Hvordan håndtere denne situasjonen?

[Liliaceae]

Jeg tror dette er sånt som skjer av og til, og at barn forstår det. Hvis far snakker med barnet og forklarer at han ble kjempesinna og overreagerte tror jeg ikke barnet blir særlig forvirret heller. Både barn og voksne mister besinnelsen av og til, og den beste lærdommen er at man klarer å be om unnskyldning etterpå.

Takk :-)

Ja, heldigvis et unntak dette her.

Dette med at det ringte på døren, ødela for far.

[trollemor;o)]

Jeg tenker at pappaen burde åpnet døren og forklart situasjoenen. Så lenge han feiga ut og ikke gjorde det har han ingen grunn til å bli sint på deg som sendte barnet på trening.

[Liliaceae]

Jeg tenker at pappaen burde åpnet døren og forklart situasjoenen. Så lenge han feiga ut og ikke gjorde det har han ingen grunn til å bli sint på deg som sendte barnet på trening.

Godt med forståelse!

[PieLill]

En handlingsregel kan kanskje være at den som ensidig setter en grense eller innfører en sanksjon/straff også selv må stå for alle sider av gjennomføringen. Også og rydde opp i forhold til utenforstående som blir "rammet" av tiltaket.

Jeg kan forstå at din mann ikke liker at du gauler på ham så andre hører det. Men du kan jo kanskje fylle huden hans omtrent like full for at han lot deg stå som et naut mellom barken og veden, med flere jern i ilden, foran en annen forelder. Pga et problem han hadde laget. Han fikk deg til å virke komplett hjelpeløs?

Dessuten om han ikke vil du skal rope, får han komme å ordne opp i sitt eget rot før du må rope.

Den viktigste diskusjonen er selvsagt hva barna deres satt igjen med etter dette. Både det "straffede" barnet og de "ustraffede".

Barn trenger foreldre som fremstår som en ren sammensvergelse.

mvh

[PieLill]

Her forstod jeg at far var så sint at han overreagerte.

Det er heldigvis sjeldent, men i dag skjedde det altså.

Vi pleier ikke å være inkonsekvente, heller svært firkantet i forhold til å følge opp beskjeder.

Men far var "utenfor seg selv" om jeg kan si det slik.

Jeg visste at han ville gå ned til barnet og forklare situasjonen rolig.

Og det har hendt (heldigvis sjeldent) at han har vært streng i sin første reaksjon når tålmodigheten er slutt.

Etter å ha roet seg ned, har han da gått til barnet og snakket om det som har skjedd og at han ikke mente å bli så sint. Og forklart at barnet får tilbake leken (som ble tatt fra barnet), fordi han ble så sint og reagerte for strengt.

Jeg skjønte vel at i dag var en slik dag hvor han var altfor streng, og ventet at han skulle gå ned etter en liten stund. Men far hadde ikke rukket å roe seg ned, var fremdeles sint og barnet raste fra seg på rommet sitt da det ringte på døren.

Og det var bare tiden og veien til treningen begynte.

Så far følte seg vel presset og valgte å "stikke hodet nedi sanden" som en annen sier her...

Da ble det liksom opp til meg å takle situasjonen, noe jeg syntes ble helt feil.

Men far og datter har heldigvis etter trening hatt en god tone sammen.

''Da ble det liksom opp til meg å takle situasjonen, noe jeg syntes ble helt feil.''

Og det er vel der dere må gjøre en avtale. Enten må far ta seg sammen og rydde opp i sitt eget rot tidsnok - samme hvor sint han er. Eller så må han akseptere at mamma rydder opp som hun synes er best.

Det vil kunne innebære at mor sier til barnet at jeg vet at "Når pappa får tenkt seg om vil han la deg gå på trening. Men akkurat nå har du ikke tid til å vente på at pappa får tenkt, så stikk avgårde på trening." Når barnet kommer hjem må pappa tilkjennegi at siden mamma er så glad i pappa og kjenner ham så godt, visste hun at det var slik pappa kom til å tenke og at pappa er glad for at hun kom seg på trening.

Det må være en ufravikelig regel at den som putter skallen i sanden også har frasagt seg all autoritet og innflytelse over den videre håndteringen av situasjonen.

mvh

[PieLill]

Enig. Det er noe av det verste.

Og jeg var jo nødt til å gjøre noe.. Begge kunne jo ikke la være å åpne døren!

Hva hadde skjedd om du ignorerte døren og gikk å ordnet med vaskemaskinen...?

Eller om du ikke var hjemme?

