tvangsundersøkelse av 3-åring

[Gjest vestlandsmor]

Jeg er mor til en 3 åring som fikk konstatert urinreflux grad 4, gjentatte uvi gav mistanke og en miksjonscystografi når hun var 1,5 år bekreftet dette. Miksjonscyctografien ble en lite vellykket opplevelse, med en 1,5 åring som hylskrek og ble holdt fast av helsepersonell for å få gjennomført undersøkelsen. Jeg og barnets far var også tilstede og prøvde å berolige barnet så godt vi kunne men etterhvert fikk vi i oppgave å holde fast barnets hender og overkropp. Både jeg og far syns hendelsen var en grusom opplevelse, vi følte barnet ble utsatt for hendelser med egen kropp som barnet ikke forsto og som hun protesterte vilt mot, uten at det ble tatt hensyn til, og vi følte vi uten at vi ønsket det ble med på krenkelsene da vi etterhvert gikk fra å skulle være støtte og beroligende til å få i oppgave å holde fast barnet. Etter denne hendelsen har hun vært totalt avvisende til alt som heter helsepersonell, det gjelder alt fra helsesøster, tannlege til egne fastlege. Ingen får ta i henne og hun er svært avvisende i all kroppsspråk. Hun henger i mine hender og nekter all form for kontakt, verken øyekontakt eller noe annet. hvis helsesøster trekker seg unna til et annet rom, da kan hun ned og leke litt vaktsomt, men går aldri langt unna meg og styrter til meg med en gang helsesøster kommer. Hun var ikke direkte imøtekommende mot helsesøster og lege før denne hendelsen heller, men det gikk fra at vi kunne "lirke" det til, til at hun er totalt avvisende. Hun har alltid vært en bestemt dame med sterk vilje, og hun må være enig for at jeg skal få kamme hennes hår eller pusse hennes tenner. Når hun er enig er det aldri noe problem, da er alt greit. Når hun ble 3 år fikk hun innkalling til dagkirurgi for å korrigere reflux. Dette gikk greit, da hun først fikk dormikum,(ingen på avd fikk så mye som et lite blikk fra henne før hun fikk dormikumen. Den måtte jeg gi henne. Men når dormikumen virket fikk de gjøre det de trengte så lenge hun fikk sitte i mitt fang hele tiden, det fikk hun helt til de gav henne siste dose som gjorde at hun sovnet. Så jeg tror ikke hun opplevde noen overtramp da. Etter 3 mnd skulle vi ta ny miksjonscystografi for å se om dagkirurgien hadde vært vellykket. Jeg varslet på forhånd at hun må få noe beroligende, da det hadde vært en lite vellykket seanse sist gang. Dette ble vi lovet. Hun fikk dormikum som sist ( og jeg måtte gi henne det som sist gang) hun ble lettere salig og glad, men fortsatt på vakt, men åpnet opp for litt mer kontakt med helsepersonellet. Ultralyden gikk greit, hadde forberedet oss endel, og at kremen kiler og at vi skulle se magen på tv. Denne undersøkelsen gikk greit. Skulle deretter inn til miksjonscystografien. Hun er forholdsvis samarbeidsvillig, legger seg på bordet når jeg står ved hennes hode. Når de skal legge inn kateter så protesterer hun ikke med en gang, men så bruker de lang tid, bommer endel og hun uttrykker at det er vondt. hun begynner å klemme sammen beina, og de må tvinge de fra hverandre for at de skal få komme til. De henter inn enda en mann til å hjelpe til med dette.Hun begynner å hyle og gråte og rope nei, hender fekter og prøver å fjerne hendene mellom beina, jeg får beskjed om å holde hendene hennes for de er snart ferdig og en mann står og holder fast føttene hennes, hun prøver å vri seg unna og raser. hun ser på meg og roper mamma, jeg prøver å snakke til henne, sier at det ikke er farlig og at det snart er ferdig. de bruker lang tid, sier det er vanskelig å treffe på når hun er så urolig. Til slutt klarer jeg ikke å holde mine tårer tilbake heller, de renner nedover ansiktet mitt mens jeg prøver å gjøre det jeg kan for å hjelpe til slik at de bare blir ferdig. Helsepersonell ser dette, og sier at det går bra, er snart ferdig. Tilslutt ligger hun ganske rolig, men storgråter, hodet går fra side til side og hun roper på pappaen sin (han er ikke med denne gangen). hun får beskjed om å tisse for at undersøkelsen skal kunne gjøres. hun nekter og gråter, hun vil ikke tisse. tilslutt kommer det bare litt urin, og de sier at det får holde. Etter undersøkelsen blir vi vist ut på et toalett hvor hun får tisse på doen. da er det bare meg og hun. jeg tørker tårer, hun tisser og tørker tårer. vi går deretter opp på avdelingen igjen. Jeg føler jeg har vært med på et kjempeovergrep mot mitt eget barn for 2.gang. Oppe på avd møter jeg spl som sier at det gikk vel litt bedre denne gangen. jeg sier at jeg syns ikke det, klarer ikke å fortelle så mye har mer enn nok med å unngå å gråte igjen. Da sier spl at det er det fine med dormikum, da husker hun ikke noe av dette når dormikumen ikke virker lenger. Stemmer dette? Er veldig usikker på hvordan jeg skal forholde meg til disse opplevelsene som hun har hatt. Hvis hun husker det så føler jeg for å prøve å prate med henne om det, forklare enkelt hvorfor de måtte gjøre det og at hun nå er frisk igjen. Men hvis hun ikke husker noe, så er det kanskje ikke så lurt å prate om det? Samtidig så syns jeg disse to opplevelsene har vært fryktelige å være tilstede på, og da lurer jeg jo på om ikke hun også husker og sitter med de samme følelsene? På tur hjem når jeg løftet henne opp og jeg sa at så snill dama (spl) var siden du fikk gave for å være så flink. da ble hun alvorlig, øynene fyltes med tårer og hun gjemte hodet i halsen min. Så sa hun at mannen var slem, han stikke tissen min. Som mor er jeg nå veldig bekymret for hvordan hun opplevde disse undersøkelsene. Jeg som sto på sidelinjen følte jeg var aktivt med på et overgrep mot mitt eget barn, og det plager meg stort. Samtidig var undersøkelsene nødvendige og hun er nå erklært frisk heldigvis. Men det har ikke hjulpet på hennes atferd mot fremmede og særlig mot all slags helsepersonell. Men alle som ikke tilhører hennes innerste kjerne som består av foreldre, søsken, besteforeldre og noen i barnehagen, blir bryskt avvist hver gang de prøver å ta litt kontakt med henne. Men de som er "godkjent" opplever en blid og sprudlende 3 åring. Denne svært så markerte og tydelige avvisningen er kun mot voksne, barn er hun alltid blid og inviterende til. Dette ble langt. Jeg ønsker egentlig noen råd om hvordan jeg skal forholde meg til dette. Overdriver jeg opplevelsene? ( hver gang jeg tenker på selve hendelsen begynner jeg å gråte) Eller er det noe jeg må ta tak i?

