Mobbing

[Gjest trist, lei og rasende nå]

11-åringen min opplever statig erting, så mye at det kan kalles mobbing. Han er trist og lei seg hver dag han kommer hjem.Nå er jeg så sint at jeg har bare lyst til filleriste desse mobberne. Vurderer å ringe foreldrene men kjenner jeg er for sint. Får bare lyst å si at nå får de se å få oppdradd desse forb. drittungene sine. For det er jo mye foreldrenes skyld også som ikke har greid å oppdra ungene. Læreren gjør sitt beste for å stoppe dette men ikke enkelt. Hva gjør jeg? Filleriste ungene? Skjelle de ut?

[Gjest Fioletta]

''For det er jo mye foreldrenes skyld også som ikke har greid å oppdra ungene.''

Det er ikke alltid slik. En i klassen min på grunnskolen var en skikkelig pöbel. Og han hadde ikke akkurat foreldre som dreit i hva han drev med.. De var virkelig flinke til å fölge opp, stille opp på foreldre/elev samtaler osv, osv. Hjemme var gutten en engel. Lydig og flink.

I etterkant viste det seg jo at gutten absolutt ikke trivdes på skolen i det hele tatt. Han hadde maur i rumpa, og greide ikke å sitte på rumpa en hel skoledag. Masse energi samlet seg opp, og gikk ut over de 'teite/svake' i klassen.

Men da han begynte på videregående, forandrett alt seg. Gutten var ikke til å kjenne igjen.

Nå i dag, er han en fantastisk mann. En flott arbeidkar og handyman som hjelper til uansett hva det skal väre.

Men jeg skjönner jo at du er sint. Det er jo ikke noe serlig når guttungen din blir mobbet på skolen! Men vil du skal vite at det ikke alltid er foreldrene sine feil.

Vil like vel råde deg til å snakke med foreldrene til de som er involvert. Jeg vil nok tro at de önsker å vite slikt. Håper ting ordner seg for dere.

[Gjest trist, lei og rasende nå]

''For det er jo mye foreldrenes skyld også som ikke har greid å oppdra ungene.''

Det er ikke alltid slik. En i klassen min på grunnskolen var en skikkelig pöbel. Og han hadde ikke akkurat foreldre som dreit i hva han drev med.. De var virkelig flinke til å fölge opp, stille opp på foreldre/elev samtaler osv, osv. Hjemme var gutten en engel. Lydig og flink.

I etterkant viste det seg jo at gutten absolutt ikke trivdes på skolen i det hele tatt. Han hadde maur i rumpa, og greide ikke å sitte på rumpa en hel skoledag. Masse energi samlet seg opp, og gikk ut over de 'teite/svake' i klassen.

Men da han begynte på videregående, forandrett alt seg. Gutten var ikke til å kjenne igjen.

Nå i dag, er han en fantastisk mann. En flott arbeidkar og handyman som hjelper til uansett hva det skal väre.

Men jeg skjönner jo at du er sint. Det er jo ikke noe serlig når guttungen din blir mobbet på skolen! Men vil du skal vite at det ikke alltid er foreldrene sine feil.

Vil like vel råde deg til å snakke med foreldrene til de som er involvert. Jeg vil nok tro at de önsker å vite slikt. Håper ting ordner seg for dere.

Selv om desse foreldrene virket flinke så vet du da ikke hva som foregår innefor husets fire vegger. Uansett hvor flinke desse foreldrene kan se ut som har de uansett ikke greid å oppdra ungen skikkelig. Dessuten kan en ikke forvsare mobbing selv o en unge har maur i baken. At ungen blir urolig i korppen forstår man jo men ikke at det skal få oppføre seg ondskapsfullt mot andre.

[Gjest Tatjana]

Egen erfaring på området: Å skjelle ut mobbernes foreldre hjelper ikke! Men du må absolutt informere dem.

Trekk pusten dypt.

Her er noen forslag: Få skolen til å innkalle til et møte hvor du/dere, mobbernes foreldre og skolen er representert. Gjerne med rektor til stede. Saken legges fram så saklig som mulig, ikke som et angrep. Hvis du går til angrep så går de andre foreldrene rett i skyttergravene og da blir ikke saken bedre.

