er det vanskeligere å få venner etter 30 år?

[Gjest best wishes]

Har en venninne på 35 som påstår det. At fordi folk har blitt mer etablerte og sånn og da får man ikke så lett venner. Jeg har en annen teori om hvorfor hun ikke får så mange venner, det er at hun er utrolig kontrollerende med de hun er sammen med, hun skal ha sin mening om absolutt alt.

Har dere erfart at det ble vanskeligere å få venner etter at dere fyllte 30 år?

[Gjest juppiduppdupp]

Ja, det er vanskeligere å få venner etter fylte 30 år. Vi hadde en psykolog på jobb forleden som snakket om livsfaser, og han bekreftet også dette.

[morsan]

Ja, jeg tror det er vanskeligere å få nye, gode venner som voksen, hva enten grensen settes ved 30 år eller ikke. Det er lettere å skaffe flere venner, og venner som fortsetter som venner gjennom endrede livsforhold (jobb, barn, kjærester osv), når man er i den livsfasen før alle får barn (og jobb.)

[ekte nick]

Ja, det er helt klart vanskeligere å få venner når man er over ungdoms/studentalderen. Når folk er mer etablert, har de gjerne etablert sine vennekretser også, og man har ikke like mye behov for eller tid til å danne nye vennskap.

Så din venninne har faktisk helt rett i dette.

[Ysah]

Ja, jeg tror det er vanskeligere å få nye, gode venner som voksen, hva enten grensen settes ved 30 år eller ikke. Det er lettere å skaffe flere venner, og venner som fortsetter som venner gjennom endrede livsforhold (jobb, barn, kjærester osv), når man er i den livsfasen før alle får barn (og jobb.)

Nei. Ble nettopp 40 og föler at det fremdeles er fullt mulig. Men sà er jeg ikke etablert, annet at jeg er i full jobb.

Forskjellen er vel at de nye vennene veldig ofte er yngre enn meg.

[Liliaceae]

Ja, det er vanskeligere å få venner som etablert.

Som ung har man felles interesser i at man går på samme skole og har samme fag, er på fester sammen og slike ting.

Etter at jeg ble voksen synes jeg det går greit å få venner, men det tar lenger tid før jeg kan si at xx er min venninne. De er ganske lenge bekjente, før de går over til å bli venninner/venner.

Man må rekke å være en del sammen og oppleve litt sammen, og det er jo ikke så lett å få til med jobb, fritidsaktiviteter til barna og vedlikehold av hus og hage.

Ble kjent med et par andre familier via klassen til den ene datteren, og det tok vel et par år før vi kalte oss venner og inviterte hverandre på fest og i bursdager og slikt..

Mye gikk gjennom barna den første tiden, så inviterte vi hverandre inn på kaffe, søndagsturer og middager.

[morsan]

Nei. Ble nettopp 40 og föler at det fremdeles er fullt mulig. Men sà er jeg ikke etablert, annet at jeg er i full jobb.

Forskjellen er vel at de nye vennene veldig ofte er yngre enn meg.

''föler at det fremdeles er fullt mulig''

Det er vel ingen som sier at det er _umulig_ å få nye venner som (godt) voksen, men at det er lettere når man er yngre og er i en annen livssituasjon.

[Gjest Niccola]

Jeg vil nok si meg enig med din venninne - når man er over 30 har man ofte barn, jobb, hus, hage, forplikteliser og aktiviteter med ungene har man ikke alltid tid/energi/interesse av å bruke tid på å bli kjent med et nytt menneske. Det er mye enklere å holde seg til dem man kjenner, det er hvertfall min erfaring.

Er man derimot 30 år og singel er det større sjangse for at man er mer "ute på livet" og har tid og interesse for nye mennesker.

[Ysah]

''föler at det fremdeles er fullt mulig''

Det er vel ingen som sier at det er _umulig_ å få nye venner som (godt) voksen, men at det er lettere når man er yngre og er i en annen livssituasjon.

Sà sant, uttrykte meg feil. Det jeg mente var at jeg föler det er like stor mulighet for det nà som da jeg var ung student.

[signaturløs]

Må bare fortelle en litt søt historie om nettopp dette.

Ei venninne av meg hadde nylig en operasjon og delte rom med to gamle "tanter" på sykehuset. Disse damene kom i snakk med hverandre og fant ut at de hadde veldig mye til felles. Begge var enker, begge hadde gått gjennom samme type operasjon og så viste det seg at de også bodde i nærheten av hverandre. Så venninna mi overhørte at de utvekslet mobilnummer (!) og avtalte at de skulle ringes og treffes mer når begge kom hjem igjen.

De kunne vel være rundt 70 år, mente venninna mi.

[Gjest best wishes]

''föler at det fremdeles er fullt mulig''

Det er vel ingen som sier at det er _umulig_ å få nye venner som (godt) voksen, men at det er lettere når man er yngre og er i en annen livssituasjon.

jeg tror heller ikke at det er umulig å få nye venner, men at det er andre premisser for vennskap. Man kan ikke forvente samme vennskap med en annen som er single som en som er i et forhold med mann og barn. Det er vel hyppigheten som blir anderledes, den etablerte har vel også problemer med å skulle gjøre noe spontant.

[morsan]

jeg tror heller ikke at det er umulig å få nye venner, men at det er andre premisser for vennskap. Man kan ikke forvente samme vennskap med en annen som er single som en som er i et forhold med mann og barn. Det er vel hyppigheten som blir anderledes, den etablerte har vel også problemer med å skulle gjøre noe spontant.

