Hvor mye egentid?

[Gjest Far har tusen hobbyer...]

Samboeren og jeg kom tilbake til den evinnelige diskusjonen om egentid ista, og jeg vil høre litt hva som er vanlig rundtomkring, og hvordan dere enes om slikt...

Min samboer jobber 10 timer hver dag, og kommer hjem klokken fem. I tillegg jobber han alle helgenetter, og sover dermed til mellom ti og halv tolv alle helgemorgener. Så begynner han ofte før datteren vår har lagt seg igjen neste ettermiddag. Han trener hver tirsdag, pluss at han følger med på favorittlaget på puben så ofte han kan. På kveldene driver han litt pcjobbing. Når det lokale hockeylaget spiller, går han konstant med radiopropper i ørene, og er umulig å få kontakt med. Om sommeren spiller han golf, og om vinteren er han kaptein på bedriftsinnebandyen. Han har et eldre barn som skal følges opp i forhold til lekser, trening, kamper både i hans helg og de andre, og diverse skolearrangementer. I tillegg sitter han i styret i borettslaget...

Dette er garantert ikke alt, han har tusen jern i ilden, og det er det som gir ham energi. Han jobber som sagt veldig mye, og jeg forstår at han trenger å drive med noe han har lyst til også!

Men... Jeg synes også det er viktig at han tar seg tid til datteren vår, som savner og spør etter ham når han er borte. Derfor blir det ofte diskusjoner hver gang det er noe, og nå er jeg lei av at det alltid skaper dårlig stemning.

Så ista prøvde jeg å ta opp saken, og foreslo at han gjør akkurat som han vil annenhver helg. Eldstebarnet hans vil gjerne være med på kamper etc, og er stor nok til å klare seg selv mens han spiller. I tillegg gir det dem en mulighet til å ha litt aleinetid innimellom også, og de får muligheten til å gjøre ting som er vanskelig å ha med vår lille datter på.

Men dette falt helt tydelig ikke i god jord. Han ville ikke ta diskusjonen da, fordi datteren vår var våken. Det er et tegn på at det kommer til å bli en laaaaang diskusjon i kveld, og at han synes jeg er urimelig.

Jeg blir ikke helt enig med meg selv i om jeg er urimelig eller ei, men kjenner at jeg trenger ham mer tilstede. Både som avlastning (selv om jeg ikke har noe annet fore, vil bare ha litt støtte innimellom), og spesiellt for datteren vår sin skyld.

Så da spør jeg dere... Hva er vanlig hos dere? Hvordan løser dere disse tingene? Altså, er jeg urimelig?

[Shadow 650]

Eksmannen min var likedan. Han jobbet 12-13 timer i døgnet, samt hele søndager. (det viste seg at han var ineffektig med arb.oppgavene sine). Han trente, lekte dørvakt fre+lør annenhver helg..

Etter det ble slutt, ser ungene pappaen sin 50% av tiden. Den nye dama hans sitter ikke barnevakt for han. Han koordinerer arbeidstid, og kjører dem selv til bhg/skole og aktiviteter. Er hjemme med kjernefamilen kveld og helger.

Hvis du ikke setter foten ned, så blir det IKKE noe bedre.

Han får høy læringsrate om han pålegges ansvar.

[Liliaceae]

Her hadde jeg jammen satt ned foten for leeenge siden!

Maken til egoistisk holdning!

Her i huset har vi noenlunde lik fordeling; dvs. at vi skriver opp på en kalender når det dukker opp et møte eller en avtale, helgetur med gutta/jentene osv. Den som skriver seg opp først, slipper å ordne med barnevakt hvis den andre også har planer.

Vi har lite av faste avtaler, slik samboeren din har med trening, jobb, møter til verv osv.. Vi jobber dagtid begge to, men begge står fritt til å invitere folk på middag hjemme eller dra ut og treffe venner. Men vi hører med hverandre som regel før vi lager avtaler med andre, slik at vi er sikre på at det ikke kolliderer med andre ting. Mannen min glemmer som regel familiebursdager og slike ting, så han sjekker alltid med meg først...

Utrolig trist med en så lite engasjert pappa.

Viktig at du ikke anklager eller dømmer han, men rolig forteller at det er sårt for jenta å savne pappaen sin.

At dere som ektepar må være sammen om ting og ha et felles familieliv.

