Frekk og uspiselig med venner på besøk

[Liliaceae]

Mellomste på 8 er virkelig et mareritt å ha med å gjøre når hun har besøk!

Hun er høyt og lavt hele tiden og prater i ett sett.

Benytter gjerne sjansen til å gjøre ting hun ikke får lov til.

Er veldig dominerende overfor gjestene sine og bestemmer og herjer.

Ganske barnslig for alderen og mangler litt sosiale antenner, selv om vi jobber mye med det hjemme. Vil gjerne hun skal klare å se andre barn sine signaler når de ikke vil noe for eksempel, følge med på om gjestene har det bra, alle skal få være med og bestemme osv.

Hun er frekk i munnen, uansett om vi er strenge eller milde i tonen.

Etter at gjesten har gått, blir hun seg selv igjen, og når vi prater om det som har skjedd, forstår hun at hun har oppført seg dårlig.

Men dette gjentar seg altså hele tiden, hun har vært slik i alle år og temmelig uspiselig oppførsel.

Hva i all verden kan vi gjøre, annet enn å snakke mye i forkant av hvert besøk om hva som er forventet av henne og forberede henne.

Det er ganske ubehagelig om vi må sende gjesten hjem pga hennes dårlige oppførsel. Men kanskje vi må ha en litt åpen avtale med gjestens foreldre, for dette er helt uholdbart.

Avhengig av hva vi orker, er det i perioder lite besøk, mens andre ganger flere ganger i uken.

Det er som å skru på en bryter når gjesten kommer og når gjesten går. Alt skal være så ekstremt morsomt og gøy når hun har besøk virker det som.

Please, si at om du har opplevd det samme, har barnet ditt vokst det fra seg før fylte ti år!!

[brulla]

Vi opplever det samme som dere med vår jente på 8 år. Kanskje ikke i like stor grad, men jeg kjente meg godt igjen. Hun har gode sosiale antenner, så det er ikke det det går på. Hun blir helt bajas, bare tuller, ler, er høyt og lavt og ganske vill. Hun er ikke frekk, men litt på grensen.

De vokser det vel av seg

[Gjest Niccola]

Min gutt er bare 5,5 men han har det med å bli temmelig "kjekkas" når han har besøk. Da skal det herjes og ropes, det skal tømmes lekekasser utover gulvet, sofa på lekerommet skal hoppes i og puter slenges utover gulvet.

Han svarer oss foreldre fryktelig kjekt, og skal liksom være så fryktelig uavhengig. Han skal rett og slett vise seg noe voldsomt. Så lenge han bare er 5 er det ikke noe stort "problem", men vi snakker om det når gjesten er gått.

Tipper det roer seg når de blir mer bevisst seg selv, kanskje i 11-12-års alderen?

[puppola]

Våre barn, 6 og 8 kan også oppføre seg sånn men det er jo situasjoner de må lære å takle. Jeg tror det kan oppleves vanskelig/spennende/usikkert/rart å ha besøk som barn(og voksen også ) og det er en situasjon som må læres som alt annet. Tror de oppfører seg sånn fordi de er usikre på hvordan situasjonen skal håndteres. Vi pleier å snakke til barna underveis, tar de ut av leken og gir dem råd og veiledning ifht hvordan de bør oppføre seg og hvis det blir helt bajas så må besøket gå hjem tidligere enn avtalt. Noen ganger hjelper det å få de over på en annen type lek, enten sette på en film, lese bok, spille spill for å bryte "monstermønsteret" men andre ganger er det helt umulig .....tror det viktigste er å bare snakke mye med de om det og si noe om hvordan den oppførselen virker på andre.

[PieLill]

Snakk i forkant og etterkant funker tydeligvis ikke.

Dermed blir den enste muligheten å ta det der og da.

Du kan sende gjesten hjem, med tydelig beskjed om at det ikke var gjesten som var problemet. Har gjort det selv noen ganger.

Du kan også gi henne timeout og la gjesten gjøre noe hyggelig i mellomtiden. Du kan i det hele tatt gripe inn som om det var et søsken og ikke en gjest hun var sammen med.

Jeg foretrekker helt klart å ta konfrontasjoner privat. Men om ungene absolutt ikke vil høre, mister de til slutt retten til den skjermingen. En effektiv måte å miste "skjerming"på er å være frekk mot meg foran gjesten(e).

I stedet for å snakke om hvordan hun bør oppføre seg, kan dere kanskje heller fortelle hvilke krav dere setter og hva som blir konsekvensene om hun ikke holder seg ca. på matta. Dette kan klargjøres uten at man venter besøk. I forkant av et besøk nevnes kun veldig kort. "Du husker hva som gjelder."

Vær veldig tydelig og konkret. Fortell på forhånd hvilke ord der kommer til å bruke når hun er over grensen, hvor mange advarsler hun får og hva konsekvensene blir. Følg så opp 100% i henhold til det dere har sagt.

Det kan være greit å begynne med en gjest av det romslige sinnelaget...

