Flere barn?

[Gjest et valg å ta]

Vi har to barn. Disse går allerede på barneskolen, og vil være flere år eldre enn evt et nytt barn. Vi lurer på en attpåklatt Jeg blir litt overrasket over hvor vanskelig det er å bestemme seg. Kjenner mye mer på frykten for alt som kan gå galt, i forhold til tidligere, samt at jeg selv er eldre. Er det noen som har hoppet i det, og har noen erfaringer å dele?

Når synes dere at dere er for gamle til å få barn?

Dersom vi setter i gang, og blir velsignhet med et barn til vil vi trolig rekke det innen jeg fyller 40.

[Gjest GA]

Jeg har funnet ut at jeg ikke skal ha flere barn fordi mine to også er store og går på skolen. Det blir for stor aldersforskjell. Det har tatt noen år å forsone seg med at jeg ikke skal ha en til.

Det som gjør utslaget nå er at jeg selv ble storesøster som 10 og 12-åring, og føler at jeg fikk alt for lite oppfølging fra mine foreldre etter at de to minste ble født. Jeg var jo "stor" og de bittesmå. Det vil jeg ikke at de to ungene jeg allerede har skal oppleve.

Jeg ville ikke vært dem foruten nå som vi er voksne alle sammen altså!

[Gjest Nickløsheletia]

Vi fikk en attpåklatt da barna var 10 og 8 år.

Jeg var akkurat fylt 35, da hun ble født.

Det positive: Vi hadde ventet så lenge at spesielt jeg var veldig motivert. Jeg bare koste meg og jeg var langt mer moden og tålmodig enn jeg var med de to første. Ingenting plaget meg. Bleieskift, nattevåk, babygråt. Ingenting var noe problem. Bare kos.

Jeg visste hva jeg måtte gjennom med følging og henting til og fra barnehage før og etter jobb, men jeg visste at denne perioden gikk fort. Dessuten hadde vi barnevakt i den eldste fra hun var 11, hvis vi skulle ut på noe.

Det negative: Tålmodigheten min var ikke bare positiv. Hun ble babyen min litt for lenge og hun ble veldig avhengig av meg, uten at jeg kan se hun har tatt noen skade av det nå lenger. Men jeg gjorde sånne ting som å kle på henne, lenge etter at hun kunne greie det selv. Jeg tenkte ikke på at hun begynte å bli stor.

Negativt var det også at når de andre to barna endelig var i stand til å følge oss på lengre skiturer og var blitt selvstendig i slalombakken, var vi plutselig der at vi måtte splitte oss.

Det ble det gjerne sånn den første tiden at far var med de store og jeg ble igjen med babyen. Når hun nå er i stand til å bli med på lengre skiturer og i bakken, er de andre såpass store at de heller prioriterer venner forran oss. Dessuten blir hun nesten litt som et enebarn å regne. Hun har ikke søsken hun kan leke med.

Annet negativt er at jeg ikke synes det er like spennende med foreldremøter og konferansetimer lengre. Bare et nødvendig onde. Og selv om jeg var tålmodig med henne som baby, merket jeg da hun begynte på skolen at jeg ikke er like motivert for å sitte å lære henne enkle ting som pluss og minus. Der har jeg måttet ta meg kraftig sammen.

[puppola]

Jeg tenker at siden du/dere er i tvil så ville jeg satset på et tredje barn. Tror ikke man angrer på å få et barn til men tror gjerne man angrer på at man ikke fikk et til. Etter å ha fått to barn ønsket vi et tredje men diskuterte fram og tilbake men tilslutt bestemte vi oss for et til og det fikk vi. Jeg var 39 år og har ikke angret i det hele tatt.

Da jeg hadde fått mitt tredje barn ønsket jeg ikke fler og visste at da var det nok. Jeg tror man har en magefølelse på det, det hadde iallefall jeg og jeg har ikke angret:)

Lykke til!

[Gjest Elextra]

Jeg tenker at siden du/dere er i tvil så ville jeg satset på et tredje barn. Tror ikke man angrer på å få et barn til men tror gjerne man angrer på at man ikke fikk et til. Etter å ha fått to barn ønsket vi et tredje men diskuterte fram og tilbake men tilslutt bestemte vi oss for et til og det fikk vi. Jeg var 39 år og har ikke angret i det hele tatt.

Da jeg hadde fått mitt tredje barn ønsket jeg ikke fler og visste at da var det nok. Jeg tror man har en magefølelse på det, det hadde iallefall jeg og jeg har ikke angret:)

Lykke til!

Uten å konkludere at det ene eller det andre er riktig synes jeg begrunnelsen

''Tror ikke man angrer på å få et barn til men tror gjerne man angrer på at man ikke fikk et til.''

blir litt for tynn. Samme ville vel 12-barnsmoren si, uansett hvordan hun fikser hverdagen. Det at man ikke angrer på et barn man har fått tilsier ikke nødvendigvis at tilværelsen for familien ikke kunne tenkes å være bedre uten ytterligere et barn.

[puppola]

Uten å konkludere at det ene eller det andre er riktig synes jeg begrunnelsen

''Tror ikke man angrer på å få et barn til men tror gjerne man angrer på at man ikke fikk et til.''

blir litt for tynn. Samme ville vel 12-barnsmoren si, uansett hvordan hun fikser hverdagen. Det at man ikke angrer på et barn man har fått tilsier ikke nødvendigvis at tilværelsen for familien ikke kunne tenkes å være bedre uten ytterligere et barn.

Det jeg mener er at hvis man er i tvil så ville iallefall jeg tenkt at det var en sjanse(en god en og) for at jeg gjerne ønsket et barn til. Det er klart det er mer slit med tre enn med to barn men fra det til ikke å ønske et tredje barn er lang slik jeg ser det. Jeg tror man vet når man ikke vil ha flere barn for å si det sånn.

[Gjest Elextra]

Det jeg mener er at hvis man er i tvil så ville iallefall jeg tenkt at det var en sjanse(en god en og) for at jeg gjerne ønsket et barn til. Det er klart det er mer slit med tre enn med to barn men fra det til ikke å ønske et tredje barn er lang slik jeg ser det. Jeg tror man vet når man ikke vil ha flere barn for å si det sånn.

Ja, du har jo rett i at dersom man overhodet vurderer å få et barn til har man selvfølgelig et _visst_ (mer eller mindre inderlig) ønske om et barn.

[MHC]

Det blir i såfall ett enebarn..... Har selv en søster som er 8 1/2 år yngre enn meg, 5 1/2 år yngre enn neste mann. Jeg hadde ikke god kontakt med henne før hun ble voksen. Flaks gjorde at hun fikk barn tidlig, mens jeg fikk mine i 30- årene. Dermed var vi plutselig nesten i samme livsfase. Men i oppveksten var vi ikke mye søsken. Foreldrene våre løp og i strikk mellom ungdomsdisco og barneturn. (Satt på spissen.) De hadde aldri ikke ønsket sistemann, men har vært klar på at det ble en slags enebarn.

Jeg selv ønsker ikke atpåklatt. Har tre barn på rappen. Synes det er kjekt å kunne gjøre familieting sammen med alle. (Dra på slalom, gå på fjelltur, kino osv.)

Min anbefaling er to til eller ingen.