Har du tatt/kjenner noen som har tatt abort?

[Gjest Seff anonym]

Kan du beskrive hvordan det var fysisk? Smertefullt? Psykisk? Tok det lang tid før du "kom deg" etterpå?

Har lest at ved medisinsk abort, tar du en pille som bla setter i gang rier.. Dette synes jeg høres så dramatisk ut, dersom det kun handler om et 7-8 ukers gml foster. Hvordan foregår disse riene egentlig?

Skal ta medisinsk abort snart og er så engstelig...

[olivia13]

Har hatt personlig og "2.rangs" erfaring med dette, dessverre.. Og føler med deg!

Ser at andre på forumet mailer hverandre - aner ikke hvordan man finner ut av dette (via Web master?), men i så fall kunne jeg utveksle erfaringer uten en hysterisk trådliste..

Vil allikevel råde deg til å ikke ta "medisinsk" abort, det bare forlenger fysisk og psykisk smerte.

Uansett hva du velger, kommer du antakelig til å føle sorg og tomrom i lang tid famover. Ditt valg er det ingen som kan sette seg til dommer over - bare du vet hva som er riktig!

Lykke, lykke til, tenker på deg :-)

[Gjest et lite tips]

Har hatt personlig og "2.rangs" erfaring med dette, dessverre.. Og føler med deg!

Ser at andre på forumet mailer hverandre - aner ikke hvordan man finner ut av dette (via Web master?), men i så fall kunne jeg utveksle erfaringer uten en hysterisk trådliste..

Vil allikevel råde deg til å ikke ta "medisinsk" abort, det bare forlenger fysisk og psykisk smerte.

Uansett hva du velger, kommer du antakelig til å føle sorg og tomrom i lang tid famover. Ditt valg er det ingen som kan sette seg til dommer over - bare du vet hva som er riktig!

Lykke, lykke til, tenker på deg :-)

''Ser at andre på forumet mailer hverandre - aner ikke hvordan man finner ut av dette (via Web master?), ''

Nei, man legger ut sine private mailadresser på forum, en mailadresse som er anonym og ikke består av eget navn. Du kan f eks skrive til trådstarter "hvis du vil, kan du maile meg på [email protected] så kan jeg fortelle deg mer"

[olivia13]

''Ser at andre på forumet mailer hverandre - aner ikke hvordan man finner ut av dette (via Web master?), ''

Nei, man legger ut sine private mailadresser på forum, en mailadresse som er anonym og ikke består av eget navn. Du kan f eks skrive til trådstarter "hvis du vil, kan du maile meg på [email protected] så kan jeg fortelle deg mer"

Tusen takk til deg fra "datadinosauren", hehe :-)

Til Seff anonym: om du vil maile meg er min nye adresse [email protected]

[Gjest no name today]

Jeg har tatt abort, dog ikke vha abortpille. Men det høres jo ikke noe særlig bra ut egentlig.

Jeg var inne på sykehuset. Synes selve møtet med den avdelingen som var det verste med hele greia.

Veldig upersonlige pleiere, ikke helt sånn som man er vant med til vanlig. Måtte kle meg om til sykehusklær og ligge i en seng og vente på tur.

I mellomtiden lå jeg og hørte på de andre kvinnene som gråt og sikkert var veldig fortvilet og da frika jeg ut litt selv.

Fikk en sprøyte så sovna og husker at de begynte å trille sengen. Våknet etter det jeg trodde var noen få minutter og da var det over. Ble kjørt tilbake for å kle på meg og ble tildelt noe tid på å komme til meg selv og så måtte jeg ut.

Der og da føltes det veldig ydmykende, husker jeg måtte gå i telefonkiosken og ringe etter samboeren for at han skulle hente meg.

Skjønner jo også de som jobber der at de blir litt sånn kalde. De begår jo på en måte "drap" flere ganger om dagen og det er nok ikke helt problemfritt for alle.

Etterpå hadde jeg kraftig blødninger, som kraftig mens.

Følte meg noe tom i et par dager etterpå, men så var det jo bare å gå videre. Graviditeten var et uhell og jeg var slett ikke innstilt på å ha barn mtp livssituasjonen.

Har ikke dvelt ved dette i ettertid og følte aldri noen direkte sorg egentlig.

Var nesten ved grensa, tror jeg var 10 uker + noen dager da jeg gjorde dette.

Jeg tror det kommer litt an på din egen innstilling til dette også, hvordan du vil oppleve/føle det i ettertid.

For meg gikk det helt greit, men det er ikke noe jeg ville gjort om igjen. Har fått de barna jeg skal ha nå, og er veldig påpasselig med prevensjonen.

[Gjest bare til opplysning]

Jeg har tatt abort, dog ikke vha abortpille. Men det høres jo ikke noe særlig bra ut egentlig.