På kort sikt blir det sikkert mye baluba. Men på lang sikt er det kanskje bedre.

Det dere kan oppnå er blant annet:

Det blir mindre valgfritt å oppføre seg ordentlig og rette seg etter korrigeringer og beskjeder underveis.

Barnet lærer å kjenne igjen situasjonene der og da, ikke bare i etterkant. Etter hvert vil det forhåpentligvis bli lettere for henne å snu i tide.

Barnet får større mulighet til å korrigere seg selv underveis.

Sist, men ikke minst. Man slipper at besøk og ting som skal være hyggelig starter og ender med formaninger og kritikk. Tar man kjeftingen underveis, kan man snakke om det hyggelige i etterkant.

Mine barndomsminner forhåndsformaninger og etterkantskjeft er at de er fryktelig gledesdrepende og demoraliserende.

mvh

[Liliaceae]

Snakk i forkant og etterkant funker tydeligvis ikke.

Dermed blir den enste muligheten å ta det der og da.

Du kan sende gjesten hjem, med tydelig beskjed om at det ikke var gjesten som var problemet. Har gjort det selv noen ganger.

Du kan også gi henne timeout og la gjesten gjøre noe hyggelig i mellomtiden. Du kan i det hele tatt gripe inn som om det var et søsken og ikke en gjest hun var sammen med.

Jeg foretrekker helt klart å ta konfrontasjoner privat. Men om ungene absolutt ikke vil høre, mister de til slutt retten til den skjermingen. En effektiv måte å miste "skjerming"på er å være frekk mot meg foran gjesten(e).

I stedet for å snakke om hvordan hun bør oppføre seg, kan dere kanskje heller fortelle hvilke krav dere setter og hva som blir konsekvensene om hun ikke holder seg ca. på matta. Dette kan klargjøres uten at man venter besøk. I forkant av et besøk nevnes kun veldig kort. "Du husker hva som gjelder."

Vær veldig tydelig og konkret. Fortell på forhånd hvilke ord der kommer til å bruke når hun er over grensen, hvor mange advarsler hun får og hva konsekvensene blir. Følg så opp 100% i henhold til det dere har sagt.

Det kan være greit å begynne med en gjest av det romslige sinnelaget...

På kort sikt blir det sikkert mye baluba. Men på lang sikt er det kanskje bedre.

Det dere kan oppnå er blant annet:

Det blir mindre valgfritt å oppføre seg ordentlig og rette seg etter korrigeringer og beskjeder underveis.

Barnet lærer å kjenne igjen situasjonene der og da, ikke bare i etterkant. Etter hvert vil det forhåpentligvis bli lettere for henne å snu i tide.

Barnet får større mulighet til å korrigere seg selv underveis.

Sist, men ikke minst. Man slipper at besøk og ting som skal være hyggelig starter og ender med formaninger og kritikk. Tar man kjeftingen underveis, kan man snakke om det hyggelige i etterkant.

Mine barndomsminner forhåndsformaninger og etterkantskjeft er at de er fryktelig gledesdrepende og demoraliserende.

mvh

''Vær veldig tydelig og konkret. Fortell på forhånd hvilke ord der kommer til å bruke når hun er over grensen, hvor mange advarsler hun får og hva konsekvensene blir. Følg så opp 100% i henhold til det dere har sagt.''

Hvis hun får time out når vi har besøk vil hun nok sørge for at vi ikke glemmer henne. Altså hyling og roping og smelling med dører.. Da er det vel spørs om den gjesten har noe lyst til å komme tilbake.. Ønsker heller ikke å støte folk vekk og ikke ha lyst til å komme tilbake.

Vi kan alltids kjøre gjesten hjem, slik at venn/venninne blir spart for inntrykk som kan virke voldsomme og dramatiske.

Tenker som så at følgende kan skje:

Jeg gir en korreks og hun velger å overse den.

Jeg gir da én advarsel, og hvis hun da ikke hører får det konsekvens 1. Hvis hun etter den konsekvensen er frekk i munnen/gjør ting hun vet hun ikke får lov til, kommer konsekvens 2 som innebærer at vi kjører hjem gjesten.

[PieLill]

''Vær veldig tydelig og konkret. Fortell på forhånd hvilke ord der kommer til å bruke når hun er over grensen, hvor mange advarsler hun får og hva konsekvensene blir. Følg så opp 100% i henhold til det dere har sagt.''

Hvis hun får time out når vi har besøk vil hun nok sørge for at vi ikke glemmer henne. Altså hyling og roping og smelling med dører.. Da er det vel spørs om den gjesten har noe lyst til å komme tilbake.. Ønsker heller ikke å støte folk vekk og ikke ha lyst til å komme tilbake.

Vi kan alltids kjøre gjesten hjem, slik at venn/venninne blir spart for inntrykk som kan virke voldsomme og dramatiske.

Tenker som så at følgende kan skje:

Jeg gir en korreks og hun velger å overse den.