Du kan jo virkelig spørre hvilken rolle han ønsker å ha i jentas barndom. Hvordan ønsker han at jenta skal huske sin egen barndom og forholdet til han? Tror han at hun "alltid" vil være tilstede og vente på han? En dag vil han savne henne, men da vil det kanskje være henne som nedprioriterer han. Som man høster....

[jubalong70]

Vi har også vært gjennom den diskusjonen, og det har bedret seg - men det tok tid.

Hos oss er situasjonen den at far pendler og er borte fra før vi står opp mandag morgen til rundt kl. 18 på torsdag. Fredag jobber han på et kontor i byen vår, og kommer stort sett hjem til middag. Noen uker kommer han ikke hjem før seeeeent torsdag, eller ikke før på fredag kveld.

Han er aktiv skytter og var med i styret i skytterlaget. I tillegg er faren hans leder i et annet skytterlag, så han måtte hjelpe til litt der også. Så var det jakt. Og så var det jogging eller sykling. Så var det å hjelpe faren sin med ett eller annet på gården osv., osv, osv.

Jeg var hjemme med våre 3 barn og kom meg aldri på noen ting. Skulle jeg noe, måtte ungene være med.

Jeg tok dette opp flere ganger. Han argumenterte med at han trengte noe å se frem til når han var borte på jobb. (Han jobber fra rundt 07 til 22 hver dag han er borte.) Og han trengte litt egentid han også.

Ikke noe problem å forstå det, men jeg trengte også litt egentid, samt at ungene trengte pappatid.

Sakte men sikkert gikk det inn hos ham. Kanskje i sammenheng med at jeg sluttet å være sur og forvente at han skulle være hjemme?

Han sluttet i styret i skytterlaget. Han har forklart situasjonen for faren sin. Selvsagt hjelper han til innimellom, men ikke hver helg som det var en periode. (Eller virket som i alle fall.)

Før virket det som om familien kom langt ned på prioriteringslista, nå har vi absolutt krøpet lenger opp. Og vi trives der

Så kanskje det nytter hos dere også. Kanskje hvis du klarer å formulere argumenter som ikke er kritiserende, men forklarende i kveld, så vil han se saken også fra din side?

Lykke til

[Gjest Elextra]

Vi har også vært gjennom den diskusjonen, og det har bedret seg - men det tok tid.

Hos oss er situasjonen den at far pendler og er borte fra før vi står opp mandag morgen til rundt kl. 18 på torsdag. Fredag jobber han på et kontor i byen vår, og kommer stort sett hjem til middag. Noen uker kommer han ikke hjem før seeeeent torsdag, eller ikke før på fredag kveld.

Han er aktiv skytter og var med i styret i skytterlaget. I tillegg er faren hans leder i et annet skytterlag, så han måtte hjelpe til litt der også. Så var det jakt. Og så var det jogging eller sykling. Så var det å hjelpe faren sin med ett eller annet på gården osv., osv, osv.

Jeg var hjemme med våre 3 barn og kom meg aldri på noen ting. Skulle jeg noe, måtte ungene være med.

Jeg tok dette opp flere ganger. Han argumenterte med at han trengte noe å se frem til når han var borte på jobb. (Han jobber fra rundt 07 til 22 hver dag han er borte.) Og han trengte litt egentid han også.

Ikke noe problem å forstå det, men jeg trengte også litt egentid, samt at ungene trengte pappatid.

Sakte men sikkert gikk det inn hos ham. Kanskje i sammenheng med at jeg sluttet å være sur og forvente at han skulle være hjemme?

Han sluttet i styret i skytterlaget. Han har forklart situasjonen for faren sin. Selvsagt hjelper han til innimellom, men ikke hver helg som det var en periode. (Eller virket som i alle fall.)

Før virket det som om familien kom langt ned på prioriteringslista, nå har vi absolutt krøpet lenger opp. Og vi trives der

Så kanskje det nytter hos dere også. Kanskje hvis du klarer å formulere argumenter som ikke er kritiserende, men forklarende i kveld, så vil han se saken også fra din side?

Lykke til

''Og han trengte litt egentid han også. Ikke noe problem å forstå det, men jeg trengte også litt egentid, samt at ungene trengte pappatid.''

Ufattelig provoserende med menn som mener de selv har krav og rett på egentid, men overhodet ikke reflekterer over at kona kan ha slike behov. Det har jeg faktisk hørt ganske mange eksempler på etterhvert!

Utrolig bra at du har fått skikk på mannen din og/eller han har blitt voksen .

[Gjest Elextra]

Du må ha vært veldig tålmodig, og du er selvfølgelig ikke urimelig.

