Hvilken straff er straff nok for sånt?

[Gjest Psyk av alt]

At kvinner ikke kommer seg ut av forhold der det ikke er barn med i bildet er så sin sak og jeg skjønner at det er vanskelig, tro ikke annet. Men når man er vitne til at ens eget lille barn blir torturert på denne måten - nei, da skjønner jeg faktisk slett ikke hvordan moren kan stå og se på at det skjer og velge å bli hos denne fyren - selv om hun frykter for sitt eget liv.

Jeg fatter ikke hvordan så mange kvinner bare kunne fortsette å bli i disse konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig jeg.

Barna deres var jo også der og ble misshandlet og torturert.

Like teite og naive påstander som du kommer med.

[Attekattenoa]

At kvinner ikke kommer seg ut av forhold der det ikke er barn med i bildet er så sin sak og jeg skjønner at det er vanskelig, tro ikke annet. Men når man er vitne til at ens eget lille barn blir torturert på denne måten - nei, da skjønner jeg faktisk slett ikke hvordan moren kan stå og se på at det skjer og velge å bli hos denne fyren - selv om hun frykter for sitt eget liv.

Men det slår deg ikke at det kanskje ikke er bare sitt eget liv hun frykter?

[Gjest uforbedrelig]

Han har alltid vært sånn. Fra han var barn og terroriserte familien og skolen, som ungdom terroriserte han bygda, og som voksen har han masse kriminelle ting på rullebladet. Ok nok på tomannshånd, men livsfarlig når man snur ryggen til.

Så spørsmålet er egentlig ikke bare hvilken straff som er streng nok, men også hva som må gjøres for at samfunnet skal slippe å bli mer utsatt for denne vanvittige mannen som bare blir verre og verre.

[Glimtipper]

At kvinner ikke kommer seg ut av forhold der det ikke er barn med i bildet er så sin sak og jeg skjønner at det er vanskelig, tro ikke annet. Men når man er vitne til at ens eget lille barn blir torturert på denne måten - nei, da skjønner jeg faktisk slett ikke hvordan moren kan stå og se på at det skjer og velge å bli hos denne fyren - selv om hun frykter for sitt eget liv.

Du stiller ikke spørsmålet med undring. Du tenker ikke at her er det en forklaring du ikke klarer å tenke ut. Du anklager denne kvinnen for at hun ikke har forlatt mannen, på tross av at du tydeligvis ikke har hele bildet.

Anklagelsen din forutsetter at man snakker om en kvinne som har kontroll over sitt eget liv. Ja, i teorien har hun det. I praksis har hun det mest sannsynlig ikke. Ikke ved det punktet forholdet hadde nådd i denne historien.

En av de viktigste faktorene til at menn som misbruker kan fortsette å misbruke er det faktum at han klarer å overbevise ofret sitt om at hun er avhengig av han. Over tid blir kvinnen til en ingenting som ikke tror hun kan noe. Hun tror ikke hun kan forlate han. Hun tror ikke hun kan ta vare på barna sine alene. Hun tror ikke hun er noe som helst uten han - nesten som om hun vil opphøre å eksistere det øyeblikk hun ikke er sammen med han lengre. Jeg kan forklare denne mekanismen i mer detalj, men jeg betviler den ved noe punkt blir forståelig for deg.

I tillegg til dette emosjonelle båndet, så har hun et fysisk bånd. Kanskje holder han henne innelåst, kanskje lar henne aldri forlate huset med begge barna. Kanskje får hun ikke bruke telefonen uten at han følger med. Og hun trodde nok, med hele sitt hjerte, at det øyeblikk hun forlot han, så ville han drepe henne eller barna. Dette er ikke en ubegrunnet frykt. En av de farligste periodene i en kvinnes og barnas liv er rette etter at de har forlatt en misbrukende ektemann/pappa. Hva er best? At sønnen din blir slått eller at han blir drept?

En stor prosentandel av misbrukte kvinner lider også av depresjon, angst og/eller PTSD. Før du har kjent disse sykdommene/syndromene på kroppen, så aner du ikke hva de gjør med deg.

Til slutt, som bi-grunner, kan jeg også nevne: Kunnskap om hvor man finner hjelp, troen på at noen kan hjelpe, økonomi eller språkbarrierer. Hele bildet er utrolig komplekst.