Jeg gir da én advarsel, og hvis hun da ikke hører får det konsekvens 1. Hvis hun etter den konsekvensen er frekk i munnen/gjør ting hun vet hun ikke får lov til, kommer konsekvens 2 som innebærer at vi kjører hjem gjesten.

Høres ut som en god plan. Om du i tillegg kjører gjesten hjem, får du tid til å snakke med barnet og mildne situasjonen for den litt uheldige gjesten.

Mitt inntrykk er at de fleste barn har et minimum av egenerfaring med hemningsløs konfrontasjon med foreldre. Dermed blir slike situasjoner (bli sendt hjem fordi verten ikke oppfører seg eller annet) ikke så uhåndterlige som man kanskje skulle tro.

Dere kjenner henne best og vet best å velge konsekvenser.

Skulle dere være så heldige å kjenne et barn, gjerne litt eldre enn henne som ville tålt hylingen (evt. etter forhåndsavtale), kunne det kanskje vært veldig nyttig med en timeout der ingen brøy seg døyten samme hvor mye hun hylte.

Men du har helt rett i at det er grenser for hva man skal utsette små gjester for.

Lykke til!

mvh

[Liliaceae]

Høres ut som en god plan. Om du i tillegg kjører gjesten hjem, får du tid til å snakke med barnet og mildne situasjonen for den litt uheldige gjesten.

Mitt inntrykk er at de fleste barn har et minimum av egenerfaring med hemningsløs konfrontasjon med foreldre. Dermed blir slike situasjoner (bli sendt hjem fordi verten ikke oppfører seg eller annet) ikke så uhåndterlige som man kanskje skulle tro.

Dere kjenner henne best og vet best å velge konsekvenser.

Skulle dere være så heldige å kjenne et barn, gjerne litt eldre enn henne som ville tålt hylingen (evt. etter forhåndsavtale), kunne det kanskje vært veldig nyttig med en timeout der ingen brøy seg døyten samme hvor mye hun hylte.

Men du har helt rett i at det er grenser for hva man skal utsette små gjester for.

Lykke til!

mvh

Takk for gode råd!

Blir spennende å prøve ut dette, og har god tro på at dette hjelpe oss alle til å få det bedre.

Har snakket med mannen om det, og han er helt enig.

Ble også enige om at vi begge må være hjemme neste gang hun har besøk. (forrige gang var jeg alene med de to yngste og det var litt uheldig)

[PieLill]

Takk for gode råd!

Blir spennende å prøve ut dette, og har god tro på at dette hjelpe oss alle til å få det bedre.

Har snakket med mannen om det, og han er helt enig.

Ble også enige om at vi begge må være hjemme neste gang hun har besøk. (forrige gang var jeg alene med de to yngste og det var litt uheldig)

''Har snakket med mannen om det, og han er helt enig. Ble også enige om at vi begge må være hjemme neste gang hun har besøk. ''

Det høres _veldig_ lurt ut.

Et barn kan krangle mer en ti foreldre kan sette grenser...

;-)

mvh

[Gjest bare lurer på dette....]

Snakk i forkant og etterkant funker tydeligvis ikke.

Dermed blir den enste muligheten å ta det der og da.

Du kan sende gjesten hjem, med tydelig beskjed om at det ikke var gjesten som var problemet. Har gjort det selv noen ganger.

Du kan også gi henne timeout og la gjesten gjøre noe hyggelig i mellomtiden. Du kan i det hele tatt gripe inn som om det var et søsken og ikke en gjest hun var sammen med.

Jeg foretrekker helt klart å ta konfrontasjoner privat. Men om ungene absolutt ikke vil høre, mister de til slutt retten til den skjermingen. En effektiv måte å miste "skjerming"på er å være frekk mot meg foran gjesten(e).

I stedet for å snakke om hvordan hun bør oppføre seg, kan dere kanskje heller fortelle hvilke krav dere setter og hva som blir konsekvensene om hun ikke holder seg ca. på matta. Dette kan klargjøres uten at man venter besøk. I forkant av et besøk nevnes kun veldig kort. "Du husker hva som gjelder."

Vær veldig tydelig og konkret. Fortell på forhånd hvilke ord der kommer til å bruke når hun er over grensen, hvor mange advarsler hun får og hva konsekvensene blir. Følg så opp 100% i henhold til det dere har sagt.

Det kan være greit å begynne med en gjest av det romslige sinnelaget...

På kort sikt blir det sikkert mye baluba. Men på lang sikt er det kanskje bedre.

Det dere kan oppnå er blant annet:

Det blir mindre valgfritt å oppføre seg ordentlig og rette seg etter korrigeringer og beskjeder underveis.

Barnet lærer å kjenne igjen situasjonene der og da, ikke bare i etterkant. Etter hvert vil det forhåpentligvis bli lettere for henne å snu i tide.

Barnet får større mulighet til å korrigere seg selv underveis.

