2 eller 3 barn?

[AAA]

Det er jo ikke alle forunt å få lov til å beholde de barn, en har.

Det kan skje ulykker, sykdom, narkotika/alkoholproblematikk og andre ting, som kan føre til at en mister et barn. Det kan være en av grunnene til at familier velger å få flere enn to barn.

Tuller du? Man kan da ikke få flere barn for å ha noen i reserve...!

[Katt-ja]

Har en to barn, kan en ha et barn i hver hånd, eller ha et øye på hvert barn, men med tre barn er det vanskeligere å holde øye med alle tre samtidig, det er alltid et barn som du ikke har full fokus på.

Jeg hadde selv tre små barn samtidig, og endte opp med fire barn tilsammen.

''Har en to barn, kan en ha et barn i hver hånd, eller ha et øye på hvert barn, men med tre barn er det vanskeligere å holde øye med alle tre samtidig, det er alltid et barn som du ikke har full fokus på.''

Det der har jeg observert hos en familie jeg kjenner - 3 aktive unger - 2 utslitte foreldre... Uten at jeg vil påstå at det er en regel, da ;-) Men det er liksom en voksen for lite i de fleste situasjoner - det går selvsagt enklere med 3 hvis ikke alle er små samtidig - disse er det ikke så mange år i mellom.

[Gjest høstløv]

Tror du det??

Det kan jeg _virkelig_ ikke tenke meg er grunnen til at folk i vår del av verden (hvor barnedødeligheten er så lav) får flere barn.

Det er faktisk det.

Barnedødeligheten rammer hvor en minst tenker det. Mine foreldre har mistet tre barnebarn, dvs jeg og to av mine søsken har mistet et barn hver. Barna døde av ulike sykdommer, det var ikke arvelige sykdommer.

Da jeg skulle ha nummer tre og det ble komplikasjoner i svangerskapet, lå jeg på stue sammen med en dame, som ventet tvillinger. Det ble hennes nr tre og fire, og hun sa rett ut, at hun og mannen ønsket seg to barn, men fordi, en aldri visste om de ville få beholde dem alle sammen, så valgte de å få tre barn, nå ble det altså fire. Hun var over 35 år, så skulle de ha disse barna, så måtte de få dem nå.

[Gjest høstløv]

Tuller du? Man kan da ikke få flere barn for å ha noen i reserve...!

Noen gjør det, se svaret mitt til Katt-ja, lenger nede.

[jubalong70]

Vår nr. 2 var ganske nøyaktig 1 time gammel da jeg visste at jeg ville ha et barn til

Vi ventet den stund, da det bare er 14 mnd mellom nr. 1 og 2, men nr. 3 var veldig etterlengtet.

Nå fyller nr. 3 4 år om ikke så lenge, og jeg må si at det er rimelig hektisk.

Mannen min pendler, så jeg er stort sett alene med ungene hele uka. Det blir mye logistikk som skal gå i hop - og jeg er evig takknemlig for gode naboer med jevngamle barn som er med på samme fritidsaktivitet Samtidig legger kulturskolen opp til mesteparten av undervisningen rett etter skoletid. Dette letter veldig mye for meg.

Den største forskjellen jeg hadde hatt nå, om vi ikke hatt fått minstemann ville være at jentene nå ville være såpass store at de tilnærmet er selvgående i hverdagen.

Jeg ville hatt mer tid og overskudd til å sette meg ned og virkelig snakke med dem.

Nå er det gjerne en 4-åring som skal være med på samtalene, eller han finner på ett eller annet som må ordnes opp i.

Samtidig ville jeg ikke være prinsen min foruten. Han er verdens beste solstråle om morgenen, og gir meg de beste klemmer du noen gang kan tenke deg.

Det merkes at det er enda en person som skal ha oppmerksomhet, trøst, veiledning, tilrettelegging, oppdragelse osv. Samtidig er man på en måte i tralten, og det går jo i ett uansett.

Mener å huske at jeg leste et sted (antageligvis her på DOL) om hvor travelt man syntes man hadde det før man fikk barn, og for utrolig travelt det ble når man fikk første barnet. Når man fikk andre barnet syntes man at man hadde hatt all verdens tid når man bare hadde 1 barn osv.

