Seksuelt misbrukt?

[Gjest Amelie Poulain]

Jeg er en kvinne på 39 år. Fra jeg gikk på barneskolen og langt oppover i ungdommen hadde jeg en fryktelig angst for kvinner, var livredd for å være alene med dem, redd for at de skulle gjøre meg noe - seksuelt. Det kunne være lærerinner eller andre kvinnelige autoritetspersoner. Jeg flyktet hvis det var risiko for at jeg kunne bli alene med dem og unngikk møysommelig slike situasjoner. Denne angsten er nå helt borte og jeg har et helt normalt forhold til kvinner. Jeg er heterofil med en spesiell tenning på menn som er eldre enn meg, dette også fra jeg var veldig ung. Som ti-åring kunne jeg forelske meg i menn i 40-50 års alderen (uten at det skjedde noe, det var kun avstandsforelskelser) Jeg nyter sex men er voldsomt sjenert. Jeg makter ikke å vise partneren min hva jeg liker og ikke liker, jeg klarer ikke å snakke om sex. Jeg har prøvd men klarer det bare ikke. Ordene stopper i munnen på meg. Og de siste årene har sexlysten vært nesten totalt fraværende. Jeg har ingen konkrete minner om misbruk. Men det undrer meg at jeg i en så ung alder kunne ha tanker og angst for at noen skulle gjøre noe seksuelt med meg mot min vilje ut av intet? Jeg var mye på sykehus fra jeg var 2 til 4-5 år. Jeg har noen stygge minner fra den tiden, men ikke noe som har med seksuelt misbruk å gjøre. Jeg har også et sterkt minne om en gang faren min ville ligge i sengen min (var ca 7-8 år) og jeg opplevde det som et overgrep uten at jeg kan huske at det skjedde noe. Jeg har et godt forhold til faren min - selv om dette minnet av og til dukker opp forholdsvis ofte. Jeg synes generelt at jeg husker veldig lite fra barndommen min, men jeg vet jo ikke hvor mye som er "normalt" å huske. Bør jeg utforske dette og finne ut om det skjedde noe, har du i tilfelle noen anbefaling? Jeg bor i Østfold.

[canticle]

Det er veldig mange som mistenker at foreldrene misbrukte dem. Du behøver ikke å være en av dem.

[Gjest Amelie P]

Det er veldig mange som mistenker at foreldrene misbrukte dem. Du behøver ikke å være en av dem.

Det har du selvfølgelig rett i. Og jeg tror heller ikke at det skjedde. Men det er verre med denne forferdelige angsten jeg hadde for disse kvinnene i barndommen, det var en sterk angst som preget tilværelsen min. Selv om den er borte har jeg en mistanke om at det fortsatt preger meg. Og hvor kom den fra? Det er det som gnager meg.

[Glimtipper]

Jeg synes ikke det er noe du skal tenke mer på. Fortid er fortid. Selv ikke oss som vet med sikkerhet at vi har blitt seksuelt misbrukt burde bruke mye tid på å tenke over hva som skjedde.

Hvis du har store psykiske problemer i -nåtiden-, så burde du skaffe deg hjelp for disse problemene. Fokuser på hvordan hverdagen kan bli bedre, ikke på å grave i fortiden.

[Gjest jeg har også opplevd...]

Jeg synes ikke det er noe du skal tenke mer på. Fortid er fortid. Selv ikke oss som vet med sikkerhet at vi har blitt seksuelt misbrukt burde bruke mye tid på å tenke over hva som skjedde.

Hvis du har store psykiske problemer i -nåtiden-, så burde du skaffe deg hjelp for disse problemene. Fokuser på hvordan hverdagen kan bli bedre, ikke på å grave i fortiden.

Generellt tror jeg det er lettere å la være å tenke på noe man VET hva er, enn noe man er usikker på...

Jeg har alltid vært klar over hva som skjedde meg, men en periode etter at jeg blei voksen kom det liksom til meg på nytt. Jeg måtte tenke igjennom det igjen, "forstå" ting på nytt nå som jeg hadde kunnskaper og modenhet nok. Så brukte jeg en tid på det, og når jeg syntes jeg hadde tenkt igjennom det skikkelig og kommet så langt jeg kunne med det, så la jeg det mer eller mindre på hylla.

