Kan jeg overlate to jenter til en venninne for e

[Gjest utbrent alenemor]

Jeg er alene om omsorgen for seks barn. De to eldste er to jenter på 12 år som egentlig oppfører seg som umulige, oppstandhaftige 14 åringer.Og jeg begynner virkelig å bekymret for dem.

Jeg har en god venninne jeg har kjent noen år med et småbruk som er kjempeglad i disse jentene, og de har stor respekt for henne. De oppfører seg eksemplarisk hjemme hos henne og hun er veldig flink til å kommunisere med dem, sette grenser og vise dem omsorg og kjærlighet. I tilegg har hun også hester og mange andre dyr, noe jentene er veldig interessert i. Og hjemme snakker de (alle barna) om henne daglig og når vi kan besøke henne igjen. Venninnen min har virkelig stilt opp for meg og min familie, men hun bor noen mil unna oss.

Spørsmålet er om det går ann å la henne ta over den daglige omsorgen fram til jul, da vi har planer om å flytte til samme kommune til jul? De vil det gjerne. Kan en gjøre dette uten å blande inn barnevernet?

Venninnen min vet godt hva dette vil innebære, men hun har på en måte fått et veldig urettferdig stempel på seg fordi hun har hatt en tøff barndom, en dysfunksjonell familie og vært innlagt på psykiatrisk for fire-fem år siden etter en ekstrem påkjenning der hun møtte veggen.

I dag jobber hun fulltid på et kontor, men har nylig trapped ned stillingsprosenten for å få mer tid til å drive firmaet sitt og få mer tid til hestene sine.

Det sier seg selv at hun er en ressurssterk og svært intligent dame som vet hva barn trenger og ikke trenger.

Noen råd her? Kan en risikere noe om en gjør en slik overflytting privat? Hun har økonomi til å greie det uten tilskudd fra det offentlige, og jeg er hundre prosent sikker på at dette er den beste løsningen for oss alle og framtiden. Det vil også innebære bytte av skole.

[Gjest Nickløsheletia]

''Kan en gjøre dette uten å blande inn barnevernet?''

Det avgjørende her er vel om barnevernet er innblandet i deres liv i fra før av. Er de det, kan du vel ikke bare gjøre dette uten videre.

At du er sliten når du er alenemor for 6 stykker er lett å forstå, men det er ikke uvanlig at 12-åringer begynner å bli litt vanskelige og at de kan være det noen år fremover. Så problemet er vel ikke ungene, men at du er alene for 6 stykker.

Hva med far/fedrene? Bør du ikke også ta en prat med han/dem?

Har han/de ingen mening om dette? Har han/de samvær?

Det at venninnen din har et dårlig rykte på seg, ville han gjort meg litt betenkt. Hun trapper ned jobben for å få mer tid til firmaet sitt. Hvordan kan hun da ha tid til å plutselig skulle ta vare på to 12-åringer?

Hva mener 12-åringene selv? De liker å dra dit på besøk, men hva mener de om å bo der i så lang tid? Vekk fra deg og borte fra sine søsken? Vil de kunne føle seg sviktet?

I utgangspunktet kan man avgjøre selv hvem av familie og venner som er kapabel til å være barnevakt for sine barn, men dette blir litt annerledes. Det er flere ting å tenke på her, før du overlater barna dine til en venninne for flere måneder.

[Gjest Nickløsheletia]

''Kan en gjøre dette uten å blande inn barnevernet?''

Det avgjørende her er vel om barnevernet er innblandet i deres liv i fra før av. Er de det, kan du vel ikke bare gjøre dette uten videre.

At du er sliten når du er alenemor for 6 stykker er lett å forstå, men det er ikke uvanlig at 12-åringer begynner å bli litt vanskelige og at de kan være det noen år fremover. Så problemet er vel ikke ungene, men at du er alene for 6 stykker.

Hva med far/fedrene? Bør du ikke også ta en prat med han/dem?

Har han/de ingen mening om dette? Har han/de samvær?

Det at venninnen din har et dårlig rykte på seg, ville han gjort meg litt betenkt. Hun trapper ned jobben for å få mer tid til firmaet sitt. Hvordan kan hun da ha tid til å plutselig skulle ta vare på to 12-åringer?

Hva mener 12-åringene selv? De liker å dra dit på besøk, men hva mener de om å bo der i så lang tid? Vekk fra deg og borte fra sine søsken? Vil de kunne føle seg sviktet?

I utgangspunktet kan man avgjøre selv hvem av familie og venner som er kapabel til å være barnevakt for sine barn, men dette blir litt annerledes. Det er flere ting å tenke på her, før du overlater barna dine til en venninne for flere måneder.