Slik er det vel nå også. Jeg synes jo jeg har det rimelig travelt, men vi får jo til det meste av det vi vil. Jeg har blitt ganske flink til å prioritere bort ting jeg anser som uviktig (les: husarbeide), og har blitt flink til å prioritere det jeg anser som viktig (les: være der for ungene, samt samvær med venner/naboer).

Oppi det hele er mannen min flink til å engasjere seg når han er hjemme (stort sett), og vi er flinke til å ta vare på hverandre som kjærester. Det gjør jo alt mye lettere

Konklusjonen på et langt og rotete innlegg blir vel: Go for it!!!

[AAA]

Det er faktisk det.

Barnedødeligheten rammer hvor en minst tenker det. Mine foreldre har mistet tre barnebarn, dvs jeg og to av mine søsken har mistet et barn hver. Barna døde av ulike sykdommer, det var ikke arvelige sykdommer.

Da jeg skulle ha nummer tre og det ble komplikasjoner i svangerskapet, lå jeg på stue sammen med en dame, som ventet tvillinger. Det ble hennes nr tre og fire, og hun sa rett ut, at hun og mannen ønsket seg to barn, men fordi, en aldri visste om de ville få beholde dem alle sammen, så valgte de å få tre barn, nå ble det altså fire. Hun var over 35 år, så skulle de ha disse barna, så måtte de få dem nå.

Sorry, tankegangen er for meg hårreisende. Skulle det liksom være mindre vondt å miste et barn fordi man har to andre? Er det en konstant sum kjærlighet som blir fordelt, så "kakestykket" med kjærlighet blir mindre på hver jo flere barn, og ergo mindre vondt å miste et jo flere man har? Ikke for meg iallefall.

[3jentemor]

''Ud fra denne logik, så havde det jo været bedre med bare 1 barn!''

Ja? ;-) Du får det nesten til å høres ut som noe negativt! :-)

Tja... det er muligt. Men jeg har faktisk lidt ondt af de barn som ikke får søskende fordi forældrene siger at de har så mye job med det barn de har at de ikke orker mere - og det er en udtalelse jeg møder indimellem.

Jeg mener det er en klar fordel for børn at have søskende, selvom det selvsagt kan være anstrengende at være forælder og mangle søvn, ikke have tid til så meget som før, måtte hente/bringe/rydde/vaske/betale etc. Jeg synes bare at har man valgt at få børn, så vægter hensynet til barnets opvækst højt.

Min mening er helt klart at 1 søsken er så uendeligt meget bedre end ingen søskende - men så tager jeg hatten af for de som får til at give sit barn mange søskende. så til spørgsmålet om 2 kontra 3 barn så anbefaler jeg definitivt 3 barn for ungernes skyld.

[Gjest høstløv]

Sorry, tankegangen er for meg hårreisende. Skulle det liksom være mindre vondt å miste et barn fordi man har to andre? Er det en konstant sum kjærlighet som blir fordelt, så "kakestykket" med kjærlighet blir mindre på hver jo flere barn, og ergo mindre vondt å miste et jo flere man har? Ikke for meg iallefall.

Du tenker feil i forhold til dette. Først vil jeg si at jeg ikke har fått noen av barna mine for å ha ett i reserve.

Jeg har følt at jo fler barn en får, jo mer kjærlighet får man å dele ut av.

Det barnet jeg mistet, det har for alltid en plass i hjertet mitt, men dessverre er det en plass hvor det er få minner om dette barnets oppvekst og utvikling.

Jeg har fått fler barn, men de kan ikke utfylle dette spesielle tomrommet, men de har fylt mine tomme armer, de har gitt meg muligheten for å gi kjærlighet til små barn, de har gitt meg mulighet til å se små barn vokse opp og bli selvstendige individer og ta ansvar for sine egne liv. De har gitt meg muligheten for å gi av min morskjærlighet og de har gitt meg gode morsfølelser.

Allikevel så savner jeg det barnet, som jeg ikke har mer.

[Lotte :o)]

Tuller du? Man kan da ikke få flere barn for å ha noen i reserve...!

Noen familier har vært/er hardt rammet, og velger av den grunn å få flere. En familie mistet det eneste barnet de hadde. De var kjapt ute med å produsere tre til. Før de mistet barnet, hadde de aldri tenkt å ha mer enn 1-2 barn.