Få skolen til å involvere sosiallærer i klassen i arbeidet mot mobbing.

Gjør alt du kan for å bygge nettverk for ditt barn. Venner er en viktig støtte når han har det slik.

Gjør det helt klart for ham at dere er på hans parti, uansett. Vær likevel åpen for at også han kan ha noen sider ved sin oppførsel som ikke er bare positive.

Lykke til med jobben. Det er fryktelig tøft mens det står på, men forhåpentligvis får dere ordnet opp i det.

[Gjest trist, lei og rasende nå]

Egen erfaring på området: Å skjelle ut mobbernes foreldre hjelper ikke! Men du må absolutt informere dem.

Trekk pusten dypt.

Her er noen forslag: Få skolen til å innkalle til et møte hvor du/dere, mobbernes foreldre og skolen er representert. Gjerne med rektor til stede. Saken legges fram så saklig som mulig, ikke som et angrep. Hvis du går til angrep så går de andre foreldrene rett i skyttergravene og da blir ikke saken bedre.

Få skolen til å involvere sosiallærer i klassen i arbeidet mot mobbing.

Gjør alt du kan for å bygge nettverk for ditt barn. Venner er en viktig støtte når han har det slik.

Gjør det helt klart for ham at dere er på hans parti, uansett. Vær likevel åpen for at også han kan ha noen sider ved sin oppførsel som ikke er bare positive.

Lykke til med jobben. Det er fryktelig tøft mens det står på, men forhåpentligvis får dere ordnet opp i det.

Skal prøve på det men ser jeg trenger å roe meg. Føler alt bare tårner seg for tiden så sikkert derfor jeg nå kunne eksplodert. Ikke noe gjør meg egentlig mere sint enn desse ufyselige ungene. Takk for tips!

[Gjest Tatjana]

Skal prøve på det men ser jeg trenger å roe meg. Føler alt bare tårner seg for tiden så sikkert derfor jeg nå kunne eksplodert. Ikke noe gjør meg egentlig mere sint enn desse ufyselige ungene. Takk for tips!

Jeg vet hvordan du har det. Og for all del, ras og eksploder og skrik og hyl. Det gjør godt! Men ikke ta det ut på hverken på mobberne eller deres foreldre. Gjør det i enerom. Ikke fordi de ikke fortjener det, men fordi det vil gjøre saken mye verre for ditt barn.

Jeg har vært der selv, og vet så altfor godt åssen du har det nå. I vårt tilfelle flyttet "sjefsmobberen" fra bygda, heldigvis. Men jeg kan fremdeles skremme meg selv ved det raseriet og hatet jeg noen ganger føler når jeg tenker på den ungen... Og foreldrene... Og alt de stelte i stand for mitt barn.

Men det som er viktig er å holde hodet kaldt av hensyn til ditt barn. Den tanken var det eneste som hjalp meg fra å skrike og skjelle ut hele den familien i sin tid. Tenk så hardt du kan på ditt eget barn. På at du skal gjøre situasjonen bedre for han. Og så får du bare svelge kameler så fort du kan. For tro meg, du må tvinge ned mange av dem etterhvert.

[Gjest jojoba]

Du må ringe foreldrene og fortelle så saklig som mulig hva som foregår. Jeg gjorde det da min unge ble mobbet ganske kraftig. Heldigvis tok foreldrene dette veldig alvorlig og jeg tok fatt barna sine ganske kraftig. Mobbingen opphørte ihvertfall

[puppola]

Ring foreldrene med en eneste gang! Det må stoppes raskt og jeg ville ikke ventet et sekund bare gjør det med det samme. hvis mitt barn hadde mobbet andre barn ville jeg visst det med en gang!

[Gjest Fioletta]

Selv om desse foreldrene virket flinke så vet du da ikke hva som foregår innefor husets fire vegger. Uansett hvor flinke desse foreldrene kan se ut som har de uansett ikke greid å oppdra ungen skikkelig. Dessuten kan en ikke forvsare mobbing selv o en unge har maur i baken. At ungen blir urolig i korppen forstår man jo men ikke at det skal få oppføre seg ondskapsfullt mot andre.

''Selv om desse foreldrene virket flinke så vet du da ikke hva som foregår innefor husets fire vegger.''

Nei, det har jeg ikke sakt.

