hvordan hjelper barn med tilknytningsvansker?

[Gjest fosterbarnspørsmål]

er det bare tiden som er vesentlig her?

Det ene fosterbarnet, en jente på snart 7 år har begynt å kalle fostermor for mamma. Ikke noe galt med det, men hun sier "tusen takk mamma", bare hun får en brødskive, eller får forsyne seg av middagen. Jeg synes det blir litt kunstig at hun sier det hele tiden.

Hun er veldig tillitsfull og kan sette seg på fanget til folk hun nesten ikke kjenner, bare de prater med henne. Det virker ikke som om hun diskriminerer mellom dem.

Hun kom fra et voldelig hjem for to år siden, faren har blant annet brent henne med sigarettmerker på ryggen, så hun er merket for livet. Når hun snakker om faren gjentar hun hele tiden at "han er veldig, veldig snill", men gjemmer seg bak fostermor under besøk hos han.Det virker som om de er veldig viktig for henne å påpeke at foreldrene hennes er veldig snille, selv om det absolutt ikke er tilfelle.

Den siste tiden har hun begynt å tisse på seg om natta. Fosterforeldrene har forsøkt å få noe hjelp til henne, men fått til svar at det eneste som hjelper er kjærlighet, kjærlighet, og atter kjærlighet.

Men kan man gjøre noe mer enn det?

[hidi, the scorpion]

Synes det høres ut som fosterforledrene gjør en glimrende jobb! Hva mer vil du?

Barn trenger tid og omsorg over en lang periode etter misbruk, så hvis du tror at dette skal løse seg på en-to-tre, tror du feil.

[Gjest fosterbarnspørsmål]

Synes det høres ut som fosterforledrene gjør en glimrende jobb! Hva mer vil du?

Barn trenger tid og omsorg over en lang periode etter misbruk, så hvis du tror at dette skal løse seg på en-to-tre, tror du feil.

Dette innlegget er ikke en kritikk av fosterforeldrene som jo gjør en utmerket jobb. Spørsmålet er hva en kan gjøre for å hjelpe denne jenta som sliter. Selvfølgelig tar ting tid, men snakker vi da om fem-10 år eller måneder? Hun har allerede bodd der i to år, må man regne med flere år før hun blir trygg?

Hvilken erfaring har folk med det?

[hidi, the scorpion]

Dette innlegget er ikke en kritikk av fosterforeldrene som jo gjør en utmerket jobb. Spørsmålet er hva en kan gjøre for å hjelpe denne jenta som sliter. Selvfølgelig tar ting tid, men snakker vi da om fem-10 år eller måneder? Hun har allerede bodd der i to år, må man regne med flere år før hun blir trygg?

Hvilken erfaring har folk med det?

Det kan snakkes om år, ja. Til jenta begynner å føle seg _nettopp_ som en jente!

Hun trenger den tiden det tar, for henne å leges,så tålmodighet kreves!

[Mrs. Wallace]

Dette innlegget er ikke en kritikk av fosterforeldrene som jo gjør en utmerket jobb. Spørsmålet er hva en kan gjøre for å hjelpe denne jenta som sliter. Selvfølgelig tar ting tid, men snakker vi da om fem-10 år eller måneder? Hun har allerede bodd der i to år, må man regne med flere år før hun blir trygg?

Hvilken erfaring har folk med det?

Det er mange småting man kan passe på å gjøre for å fremme tilknytning, men utover dette, er det tid og atter tid som gjelder. To år er slett ikke lenge, med tanke på jentas bakgrunn.

[Gjest mommytitt]

Fosterforeldrene får vel veiledning på slike alvorlige psykologiske problemstillinger? Blir litt vel tilfeldig om en skal handle på grunnlag av meninger til "folk flest" på nettet?

Ville da heller ha søkt til svar i litteratur og forskning,- selv om det selvsagt kan være mange fornuftige råd å få blant folk flest.

[Attekattenoa]

Jeg ville absolutt forsøkt å få profesjonell hjelp. Når barna er så store begynner det å haste. Du kan jo begynne med å lese her:

http://www.anknytning.nu/

[fillolin]

To år er nok ikke spesielt lenge i denne sammenheng, nei, men hvis fosterforeldrene føler at de trenger hjelp bør de jo få det på en eller annen måte, både for jentas del og for å forebygge vansker i fosterhjemmet. Veiledning via barnevernet, BUFetat eller BUP vil være aktuelle alternativ, det samme vil veiledningsgrupper med andre fosterforeldre. Et annet alternativ er Joachim Haarklou som er privatpraktiserende spesialist på temaet, han har egen nettside og gir også telefonkonsultasjoner.

[Gjest trist jente]

To år er nok ikke spesielt lenge i denne sammenheng, nei, men hvis fosterforeldrene føler at de trenger hjelp bør de jo få det på en eller annen måte, både for jentas del og for å forebygge vansker i fosterhjemmet. Veiledning via barnevernet, BUFetat eller BUP vil være aktuelle alternativ, det samme vil veiledningsgrupper med andre fosterforeldre. Et annet alternativ er Joachim Haarklou som er privatpraktiserende spesialist på temaet, han har egen nettside og gir også telefonkonsultasjoner.

Gi barnet tid, omsorg og kjærlighet. Hun har opplevd fryktelig mye vondt og da er det ikke lett å stoe på at noen voksen vil en vel.

Jeg ville pratet mye med henne. Prøve å forstå hvordan hun har det, vise henne at dere virkelig vil hjelpe. Åpne opp for at hun kan fortelle det hun har på hjertet, men vit at du kan ta imot. Vis at du er der og alltid vil støtte henne.

Forandringer er ofte veldig vanskelig, og å komme i fosterhjem er ikke alltid like lett.

Jeg ville oppsøkt profesjonelle for råd og veiledning. Barnepsykolog kan også sikkert være lurt. Kanskje hun klarer å formidle hvordan hun har det hos en utenforstående.

Det du sier om at hun sier overdrevent takk til alt kan tolkes dithen at hun er redd for ikke å være flink nok og da ikke få bo hos dere lenger.

Det hun sier om at pappa er så snill kan jo hende at hun er redd han og vil beskytte han. Barn har en enorm lojalitet till foreldre.