Spørsmålet er egentlig. Var far for sint til å være i stand til å handle fornuftig? Eller var det bekvemmeligheten av å ha en mamma der som gjorde at han valgte å hvile tankene i sanddynen. For så å ta seg den uhyrlige frihet å skjelle ut mamma for hennes håndtering av hans uansvarlighet.

Jeg kunne vel vært forståelsesfull i forhold til alt du beskriver, bortsett fra den utskjellingen...

mvh

mvh

[PieLill]

Far ropte til meg som var i 1. etg at jeg skulle åpne døren. Mens jeg ventet og ventet, og håpet at han kom ned. Jeg spurte han om X skulle på trening flere ganger før jeg åpnet døren, men fikk ikke svar.

Han hisset seg mer og mer opp og nærmest kommanderte med div. uttrykk som ikke egner seg på trykk at jeg skulle se å få åpnet døren. Også hysjet han på meg da jeg sa han skulle komme ned.

Han har roet seg ned noen hakk nå, men det var veldig ubehagelig da det stod på. Aldri sett han slik før.

''Han hisset seg mer og mer opp og nærmest kommanderte med div. uttrykk som ikke egner seg på trykk at jeg skulle se å få åpnet døren. Også hysjet han på meg da jeg sa han skulle komme ned.''

Skulle noe tilsvarende skje igjen følger du ikke kommandoen, men overlater til ham å ta ansvar for sin oppførsel. Kanskje kan dere bli enige om en eller annen replikk som betyr at "Nå er du milevis over alle grenser og er helt nødt til å ta deg sammen."

mvh

[Liliaceae]

En handlingsregel kan kanskje være at den som ensidig setter en grense eller innfører en sanksjon/straff også selv må stå for alle sider av gjennomføringen. Også og rydde opp i forhold til utenforstående som blir "rammet" av tiltaket.

Jeg kan forstå at din mann ikke liker at du gauler på ham så andre hører det. Men du kan jo kanskje fylle huden hans omtrent like full for at han lot deg stå som et naut mellom barken og veden, med flere jern i ilden, foran en annen forelder. Pga et problem han hadde laget. Han fikk deg til å virke komplett hjelpeløs?

Dessuten om han ikke vil du skal rope, får han komme å ordne opp i sitt eget rot før du må rope.

Den viktigste diskusjonen er selvsagt hva barna deres satt igjen med etter dette. Både det "straffede" barnet og de "ustraffede".

Barn trenger foreldre som fremstår som en ren sammensvergelse.

mvh

Takk, ja enig i alt.

Det ble for mye press på far her. Han var for følelsesmessig opprørt til å takle situasjonen når det var nødvendig. Det ringte på døren og det krevde rask handling fra han.

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Derfor ble det løst slik denne gangen - mot det vi pleier å gjøre.

Vi pleier alltid å ordne opp det vi steller istand selv, derfor ble jeg svært overrasket over fars reaksjon her.

Han bryr seg veldig om hva andre synes og mener, og derfor valgte å stikke hodet i sanden og la meg overta.

Hadde det vært meg som hadde noe uoppgjort med barnet, ville jeg ha gjort opp med barnet før treningen. Jeg har ingen problemer med at andre mennesker hører det. Det er da ingen ting å skjule. Det er jo normalt å snakke med barna sine om det som har skjedd.

[Liliaceae]

''Da ble det liksom opp til meg å takle situasjonen, noe jeg syntes ble helt feil.''

Og det er vel der dere må gjøre en avtale. Enten må far ta seg sammen og rydde opp i sitt eget rot tidsnok - samme hvor sint han er. Eller så må han akseptere at mamma rydder opp som hun synes er best.

Det vil kunne innebære at mor sier til barnet at jeg vet at "Når pappa får tenkt seg om vil han la deg gå på trening. Men akkurat nå har du ikke tid til å vente på at pappa får tenkt, så stikk avgårde på trening." Når barnet kommer hjem må pappa tilkjennegi at siden mamma er så glad i pappa og kjenner ham så godt, visste hun at det var slik pappa kom til å tenke og at pappa er glad for at hun kom seg på trening.

Det må være en ufravikelig regel at den som putter skallen i sanden også har frasagt seg all autoritet og innflytelse over den videre håndteringen av situasjonen.

mvh

Han var ikke sint for at jeg ryddet opp og sa at barnet kan få dra på trening. Det var han fornøyd med i etterkant.

Det han var sint for, var at jeg ropte "X, kan du komme ned?", da den andre pappaen stod i gangen og ventet.