[Gjest Nickløsheletia]

He he!

Når du sier det på den måten, er jeg glad for at ikke mine foreldre nøyde seg med to heller, da hadde jeg hatt en søster mindre.

Men til gjengjeld ble ikke vi fulgt opp på samme måten som jeg følger opp mine barn. Jeg kan ikke huske å noen gang bli kjørt til noen fritidsaktivitet, eller at jeg fikk særlig leksehjelp... Så jeg tror det ver enklere å være trebarnsforeldre for en generasjon siden.

Slik var det ikke hos oss for en generasjon siden. Både jeg søsteren og broren min ble hentet etter fester. Vi kunne ringe midt på natta og ble hentet når det måtte være. Vi ble kjørt og hentet etter fritidsaktiviteter også når ting foregikk andre steder i landet.

[AAA]

Du tenker feil i forhold til dette. Først vil jeg si at jeg ikke har fått noen av barna mine for å ha ett i reserve.

Jeg har følt at jo fler barn en får, jo mer kjærlighet får man å dele ut av.

Det barnet jeg mistet, det har for alltid en plass i hjertet mitt, men dessverre er det en plass hvor det er få minner om dette barnets oppvekst og utvikling.

Jeg har fått fler barn, men de kan ikke utfylle dette spesielle tomrommet, men de har fylt mine tomme armer, de har gitt meg muligheten for å gi kjærlighet til små barn, de har gitt meg mulighet til å se små barn vokse opp og bli selvstendige individer og ta ansvar for sine egne liv. De har gitt meg muligheten for å gi av min morskjærlighet og de har gitt meg gode morsfølelser.

Allikevel så savner jeg det barnet, som jeg ikke har mer.

My point exactly.

[morsan]

Tja... det er muligt. Men jeg har faktisk lidt ondt af de barn som ikke får søskende fordi forældrene siger at de har så mye job med det barn de har at de ikke orker mere - og det er en udtalelse jeg møder indimellem.

Jeg mener det er en klar fordel for børn at have søskende, selvom det selvsagt kan være anstrengende at være forælder og mangle søvn, ikke have tid til så meget som før, måtte hente/bringe/rydde/vaske/betale etc. Jeg synes bare at har man valgt at få børn, så vægter hensynet til barnets opvækst højt.

Min mening er helt klart at 1 søsken er så uendeligt meget bedre end ingen søskende - men så tager jeg hatten af for de som får til at give sit barn mange søskende. så til spørgsmålet om 2 kontra 3 barn så anbefaler jeg definitivt 3 barn for ungernes skyld.

''Men jeg har faktisk lidt ondt af de barn som ikke får søskende fordi forældrene siger at de har så mye job med det barn de har at de ikke orker mere''

Men får du vondt av de foreldre som f eks strever i mange, mange år med å få barn for til slutt å lykkes? Slik som f eks Jenny Jensen? Eller synes de du er heldige som tross alt klarte å få ett barn?

[Lotte :o)]

Tuller du? Man kan da ikke få flere barn for å ha noen i reserve...!

"Reserve" er helt feil ord.

[morsan]

Tuller du? Man kan da ikke få flere barn for å ha noen i reserve...!

"one heir and one spare" er vel noe som hører hjemme i middelalderske adelsfamilier.

Jeg betviler at dette er noen vanlig tankegang i dag.

Men jeg hører flere nevne som en positiv "bi-ting" ved å ha flere barn at faren for å bli helt barnløs pga sykdom eller ulykke reduseres. Man har ingen å miste, men det å fortsatt kunne ha noen om det mest tragiske skulle skje er uansett verdifullt.

[Lotte :o)]

Du tenker feil i forhold til dette. Først vil jeg si at jeg ikke har fått noen av barna mine for å ha ett i reserve.

Jeg har følt at jo fler barn en får, jo mer kjærlighet får man å dele ut av.

Det barnet jeg mistet, det har for alltid en plass i hjertet mitt, men dessverre er det en plass hvor det er få minner om dette barnets oppvekst og utvikling.

Jeg har fått fler barn, men de kan ikke utfylle dette spesielle tomrommet, men de har fylt mine tomme armer, de har gitt meg muligheten for å gi kjærlighet til små barn, de har gitt meg mulighet til å se små barn vokse opp og bli selvstendige individer og ta ansvar for sine egne liv. De har gitt meg muligheten for å gi av min morskjærlighet og de har gitt meg gode morsfølelser.