Sist, men ikke minst. Man slipper at besøk og ting som skal være hyggelig starter og ender med formaninger og kritikk. Tar man kjeftingen underveis, kan man snakke om det hyggelige i etterkant.

Mine barndomsminner forhåndsformaninger og etterkantskjeft er at de er fryktelig gledesdrepende og demoraliserende.

mvh

Hadde du brukt samme metode selv om det var snakk om stor mulighet for Asperger syndrom (hos ditt eget barn)?

[MHC]

Vår snart 8- åring er liknende, noe som har reultert i at hun ikke har så ofte besøk som hun selv ønsker. Det blir rett og slett for slitsomt med en på 10 og en på 6 som også skal følges opp. Vi snakker mye om det, og prøver å ta det opp på forhånd av besøket. Synes det begynner å hjelpe litt nå. Problemet er at barna i klassen hennes bor så spredt at det som oftest må planlegges når noen skal være med hjem til hverandre. Ikke bare å kjøre besøket hjem når det går over støvleskaftene heller med søsken i huset. (Ikke alltid vi er to voksne på ettermiddagene.) Storesøsteren var litt på samme måten, men det har roet seg veldig nå i 10- årsalderen. Tror det kommer av at hun nå er mer selvstendig, hun kan gjøre avtaler mer på egenhånd, kan komme seg til og fra venner selv osv.

Vi har hatt noen kortbesøk med 8- åringen. Dvs, sagt til vennen at det ikke passer før klokken 17- 1715 (etter lekser og middag). Så henting rett etter barne- TV 1840. Da har det faktisk gått ganske greit.

Lykke til.

PS. Til innlegget ang. asbergers- regner med at det ikke er noen form for "diagnose" som forårsaker hyperadferden ved besøk.

[Gjest bare lurer på dette...]

Vår snart 8- åring er liknende, noe som har reultert i at hun ikke har så ofte besøk som hun selv ønsker. Det blir rett og slett for slitsomt med en på 10 og en på 6 som også skal følges opp. Vi snakker mye om det, og prøver å ta det opp på forhånd av besøket. Synes det begynner å hjelpe litt nå. Problemet er at barna i klassen hennes bor så spredt at det som oftest må planlegges når noen skal være med hjem til hverandre. Ikke bare å kjøre besøket hjem når det går over støvleskaftene heller med søsken i huset. (Ikke alltid vi er to voksne på ettermiddagene.) Storesøsteren var litt på samme måten, men det har roet seg veldig nå i 10- årsalderen. Tror det kommer av at hun nå er mer selvstendig, hun kan gjøre avtaler mer på egenhånd, kan komme seg til og fra venner selv osv.

Vi har hatt noen kortbesøk med 8- åringen. Dvs, sagt til vennen at det ikke passer før klokken 17- 1715 (etter lekser og middag). Så henting rett etter barne- TV 1840. Da har det faktisk gått ganske greit.

Lykke til.

PS. Til innlegget ang. asbergers- regner med at det ikke er noen form for "diagnose" som forårsaker hyperadferden ved besøk.

Hvis det var det (mistanke om aspergers, men venter på utredning så man vet ikke) ville du ha svart annerledes?

Spør da vi også har ei jente som kan oppføre seg lignende som trådstarter. Men vi mistenker at det er "noe galt" og hun skal utredes.

[PieLill]

Hadde du brukt samme metode selv om det var snakk om stor mulighet for Asperger syndrom (hos ditt eget barn)?

Det aner jeg ikke.

Jeg har kun en viss teoretiski kjennskap til Asberger.

mvh

[fillolin]

Høres ut som en god plan. Om du i tillegg kjører gjesten hjem, får du tid til å snakke med barnet og mildne situasjonen for den litt uheldige gjesten.

Mitt inntrykk er at de fleste barn har et minimum av egenerfaring med hemningsløs konfrontasjon med foreldre. Dermed blir slike situasjoner (bli sendt hjem fordi verten ikke oppfører seg eller annet) ikke så uhåndterlige som man kanskje skulle tro.

Dere kjenner henne best og vet best å velge konsekvenser.

Skulle dere være så heldige å kjenne et barn, gjerne litt eldre enn henne som ville tålt hylingen (evt. etter forhåndsavtale), kunne det kanskje vært veldig nyttig med en timeout der ingen brøy seg døyten samme hvor mye hun hylte.

Men du har helt rett i at det er grenser for hva man skal utsette små gjester for.

Lykke til!

mvh

Jeg må bare få uttrykke min forskrekkelse... Mener du virkelig at barnets venn skal være vitne til dette? Og lære seg å ignorere venners fortvilelse og sinne på denne måten? Og er det ingen som lurer på hvorfor hun forandrer atferd så dramatisk når hun har besøk? Jeg synes iallefall ikke det virker sannsynlig at det egentlig er villet, heller ikke at hun selv har det noe godt med det. Så hvorfor straff?

