Gjest vestlandsmor Skrevet 6. oktober 2009 Del Skrevet 6. oktober 2009 Jeg er mor til en 3 åring som fikk konstatert urinreflux grad 4, gjentatte uvi gav mistanke og en miksjonscystografi når hun var 1,5 år bekreftet dette. Miksjonscyctografien ble en lite vellykket opplevelse, med en 1,5 åring som hylskrek og ble holdt fast av helsepersonell for å få gjennomført undersøkelsen. Jeg og barnets far var også tilstede og prøvde å berolige barnet så godt vi kunne men etterhvert fikk vi i oppgave å holde fast barnets hender og overkropp. Både jeg og far syns hendelsen var en grusom opplevelse, vi følte barnet ble utsatt for hendelser med egen kropp som barnet ikke forsto og som hun protesterte vilt mot, uten at det ble tatt hensyn til, og vi følte vi uten at vi ønsket det ble med på krenkelsene da vi etterhvert gikk fra å skulle være støtte og beroligende til å få i oppgave å holde fast barnet. Etter denne hendelsen har hun vært totalt avvisende til alt som heter helsepersonell, det gjelder alt fra helsesøster, tannlege til egne fastlege. Ingen får ta i henne og hun er svært avvisende i all kroppsspråk. Hun henger i mine hender og nekter all form for kontakt, verken øyekontakt eller noe annet. hvis helsesøster trekker seg unna til et annet rom, da kan hun ned og leke litt vaktsomt, men går aldri langt unna meg og styrter til meg med en gang helsesøster kommer. Hun var ikke direkte imøtekommende mot helsesøster og lege før denne hendelsen heller, men det gikk fra at vi kunne "lirke" det til, til at hun er totalt avvisende. Hun har alltid vært en bestemt dame med sterk vilje, og hun må være enig for at jeg skal få kamme hennes hår eller pusse hennes tenner. Når hun er enig er det aldri noe problem, da er alt greit. Når hun ble 3 år fikk hun innkalling til dagkirurgi for å korrigere reflux. Dette gikk greit, da hun først fikk dormikum,(ingen på avd fikk så mye som et lite blikk fra henne før hun fikk dormikumen. Den måtte jeg gi henne. Men når dormikumen virket fikk de gjøre det de trengte så lenge hun fikk sitte i mitt fang hele tiden, det fikk hun helt til de gav henne siste dose som gjorde at hun sovnet. Så jeg tror ikke hun opplevde noen overtramp da. Etter 3 mnd skulle vi ta ny miksjonscystografi for å se om dagkirurgien hadde vært vellykket. Jeg varslet på forhånd at hun må få noe beroligende, da det hadde vært en lite vellykket seanse sist gang. Dette ble vi lovet. Hun fikk dormikum som sist ( og jeg måtte gi henne det som sist gang) hun ble lettere salig og glad, men fortsatt på vakt, men åpnet opp for litt mer kontakt med helsepersonellet. Ultralyden gikk greit, hadde forberedet oss endel, og at kremen kiler og at vi skulle se magen på tv. Denne undersøkelsen gikk greit. Skulle deretter inn til miksjonscystografien. Hun er forholdsvis samarbeidsvillig, legger seg på bordet når jeg står ved hennes hode. Når de skal legge inn kateter så protesterer hun ikke med en gang, men så bruker de lang tid, bommer endel og hun uttrykker at det er vondt. hun begynner å klemme sammen beina, og de må tvinge de fra hverandre for at de skal få komme til. De henter inn enda en mann til å hjelpe til med dette.Hun begynner å hyle og gråte og rope nei, hender fekter og prøver å fjerne hendene mellom beina, jeg får beskjed om å holde hendene hennes for de er snart ferdig og en mann står og holder fast føttene hennes, hun prøver å vri seg unna og raser. hun ser på meg og roper mamma, jeg prøver å snakke til henne, sier at det ikke er farlig og at det snart er ferdig. de bruker lang tid, sier det er vanskelig å treffe på når hun er så urolig. Til slutt klarer jeg ikke å holde mine tårer tilbake heller, de renner nedover ansiktet mitt mens jeg prøver å gjøre det jeg kan for å hjelpe til slik at de bare blir ferdig. Helsepersonell ser dette, og sier at det går bra, er snart ferdig. Tilslutt ligger hun ganske rolig, men storgråter, hodet går fra side til side og hun roper på pappaen sin (han er ikke med denne gangen). hun får beskjed om å tisse for at undersøkelsen skal kunne gjøres. hun nekter og gråter, hun vil ikke tisse. tilslutt kommer det bare litt urin, og de sier at det får holde. Etter undersøkelsen blir vi vist ut på et toalett hvor hun får tisse på doen. da er det bare meg og hun. jeg tørker tårer, hun tisser og tørker tårer. vi går deretter opp på avdelingen igjen. Jeg føler jeg har vært med på et kjempeovergrep mot mitt eget barn for 2.gang. Oppe på avd møter jeg spl som sier at det gikk vel litt bedre denne gangen. jeg sier at jeg syns ikke det, klarer ikke å fortelle så mye har mer enn nok med å unngå å gråte igjen. Da sier spl at det er det fine med dormikum, da husker hun ikke noe av dette når dormikumen ikke virker lenger. Stemmer dette? Er veldig usikker på hvordan jeg skal forholde meg til disse opplevelsene som hun har hatt. Hvis hun husker det så føler jeg for å prøve å prate med henne om det, forklare enkelt hvorfor de måtte gjøre det og at hun nå er frisk igjen. Men hvis hun ikke husker noe, så er det kanskje ikke så lurt å prate om det? Samtidig så syns jeg disse to opplevelsene har vært fryktelige å være tilstede på, og da lurer jeg jo på om ikke hun også husker og sitter med de samme følelsene? På tur hjem når jeg løftet henne opp og jeg sa at så snill dama (spl) var siden du fikk gave for å være så flink. da ble hun alvorlig, øynene fyltes med tårer og hun gjemte hodet i halsen min. Så sa hun at mannen var slem, han stikke tissen min. Som mor er jeg nå veldig bekymret for hvordan hun opplevde disse undersøkelsene. Jeg som sto på sidelinjen følte jeg var aktivt med på et overgrep mot mitt eget barn, og det plager meg stort. Samtidig var undersøkelsene nødvendige og hun er nå erklært frisk heldigvis. Men det har ikke hjulpet på hennes atferd mot fremmede og særlig mot all slags helsepersonell. Men alle som ikke tilhører hennes innerste kjerne som består av foreldre, søsken, besteforeldre og noen i barnehagen, blir bryskt avvist hver gang de prøver å ta litt kontakt med henne. Men de som er "godkjent" opplever en blid og sprudlende 3 åring. Denne svært så markerte og tydelige avvisningen er kun mot voksne, barn er hun alltid blid og inviterende til. Dette ble langt. Jeg ønsker egentlig noen råd om hvordan jeg skal forholde meg til dette. Overdriver jeg opplevelsene? ( hver gang jeg tenker på selve hendelsen begynner jeg å gråte) Eller er det noe jeg må ta tak i? 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.