Allikevel så savner jeg det barnet, som jeg ikke har mer.

Godt skrevet!

[Lotte :o)]

"one heir and one spare" er vel noe som hører hjemme i middelalderske adelsfamilier.

Jeg betviler at dette er noen vanlig tankegang i dag.

Men jeg hører flere nevne som en positiv "bi-ting" ved å ha flere barn at faren for å bli helt barnløs pga sykdom eller ulykke reduseres. Man har ingen å miste, men det å fortsatt kunne ha noen om det mest tragiske skulle skje er uansett verdifullt.

''Men jeg hører flere nevne som en positiv "bi-ting" ved å ha flere barn at faren for å bli helt barnløs pga sykdom eller ulykke reduseres. Man har ingen å miste, men det å fortsatt kunne ha noen om det mest tragiske skulle skje er uansett verdifullt.''

Godt skrevet.

[AAA]

"one heir and one spare" er vel noe som hører hjemme i middelalderske adelsfamilier.

Jeg betviler at dette er noen vanlig tankegang i dag.

Men jeg hører flere nevne som en positiv "bi-ting" ved å ha flere barn at faren for å bli helt barnløs pga sykdom eller ulykke reduseres. Man har ingen å miste, men det å fortsatt kunne ha noen om det mest tragiske skulle skje er uansett verdifullt.

Du får sagt det du.

[Katt-ja]

Det er faktisk det.

Barnedødeligheten rammer hvor en minst tenker det. Mine foreldre har mistet tre barnebarn, dvs jeg og to av mine søsken har mistet et barn hver. Barna døde av ulike sykdommer, det var ikke arvelige sykdommer.

Da jeg skulle ha nummer tre og det ble komplikasjoner i svangerskapet, lå jeg på stue sammen med en dame, som ventet tvillinger. Det ble hennes nr tre og fire, og hun sa rett ut, at hun og mannen ønsket seg to barn, men fordi, en aldri visste om de ville få beholde dem alle sammen, så valgte de å få tre barn, nå ble det altså fire. Hun var over 35 år, så skulle de ha disse barna, så måtte de få dem nå.

Tror det hører til unntakene at folk tenker slik...

[3jentemor]

''Men jeg har faktisk lidt ondt af de barn som ikke får søskende fordi forældrene siger at de har så mye job med det barn de har at de ikke orker mere''

Men får du vondt av de foreldre som f eks strever i mange, mange år med å få barn for til slutt å lykkes? Slik som f eks Jenny Jensen? Eller synes de du er heldige som tross alt klarte å få ett barn?

Det synes jeg er en helt anden problemstilling, selvsagt har jeg ondt af de som ikke kan få de barn de ønsker sig, eller af medisinske grunde ikke tåler at føde mere end 1 barn.

Det jeg bliver lidt provoseret af, er når relativt unge forældre synes det er så anstrengende at få barn og at de går glip af tid til at dyrke sine (tidskrævende?) fritidsinteresser sådan som før - og ikke mindst de forældre som er så optaget af egen karriere at de vælger at få bare et barn - fordi de ikke har tid til mere. - Da er de vellykkede som forældre fordi de faktisk har fået dette ene barn - hvor jeg synes de kunne tænke mere på barnets tarv.

[Gjest høstløv]

Det synes jeg er en helt anden problemstilling, selvsagt har jeg ondt af de som ikke kan få de barn de ønsker sig, eller af medisinske grunde ikke tåler at føde mere end 1 barn.

Det jeg bliver lidt provoseret af, er når relativt unge forældre synes det er så anstrengende at få barn og at de går glip af tid til at dyrke sine (tidskrævende?) fritidsinteresser sådan som før - og ikke mindst de forældre som er så optaget af egen karriere at de vælger at få bare et barn - fordi de ikke har tid til mere. - Da er de vellykkede som forældre fordi de faktisk har fået dette ene barn - hvor jeg synes de kunne tænke mere på barnets tarv.

I slike tilfeller er det da bra at de ikke har fler enn ett barn å ta seg av, når de prioriterer egne gjøremål så høyt.