Trenger jeg hjelp?

[Gjest AngstDepresjonFobiTvangstankerMedLidelserKaxx]

Jeg lider av mange psykiske problemer. Jeg vet ikke når alt startet, men jeg regner med at depresjonen begynte da jeg og moren min reiste fra faren min i 2005 - da var jeg 10 år. Nå er jeg 15 år, og har det ikke særlig bra. Jeg gråter for alt og ingenting, bare noen sier noe negativt. Jeg får knapt 5 timer søvn hver kveld, jeg ligger og tenker på alle slags problemer og sånt, avogtil døden. Jeg har drevet med selvskading, og i situasjoner jeg har blitt utrolig depressiv, har jeg til og med tenkt ut hva jeg skal si før jeg eventuelt tar mitt eget liv. Ingenting føles gøy lenger, jeg sitter kun inne. Typisk situasjon: Mamma sier noe surt, som "Det regner jeg med at du visste?", så svarer jeg:"ehm, nei..?". Så klikker hun, og roper at jeg ikke får røre dataen på en uke, og aldri får flytte. Jeg skal til å protestere, men hun hysjer på meg. Jeg går opp og gråter, og tenker ut noen slemme ord som passer seg å si før man tar selvmord. Så kan hun si at jeg kan hente meg kake, så tenker jeg ikke mer på selvmord før neste gang. Jeg blir også lei meg når hun snakker stygt om pappaen min. Jeg trøstespiser også heletiden. Jeg liker meg best alene også. Mamma har alltid vært overbeskyttende og ikke gitt meg lov til å slippe ut sinne. Derfor tror jeg at det er hun som har gitt meg min sosiale angst. Jeg føler at jeg ikke betyr noe. Om jeg skal gå å snakke til noen, tenker jeg "de kommer bare til å syns jeg er teit", og lar det være. Så blir jeg sett på som usosial og sær. Jeg har en rekke fobier. Speil, spølelser, ederkopper.. Så, tvangstanker og tvangslidelser. Helt siden jeg var ca 10 år har jeg hatt en rekke rare ritualer og tvangstanker. Jeg kan tenke "Hvis jeg ikke slukker lyset innen jeg har telt til 10, vil en del av hjertet mitt dø." eller "hvis jeg ikke klarer å ikke blunke på 10 sekunder, vil en hånd komme opp fra sengen min". Jeg vasker hendene kanskje 50 ganger om dagen, og når jeg går gjennom et mørkt rom for å slå på lyset, må jeg holde pusten helt til rommet er opplyst. Jeg er redd for mørket. Er det slik som jeg tror? Har jeg virkelig alt dette? Burde jeg bruke noen medisin eller psykolog? Jeg tør ikke si til mamma at jeg vil til psykolog. Hun vil si at jeg ikke får flytte, og jeg vil få mer fravær fra skolen. Har også hørt at spykologen ringer hjem og forteller, venninna mi sier at hun lyver iblant. Mamma har forresten paranoia og tvangslidelser, tror jeg. Hun stoler ikke på noen, og må sjekke 0987890ganger om kokeplata er av, og sier at jeg kan dø av å gå på isen feks. Vær snill og svar..

[Gjest Ønsker deg alt godt]

Huff, det høres ikke noe ok ut å være 15 år og ha det sånn.

Kanskje du kunne ta en prat med helsesøster på skolen? Hun kan hjelpe deg videre med å henvise deg til rette instanser.

Hvis ikke kan du jo bestille time hos legen og fortelle ham/henne hvordan du har det. Det finnes nemlig hjelp. Det er ikke riktig at du skal gå å slite såpass når du i tillegg er så ung.

Lykke til!

[FGT]

Du trenger virkelig å bli sett og hørt som et selvstendig mennske, og det må skje fort.

[serenity777]

Hei, synd du har det vont og vanskelig, du skulle sikkert hatt noen å snakke med. En psykolog ringer ikke hjem til moren din og "sladrer". Tvangstanker og depresjon er tungt for en ung sjel, håper du kan snakke med helsesøster eller lege, slik att du kan få hjelp.