[PieLill]

Jeg må bare få uttrykke min forskrekkelse... Mener du virkelig at barnets venn skal være vitne til dette? Og lære seg å ignorere venners fortvilelse og sinne på denne måten? Og er det ingen som lurer på hvorfor hun forandrer atferd så dramatisk når hun har besøk? Jeg synes iallefall ikke det virker sannsynlig at det egentlig er villet, heller ikke at hun selv har det noe godt med det. Så hvorfor straff?

Jeg snakket her om en venn som var eldre enn denne jentas venn og trygg og moden nok til å takle situasjonen.

Det er selvsagt ikke snakk om at man skal stå rett opp og ned og stirre på en som har et raseriutbrudd. Men en eldre venn som ikke lot seg skremme av lydene av raseriutbruddene når hun blir irettesatt, ville vært fint. Det kunne hjelpe jenta til å raskere lære en fornuftig adferd med venner på besøk.

Mange barn som bruker hyl og skrig og jeg-har-det-grusomt som middel til å trumfe gjennom sin vilje. Om denne jenta har oppfattet at foreldrene slakker på tøylene, dropper en timeout de ellers ville gjennomført, fordi de ikke vil at hun skal gå av hengslene foran venner og skremme dem vekk, vil hun vite å spille på dette til månen og tilbake.

Da vil det være veldig nyttig om foreldrene kunne gjennomføre en timeout, selv om det var en venn/gjest til stedet. Altså fjerne barnet fra situasjonen og ignorere raseri, hyl og skrik. Da vil jenta kunne få en ny mulighet til å leke med vennen når hun har roet seg. Har hun venner på besøk som ikke vil tåle støyten, vil vennen måtte dra hjem. Altså ingen ny sjanse.

Jo, barn gjør det vondt for seg selv ved å oppføre seg slikt. Derfor er det slemt av voksne å ikke sørge for å sette barnet i en situasjon der barnet blir tvunget til å finne bedre løsninger enn hemningsløs utagering. Det er livsviktig for barns utvikling at de erfarer at utagering og annen destruktiv adferd ikke er veien å gå.

Tråstarter var ute etter nye idéer. Hun klarer helt sikkert å velge ut de forslag som har mulighet til å fungere i denne spesielle situasjonen.

Kan hende er ikke dette et godt forslag for akkurat dette barnet.

Men at det på generelt grunnlag er galt å ignorere et barn som utagerer, må du lengre ut på viddene med. Det er ikke synd på barnet før h*n får gjentatte erfaringer av at utagering og annen vettløs adferd virkelig lønner seg.

Man gjør barna en stor ugjerning om man er noen tusen ganger mer forståelsesfull mhp deres negative adferd enn resten av verden kommer til å være.

mvh

[Gjest Tatjana]

Jeg snakket her om en venn som var eldre enn denne jentas venn og trygg og moden nok til å takle situasjonen.

Det er selvsagt ikke snakk om at man skal stå rett opp og ned og stirre på en som har et raseriutbrudd. Men en eldre venn som ikke lot seg skremme av lydene av raseriutbruddene når hun blir irettesatt, ville vært fint. Det kunne hjelpe jenta til å raskere lære en fornuftig adferd med venner på besøk.

Mange barn som bruker hyl og skrig og jeg-har-det-grusomt som middel til å trumfe gjennom sin vilje. Om denne jenta har oppfattet at foreldrene slakker på tøylene, dropper en timeout de ellers ville gjennomført, fordi de ikke vil at hun skal gå av hengslene foran venner og skremme dem vekk, vil hun vite å spille på dette til månen og tilbake.

Da vil det være veldig nyttig om foreldrene kunne gjennomføre en timeout, selv om det var en venn/gjest til stedet. Altså fjerne barnet fra situasjonen og ignorere raseri, hyl og skrik. Da vil jenta kunne få en ny mulighet til å leke med vennen når hun har roet seg. Har hun venner på besøk som ikke vil tåle støyten, vil vennen måtte dra hjem. Altså ingen ny sjanse.

Jo, barn gjør det vondt for seg selv ved å oppføre seg slikt. Derfor er det slemt av voksne å ikke sørge for å sette barnet i en situasjon der barnet blir tvunget til å finne bedre løsninger enn hemningsløs utagering. Det er livsviktig for barns utvikling at de erfarer at utagering og annen destruktiv adferd ikke er veien å gå.

Tråstarter var ute etter nye idéer. Hun klarer helt sikkert å velge ut de forslag som har mulighet til å fungere i denne spesielle situasjonen.

Kan hende er ikke dette et godt forslag for akkurat dette barnet.

Men at det på generelt grunnlag er galt å ignorere et barn som utagerer, må du lengre ut på viddene med. Det er ikke synd på barnet før h*n får gjentatte erfaringer av at utagering og annen vettløs adferd virkelig lønner seg.

Man gjør barna en stor ugjerning om man er noen tusen ganger mer forståelsesfull mhp deres negative adferd enn resten av verden kommer til å være.

mvh

Jeg er veldig enig med deg.