Ingen sint, vond eller hissig tone. Helt normal stemme.

Men svaret var taushet.

Far forstod utmerket godt hvorfor jeg ropte; for å få gjort opp med sin datter og stå for sin avgjørelse om at trening er kuttet ut, evt beklage og si at jeg overreagerte i sted og du får gå på trening.

Barnet har rommet sitt i samme etg som utgangsdøren, så far kunne ha kommet ned til barnet på barnets rom. Lukket døren etter seg og sagt ordene stille og rolig til barnet, uten at andre hørte det.

Det jeg reagerer på er at far blir sint over at jeg ropte han ned da den andre pappen stod der. Det aller verste for far er om den andre pappaen ville ha fått vite at det hadde vært en konflikt.

Og hva tenker den andre pappen om han/vår familie..

Far i huset ser overhodet ikke at han burde ha tatt tak i situasjonen for barnets skyld.

Her overrasker han meg, for han er ellers en moden mann som står for sine avgjørelser, men etter mitt skjønn tenker i helt feil retning her..

[PieLill]

Takk, ja enig i alt.

Det ble for mye press på far her. Han var for følelsesmessig opprørt til å takle situasjonen når det var nødvendig. Det ringte på døren og det krevde rask handling fra han.

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Derfor ble det løst slik denne gangen - mot det vi pleier å gjøre.

Vi pleier alltid å ordne opp det vi steller istand selv, derfor ble jeg svært overrasket over fars reaksjon her.

Han bryr seg veldig om hva andre synes og mener, og derfor valgte å stikke hodet i sanden og la meg overta.

Hadde det vært meg som hadde noe uoppgjort med barnet, ville jeg ha gjort opp med barnet før treningen. Jeg har ingen problemer med at andre mennesker hører det. Det er da ingen ting å skjule. Det er jo normalt å snakke med barna sine om det som har skjedd.

Det er jo ofte slik at jo mer man strever for å ta seg bra ut i andres øyne, jo verre inntrykk gir man...

mvh

[PieLill]

Han var ikke sint for at jeg ryddet opp og sa at barnet kan få dra på trening. Det var han fornøyd med i etterkant.

Det han var sint for, var at jeg ropte "X, kan du komme ned?", da den andre pappaen stod i gangen og ventet.

Ingen sint, vond eller hissig tone. Helt normal stemme.

Men svaret var taushet.

Far forstod utmerket godt hvorfor jeg ropte; for å få gjort opp med sin datter og stå for sin avgjørelse om at trening er kuttet ut, evt beklage og si at jeg overreagerte i sted og du får gå på trening.

Barnet har rommet sitt i samme etg som utgangsdøren, så far kunne ha kommet ned til barnet på barnets rom. Lukket døren etter seg og sagt ordene stille og rolig til barnet, uten at andre hørte det.

Det jeg reagerer på er at far blir sint over at jeg ropte han ned da den andre pappen stod der. Det aller verste for far er om den andre pappaen ville ha fått vite at det hadde vært en konflikt.

Og hva tenker den andre pappen om han/vår familie..

Far i huset ser overhodet ikke at han burde ha tatt tak i situasjonen for barnets skyld.

Her overrasker han meg, for han er ellers en moden mann som står for sine avgjørelser, men etter mitt skjønn tenker i helt feil retning her..

''Det jeg reagerer på er at far blir sint over at jeg ropte han ned da den andre pappen stod der. Det aller verste for far er om den andre pappaen ville ha fått vite at det hadde vært en konflikt. Og hva tenker den andre pappen om han/vår familie..''

Det er vel den biten jeg heller ikke hadde klart å svelge. Og jeg ville nok hatt store problemer med å legge saken dø før far spiste i seg den utskjellingen.

Og jeg ville vel også hatt et og annet å si om å prioritere fasade foran fornuftig og riktig handling.

mvh

[Liliaceae]

''Det jeg reagerer på er at far blir sint over at jeg ropte han ned da den andre pappen stod der. Det aller verste for far er om den andre pappaen ville ha fått vite at det hadde vært en konflikt. Og hva tenker den andre pappen om han/vår familie..''

Det er vel den biten jeg heller ikke hadde klart å svelge. Og jeg ville nok hatt store problemer med å legge saken dø før far spiste i seg den utskjellingen.

Og jeg ville vel også hatt et og annet å si om å prioritere fasade foran fornuftig og riktig handling.

mvh

Takk, godt å se en som viser samme holdning som meg.

Far vil nok dessverre aldri endre holdning her.