[Lillemus]

Jeg synes overhodet ikke du overdriver, kan man virkelig ikke legge barnet i narkose for en slik undersøkelse?

Jeg var helt på gråten da jeg leste innlegget ditt, det må være helt fryktelig for en mor å være vitne til noe slikt, skjønner godt at det føles som et overgrep både mot deg og barnet. *Klem*

[Gjest Niccola]

Uff, dette var ikke noe moro å lese. Jeg har en venninne med en datter som slet med reflux, og fortalte meg lignende historier som du skriver her. Hun reagerte slik du beskriver datteren din, i tillegg fikk hun sinneanfall mot moren.

Jeg forstår veldig godt tankene dine, og lurer på om det er vanlig at foreldre må være med å holde fat etskrikende barn på denne måten. Det virker som et overgrep, ja. Jeg håper barnelegen vil svare, og at lillejenta di kan gjenvinne tilliten til helsepersonell.

[mariaflyfly]

Jeg orket ikke lese hele innlegget ditt.

Sjekk om ikke det går an å sedere jenta når hun skal gjennom slike ubehagelige undersøkelser. Ved bruk av Dormicum (som fungerer som en slags narkose light), vil hun ikke huske noe som helst i etterkant. Jeg veit at det funker, har fått det i forbindelse med tannlegebehandling (har sterk tannlegeskrekk). Man er groggy resten av dagen etterpå og sover mange timer, men husker virkelig ingenting av hva som har foregått.

[siameser]

Jeg orket ikke lese hele innlegget ditt.

Sjekk om ikke det går an å sedere jenta når hun skal gjennom slike ubehagelige undersøkelser. Ved bruk av Dormicum (som fungerer som en slags narkose light), vil hun ikke huske noe som helst i etterkant. Jeg veit at det funker, har fått det i forbindelse med tannlegebehandling (har sterk tannlegeskrekk). Man er groggy resten av dagen etterpå og sover mange timer, men husker virkelig ingenting av hva som har foregått.

Det var nettopp dormicum den stakkars jenta fikk, likevel husket hun det etterpå.

For en forferdelig historie, jeg ville ha hatt store problemer med å takle det så behersket som trådstarteren gjorde.

[Gjest MedicNerd]

Å dette var en vond historie å lese! Uff jeg skjønner virkelig at du reagerer veldig etter å ha sett barnet ditt lide slik. Jeg er ikke mor selv, men jeg har sittet i den posisjonen at foreldrene mine har sett meg ha det fælt. Du overreagerer avgjort ikke. Og jeg synes det er helt skandaløst at de ikke avbrøt undersøkelsen når datteren din var så vettskremt! Funker ikke Dormicum, så skjønner jeg ikke hvorfor de ikke abrøt og tilbød full narkose i stedet!