Jeg var inne på sykehuset. Synes selve møtet med den avdelingen som var det verste med hele greia.

Veldig upersonlige pleiere, ikke helt sånn som man er vant med til vanlig. Måtte kle meg om til sykehusklær og ligge i en seng og vente på tur.

I mellomtiden lå jeg og hørte på de andre kvinnene som gråt og sikkert var veldig fortvilet og da frika jeg ut litt selv.

Fikk en sprøyte så sovna og husker at de begynte å trille sengen. Våknet etter det jeg trodde var noen få minutter og da var det over. Ble kjørt tilbake for å kle på meg og ble tildelt noe tid på å komme til meg selv og så måtte jeg ut.

Der og da føltes det veldig ydmykende, husker jeg måtte gå i telefonkiosken og ringe etter samboeren for at han skulle hente meg.

Skjønner jo også de som jobber der at de blir litt sånn kalde. De begår jo på en måte "drap" flere ganger om dagen og det er nok ikke helt problemfritt for alle.

Etterpå hadde jeg kraftig blødninger, som kraftig mens.

Følte meg noe tom i et par dager etterpå, men så var det jo bare å gå videre. Graviditeten var et uhell og jeg var slett ikke innstilt på å ha barn mtp livssituasjonen.

Har ikke dvelt ved dette i ettertid og følte aldri noen direkte sorg egentlig.

Var nesten ved grensa, tror jeg var 10 uker + noen dager da jeg gjorde dette.

Jeg tror det kommer litt an på din egen innstilling til dette også, hvordan du vil oppleve/føle det i ettertid.

For meg gikk det helt greit, men det er ikke noe jeg ville gjort om igjen. Har fått de barna jeg skal ha nå, og er veldig påpasselig med prevensjonen.

Ikke for å fordømme deg og ditt valg her, men vil bare opplyse: På samme avdeling finner du også kvinner som spontanaborterer og er kjempelei seg for at ikke deres barn får lov til å leve. (Jeg har vært en av dem flere ganger!)

Jeg forstår dermed at sykepleierne blir kalde mot dem som tar abort frivillig siden det i naborommet gråter en kvinne av full sorg over sitt mistet barn. Det er disse kvinnene som trenger trøsta og får det også heldigvis!

[Luska]

Ikke for å fordømme deg og ditt valg her, men vil bare opplyse: På samme avdeling finner du også kvinner som spontanaborterer og er kjempelei seg for at ikke deres barn får lov til å leve. (Jeg har vært en av dem flere ganger!)

Jeg forstår dermed at sykepleierne blir kalde mot dem som tar abort frivillig siden det i naborommet gråter en kvinne av full sorg over sitt mistet barn. Det er disse kvinnene som trenger trøsta og får det også heldigvis!

''Jeg forstår dermed at sykepleierne blir kalde mot dem som tar abort frivillig siden det i naborommet gråter en kvinne av full sorg over sitt mistet barn. Det er disse kvinnene som trenger trøsta og får det også heldigvis!''

Jeg har (heldigvis) ikke førstehånds kunnskap hverken med spontanaborter eller med provoserte aborter. Men det er vel ikke vanskelig å forstå at både kvinner som spontanaborterer og de som tar provosert abort trenger trøst, om enn på litt forskjellige måter, kanskje. Sykepleiere bør dermed være så profesjonelle at de ikke er kalde mot de som tar provosert abort. Klarer de ikke å la dette være, så bør de finne seg en ny jobb. Det kan ligge mange grunner bak en slik avgjørelse.

For de aller, aller fleste er ikke det å ta abort noen lett avgjørelse. Jeg syns du er veldig fordømmende i innlegget ditt.

[Liliaceae]

''Jeg forstår dermed at sykepleierne blir kalde mot dem som tar abort frivillig siden det i naborommet gråter en kvinne av full sorg over sitt mistet barn. Det er disse kvinnene som trenger trøsta og får det også heldigvis!''

Jeg har (heldigvis) ikke førstehånds kunnskap hverken med spontanaborter eller med provoserte aborter. Men det er vel ikke vanskelig å forstå at både kvinner som spontanaborterer og de som tar provosert abort trenger trøst, om enn på litt forskjellige måter, kanskje. Sykepleiere bør dermed være så profesjonelle at de ikke er kalde mot de som tar provosert abort. Klarer de ikke å la dette være, så bør de finne seg en ny jobb. Det kan ligge mange grunner bak en slik avgjørelse.

For de aller, aller fleste er ikke det å ta abort noen lett avgjørelse. Jeg syns du er veldig fordømmende i innlegget ditt.

Helt enig med deg!