''Uansett hvor flinke desse foreldrene kan se ut som har de uansett ikke greid å oppdra ungen skikkelig.''Jeg mener like vel det blir feil å skylde på foreldrene bestandig. Miljöet ungene er i (f.eks på skolen) har veldig mye å si på hvordan de oppförer seg.

''Dessuten kan en ikke forvsare mobbing selv o en unge har maur i baken.''

Nei, absolutt ikke. Men det er forskjellige grunner til at unger oppförer seg som "drittsekker". Hadde han i klassen min fått mer praktiske oppgaver i skolen istede for å sitte foran pulten hele dagen er jeg helt overbesvist over at han ville blitt en helt annen gutt. Han misstrivdes veldig, og da går det lett ut over andre, dessverre.

Som jeg skrev tidligere, guten ble totalt forandret da han begynte på videregående. Tror du det var foreldrene hans som plutselig lärte han opp til og bli en skikkelig gutt av en alder av 16 år, eller tror du det hadde noe med miljöskifte å gjöre?

Ta saken opp med foreldrene til de som mobber. Men ikke döm dem og si at de ikke oppdrar ungene sine.

[Gjest skive]

''Selv om desse foreldrene virket flinke så vet du da ikke hva som foregår innefor husets fire vegger.''

Nei, det har jeg ikke sakt.

''Uansett hvor flinke desse foreldrene kan se ut som har de uansett ikke greid å oppdra ungen skikkelig.''Jeg mener like vel det blir feil å skylde på foreldrene bestandig. Miljöet ungene er i (f.eks på skolen) har veldig mye å si på hvordan de oppförer seg.

''Dessuten kan en ikke forvsare mobbing selv o en unge har maur i baken.''

Nei, absolutt ikke. Men det er forskjellige grunner til at unger oppförer seg som "drittsekker". Hadde han i klassen min fått mer praktiske oppgaver i skolen istede for å sitte foran pulten hele dagen er jeg helt overbesvist over at han ville blitt en helt annen gutt. Han misstrivdes veldig, og da går det lett ut over andre, dessverre.

Som jeg skrev tidligere, guten ble totalt forandret da han begynte på videregående. Tror du det var foreldrene hans som plutselig lärte han opp til og bli en skikkelig gutt av en alder av 16 år, eller tror du det hadde noe med miljöskifte å gjöre?

Ta saken opp med foreldrene til de som mobber. Men ikke döm dem og si at de ikke oppdrar ungene sine.

Enig med deg, det er ikke så lett at man bare legger all skylden på foreldrene.

At noen mobber og erter kan ha forskjellige årsaker, det er ikke sikkert foreldrene er klar over det en gang.

Derfor kan du gjøre dem oppmerksom på dette, uten å anklage dem , og så kan du se hva de gjør, da er de ansvarlige for ta det på alvor.

[Gjest majas mamma]

Selv om desse foreldrene virket flinke så vet du da ikke hva som foregår innefor husets fire vegger. Uansett hvor flinke desse foreldrene kan se ut som har de uansett ikke greid å oppdra ungen skikkelig. Dessuten kan en ikke forvsare mobbing selv o en unge har maur i baken. At ungen blir urolig i korppen forstår man jo men ikke at det skal få oppføre seg ondskapsfullt mot andre.

Skjønner godt er du er både sint og lei, det hadde jeg også blitt hvis barnet mitt hadde blitt utsatt for noe slikt. Men jeg syns du skyter feil vei når du legger skylda på foreldrene hans. Vi hadde ett tilfelle i klassen til en av min gutter. Mora ringte og sa ifra, og jeg tok saken opp med min sønn og spurte hvorfor de erta og var slemme mot klassekameraten. Han ble egentlig veldig overrasket og skjønte ikke at de egentlig hadde vært veldig slemme, og "alle" gjorde det jo. Forklarte at denne gutten ble veldig lei seg, og spurte om han syns det var noe greit om det hadde vært han som hadde hatt det slik. Det syntes han selvfølgelig ikke og lovte å slutte med en gang. Traff moren en stund senere og hun sa at det var blitt mye bedre, og at gutten min hadde snudd helt om og blitt "snill". Foreldrene vet ikke alltid hva ungene driver med, og mange tenker vel ikke engang tanken på at mitt barn kan gjøre sånt. Informer foreldrene, de vil sikkert ta affære overfor sin sønn, og involver skolen. De fleste skoler har et konfliktråd hvor elevene kan ta opp sånne ting seg i mellom. Det fungerer ofte veldig greit. Håper dere får en ordning på dette for det er forferdelig å gå rundt å ha det sånn som sønnen din har det nå.