Jeg tror grunnen til at jeg kan si at jeg er "ferdig" med det, er at jeg veit og "forstår" hva som hendte. Og at dersom jeg ikke visste, men hadde en fornemmelse, så ville det være mye vanskeligere å legge det fra meg.

[canticle]

Det har du selvfølgelig rett i. Og jeg tror heller ikke at det skjedde. Men det er verre med denne forferdelige angsten jeg hadde for disse kvinnene i barndommen, det var en sterk angst som preget tilværelsen min. Selv om den er borte har jeg en mistanke om at det fortsatt preger meg. Og hvor kom den fra? Det er det som gnager meg.

jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. Jeg vet hva jeg ville sagt.

[hidi, the scorpion]

jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. Jeg vet hva jeg ville sagt.

Du trenger ikke skrive noenting. Vi tar vare på deg uansett..

_DU_ velger hva du vil gjøre, canticle...

[Glimtipper]

Generellt tror jeg det er lettere å la være å tenke på noe man VET hva er, enn noe man er usikker på...

Jeg har alltid vært klar over hva som skjedde meg, men en periode etter at jeg blei voksen kom det liksom til meg på nytt. Jeg måtte tenke igjennom det igjen, "forstå" ting på nytt nå som jeg hadde kunnskaper og modenhet nok. Så brukte jeg en tid på det, og når jeg syntes jeg hadde tenkt igjennom det skikkelig og kommet så langt jeg kunne med det, så la jeg det mer eller mindre på hylla.

Jeg tror grunnen til at jeg kan si at jeg er "ferdig" med det, er at jeg veit og "forstår" hva som hendte. Og at dersom jeg ikke visste, men hadde en fornemmelse, så ville det være mye vanskeligere å legge det fra meg.

Grunnen til at jeg gir det rådet jeg gir er ikke tilfeldig.

For det første er sjansene stor for å skape falske minner om man begynner å grave i underbevisstheten på det viset som kreves her.

For det andre, selv om jeg respekterer din personlige erfaring, så blir de fleste som går igjennom en slik prosess dårligere psykisk. Det er nok annerledes for oss som alltid har levd med virkeligheten om seksuelt misbruk.

For det tredje har jeg stor tro på at livet er hva man gjør det til. Om man ønsker å fokusere stort på en nagende følelse (som mange opplever en eller anne gang og som ofte ikke stemmer med virkeligheten), så kan man lage stort baluba ut av det. Om man velger å leve i nåtiden og planlegge for framtiden, så er man ti skritt lengre i en helbredelsesprosess allerede.

NHD får eventuelt rette på meg om jeg sier noe feil nå, men dette er min kunnskap og mine erfaringer.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Grunnen til at jeg gir det rådet jeg gir er ikke tilfeldig.

For det første er sjansene stor for å skape falske minner om man begynner å grave i underbevisstheten på det viset som kreves her.

For det andre, selv om jeg respekterer din personlige erfaring, så blir de fleste som går igjennom en slik prosess dårligere psykisk. Det er nok annerledes for oss som alltid har levd med virkeligheten om seksuelt misbruk.

For det tredje har jeg stor tro på at livet er hva man gjør det til. Om man ønsker å fokusere stort på en nagende følelse (som mange opplever en eller anne gang og som ofte ikke stemmer med virkeligheten), så kan man lage stort baluba ut av det. Om man velger å leve i nåtiden og planlegge for framtiden, så er man ti skritt lengre i en helbredelsesprosess allerede.

NHD får eventuelt rette på meg om jeg sier noe feil nå, men dette er min kunnskap og mine erfaringer.

Støttes 100%.

[PieLill]

Jo mer du roter i en lort, jo verre stinker den.

Jeg tror ikke det er særlig produktivt å prøve og finne ut av og huske ting du aldri kan bli sikker på uansett.

Derimot kan du kanskje ha nytte av å ta tak i negative følelsesmessige mønster som fortsatt preger/plager deg, uansett hvor de kommer fra. Til det kan du kanskje ha nytte av proffesjonell hjelp.

Men det skal ikke handle om å grave seg ned i elendigheten, men tvert imot se at ting ikke er så elendige. - Og få denne kunnskapen overført til følelseslivet.

mvh