[Gjest Elextra]

Ikke for å fordømme deg og ditt valg her, men vil bare opplyse: På samme avdeling finner du også kvinner som spontanaborterer og er kjempelei seg for at ikke deres barn får lov til å leve. (Jeg har vært en av dem flere ganger!)

Jeg forstår dermed at sykepleierne blir kalde mot dem som tar abort frivillig siden det i naborommet gråter en kvinne av full sorg over sitt mistet barn. Det er disse kvinnene som trenger trøsta og får det også heldigvis!

''Jeg forstår dermed at sykepleierne blir kalde mot dem som tar abort frivillig siden det i naborommet gråter en kvinne av full sorg over sitt mistet barn. Det er disse kvinnene som trenger trøsta og får det også heldigvis!

''

Det var da en utrolig kynisk holdning. Det finnes mange ulike grunner til å velge abort, og jeg tror på mange måter provosert abort er vel så tungt som det å bli utsatt for spontanabort, særlig i ettertid. Uten at jeg derved mener å nedvurdere sorgen ved spontanabort.

[laban]

Ikke for å fordømme deg og ditt valg her, men vil bare opplyse: På samme avdeling finner du også kvinner som spontanaborterer og er kjempelei seg for at ikke deres barn får lov til å leve. (Jeg har vært en av dem flere ganger!)

Jeg forstår dermed at sykepleierne blir kalde mot dem som tar abort frivillig siden det i naborommet gråter en kvinne av full sorg over sitt mistet barn. Det er disse kvinnene som trenger trøsta og får det også heldigvis!

Jeg har også vært der etter en spontanabort. Personalet var ikke det minste hyggeligere mot meg av den grunn. Har nesten aldri følt meg så liten og uønsket. Vet ikke om de visste "hvem som var hvem" av oss engang - ikke at jeg synes jeg fortjente noe mer omsorg enn de som var der frivillig, men det var en ekstremt ubehagelig opplevelse. Jeg hadde abortert om natten, hadde sovet lite og var veldig lei meg.

Bl.a. tvang de meg til å ringe hjem for å bli hentet en halvtime før det var avtalt. I forbindelse med selve ringingen (dette var mens mobiler var forbudt på sykehus) ble jeg trukket inn i en krangel mellom avdelingene om hvilke numre man kunne slå selv uten å gå via sentralbordet, og fikk masse kjeft.

[Gjest Elextra]

Tusen takk til deg fra "datadinosauren", hehe :-)

Til Seff anonym: om du vil maile meg er min nye adresse [email protected]

Hvis du legger meldingen under "seff anonym" er det større sjanse for at hun leser meldingen din .

[Gjest Elextra]

Jeg har også vært der etter en spontanabort. Personalet var ikke det minste hyggeligere mot meg av den grunn. Har nesten aldri følt meg så liten og uønsket. Vet ikke om de visste "hvem som var hvem" av oss engang - ikke at jeg synes jeg fortjente noe mer omsorg enn de som var der frivillig, men det var en ekstremt ubehagelig opplevelse. Jeg hadde abortert om natten, hadde sovet lite og var veldig lei meg.

Bl.a. tvang de meg til å ringe hjem for å bli hentet en halvtime før det var avtalt. I forbindelse med selve ringingen (dette var mens mobiler var forbudt på sykehus) ble jeg trukket inn i en krangel mellom avdelingene om hvilke numre man kunne slå selv uten å gå via sentralbordet, og fikk masse kjeft.

Huff, det høres ut som en forferdelig opplevelse .

[morsan]

''Jeg forstår dermed at sykepleierne blir kalde mot dem som tar abort frivillig siden det i naborommet gråter en kvinne av full sorg over sitt mistet barn. Det er disse kvinnene som trenger trøsta og får det også heldigvis!''

Jeg har (heldigvis) ikke førstehånds kunnskap hverken med spontanaborter eller med provoserte aborter. Men det er vel ikke vanskelig å forstå at både kvinner som spontanaborterer og de som tar provosert abort trenger trøst, om enn på litt forskjellige måter, kanskje. Sykepleiere bør dermed være så profesjonelle at de ikke er kalde mot de som tar provosert abort. Klarer de ikke å la dette være, så bør de finne seg en ny jobb. Det kan ligge mange grunner bak en slik avgjørelse.

For de aller, aller fleste er ikke det å ta abort noen lett avgjørelse. Jeg syns du er veldig fordømmende i innlegget ditt.

Enig.

[morsan]

Jeg har også vært der etter en spontanabort. Personalet var ikke det minste hyggeligere mot meg av den grunn. Har nesten aldri følt meg så liten og uønsket. Vet ikke om de visste "hvem som var hvem" av oss engang - ikke at jeg synes jeg fortjente noe mer omsorg enn de som var der frivillig, men det var en ekstremt ubehagelig opplevelse. Jeg hadde abortert om natten, hadde sovet lite og var veldig lei meg.