Det rare er ikke hvorfor hun ikke gikk. Det er irrelevant, for det kan skje med oss alle sammen. Kvinnen er alltid fokuset. "Hvorfor går hun ikke? Hvorfor flytter hun ikke til foreldrene sine, til et krisesenter, til en venninne? Hvorfor forteller hun ingen om volden?"

De eneste spørsmålet som er viktig er: "Hva vil hjelpe disse kvinnene å gå? Hva vil holde de trygge i ettertid? Og hva gjør vi med disse syke, syke mennene, slik at de aldri kan gjøre noe slikt mot noen igjen?"

[Gjest Psyk av alt]

Du stiller ikke spørsmålet med undring. Du tenker ikke at her er det en forklaring du ikke klarer å tenke ut. Du anklager denne kvinnen for at hun ikke har forlatt mannen, på tross av at du tydeligvis ikke har hele bildet.

Anklagelsen din forutsetter at man snakker om en kvinne som har kontroll over sitt eget liv. Ja, i teorien har hun det. I praksis har hun det mest sannsynlig ikke. Ikke ved det punktet forholdet hadde nådd i denne historien.

En av de viktigste faktorene til at menn som misbruker kan fortsette å misbruke er det faktum at han klarer å overbevise ofret sitt om at hun er avhengig av han. Over tid blir kvinnen til en ingenting som ikke tror hun kan noe. Hun tror ikke hun kan forlate han. Hun tror ikke hun kan ta vare på barna sine alene. Hun tror ikke hun er noe som helst uten han - nesten som om hun vil opphøre å eksistere det øyeblikk hun ikke er sammen med han lengre. Jeg kan forklare denne mekanismen i mer detalj, men jeg betviler den ved noe punkt blir forståelig for deg.

I tillegg til dette emosjonelle båndet, så har hun et fysisk bånd. Kanskje holder han henne innelåst, kanskje lar henne aldri forlate huset med begge barna. Kanskje får hun ikke bruke telefonen uten at han følger med. Og hun trodde nok, med hele sitt hjerte, at det øyeblikk hun forlot han, så ville han drepe henne eller barna. Dette er ikke en ubegrunnet frykt. En av de farligste periodene i en kvinnes og barnas liv er rette etter at de har forlatt en misbrukende ektemann/pappa. Hva er best? At sønnen din blir slått eller at han blir drept?

En stor prosentandel av misbrukte kvinner lider også av depresjon, angst og/eller PTSD. Før du har kjent disse sykdommene/syndromene på kroppen, så aner du ikke hva de gjør med deg.

Til slutt, som bi-grunner, kan jeg også nevne: Kunnskap om hvor man finner hjelp, troen på at noen kan hjelpe, økonomi eller språkbarrierer. Hele bildet er utrolig komplekst.

Det rare er ikke hvorfor hun ikke gikk. Det er irrelevant, for det kan skje med oss alle sammen. Kvinnen er alltid fokuset. "Hvorfor går hun ikke? Hvorfor flytter hun ikke til foreldrene sine, til et krisesenter, til en venninne? Hvorfor forteller hun ingen om volden?"

De eneste spørsmålet som er viktig er: "Hva vil hjelpe disse kvinnene å gå? Hva vil holde de trygge i ettertid? Og hva gjør vi med disse syke, syke mennene, slik at de aldri kan gjøre noe slikt mot noen igjen?"

Nok en gang, takk.

Jeg blir for følelsesmessig engasjert i dette.

Jeg er en av dem som klarte å forlate ham. Da var mitt barn 6 mnd.

Jeg flyttet hjem til mine foreldre. De ble da dratt inn i hele suppa. De ville gjerne gjøre alt for meg.

Politiet ble varslet, barnevernet likeså.

Rettsak fulgte.

Det ble år med voldsalarm og besøksforbud. Uten at politiet greide å følge opp. Til syvende og sist stod jeg alene.

Kidnapping og innbrudd. Telefonterror.

Han fulgte etter meg med bil hjem fra jobb. Presset meg av veien og truet meg. Og var alltid vekk innen politiet kom.

Politiet oppfattet meg som hysterisk.

Det samme gjorde sakkyndig under rettsaken. De eneste som trodde meg var barnevernet. Hvorfor de ikke gjorde mer er uforståelig.