Hvis barnet "får lov" å fortsette med å utagere og bli spinnvill når hun har besøk er også sjansen til stede for at vennene etter hvert vil trekke seg mer og mer unna. Det er jo ikke spesielt snilt mot barnet å la henne oppleve dette heller, når man har mulighet for å korrigere henne og lære henne bedre oppførsel på et tidlig tidspunkt.

[fillolin]

Jeg snakket her om en venn som var eldre enn denne jentas venn og trygg og moden nok til å takle situasjonen.

Det er selvsagt ikke snakk om at man skal stå rett opp og ned og stirre på en som har et raseriutbrudd. Men en eldre venn som ikke lot seg skremme av lydene av raseriutbruddene når hun blir irettesatt, ville vært fint. Det kunne hjelpe jenta til å raskere lære en fornuftig adferd med venner på besøk.

Mange barn som bruker hyl og skrig og jeg-har-det-grusomt som middel til å trumfe gjennom sin vilje. Om denne jenta har oppfattet at foreldrene slakker på tøylene, dropper en timeout de ellers ville gjennomført, fordi de ikke vil at hun skal gå av hengslene foran venner og skremme dem vekk, vil hun vite å spille på dette til månen og tilbake.

Da vil det være veldig nyttig om foreldrene kunne gjennomføre en timeout, selv om det var en venn/gjest til stedet. Altså fjerne barnet fra situasjonen og ignorere raseri, hyl og skrik. Da vil jenta kunne få en ny mulighet til å leke med vennen når hun har roet seg. Har hun venner på besøk som ikke vil tåle støyten, vil vennen måtte dra hjem. Altså ingen ny sjanse.

Jo, barn gjør det vondt for seg selv ved å oppføre seg slikt. Derfor er det slemt av voksne å ikke sørge for å sette barnet i en situasjon der barnet blir tvunget til å finne bedre løsninger enn hemningsløs utagering. Det er livsviktig for barns utvikling at de erfarer at utagering og annen destruktiv adferd ikke er veien å gå.

Tråstarter var ute etter nye idéer. Hun klarer helt sikkert å velge ut de forslag som har mulighet til å fungere i denne spesielle situasjonen.

Kan hende er ikke dette et godt forslag for akkurat dette barnet.

Men at det på generelt grunnlag er galt å ignorere et barn som utagerer, må du lengre ut på viddene med. Det er ikke synd på barnet før h*n får gjentatte erfaringer av at utagering og annen vettløs adferd virkelig lønner seg.

Man gjør barna en stor ugjerning om man er noen tusen ganger mer forståelsesfull mhp deres negative adferd enn resten av verden kommer til å være.

mvh

Så du mener at barnet lærer fornuftig atferd av seg selv ved å bli isolert fra det sosiale fellesskapet? Ja, det kan vi selvfølgelig være uenige om. Jeg mener at barn, som voksne, er sosiale dyr og først og fremst lærer i og gjennom det sosiale fellesskapet. Ergo: barn som blir ignorert lærer å ignorere andre. Osv. .

Jeg kan ikke se eller huske at jeg i denne tråden eller noe annet sted har sagt at barn skal lære å få viljen sin gjennom hyl og skrik. Derimot tror jeg det er et utall måter for voksne å utøve lederskap på. Time out kan kanskje være nødvendig eller i allefall hensiktsmessig i noen situasjoner, men er langtfra den eneste og etter min mening heller ikke den beste måten å gjøre det på. Og jeg kan ikke la være å benytte anledningen, nok en gang, til å uttrykke min forbauselse over hvor vanlig og lettvint det synes å ha blitt å ty til denne teknikken... Jeg forstår også at du oppfatter meg dithen at jeg på generelt grunnlag har sagt at det er galt å ignorere et barn som utagerer. Det kan jeg ikke se at jeg skrev, og det har jeg heller ikke ment. Jeg mener da heller ikke at ignorering og time out er det samme. Derimot mener jeg nok at ignorering ofte ikke er riktig, samtidig som det er en veldig risikabel strategi siden "belønningseffekten" vil være svært stor dersom en likevel (noen ganger) ikke klarer å gjennomføre ignoreringen.

Men jeg er selvfølgelig helt engi i at barnet må lære og få hjelp til å finne andre måter å være og være sammen på. Det er jo også mitt poeng med å etterspørre tanker om årsakene til barnets atferd. Dette barnet håndterer åpenbart ikke det å ha gjester. Jeg synes det er vanskelig å vite hvorfor ut fra det som er skrevet, men jeg tror uansett at det er bedre at barn og foreldre i fellesskap finner ut av dette og fortrinnsvis FØR gjesten kommer, enn at barnet selv settes i en situasjon der det som du skriver "blir tvunget til å finne bedre løsninger enn hemningsløs utagering". Jeg er selvfølgelig også helt enig med deg i at det er viktig for barns utvikling at de erfarer at utagering og annen destruktiv adferd ikke er veien å gå eller som jeg kanskje heller ville uttrykt det (med dette atferdsspråket): nylærer hensiktsmessig atferd.