Bl.a. tvang de meg til å ringe hjem for å bli hentet en halvtime før det var avtalt. I forbindelse med selve ringingen (dette var mens mobiler var forbudt på sykehus) ble jeg trukket inn i en krangel mellom avdelingene om hvilke numre man kunne slå selv uten å gå via sentralbordet, og fikk masse kjeft.

Huff, så leit! Ikke bra med manglende empati hos helsepersonell - uansett grunnen til at man er på sykehus.

[laban]

Huff, det høres ut som en forferdelig opplevelse .

Det var greit å dra hjem og legge seg, for å si det sånn.

Jeg var nok ikke i mitt mest positive hjørne. Men det synes jeg de må regne med at pasientene på gynekologisk poliklinikk ikke er. Det er et samlebånd - man kastes ut så fort narkosen har forlatt beina, og da kan man godt bli behandlet som et menneske de få timene man må være der

synes

[morsan]

Ikke for å fordømme deg og ditt valg her, men vil bare opplyse: På samme avdeling finner du også kvinner som spontanaborterer og er kjempelei seg for at ikke deres barn får lov til å leve. (Jeg har vært en av dem flere ganger!)

Jeg forstår dermed at sykepleierne blir kalde mot dem som tar abort frivillig siden det i naborommet gråter en kvinne av full sorg over sitt mistet barn. Det er disse kvinnene som trenger trøsta og får det også heldigvis!

Synes du også det er forståelig om sykepleiere er kalde overfor f eks en narkoman som har falt og slått seg under rus, fordi det er 'selvforskyldt'?

[Gjest Elextra]

Det var greit å dra hjem og legge seg, for å si det sånn.

Jeg var nok ikke i mitt mest positive hjørne. Men det synes jeg de må regne med at pasientene på gynekologisk poliklinikk ikke er. Det er et samlebånd - man kastes ut så fort narkosen har forlatt beina, og da kan man godt bli behandlet som et menneske de få timene man må være der

synes

''da kan man godt bli behandlet som et menneske de få timene man må være der

''

Absolutt!

[laban]

Huff, så leit! Ikke bra med manglende empati hos helsepersonell - uansett grunnen til at man er på sykehus.

Noe jeg ikke klarer å glemme, er at rett før de skulle sende meg inn i drømmeland, bøyde en av operasjonssykepleierne (eller hva hun nå hadde der å gjøre) seg fram og spurte veeeldig smilende, helt på grensa til leende: "Var det første ungen din, eller?"

Jeg var 38 år, hadde prøvd å bli gravid de siste fire, og hadde egentlig mest lyst til å smelle til henne. Men jeg svarte bare at nei, det var nummer to.

Hva i alle dager, liksom? Bortsett fra de evindelige spørsmålene etter allergi og fødselsdato (ja, jeg vet de skal spørre om det), var dette det eneste noen sa til meg før utskrapningen. Men hvorfor var det så _morsomt_?

[candyqueen_83]

Noe jeg ikke klarer å glemme, er at rett før de skulle sende meg inn i drømmeland, bøyde en av operasjonssykepleierne (eller hva hun nå hadde der å gjøre) seg fram og spurte veeeldig smilende, helt på grensa til leende: "Var det første ungen din, eller?"

Jeg var 38 år, hadde prøvd å bli gravid de siste fire, og hadde egentlig mest lyst til å smelle til henne. Men jeg svarte bare at nei, det var nummer to.

Hva i alle dager, liksom? Bortsett fra de evindelige spørsmålene etter allergi og fødselsdato (ja, jeg vet de skal spørre om det), var dette det eneste noen sa til meg før utskrapningen. Men hvorfor var det så _morsomt_?

WHAT?? Hørtes ut som en grusom opplevelse (

[Gjest Tatjana]

Noe jeg ikke klarer å glemme, er at rett før de skulle sende meg inn i drømmeland, bøyde en av operasjonssykepleierne (eller hva hun nå hadde der å gjøre) seg fram og spurte veeeldig smilende, helt på grensa til leende: "Var det første ungen din, eller?"

Jeg var 38 år, hadde prøvd å bli gravid de siste fire, og hadde egentlig mest lyst til å smelle til henne. Men jeg svarte bare at nei, det var nummer to.

Hva i alle dager, liksom? Bortsett fra de evindelige spørsmålene etter allergi og fødselsdato (ja, jeg vet de skal spørre om det), var dette det eneste noen sa til meg før utskrapningen. Men hvorfor var det så _morsomt_?

Fy filler'n! Jeg ble skikkelig provosert her jeg nå! Er det mulig! Sånn skal da ikke helsepersonell opp føre seg!