[PieLill]

Om det pågår systematisk mobbing i en klasse, bør læreren innkalle til obligatorisk haste-foreldermøte.

Klassestyrer bør i dette møtet helst ha støtte av både rektor og evt. psykolog eller annen spesialist. Så må foreldrene få høre hvordan barna deres holder på. Dernest må det lages en plan på hvordan det skal følges opp og stoppes både fra skolen og hjemmenes side.

mvh

[Gjest togli]

Ring hver og en av foreldrene og fortell at du er så fortvilet fordi barnet ditt blir ertet og mobbet daglig på skolen. Si at du har gruet deg til telefonsamtalen, men at du vet du selv ville ønsket å vite det dersom ditt barn hadde mobbet andre. Forklar hva barnet ditt har fortalt deg og hvordan hverdagen hans på skolen er. Sørg for å rose de av foreldrene som viser at de vil ta tak i dette! Jeg tror det er viktig å si fra på en slik måte at foreldrene ikke automatisk kommer i forsvarsposisjon. Da mister man lett gangsynet...

Lykke til!!

[olivia13]

Om det pågår systematisk mobbing i en klasse, bør læreren innkalle til obligatorisk haste-foreldermøte.

Klassestyrer bør i dette møtet helst ha støtte av både rektor og evt. psykolog eller annen spesialist. Så må foreldrene få høre hvordan barna deres holder på. Dernest må det lages en plan på hvordan det skal følges opp og stoppes både fra skolen og hjemmenes side.

mvh

Helt enig med togli, PieLill og flere andre her.

Ta det opp med skolen og de respektive foreldre snarest.

Ikke vær redd for evt negative reaksjoner fra partene, de fleste foreldre vil sette pris på tilbakemeldinger på hva "poden" foretar seg - positivt eller negativt. Dessverre har vi ikke alltid full kontroll over hva som skjer, og da er det godt at noen sier i fra, uansett...

Lykke til :-)

[PieLill]

Selv om desse foreldrene virket flinke så vet du da ikke hva som foregår innefor husets fire vegger. Uansett hvor flinke desse foreldrene kan se ut som har de uansett ikke greid å oppdra ungen skikkelig. Dessuten kan en ikke forvsare mobbing selv o en unge har maur i baken. At ungen blir urolig i korppen forstår man jo men ikke at det skal få oppføre seg ondskapsfullt mot andre.

Jeg forstår inderlig godt at du er sint og frustrert.

Men du gjør en stor urett ved å dømme disse foreldrene og barna deres nord og ned. Dessuten gjør du både deg selv og ikke minst gutten din en bjørnetjeneste. Legger du dem for hat, vil det på en eller annen måte skinne gjennom. Det vil skape masse motvilje mot deg og kanskje også barnet. Dessuten vil det svekke din troverdighet.

Disse ungene som mobber er ikke ferdig oppdratt. De er i en pågående prosess. Alle foreldre opplever fra tid til annet at barna deres gjør ting som strider mot absolutt alt man har forsøkt å innprente dem. Sannsynligvis skjønner ikke disse ungene helt hva de holder på med.

Om man i en klasse der det foregår grov mobbing viser en film om en som blir mobbet, vil sannsynligvis alle ta sterk avstand fra mobbingen de ser i filmen. De verste mobberne kan være de som reagerer sterkest og synes dette er fryktelig. Men de ser ingen paralell inn i sin egen hverdag.

Jeg sier ikke dette for å forsvare, eller bortforklare. Men skal du kunne gripe fatt i uvesenet, er du ille tvunget til å se det i et slikt perspektiv.

I et mobbesystem vil det ofte finnes en eller annen kongstanke som rettferdiggjør mobbingen. En eller annen absurditet som får en til å tro at akkurate denne personen fortjener dette og/eller at det ikke er så farlig for akkurat ham/henne.(Torturvarianten av dette kalles visst dehumanisering.)