Jeg kan heller ikke se at jeg har uttrykt tvil rundt trådstarters vurderingsevne. Spørsmålet mitt var rettet til deg - takk for svar

mvh

[PieLill]

Så du mener at barnet lærer fornuftig atferd av seg selv ved å bli isolert fra det sosiale fellesskapet? Ja, det kan vi selvfølgelig være uenige om. Jeg mener at barn, som voksne, er sosiale dyr og først og fremst lærer i og gjennom det sosiale fellesskapet. Ergo: barn som blir ignorert lærer å ignorere andre. Osv. .

Jeg kan ikke se eller huske at jeg i denne tråden eller noe annet sted har sagt at barn skal lære å få viljen sin gjennom hyl og skrik. Derimot tror jeg det er et utall måter for voksne å utøve lederskap på. Time out kan kanskje være nødvendig eller i allefall hensiktsmessig i noen situasjoner, men er langtfra den eneste og etter min mening heller ikke den beste måten å gjøre det på. Og jeg kan ikke la være å benytte anledningen, nok en gang, til å uttrykke min forbauselse over hvor vanlig og lettvint det synes å ha blitt å ty til denne teknikken... Jeg forstår også at du oppfatter meg dithen at jeg på generelt grunnlag har sagt at det er galt å ignorere et barn som utagerer. Det kan jeg ikke se at jeg skrev, og det har jeg heller ikke ment. Jeg mener da heller ikke at ignorering og time out er det samme. Derimot mener jeg nok at ignorering ofte ikke er riktig, samtidig som det er en veldig risikabel strategi siden "belønningseffekten" vil være svært stor dersom en likevel (noen ganger) ikke klarer å gjennomføre ignoreringen.

Men jeg er selvfølgelig helt engi i at barnet må lære og få hjelp til å finne andre måter å være og være sammen på. Det er jo også mitt poeng med å etterspørre tanker om årsakene til barnets atferd. Dette barnet håndterer åpenbart ikke det å ha gjester. Jeg synes det er vanskelig å vite hvorfor ut fra det som er skrevet, men jeg tror uansett at det er bedre at barn og foreldre i fellesskap finner ut av dette og fortrinnsvis FØR gjesten kommer, enn at barnet selv settes i en situasjon der det som du skriver "blir tvunget til å finne bedre løsninger enn hemningsløs utagering". Jeg er selvfølgelig også helt enig med deg i at det er viktig for barns utvikling at de erfarer at utagering og annen destruktiv adferd ikke er veien å gå eller som jeg kanskje heller ville uttrykt det (med dette atferdsspråket): nylærer hensiktsmessig atferd.

Jeg kan heller ikke se at jeg har uttrykt tvil rundt trådstarters vurderingsevne. Spørsmålet mitt var rettet til deg - takk for svar

mvh

''Så du mener at barnet lærer fornuftig atferd av seg selv ved å bli isolert fra det sosiale fellesskapet?''

Ja, absolutt. Men helt avhengig av måten det gjøres på.

Ingen barn (eller voksne) har godt av grenseløse sosiale fellesskap der man kan komme unna med hva som helst og fortsatt ha tilgang til fellesskapet. Fellesskap er ikke en rettighet frigjort fra forpliktelser.

Både i barnas og de voksnes verden er kortere eller lengre ekskludering en sanksjon som brukes i forhold til dem som insisterer på å trå over de grunnleggende spillereglene. Ekskludering finnes i alle former og grader fra jeg-vil-ikke-leke-med-deg til fengselsstraff.

Ekskludering handler på den ene siden om sanksjon, på den andre siden om å skjerme resten av fellesskapet.

Timeout er en logisk konsekvens av å ikke ville innrette seg etter minstekravene for sosialt fellesskap. Dessuten har det ofte den tilleggsfunksjonen at man ved å fjerne barnet fra situasjonen - og vennene skjermer barnet fra å ytterligere tape ansikt.

Trådstarter beskriver en situasjon der snakke-, forklare-, forstå-og gjøre-avtaleløsningene er prøvd og ikke har fungert. Om man kjører et opplegg med forhåndsformaning og etterkantskjeft for langt kan det blir destruktivt.

På forhånd uttrykker man som foreldre en negativ forventning til barnets adferd samtidig som man viser at tidligere 'synder' ikke er glemt. I ettertid, når det er for sent for barnet å rette på noe, blir den eventuelle gleden ved besøket eller hva det nå gjaldt ødelagt ved kritikken og fordømmelsen barnet møter. (Barn føler seg lett fordømte.)

Det kan være langt mer barmhjertig å ta situasjonen der og da og _være_ferdig_med_det_. (Forutsatt at barnet vet hva som gjelder på forhånd. Men det behøver ikke å gnis inn i det uendelige. Barn er smarte.) Få ting er så demoraliserende som følelsen av at alle tabber og feilgrep blir husket for alltid.