Har selv ikke egne erfaringer å komme med, er heldigvis velsignet med en mann som synes det er en selvfølge at vi deler på ansvaret for barna. Nå har ingen av oss barn fra før, det blir jo en kompliserende faktor.

Om det ikke nytter å snakke med ham kunne det kanskje nytte å lesse ansvaret over på ham? Etter at han har vært borte en stund er det din tur, og du drar av gårde og finner på et eller annet uten barnet deres? Han blir da nødt til å ta ansvar, men spørs jo hvor mye det kommer ut av det, om dere ikke kunne komme til en fast ordning.

Det ideelle ville jo være om dere kunne finne på hyggelige ting i ro og mak alle tre (fire), men jeg vet ikke hvordan det skal skje, når han tydeligvis ikke vil prate om saken (eller kommer dere frem til noe i kveld?).

[Ysah]

Vi har også vært gjennom den diskusjonen, og det har bedret seg - men det tok tid.

Hos oss er situasjonen den at far pendler og er borte fra før vi står opp mandag morgen til rundt kl. 18 på torsdag. Fredag jobber han på et kontor i byen vår, og kommer stort sett hjem til middag. Noen uker kommer han ikke hjem før seeeeent torsdag, eller ikke før på fredag kveld.

Han er aktiv skytter og var med i styret i skytterlaget. I tillegg er faren hans leder i et annet skytterlag, så han måtte hjelpe til litt der også. Så var det jakt. Og så var det jogging eller sykling. Så var det å hjelpe faren sin med ett eller annet på gården osv., osv, osv.

Jeg var hjemme med våre 3 barn og kom meg aldri på noen ting. Skulle jeg noe, måtte ungene være med.

Jeg tok dette opp flere ganger. Han argumenterte med at han trengte noe å se frem til når han var borte på jobb. (Han jobber fra rundt 07 til 22 hver dag han er borte.) Og han trengte litt egentid han også.

Ikke noe problem å forstå det, men jeg trengte også litt egentid, samt at ungene trengte pappatid.

Sakte men sikkert gikk det inn hos ham. Kanskje i sammenheng med at jeg sluttet å være sur og forvente at han skulle være hjemme?

Han sluttet i styret i skytterlaget. Han har forklart situasjonen for faren sin. Selvsagt hjelper han til innimellom, men ikke hver helg som det var en periode. (Eller virket som i alle fall.)

Før virket det som om familien kom langt ned på prioriteringslista, nå har vi absolutt krøpet lenger opp. Og vi trives der

Så kanskje det nytter hos dere også. Kanskje hvis du klarer å formulere argumenter som ikke er kritiserende, men forklarende i kveld, så vil han se saken også fra din side?

Lykke til

Fatter ikke hvor vitsen med à vaere gift/samboer blir av da. Det blir jo mer som et slags partnerskap rundt felles barn... Blir det tid til dere to i det hele tatt? Fàr dere til à ha et sexliv?

Det er jo helt klart at du nà har oppnàdd et mye bedre sammarbeiderskap enn för, for ikke à snakke om det tràdstarter beskriver, men jeg forstàr likevel ikke poenget med à fà barn og familie nàr det ender opp med à bli slik at man lever i et konstant jag, à hverken ha tid til seg selv eller romantikk...

[Gjest Elextra]

Fatter ikke hvor vitsen med à vaere gift/samboer blir av da. Det blir jo mer som et slags partnerskap rundt felles barn... Blir det tid til dere to i det hele tatt? Fàr dere til à ha et sexliv?

Det er jo helt klart at du nà har oppnàdd et mye bedre sammarbeiderskap enn för, for ikke à snakke om det tràdstarter beskriver, men jeg forstàr likevel ikke poenget med à fà barn og familie nàr det ender opp med à bli slik at man lever i et konstant jag, à hverken ha tid til seg selv eller romantikk...

Leste du alt jubalong70 skrev? De har jo funnet ut av det nå, og har et fint familieliv.

[Gjest preludium]

Jeg ville aldri funnet meg i en slik situasjon. Det er jo helt skjevt! Hvis min samboer hadde jobbet så mye, ville det vært en selvfølge at han prioriterte barna og meg før alskens hobbyer. Jeg er mer hjemme enn samboeren min, som har foreningsverv og et par hobbyer, men han sjekker alltid med meg om det er greit før han drar bort. Som regel synes jeg det, jeg tviholder ikke på han hjemme, men iblant synes jeg han har vært mye borte, og da kutter han ned. Titt og ofte sier han nei til ting fordi han heller vil være med barna.