En annen ting som også stort sett alltid er til stedet i en "mobbesynergi" er passiv godkjennelse fra en vesentlig del av ikke-mobberne. Om mobbing brøt med klassens sosiale kodeks, ville den opphøre. (Dette gjelder ikke om det er en eller noen få som alle er redde for. Heller ikke om mobbingen pågår utenfor klassens sosiale ramme.)

Så sint som du er nå, synes jeg absolutt ikke du skal kontakte noen av foreldrene til mobberne. Kontakt heller klassestyrer eller sosiallærer. Be om et møte. Samarbeid om en aktiv slagplan for å få slutt på uvvesenet. Det handler om både enkeltelever, dynamikk i små grupper og på klassenivå.

Om klassemiljøet har "mobbeakspeterende trekk", må man jobbe med hele klassen og alle foreldrene. Det kan også være en idé å tenke gjennom maktstrukturene i klassen.

Overfor barna er det viktig at den/de som mobbes ikke ynkeliggjøres. H*n må ikke bli et hjelpetrengende offer, men en likeverdig som fortjener samme respekt og vern som andre. Man får heller bruke de sterke adjektivene for å beskrive hva man synes om mobbing.

Avhengig av hvor og hvordan mobbingen foregår, kan det hende dere er mere tjent med at lærer er spydspissen i denne saken i stedet for du.

Håper du finner en god løsning.

mvh

[Gjest been there done that]

Du kan jo forsøke å ringe. Jeg tror jeg hadde krev et hastemøte med rektor først. Ja rektor intet mindre. Skolen bør ha en plan for mobbing. De må også ta det på rette måten. Det er mobberne som skal få klar beskjed om hva som ikke er akseptert. Men ofte snur skolen på flisa og spør om hva hvis offeret prøver det, eller det...(altså offeret skal forandre seg). Ikke aksepter sånt tøv. Kontakt gjerne også klassekontakt og FAU. Det er bra hvis en du føler støtter deg kan være med på møtene. Gjerne FAU leder som tør å stille krav til skolen. Men det er kanskje greit å begynne med å ringe og informere foreldrene ganske kjapt.

Jeg har dårlig erfaring med å ikke kontakte forledrene, men jeg turte ikke. Jeg stolte på skolen, og de gjorde et en veldig dårlig jobb.

Det er svært viktig å få gjort noe med det. Foregår det over lang tid kan det få store konsekvenser for ditt barn.

[olivia13]

Jeg forstår inderlig godt at du er sint og frustrert.

Men du gjør en stor urett ved å dømme disse foreldrene og barna deres nord og ned. Dessuten gjør du både deg selv og ikke minst gutten din en bjørnetjeneste. Legger du dem for hat, vil det på en eller annen måte skinne gjennom. Det vil skape masse motvilje mot deg og kanskje også barnet. Dessuten vil det svekke din troverdighet.

Disse ungene som mobber er ikke ferdig oppdratt. De er i en pågående prosess. Alle foreldre opplever fra tid til annet at barna deres gjør ting som strider mot absolutt alt man har forsøkt å innprente dem. Sannsynligvis skjønner ikke disse ungene helt hva de holder på med.

Om man i en klasse der det foregår grov mobbing viser en film om en som blir mobbet, vil sannsynligvis alle ta sterk avstand fra mobbingen de ser i filmen. De verste mobberne kan være de som reagerer sterkest og synes dette er fryktelig. Men de ser ingen paralell inn i sin egen hverdag.

Jeg sier ikke dette for å forsvare, eller bortforklare. Men skal du kunne gripe fatt i uvesenet, er du ille tvunget til å se det i et slikt perspektiv.

I et mobbesystem vil det ofte finnes en eller annen kongstanke som rettferdiggjør mobbingen. En eller annen absurditet som får en til å tro at akkurate denne personen fortjener dette og/eller at det ikke er så farlig for akkurat ham/henne.(Torturvarianten av dette kalles visst dehumanisering.)

En annen ting som også stort sett alltid er til stedet i en "mobbesynergi" er passiv godkjennelse fra en vesentlig del av ikke-mobberne. Om mobbing brøt med klassens sosiale kodeks, ville den opphøre. (Dette gjelder ikke om det er en eller noen få som alle er redde for. Heller ikke om mobbingen pågår utenfor klassens sosiale ramme.)