Jeg ser nå at 12-åringene gjerne vil flytte dit, så spørsmåelt mitt ang.det, kan du bare hoppe over:-)

[Speak]

Jeg forstår at du er betenkt her. Jeg tror faktisk at jeg hadde tatt en telefon til eksperter på området. Nemlig barnevernet. Sprø dem hva de synes om en slik ordning. (Du kan ringe anonymt!)

I utgangspunktet så har jeg tro på at dette kan fungere.

[Luska]

Jeg er ingen ekspert på området, men i og med at flyttingen innebærer ny kommune og ny skole, vil jeg tro at flyttingen må registreres i folkeregisteret. Man kan ikke uten videre begynne på en skole i en annen kommune enn der man er registrert.

Jeg syns du bør følge rådet om å ta kontakt med barnevernet. De kan svare deg vedr. regler rundt dette.

Jeg syns det taler til din fordel som en ansvarlig mamma at du ser dine egne begrensninger i forhold til din kapasitet overfor ungene dine.

[Elis31]

Du kan ringe bekymringstelefonen for foreldre anonymt, hvis du vil ha l forhåpentligvis profesjonelle råd.

http://www.vfb.no/xp/pub/venstre/gul/start

[Shadow 650]

Heisann!

Da eg var 11 år gammel, bodde eg hos en familie i 4 mnd, mens eg ventet på at min mor skulle flytte til samme bygd.

Det gikk fint, det. Trygge, faste rammer.

Tror ikke du trenger å dra inn hverken barnevern eller andre instanser. Lykke til!

[Gjest Ulvinnen]

Det er bare en midlertid ordning for noen måneder. Siden både venninnen din og barna er motivert for dette, tror jeg det kan være en fin erfaring for dem.

Bare pass på å ha "bakdøren åpen", slik at jentene kan komme tilbake tidligere om de ønsker, eller venninnen din oppdager at det blir for mye. Med andre ord, pass på å avtale at både venninnen og jentene kan trekke seg, slik at ikke terskelen for det blir høy.

Snakk også med skolen, slik at de er villig til å ta tilbake jentene om nødvendig.

Lykke til!

[Gjest bare en annen mor]

Du (og barnas far?) må vurdere hva som er best for barna. At de selv er interessert er jo en forutsetning. Jeg ville bekymret meg litt over noen ting: Har venninnen virkelig kapasitet?, vil ikke barna føle seg "satt bort", hvordan vil dette gå med skolen, hvordan vil det bli å "ta dem tilbake". Jeg tror jeg helst ville gått for en light-versjon om mulig. At de var der feks et par dager i uka og annenhver helg eller noe.

Du bør kanskje vurdere å søke om avlastning i kommunen din, uansett? For de andre barna..?

[fillolin]

Hm... jeg ser at det kan virke som en god og riktig løsning, men personlig er jeg likevel skeptisk. Erfaring med andres og egne barn har lært meg at relasjoner endrer seg når en får mye tid sammen, det er ikke sikkert alt er like positivt når de har bodd der en uke eller fem... Kanskje blir det en god løsning, men jeg tror faktisk også at du kan risikere en relasjon som er god og viktig for både deg, barna dine og venninnen din. Jeg ville gått for en avlastnings-/besøksordning, f.eks. annenhver helg, en overnatting i uka el.l. Er jentene tvillinger? Isåfall kan dere kanskje også vurdere å dele dem, altså at begge får litt tid alene med den voksne, dvs. både deg og venninnen. Hvis du er alene med seks barn synes jeg uansett at det må være ganske så naturlig å ha kontakt med barnevernet og diskutere f.eks. avlastnings-/besøkshjem, støttekontakt el.a. for ett eller flere av barna. Det er noe som heter forebyggende barnevern, det er noe av det barnevernet faktisk gjør mye av, og det trenger absolutt ikke være noen krise før en får slik hjelp. Dersom du vurderer å la jentene bytte skole ville jeg iallefall diskutert det med skolen først og også undersøkt forholdene litt på den nye skolen. Lykke til uansett hva du bestemmer deg for!

[Gjest Kjenner ikke barnet mitt igjen.]

Å sende barna bort til et annet hjem har ikke jeg noe positiv erfaring av. Sendte gutten min på 13 år på en internatskole for bare noen mnd. Nu er han hjemme og syns ikke at mamma er noe man skal respektere og bry seg om. Han orker ingenting hjemme og mener at vårt familie ikke er hannes familie. Han finner på masse tull og faenskap bare for å komme seg på internatskolen igjen. Han prøver rett og slett å slite oss ut, slik at han slipper å bo hjemme. For hjemme har han arbeidsoppgaver, skikk og regler å følge, noe han syns er pyton, særlig nu som han har opplevd et sløvt hotelltilværelse på internatskolen. Beklager at jeg pøser på våry trasige erfaring med et borteboende barn. Men slik er realiteten nå og jeg unner ikke anre det samme!