Ja, og som jeg var inne på, tror jeg også at nyere vennskap lettere kan bli borte med endringer i livssituasjonen.

Ekesempel: Man får kanskje en ny venn på en jobb. Beholder man denne vennen også 5 år etter at man har byttet jobb?

Eller man blir venner med foreldre til barnas venner. Hva når barna er store, eller hva hvis barna slutter å omgås like mye som før?

Eller man blir venninne med kona til en venn av mannen. Hva skjer hvis enten dette venneparet eller du selv blir skilt?

Osv osv

Jeg føler at jo lenger en venn har vært en del av livet mitt, desto større er sjansen for at vedkommende vil være der livet ut. De vil lettere forstå deg gjennom endrede livsforhold, og vil lettere også godta perioder med mindre kontakt enn vanlig pga "ting som skjer".

Min bestevenninne fra barneskolen har vært en god venninne i 36 år nå. Vi bor langt fra hverandre, og treffes ikke så ofte, men kontakten er upåklagelig når vi treffes - timene flyr. Jeg kan ikke tenke meg at vi vil bare "gli fra hverandre" bare fordi vi ikke treffes oftere.

[Gjest best wishes]

Ja, og som jeg var inne på, tror jeg også at nyere vennskap lettere kan bli borte med endringer i livssituasjonen.

Ekesempel: Man får kanskje en ny venn på en jobb. Beholder man denne vennen også 5 år etter at man har byttet jobb?

Eller man blir venner med foreldre til barnas venner. Hva når barna er store, eller hva hvis barna slutter å omgås like mye som før?

Eller man blir venninne med kona til en venn av mannen. Hva skjer hvis enten dette venneparet eller du selv blir skilt?

Osv osv

Jeg føler at jo lenger en venn har vært en del av livet mitt, desto større er sjansen for at vedkommende vil være der livet ut. De vil lettere forstå deg gjennom endrede livsforhold, og vil lettere også godta perioder med mindre kontakt enn vanlig pga "ting som skjer".

Min bestevenninne fra barneskolen har vært en god venninne i 36 år nå. Vi bor langt fra hverandre, og treffes ikke så ofte, men kontakten er upåklagelig når vi treffes - timene flyr. Jeg kan ikke tenke meg at vi vil bare "gli fra hverandre" bare fordi vi ikke treffes oftere.

ja det blir igjen et spørsmål om hva slags vennskap man ønsker seg. Vil man ha et vennskap i mange år fremover eller er man fornøyd med vennskapet der og da? Jeg er slik at jeg må ha mange å alternere mellom så jeg har noen livstidsvenner, og en del "midlertidige" venner. Noen blir borte en stund for så å dukket opp igjen senere. Andre blir jeg lei av.

[morsan]

ja det blir igjen et spørsmål om hva slags vennskap man ønsker seg. Vil man ha et vennskap i mange år fremover eller er man fornøyd med vennskapet der og da? Jeg er slik at jeg må ha mange å alternere mellom så jeg har noen livstidsvenner, og en del "midlertidige" venner. Noen blir borte en stund for så å dukket opp igjen senere. Andre blir jeg lei av.

Slik er det for meg også.

Jeg har mange "omgangsvenner" eller hva det kan kalles, som er superhyggelige mennensker og som jeg setter veldig pris på å være sammen med. Men samtidig så er jeg ikke så "intim" med dem som med riktig gode, gamle venner. Og med "intim" mener jeg hvor nært knyttet man er til vedkommende, hva man kan føle seg fri nok til å ta opp og i hvilken grad man kan stole på personen i sensitive saker.

[Axcia]

Slik er det for meg også.

Jeg har mange "omgangsvenner" eller hva det kan kalles, som er superhyggelige mennensker og som jeg setter veldig pris på å være sammen med. Men samtidig så er jeg ikke så "intim" med dem som med riktig gode, gamle venner. Og med "intim" mener jeg hvor nært knyttet man er til vedkommende, hva man kan føle seg fri nok til å ta opp og i hvilken grad man kan stole på personen i sensitive saker.

Enig.

[Gjest Jeg er i 40 åra]

Det er kanskje vanskeligere? Vi er jo mer etablerte, med fullere dager, mindre tid til andre og annet enn jobb, familie etc.

Men jeg føler ikke at det har blitt vanskeligere for meg i allefall, å "finne" mennesker, men det er mindre tid å pleie vennskap på. Jeg er veldig åpen og livlig og finner alltid tonen med noen på kurs, ute når jeg handler el.

Nå pleier ikke jeg å invitere til videre bekjentskap akkurat forde jeg føler jeg ikke har sånn tid i livet nå til nye forhold med mennesker.

Jeg merker i allefall i livet mange situasjoner som inviterer til bekjentskap, det er litt opp til en selv bare om en ønsker å gå steg to. Jeg driver med en hobby og der har jeg meget kjappt fått en vennegjeng. Så der er kontakten stor.

Egentlig når jeg tenker over det så har jeg fått mer venner som voksen enn som ung, men jeg plukker meg vennene gjerne fra steder, så som innen hobbyer etc, det er lettere å opprettholde vennskapet enn fra hvor som helst i dag.

Personligheten har "alt" å si også da. Ingen gidder vel pleie noe videre med noen de ikke liker. Det er vel så enkelt som det.