Så sint som du er nå, synes jeg absolutt ikke du skal kontakte noen av foreldrene til mobberne. Kontakt heller klassestyrer eller sosiallærer. Be om et møte. Samarbeid om en aktiv slagplan for å få slutt på uvvesenet. Det handler om både enkeltelever, dynamikk i små grupper og på klassenivå.

Om klassemiljøet har "mobbeakspeterende trekk", må man jobbe med hele klassen og alle foreldrene. Det kan også være en idé å tenke gjennom maktstrukturene i klassen.

Overfor barna er det viktig at den/de som mobbes ikke ynkeliggjøres. H*n må ikke bli et hjelpetrengende offer, men en likeverdig som fortjener samme respekt og vern som andre. Man får heller bruke de sterke adjektivene for å beskrive hva man synes om mobbing.

Avhengig av hvor og hvordan mobbingen foregår, kan det hende dere er mere tjent med at lærer er spydspissen i denne saken i stedet for du.

Håper du finner en god løsning.

mvh

Wow, flott svar!

Har ikke hatt erfaring med egne barn som mobbere, men er litt usikker på om den yngste kan bli offer for det..

Skulle vært flere som deg i RL :-)

[Mrs. Wallace]

Jeg forstår inderlig godt at du er sint og frustrert.

Men du gjør en stor urett ved å dømme disse foreldrene og barna deres nord og ned. Dessuten gjør du både deg selv og ikke minst gutten din en bjørnetjeneste. Legger du dem for hat, vil det på en eller annen måte skinne gjennom. Det vil skape masse motvilje mot deg og kanskje også barnet. Dessuten vil det svekke din troverdighet.

Disse ungene som mobber er ikke ferdig oppdratt. De er i en pågående prosess. Alle foreldre opplever fra tid til annet at barna deres gjør ting som strider mot absolutt alt man har forsøkt å innprente dem. Sannsynligvis skjønner ikke disse ungene helt hva de holder på med.

Om man i en klasse der det foregår grov mobbing viser en film om en som blir mobbet, vil sannsynligvis alle ta sterk avstand fra mobbingen de ser i filmen. De verste mobberne kan være de som reagerer sterkest og synes dette er fryktelig. Men de ser ingen paralell inn i sin egen hverdag.

Jeg sier ikke dette for å forsvare, eller bortforklare. Men skal du kunne gripe fatt i uvesenet, er du ille tvunget til å se det i et slikt perspektiv.

I et mobbesystem vil det ofte finnes en eller annen kongstanke som rettferdiggjør mobbingen. En eller annen absurditet som får en til å tro at akkurate denne personen fortjener dette og/eller at det ikke er så farlig for akkurat ham/henne.(Torturvarianten av dette kalles visst dehumanisering.)

En annen ting som også stort sett alltid er til stedet i en "mobbesynergi" er passiv godkjennelse fra en vesentlig del av ikke-mobberne. Om mobbing brøt med klassens sosiale kodeks, ville den opphøre. (Dette gjelder ikke om det er en eller noen få som alle er redde for. Heller ikke om mobbingen pågår utenfor klassens sosiale ramme.)

Så sint som du er nå, synes jeg absolutt ikke du skal kontakte noen av foreldrene til mobberne. Kontakt heller klassestyrer eller sosiallærer. Be om et møte. Samarbeid om en aktiv slagplan for å få slutt på uvvesenet. Det handler om både enkeltelever, dynamikk i små grupper og på klassenivå.

Om klassemiljøet har "mobbeakspeterende trekk", må man jobbe med hele klassen og alle foreldrene. Det kan også være en idé å tenke gjennom maktstrukturene i klassen.

Overfor barna er det viktig at den/de som mobbes ikke ynkeliggjøres. H*n må ikke bli et hjelpetrengende offer, men en likeverdig som fortjener samme respekt og vern som andre. Man får heller bruke de sterke adjektivene for å beskrive hva man synes om mobbing.

Avhengig av hvor og hvordan mobbingen foregår, kan det hende dere er mere tjent med at lærer er spydspissen i denne saken i stedet for du.