Jeg synes jeg ofte ser at det er slik ubalanse i hjemmene. Far har masse hobbyer og ting å gjøre utenfor hjemmet, mor er sjeldnere ute på noe. Det er bare en ting å gjøre - sette ned foten!!

[Ysah]

Leste du alt jubalong70 skrev? De har jo funnet ut av det nå, og har et fint familieliv.

Ja, men det mà likevel vaere litt av et opplegg föler jeg, fàr man til à vaere kjaerester midt opp i alt dette? Det virker som om man plutselig kun fàr utfoldet seg i mamma-rollen.

[morsan]

Vi har også vært gjennom den diskusjonen, og det har bedret seg - men det tok tid.

Hos oss er situasjonen den at far pendler og er borte fra før vi står opp mandag morgen til rundt kl. 18 på torsdag. Fredag jobber han på et kontor i byen vår, og kommer stort sett hjem til middag. Noen uker kommer han ikke hjem før seeeeent torsdag, eller ikke før på fredag kveld.

Han er aktiv skytter og var med i styret i skytterlaget. I tillegg er faren hans leder i et annet skytterlag, så han måtte hjelpe til litt der også. Så var det jakt. Og så var det jogging eller sykling. Så var det å hjelpe faren sin med ett eller annet på gården osv., osv, osv.

Jeg var hjemme med våre 3 barn og kom meg aldri på noen ting. Skulle jeg noe, måtte ungene være med.

Jeg tok dette opp flere ganger. Han argumenterte med at han trengte noe å se frem til når han var borte på jobb. (Han jobber fra rundt 07 til 22 hver dag han er borte.) Og han trengte litt egentid han også.

Ikke noe problem å forstå det, men jeg trengte også litt egentid, samt at ungene trengte pappatid.

Sakte men sikkert gikk det inn hos ham. Kanskje i sammenheng med at jeg sluttet å være sur og forvente at han skulle være hjemme?

Han sluttet i styret i skytterlaget. Han har forklart situasjonen for faren sin. Selvsagt hjelper han til innimellom, men ikke hver helg som det var en periode. (Eller virket som i alle fall.)

Før virket det som om familien kom langt ned på prioriteringslista, nå har vi absolutt krøpet lenger opp. Og vi trives der

Så kanskje det nytter hos dere også. Kanskje hvis du klarer å formulere argumenter som ikke er kritiserende, men forklarende i kveld, så vil han se saken også fra din side?

Lykke til

''Han argumenterte med at han trengte noe å se frem til når han var borte på jobb. ''

Hadde jeg vært ukependler, hadde jeg gledet meg voldsomt til å kunne få tilbringe helgen med barn og mann!

[morsan]

Fatter ikke hvor vitsen med à vaere gift/samboer blir av da. Det blir jo mer som et slags partnerskap rundt felles barn... Blir det tid til dere to i det hele tatt? Fàr dere til à ha et sexliv?

Det er jo helt klart at du nà har oppnàdd et mye bedre sammarbeiderskap enn för, for ikke à snakke om det tràdstarter beskriver, men jeg forstàr likevel ikke poenget med à fà barn og familie nàr det ender opp med à bli slik at man lever i et konstant jag, à hverken ha tid til seg selv eller romantikk...

Det er jo ikke nødvendigvis slik at tingene er slik fra først av - da ville man kanskje ikke valgt denne mannen!

Men etterhvert som årene går, er det jo ikke uvanlig at det skjer ting som påvirker dynamikken i familien - barnefødsler, endringer i jobbsituasjonen, ting relatert til bolig/bosituasjon, sykdom osv.

Derfor vil slikt som partnerens manglende tilstedeværelse ofte ha kommet "snikende" på til man en dag føler at det har gått for langt. Hva synes du man skal gjøre da, da? komme med den klassiskke "dump ham!", eller gjøre slik som Jubalong skrev: Jobbe seg fram til en løsning som de begge (alle) kan være fornøyd med?

[Ysah]

Det er jo ikke nødvendigvis slik at tingene er slik fra først av - da ville man kanskje ikke valgt denne mannen!

Men etterhvert som årene går, er det jo ikke uvanlig at det skjer ting som påvirker dynamikken i familien - barnefødsler, endringer i jobbsituasjonen, ting relatert til bolig/bosituasjon, sykdom osv.

