy og er sjeleglad for det!

Men alt stresset er borte, og det er ingen krise lenger om et/flere av barna skulle bli syke og ha behov for å være hjemme fra skole/barnehage. Ingen gnisninger mellom meg og mannen min om hvem som har det viktigste møtet og MÅ dra på jobb, mens en av jentene har feber og er syk, og virkelig ikke kan gå ut..

Én inntekt på fem personer, går egentlig i minus, men med beinhard prioritering går det likevel.. Så håper jeg at det etterhvert blir noe inntekter på mitt eget prosjekt jeg jobber med.

Alle rundt oss skjønner ikke at jeg tør å slutte i sikker jobb i disse krisetider. Men for meg handler det om prioritering av tid og penger.

[Gjest Ikke så sliten, nei.]

Hvorfor snakkes det bare om disse slitne kvinnene? Hvorfor er det ikke slitsomt å være mann i småbarnsperioden?

Hvorfor lar kvinner menn få så mye slækk? Eller kanskje heller - hvorfor velger kvinner å parre seg så ukritisk? Menn som ikke viser interesse for hus & heim FØR ungene kommer, de fatter i hovedsak ingen interesse etterpå heller. Hvorfor tviholder kvinner så hardt på permisjonstiden? La far ta over hele bøtteballetten! Det ER på hjemmebane man må sette inn støtet, nytter ikke å bare vente på at Staten skal bestemme.

En annen interessant vinkel oppi dette er hva vi lærer våre barn. Hvordan oppdras jenter og gutter? Hvilket forhold har vi, dagens foreldregenerasjon, til våre barn?

Eller kanskje vi må innse at det faktisk ikke er mulig at begge foreldrene har altoppslukende jobber når man velger å få barn?

Det virker som om det er kvinner som sitter i førersetet, og da er det vi som må ta tak. Det er vi som må sette skapet der det skal stå.

Alternativt: Velge vår partner med omhu!

[fyrlykt]

Alle har uansett et valg. En kan velge å kjøpe seg en billigere bolig og bil. En må ikke dra på dyre ferier hvert år. En trenger heller ikke bo på de dyreste stedene. Alt blir et valg. Noen prioriterer å leve mere primitivt for å få mere tid til barn og hjem. Andre prioriterer jobb for å ha råd til det man har lyst på. De fleste får ikke i pose og sekk. En må stå til ansvar for de valgene en tar og blir det for ille så må en se etter løsninger, samtidig som en må godta mindre materielle goder.

Da har de heller grunn til å klage de som får uflaks på uflaks som de ikke kan hjelpe for

Noen kan faktisk ikke prioritere fordi de allere bor trangt, har ingen bil og reiser ikke på ferier. Går man på sosialkontoret når man jobber deltid får man beskjed om å øke stillingsprosent. Og det er jo helt riktig, de som kan skal forsørge seg og sine.

Jeg synes det er for lite fokus på småbarnsforeldrenes strevsomme hverdag, alle forventer at man skal være supermenneske når man får barn og takle både full jobb, lite søvn, lite muligheter til å koble av og fornye kreftene.

[Gjest sjokoladeplaten]

Jeg er veldig sliten fordi jeg har blitt separert, og vi har ikke fått i orden noen samværsavtale enda, bla pga farens helsetilstand. Barna er i skolealder og har veldig mye lekser som tar mye tid. Jeg må jobbe fullt fordi jeg ellers hadde gått konkurs. Men også fordi jeg har lyst selvsagt, men først og fremst fordi det er en nødvendighet.

Barna går på fritidsaktiviteter flere ganger i uka, noe som er slitsomt, men som vi prioriterer fordi de ikke skal bli straffet for at foreldrenene flytter fra hverandre.

I en familie med to oppegående foreldre ville min situasjon vært helt annerledes. gled dere, dere som har både en frisk og sprek mor og en frisk og sprek far i familien!

Jeg er helt avhengig av hjelp fra barnas besteforeldre.

Ja, jeg er sliten. Men jeg henger i så godt jeg kan. Av og til må jeg imidlertrid få lov til å klage.....

[Gjest har deltidssjobb]

Noen kan faktisk ikke prioritere fordi de allere bor trangt, har ingen bil og reiser ikke på ferier. Går man på sosialkontoret når man jobber deltid får man beskjed om å øke stillingsprosent. Og det er jo helt riktig, de som kan skal forsørge seg og sine.

Jeg synes det er for lite fokus på småbarnsforeldrenes strevsomme hverdag, alle forventer at man skal være supermenneske når man får barn og takle både full jobb, lite søvn, lite muligheter til å koble av og fornye kreftene.

Det er ikke de jeg sikter til heller. Men jeg vet om flere som innrømmer at de vil jobbe fullt fordi de liker så godt å bruke masse penger på bl.a pene dyre klær og dyre ferier. Greit nok det, men da må de heller ikke klage synes jeg. Jeg har halv jobb. Helt greit for oss, men det innebærer også at vi må leve mere sparsommelig enn de som jobber fullt.

[Gjest har deltidssjobb]

Takk

Poenget er jo at man ikke kan snakke om slike ting i real life

Derfor kan jo DOL være en måte å lufte tanker på og få konstruktive svar...

Jeg kjenner feks at kjevene mine er totalt anspent. Sikkert pga stivt smil over for lang tid

Nei, men vi som jobber deltid eller er hjemme på fulltid med en trang økonomi kan vi også klage over at vi ikke har råd til sydenturer og dyre klær? Jeg får ofte høre av min veninne hvor godt jeg har det som bare har halv stilling. Hun har 100 prosent stilling, kjøper seg bare flotte klær, drar årlig til syden osv. Hun kan dra på resturanter og kjøpe dyre middager mye oftere enn meg, hun har også vaskehjelp. Men hun har det jo så mye verre enn meg da siden hun jobber fullt. Når jeg forelsår at hun kanskje burde redusere sin stilling får jeg høre at hun kan greie seg økonomisk. Jeg er drittlei slik syting, men da mener jeg fra folk som jobber fullt bare fordi de skal få råd til slik luksus.