Heldigvis er det svært sjeldent hans holdning kommer på kant med min og at slike situasjoner oppstår. Faktisk første gang, og eldste barnet er over 10 år.

Nettopp derfor kanskje at jeg reagerte slik jeg gjorde. Trodde kanskje ikke på at hva andre synes og tenker betyr så mye som det virkelig gjør.

[Liliaceae]

Det er jo ofte slik at jo mer man strever for å ta seg bra ut i andres øyne, jo verre inntrykk gir man...

mvh

Kan ikke få sagt det bedre selv.

Men hvordan klare å overbevise en annen at det faktisk er slik...?

[PieLill]

Kan ikke få sagt det bedre selv.

Men hvordan klare å overbevise en annen at det faktisk er slik...?

Aner ikke.

Tidvis kan man jo ha nok problemer med å overbevise seg selv...

;-)

mvh

[PieLill]

Takk, godt å se en som viser samme holdning som meg.

Far vil nok dessverre aldri endre holdning her.

Heldigvis er det svært sjeldent hans holdning kommer på kant med min og at slike situasjoner oppstår. Faktisk første gang, og eldste barnet er over 10 år.

Nettopp derfor kanskje at jeg reagerte slik jeg gjorde. Trodde kanskje ikke på at hva andre synes og tenker betyr så mye som det virkelig gjør.

Betyr det at han mener du burde visst at han ikke ønsket å komme ned, og dermed ikke ropt på ham? For at han skulle unngå i komme i forlegenhet over å ikke gjøre noe han åpenbart burde?

Men at det ikke spilte noen rolle hvordan du følte du tok deg ut, eller hvordan du eller barnet hadde det i det hele tatt?

Konsekvensen av et slikt resonnement blir jo at bare han blir sint nok er han fritatt for alt ansvar, mens du har ansvaret for å handle slik det passer ham?

mvh

[Liliaceae]

Betyr det at han mener du burde visst at han ikke ønsket å komme ned, og dermed ikke ropt på ham? For at han skulle unngå i komme i forlegenhet over å ikke gjøre noe han åpenbart burde?

Men at det ikke spilte noen rolle hvordan du følte du tok deg ut, eller hvordan du eller barnet hadde det i det hele tatt?

Konsekvensen av et slikt resonnement blir jo at bare han blir sint nok er han fritatt for alt ansvar, mens du har ansvaret for å handle slik det passer ham?

mvh

''Betyr det at han mener du burde visst at han ikke ønsket å komme ned, og dermed ikke ropt på ham? For at han skulle unngå i komme i forlegenhet over å ikke gjøre noe han åpenbart burde?''

-Helt riktig. Dette ble gjort helt klart i etterkant.

''Men at det ikke spilte noen rolle hvordan du følte du tok deg ut, eller hvordan du eller barnet hadde det i det hele tatt?''

Ja, og det er jo nettopp dette som er selve kjernen og som jeg ikke forstår ved han. Noe helt nytt for meg. Vi har vært sammen i 16 år!

Han har uttrykt tidligere at det betyr mye for han at vi ikke skal utlevere oss til andre eller fortelle andre ting som er helt unødvendig i hans øyne.. (Jeg har bl.a jobbet hardt for å få sjekket ut noe vedr. vår mellomste datter, noe som medfører litt ekstra kontakt med skolen. Det er hardt for å han å være med på møter og støtte meg. Han mener at vi må ordne opp selv)

''Konsekvensen av et slikt resonnement blir jo at bare han blir sint nok er han fritatt for alt ansvar, mens du har ansvaret for å handle slik det passer ham?''

Han vil nok at jeg skal handle slik det passer han, ja.

I dette tilfellet passe på at en annen ikke skulle få vite om det som nettopp hadde skjedd hos oss.

Men han fritar seg selv ikke for ansvar.

Jeg vet også at han kan beklage ved handling..

Han var svært ydmyk og flott mot jenta som han hadde vært urettferdig mot da hun kom hjem fra trening.

Stod opp tidlig dagen etter og bakte ferskt brød til frokost.

Må nevnes at han sjeldent står opp før jentene er på vei ut døren.

Selv om han burde ha sagt det med rene ord, er han ikke den som klarer å si slike ting hvis det er noe han selv må ta opp igjen. Altså en stund etter at det har skjedd, slik det ville ha blitt i dette tilfellet. Men hvis den andre pappaen hadde ringt på kanskje 10 minutter senere, ville han kanskje ha rukket å gå ned og sagt unnskyld først.