Håper du finner en god løsning.

mvh

Forbilledlig godt svar, PieLill. Håper riktig mange leser det.

[Gjest Tatjana]

Jeg forstår inderlig godt at du er sint og frustrert.

Men du gjør en stor urett ved å dømme disse foreldrene og barna deres nord og ned. Dessuten gjør du både deg selv og ikke minst gutten din en bjørnetjeneste. Legger du dem for hat, vil det på en eller annen måte skinne gjennom. Det vil skape masse motvilje mot deg og kanskje også barnet. Dessuten vil det svekke din troverdighet.

Disse ungene som mobber er ikke ferdig oppdratt. De er i en pågående prosess. Alle foreldre opplever fra tid til annet at barna deres gjør ting som strider mot absolutt alt man har forsøkt å innprente dem. Sannsynligvis skjønner ikke disse ungene helt hva de holder på med.

Om man i en klasse der det foregår grov mobbing viser en film om en som blir mobbet, vil sannsynligvis alle ta sterk avstand fra mobbingen de ser i filmen. De verste mobberne kan være de som reagerer sterkest og synes dette er fryktelig. Men de ser ingen paralell inn i sin egen hverdag.

Jeg sier ikke dette for å forsvare, eller bortforklare. Men skal du kunne gripe fatt i uvesenet, er du ille tvunget til å se det i et slikt perspektiv.

I et mobbesystem vil det ofte finnes en eller annen kongstanke som rettferdiggjør mobbingen. En eller annen absurditet som får en til å tro at akkurate denne personen fortjener dette og/eller at det ikke er så farlig for akkurat ham/henne.(Torturvarianten av dette kalles visst dehumanisering.)

En annen ting som også stort sett alltid er til stedet i en "mobbesynergi" er passiv godkjennelse fra en vesentlig del av ikke-mobberne. Om mobbing brøt med klassens sosiale kodeks, ville den opphøre. (Dette gjelder ikke om det er en eller noen få som alle er redde for. Heller ikke om mobbingen pågår utenfor klassens sosiale ramme.)

Så sint som du er nå, synes jeg absolutt ikke du skal kontakte noen av foreldrene til mobberne. Kontakt heller klassestyrer eller sosiallærer. Be om et møte. Samarbeid om en aktiv slagplan for å få slutt på uvvesenet. Det handler om både enkeltelever, dynamikk i små grupper og på klassenivå.

Om klassemiljøet har "mobbeakspeterende trekk", må man jobbe med hele klassen og alle foreldrene. Det kan også være en idé å tenke gjennom maktstrukturene i klassen.

Overfor barna er det viktig at den/de som mobbes ikke ynkeliggjøres. H*n må ikke bli et hjelpetrengende offer, men en likeverdig som fortjener samme respekt og vern som andre. Man får heller bruke de sterke adjektivene for å beskrive hva man synes om mobbing.

Avhengig av hvor og hvordan mobbingen foregår, kan det hende dere er mere tjent med at lærer er spydspissen i denne saken i stedet for du.

Håper du finner en god løsning.

mvh

Veldig godt svar, PieLill!

[Mischa]

Hei

På vår skole finnes det handlingsplaner for slike hendelser som dette, skolen tar nemlig slike ting på alvor!

Hjelper ikke kontakt med klasse-/kontaktlærer så hadde jeg ringt rektor så fort som mulig og bedt om (les: forlangt) møte og handlingsplan for å løse situasjonen.

Å ringe hjem til foreldrene kan fort "eksplodere i ansiktet ditt", desverre er det sånn at noen få foreldre ikke kan/vil/orker/klarer å bidra i en sånn situasjon som dette.

Hvis du går til www.udir.no og søker på "mobbing" får du opp mye nyttig informasjon som du kan ta med deg i møte med rektor.

Husk at ditt barn har krav på å bli hørt, vet at noen rektorer (sukk) bagateliserer slike ting som dette, det må du IKKE la deg avvise med.

Hadde vi hatt tilsvarende problem med vår pode hadde begge foreldre stilt i alle møter, selv om det betyr problemer i forhold til fri fra jobb. Da viser dere at dere står samlet som familie og dere blir mye "vanskeligere" å overse.

Skjønner at du er fortvilet, lykke til videre!