Gå til innhold

2 eller 3 barn?


Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

  • Svar 124
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • morsan

    24

  • Katt-ja

    16

  • 3jentemor

    7

  • Lotte :o)

    7

Mest aktive i denne tråden

Det forstår jeg ikke.

Vi var seks søsken, og de fleste av oss var blant de tre beste i hver vår klasse, min søster, som var nr 5 i søskenflokken fikk toppkarakterer i alle fag, da hun sluttet på skolen.

Jeg har fire barn, sønn nr. to fikk toppkarakterer i 9 av 14 fag på gymnaset, han fikk jobb med topplønn som dataprogrammerer rett etter gymnaset. Han gikk på samme klassetrinn som et tvillingpar og de fikk toppkarakterer i nesten alle fag.

Kusinen min, som er nr tre av tre søsken, fikk også toppkarakterer, da hun tok studentereksamen.

Jeg tror det er en myte at enebarn scorer best.

Hehe...

Du høstløv - jeg regner med at du ikke er forsker eller noe beslektet med vitenskapelige undersøkelser...?

Gjest høstløv

Heh. Du er en av de som bruker ditt eget liv som statistikk?

Se forøvrig Katt-jas kommentar. Det har blitt forsket en god del på dette.

Jeg er vel dobbelt så gammel som deg og har dermed mer erfaringsbakgrunn å komme med i mine uttalelser.

Dermed ikke sagt at mine erfaringer er de eneste riktige, men når erfaringene tilsier noe annet enn en enkelt uttalelse i et blad, så må erfaringene telle sterkt.

Jeg er vel dobbelt så gammel som deg og har dermed mer erfaringsbakgrunn å komme med i mine uttalelser.

Dermed ikke sagt at mine erfaringer er de eneste riktige, men når erfaringene tilsier noe annet enn en enkelt uttalelse i et blad, så må erfaringene telle sterkt.

Nei, det må de ikke. Dine erfaringer er, vitenskapelig sett, verdiløse inntil de inngår som del av en større undersøkelse som omfatter langt flere enn "de jeg kjenner".

Jeg forstår at du er ganske uinteressert i forskning. Jeg er altså mer interessert i forskning når det kommer til slik som dette enn i dine personlige betraktninger angående enebarn.

Gjest høstløv

Hehe...

Du høstløv - jeg regner med at du ikke er forsker eller noe beslektet med vitenskapelige undersøkelser...?

Nei, min erfaringsbakgrunn er bare at jeg vel er eldre enn de fleste av deltakerne her i forumet, og derfor har opplevd litt mer av virkelighetens verden.

Annonse

Gjest høstløv

Nei, det må de ikke. Dine erfaringer er, vitenskapelig sett, verdiløse inntil de inngår som del av en større undersøkelse som omfatter langt flere enn "de jeg kjenner".

Jeg forstår at du er ganske uinteressert i forskning. Jeg er altså mer interessert i forskning når det kommer til slik som dette enn i dine personlige betraktninger angående enebarn.

Men den "forskning" du refererte til var jo ikke underbygget i det hele tatt.

Jeg er vel dobbelt så gammel som deg og har dermed mer erfaringsbakgrunn å komme med i mine uttalelser.

Dermed ikke sagt at mine erfaringer er de eneste riktige, men når erfaringene tilsier noe annet enn en enkelt uttalelse i et blad, så må erfaringene telle sterkt.

''Jeg er vel dobbelt så gammel som deg ''

LOL! _Kjempe_argument!!

Men den "forskning" du refererte til var jo ikke underbygget i det hele tatt.

Fordi jeg ikke gidder å lete opp den faktiske forskningen. Som Katt-ja sa - NHD har referert til denne forskningen tidligere. I tillegg har jeg lest relevante rapporter.

Men siden jeg søkte det opp kun for å forsikre morsan om at barnet hennes ikke vil lide noen nød, så orker jeg ikke bruke masse tid på å overbevise deg ;)

Gjest Nickløsheletia

Dette er et spørsmål det ikke nytter å spørre andre om. Alle vil forsvare sine egne valg. Selv følte jeg det som togli. Familien var ikke komplett når den tredje kom. Jeg utsatte å dra til fotografen, for jeg visste at vi skulle ha en til. Man må kjenne og føle på hva man orker. Man må være motivert og klar over hva man man går til.

Er man det, er det bare å kjøre på. For meg personlig er de postive sidene flere enn de negative. Er du usikker, bør du vente.

Annonse

Gjest Nickløsheletia

Dette er et spørsmål det ikke nytter å spørre andre om. Alle vil forsvare sine egne valg. Selv følte jeg det som togli. Familien var ikke komplett når den tredje kom. Jeg utsatte å dra til fotografen, for jeg visste at vi skulle ha en til. Man må kjenne og føle på hva man orker. Man må være motivert og klar over hva man man går til.

Er man det, er det bare å kjøre på. For meg personlig er de postive sidene flere enn de negative. Er du usikker, bør du vente.

Før den tredje kom, skulle det stå

Ja, det var det jeg mente. At det har med slik denne tiden er. Jeg tror ikke at mine foreldre hadde fulgt oss opp mer om vi bare var to. Og jeg ville ha kjørt barna mine om de var tre også, og dermed fått enda mer å følge opp enn det jeg alt ha. Hvilket jeg til tider føler er mer enn nok. (Drittlei dugnader!)

Ok, da misforsto jeg første innlegget ditt :)

Det hender jeg er drittlei selv innimellom...Foreldremøter, møter i FAU, klassekontaktmøter, dugnader...puh... :-/

Gjest har du kapasiteten?

Hotellrom blir et mareritt. Få familierom til en fornuftig pris og tilbud om dyre suiter!

Større bil, flere soverom, mere leksehjelp, mer penger til glupske ungdommer som spiser en ut av hus, mer klesvask, barn med diagnose? hva med sykdommer som kommer på rekke og rad fordi dem smitter hverandre? hvem skal passe syke barn når epidemier oppstår? hva med pms på fjortissene? ha kontroll med ungdommen, osv.

det mange glemmer er at barn blir store og store barn krever mer enn små barn. hos oss er det travlere tider nå etter skolestart for alle. Og ungdomstiden krever veldig mye av foreldre for å lede sitt barn på rett vei her i livet.

"one heir and one spare" er vel noe som hører hjemme i middelalderske adelsfamilier.

Jeg betviler at dette er noen vanlig tankegang i dag.

Men jeg hører flere nevne som en positiv "bi-ting" ved å ha flere barn at faren for å bli helt barnløs pga sykdom eller ulykke reduseres. Man har ingen å miste, men det å fortsatt kunne ha noen om det mest tragiske skulle skje er uansett verdifullt.

En i familen til gubben mistet sin eneste sønn da denne var rundt 40. Man skulle aldri fått bare ett barn, sa hun da.

Det var mens jentungen var en fem-seks, og vi var egentlig fornøyd med en. Jeg følte meg rimelig truffet...

Det er selvfølgelig ufattelig trist å miste en sønn/datter, uansett. Men det er kanskje lettere når man har noen å dele sorgen med?

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...