Trådstarter beskriver en situasjon der det er svært vanskelig å irettesette jenta konstruktivt der og da fordi hun blir så utagerende at hun kan skremme bort vennene. Dermed blir alternative en absolutt sanksjon, å kjøre vennene hjem. Derfor kunne det vært fint om jenta kunne erfare at selv om hun raknet, var gjesten der forsatt når hun fikk hentet seg inn. Da blir det mye mer vits i å hente seg inn.

Jeg finner det ikke lettvindt i det hele tatt å komme med forslag om å forsøke og korte ned tiden mellom handling og både positiv og negativ konsekvens. Mange tror at det snilleste og mest barmhjertige mot barn er snakke, snakke, snakke. Men dette kan i stedet bli å gnikke salt i såret. Viktigere enn en uendlighet av ord, er barnets opplevelse av at det nytter. At feil ikke blir husket for alltid.

Det finnes mange flotte floskler å pakke "lære og oppføre seg" i. Men det handler uansett om den samme tøffe livets skole. Barna skal ut i en verden som slett ikke er så interessert i å forstå dem, men først og fremst agerer og reagerer på hva de gjør og hvordan de gjør det. Vi gjør barna en gigantisk urett om vi ikke forbereder dem på dette.

mvh

[fillolin]

''Så du mener at barnet lærer fornuftig atferd av seg selv ved å bli isolert fra det sosiale fellesskapet?''

Ja, absolutt. Men helt avhengig av måten det gjøres på.

Ingen barn (eller voksne) har godt av grenseløse sosiale fellesskap der man kan komme unna med hva som helst og fortsatt ha tilgang til fellesskapet. Fellesskap er ikke en rettighet frigjort fra forpliktelser.

Både i barnas og de voksnes verden er kortere eller lengre ekskludering en sanksjon som brukes i forhold til dem som insisterer på å trå over de grunnleggende spillereglene. Ekskludering finnes i alle former og grader fra jeg-vil-ikke-leke-med-deg til fengselsstraff.

Ekskludering handler på den ene siden om sanksjon, på den andre siden om å skjerme resten av fellesskapet.

Timeout er en logisk konsekvens av å ikke ville innrette seg etter minstekravene for sosialt fellesskap. Dessuten har det ofte den tilleggsfunksjonen at man ved å fjerne barnet fra situasjonen - og vennene skjermer barnet fra å ytterligere tape ansikt.

Trådstarter beskriver en situasjon der snakke-, forklare-, forstå-og gjøre-avtaleløsningene er prøvd og ikke har fungert. Om man kjører et opplegg med forhåndsformaning og etterkantskjeft for langt kan det blir destruktivt.

På forhånd uttrykker man som foreldre en negativ forventning til barnets adferd samtidig som man viser at tidligere 'synder' ikke er glemt. I ettertid, når det er for sent for barnet å rette på noe, blir den eventuelle gleden ved besøket eller hva det nå gjaldt ødelagt ved kritikken og fordømmelsen barnet møter. (Barn føler seg lett fordømte.)

Det kan være langt mer barmhjertig å ta situasjonen der og da og _være_ferdig_med_det_. (Forutsatt at barnet vet hva som gjelder på forhånd. Men det behøver ikke å gnis inn i det uendelige. Barn er smarte.) Få ting er så demoraliserende som følelsen av at alle tabber og feilgrep blir husket for alltid.

Trådstarter beskriver en situasjon der det er svært vanskelig å irettesette jenta konstruktivt der og da fordi hun blir så utagerende at hun kan skremme bort vennene. Dermed blir alternative en absolutt sanksjon, å kjøre vennene hjem. Derfor kunne det vært fint om jenta kunne erfare at selv om hun raknet, var gjesten der forsatt når hun fikk hentet seg inn. Da blir det mye mer vits i å hente seg inn.

Jeg finner det ikke lettvindt i det hele tatt å komme med forslag om å forsøke og korte ned tiden mellom handling og både positiv og negativ konsekvens. Mange tror at det snilleste og mest barmhjertige mot barn er snakke, snakke, snakke. Men dette kan i stedet bli å gnikke salt i såret. Viktigere enn en uendlighet av ord, er barnets opplevelse av at det nytter. At feil ikke blir husket for alltid.

Det finnes mange flotte floskler å pakke "lære og oppføre seg" i. Men det handler uansett om den samme tøffe livets skole. Barna skal ut i en verden som slett ikke er så interessert i å forstå dem, men først og fremst agerer og reagerer på hva de gjør og hvordan de gjør det. Vi gjør barna en gigantisk urett om vi ikke forbereder dem på dette.

mvh

Ja, jeg er kjent med dette fra før, og kan bare konstatere at vi er uenige om virkemidlene her. I tillegg vet jeg med sikkerhet at ikke alle klarer å praktisere metoden i så kontrollerte former som jeg forstår at du gjør og dermed blir også sammenligningen med andre metoder urettferdig. Men du skriver og begrunner godt, så takk for langt og informativt svar