Derfor vil slikt som partnerens manglende tilstedeværelse ofte ha kommet "snikende" på til man en dag føler at det har gått for langt. Hva synes du man skal gjøre da, da? komme med den klassiskke "dump ham!", eller gjøre slik som Jubalong skrev: Jobbe seg fram til en løsning som de begge (alle) kan være fornøyd med?

Jobbe fram til en lösning, selvsagt :-)

Mitt innlegg var mere ment som en generell refleskjon rundt familielivet. Er dette virkelig den ideelle màten à leve pà lurer jeg pà.

[jubalong70]

''Og han trengte litt egentid han også. Ikke noe problem å forstå det, men jeg trengte også litt egentid, samt at ungene trengte pappatid.''

Ufattelig provoserende med menn som mener de selv har krav og rett på egentid, men overhodet ikke reflekterer over at kona kan ha slike behov. Det har jeg faktisk hørt ganske mange eksempler på etterhvert!

Utrolig bra at du har fått skikk på mannen din og/eller han har blitt voksen .

Jepp

[jubalong70]

''Han argumenterte med at han trengte noe å se frem til når han var borte på jobb. ''

Hadde jeg vært ukependler, hadde jeg gledet meg voldsomt til å kunne få tilbringe helgen med barn og mann!

Han gjorde/gjør det, men også de som pendler - og jobber hele tiden - trenger en form for "outlet". Det tror jeg absolutt at jeg hadde gjort også

[Gjest Elextra]

Jobbe fram til en lösning, selvsagt :-)

Mitt innlegg var mere ment som en generell refleskjon rundt familielivet. Er dette virkelig den ideelle màten à leve pà lurer jeg pà.

''Mitt innlegg var mere ment som en generell refleskjon rundt familielivet. Er dette virkelig den ideelle màten à leve pà lurer jeg pà.''

Om det ideelle er familielivet som sådan, eller om det ideelle er at mannen prioriterer seg og sitt fremfor familien? Om du har konkludert med at sistnevnte ikke er ideelt er du vel ganske enig med trådstarter .

[jubalong70]

Fatter ikke hvor vitsen med à vaere gift/samboer blir av da. Det blir jo mer som et slags partnerskap rundt felles barn... Blir det tid til dere to i det hele tatt? Fàr dere til à ha et sexliv?

Det er jo helt klart at du nà har oppnàdd et mye bedre sammarbeiderskap enn för, for ikke à snakke om det tràdstarter beskriver, men jeg forstàr likevel ikke poenget med à fà barn og familie nàr det ender opp med à bli slik at man lever i et konstant jag, à hverken ha tid til seg selv eller romantikk...

Vi lever absolutt ikke i et konstant jag.

Selvsagt savner vi hverandre, men det gjør kanskje sitt til at ekteskapet bevarer noe av spenningen?

Sexlivet er på topp, det Vi nyter hverandre når vi er sammen. Og nyter oss selv når vi er alene

Vi er påpasselige med å være sammen så mye som mulig når han er hjemme, samtidig som det er rom for å gjøre ting hver for seg også - med eller uten barn.

[morsan]

Han gjorde/gjør det, men også de som pendler - og jobber hele tiden - trenger en form for "outlet". Det tror jeg absolutt at jeg hadde gjort også

Åja, absolutt, men man kan jo sikkert få utløp for en del mens mann er på pendlerstedet, eller? Hvis han ikke er ute på en plattform eller jobber 14 timer om dagen, kan man jo få trent eller gått på kino osv på pendlerstedet.

[jubalong70]

Jobbe fram til en lösning, selvsagt :-)

Mitt innlegg var mere ment som en generell refleskjon rundt familielivet. Er dette virkelig den ideelle màten à leve pà lurer jeg pà.

Ideel er den selvsagt ikke, men det er ikke sikkert at livet hadde vært ideelt om han hadde vært hjemme hele tiden heller. Vi kan jo ikke prøve ut flere ting samtidig og må gjøre det beste ut fra de forutsetninger vi lever med her og nå.

[Ysah]

Vi lever absolutt ikke i et konstant jag.

Selvsagt savner vi hverandre, men det gjør kanskje sitt til at ekteskapet bevarer noe av spenningen?

Sexlivet er på topp, det Vi nyter hverandre når vi er sammen. Og nyter oss selv når vi er alene

Vi er påpasselige med å være sammen så mye som mulig når han er hjemme, samtidig som det er rom for å gjøre ting hver for seg også - med eller uten barn.

Sà flott! Fikk hàpet tilbake nà :-)