Jeg opplevde selv en type undersøkelse som barn hvor de ikke klarte å gjennomføre. Det ble avbrutt, og neste skritt var å få gjort undersøkelsen i full narkose. Dormicum har jeg også fært borti ifm en undersøkelse jeg rett og slett har veldig angst for. For meg gjorde det meg mest sløv og likegyldig, men jeg husker i grove trekk hva som skjedde...

Nei dette ble jeg virkelig opprørt av å lese!

[vilde]

Jeg forstår godt at dette var en lite hyggelig opplevelse. Jeg har også måttet holde min datter under samme undersøkelse som din datter måtte gjennom + hos tannlegen, der er frykten aller verst og vi måtte en gang være fire om å holde og likevel klarte vi ikke å få gjennomført det som skulle gjøres... Men, dette er nå en gang ting som MÅ gjøres. Dette kan overhodet ikke sammenliknes med overgrep. Det er en høyst nødvendig undersøkelse/behandling av barnet og det må bare gjennom det på et eller annet vis. Bruk av narkose er ikke noe vi bør ta lett på, det medfører risiko for barnets liv. Det er noe jeg kun ville tillatt dersom undersøkelsen ble fullt ut umulig.

Jeg synes det er viktig at barn innser at de ikke alltid kan ha kontrollen. Noen ganger må man igjennom store ubehageligheter hvor man mister litt kontroll. Og barnets reaksjon kommer veldig an på foreldrenes tror jeg. Det vil føle på seg at "dette var ikke riktig" dersom foreldrene utstråler usikkerhet,sorg og en følelse av at dette var et overgrep. Datteren min har blitt veldig redd for nåler etter sykehus-besøk med smertefulle stikk, og jeg har måttet holde henne fast. Ikke hyggelig i det hele tatt. Men jeg vet hva overgrep er og dette kvalifiserer ikke. Jeg synes det er synd at datteren din har fått det vanskelig etterpå, men jeg tror at hvis dere opptrer naturlig og samtaler med henne mye om det på en litt "ufarlig-gjørende" måte, så vil deres holdning smitte over på henne. Føler hun at dere synes dette var et grusom overgrep, så vil hun også føle det. Dette er hva jeg tror og mener...

Ønsker dere alt vel, håper hun får det litt på avstand snart.

[Gjest togli]

Huff, dette var vond lesning :-((

Jeg tror det kan være greit å ta dette opp med datteren din, men ikke på en slik måte at hun oppfatter at du syntes dette var grusomt. Du kan forklare at du er så glad for at hun nå er frisk igjen og at det var bra de på sykehuset kunne hjelpe henne og kanskje spørre hva hun tenker om dette selv osv? Hvis hun forteller at hun syntes det var fælt å bli holdt fast, så kan du vise at du forstår henne, men forklare hvorfor de måtte holde henne etc. Da viser du at du forstår hennes følelser samtidig som du viser henne at fokuset ligger på det at hun ble frisk igjen.... tror jeg?

[Mary Poppins]

Jeg forstår godt at dette var en lite hyggelig opplevelse. Jeg har også måttet holde min datter under samme undersøkelse som din datter måtte gjennom + hos tannlegen, der er frykten aller verst og vi måtte en gang være fire om å holde og likevel klarte vi ikke å få gjennomført det som skulle gjøres... Men, dette er nå en gang ting som MÅ gjøres. Dette kan overhodet ikke sammenliknes med overgrep. Det er en høyst nødvendig undersøkelse/behandling av barnet og det må bare gjennom det på et eller annet vis. Bruk av narkose er ikke noe vi bør ta lett på, det medfører risiko for barnets liv. Det er noe jeg kun ville tillatt dersom undersøkelsen ble fullt ut umulig.

Jeg synes det er viktig at barn innser at de ikke alltid kan ha kontrollen. Noen ganger må man igjennom store ubehageligheter hvor man mister litt kontroll. Og barnets reaksjon kommer veldig an på foreldrenes tror jeg. Det vil føle på seg at "dette var ikke riktig" dersom foreldrene utstråler usikkerhet,sorg og en følelse av at dette var et overgrep. Datteren min har blitt veldig redd for nåler etter sykehus-besøk med smertefulle stikk, og jeg har måttet holde henne fast. Ikke hyggelig i det hele tatt. Men jeg vet hva overgrep er og dette kvalifiserer ikke. Jeg synes det er synd at datteren din har fått det vanskelig etterpå, men jeg tror at hvis dere opptrer naturlig og samtaler med henne mye om det på en litt "ufarlig-gjørende" måte, så vil deres holdning smitte over på henne. Føler hun at dere synes dette var et grusom overgrep, så vil hun også føle det. Dette er hva jeg tror og mener...

Ønsker dere alt vel, håper hun får det litt på avstand snart.

Her var det mye fornuftig!

[Gjest winniecosi]

Får tårer i øynene. Har en datter og håper jeg ikke får oppleve noe slikt. Får vondt i magen og halsen av å lese om det.