Jeg fikk beskjed av barnevernet om at det var omsorgssvikt å sende barnet til far. Politiet, som liksom hadde gitt meg voldsalarm og besøksforbud (dette gjaldt kun meg, ikke mitt barm. Det skal ekstremt mye til før man gir besøksforbud som gjelder foreldre/barn), advarte meg mot å boikotte samvær. Det kunne resultere i dagsbøter og til slutt kunne jeg miste omsorgen for mitt barn.

I ettertid viser det seg at barnet er misshandlet. Seksuelt og fysisk. Og ikke minst psykisk.

Barnet måtte bli stort nok til selv å nekte samvær.

Jeg orker ikke høre på at noen forteller meg at jeg burde gjort mer.

Jeg kunne ikke flyttet til utlandet. Far har foreldreansvar og ville nektet.

[Glimtipper]

Nok en gang, takk.

Jeg blir for følelsesmessig engasjert i dette.

Jeg er en av dem som klarte å forlate ham. Da var mitt barn 6 mnd.

Jeg flyttet hjem til mine foreldre. De ble da dratt inn i hele suppa. De ville gjerne gjøre alt for meg.

Politiet ble varslet, barnevernet likeså.

Rettsak fulgte.

Det ble år med voldsalarm og besøksforbud. Uten at politiet greide å følge opp. Til syvende og sist stod jeg alene.

Kidnapping og innbrudd. Telefonterror.

Han fulgte etter meg med bil hjem fra jobb. Presset meg av veien og truet meg. Og var alltid vekk innen politiet kom.

Politiet oppfattet meg som hysterisk.

Det samme gjorde sakkyndig under rettsaken. De eneste som trodde meg var barnevernet. Hvorfor de ikke gjorde mer er uforståelig.

Jeg fikk beskjed av barnevernet om at det var omsorgssvikt å sende barnet til far. Politiet, som liksom hadde gitt meg voldsalarm og besøksforbud (dette gjaldt kun meg, ikke mitt barm. Det skal ekstremt mye til før man gir besøksforbud som gjelder foreldre/barn), advarte meg mot å boikotte samvær. Det kunne resultere i dagsbøter og til slutt kunne jeg miste omsorgen for mitt barn.

I ettertid viser det seg at barnet er misshandlet. Seksuelt og fysisk. Og ikke minst psykisk.

Barnet måtte bli stort nok til selv å nekte samvær.

Jeg orker ikke høre på at noen forteller meg at jeg burde gjort mer.

Jeg kunne ikke flyttet til utlandet. Far har foreldreansvar og ville nektet.

Jeg beklager så mye at du måtte gå igjennom dette. Dessverre er det fullt av "rød teip" i slike saker. Visst nok kan voldlige ektemenn være fantastiske fedre. Påstanden er der, jeg venter fremdeles på beviset, for å si det slik...

Mamma gikk ikke av mange grunner, men en av de var at hun tenkte med gru hva som ville skje under samvær, når hun ikke var der for å følge med lengre.

[Gjest Psyk av alt]

Jeg beklager så mye at du måtte gå igjennom dette. Dessverre er det fullt av "rød teip" i slike saker. Visst nok kan voldlige ektemenn være fantastiske fedre. Påstanden er der, jeg venter fremdeles på beviset, for å si det slik...

Mamma gikk ikke av mange grunner, men en av de var at hun tenkte med gru hva som ville skje under samvær, når hun ikke var der for å følge med lengre.

Jeg skjønner din mamma godt. Jeg har tenkt at jeg kanskje burde blitt i galskapen for å være nær mitt barn. Siden samvær er så utrolig vanslig å stoppe.

Husker du noe av dette?

[Glimtipper]

Jeg skjønner din mamma godt. Jeg har tenkt at jeg kanskje burde blitt i galskapen for å være nær mitt barn. Siden samvær er så utrolig vanslig å stoppe.

Husker du noe av dette?

Ja, jeg husker en del, men mye mindre enn brødrene mine. Alle beskyttet meg mot galskapen, siden jeg var yngst. Men jeg husker en julaften som var helt forferdelig, da brakk han flere ribbein på mamma. Han slo ikke oss før vi var eldre og motsa han. Husker han bokset meg i magen en gang da jeg var 13-14.

Mest av alt husker jeg hvordan jeg alltid stoppet i gangen og holdt pusten mens jeg lyttet, for å lodde stemningen hjemme. Sto whiskyen på stuebordet, så visste vi hva som var i vente. Han kunne terrorisere hele familien til tidlig morgen om han var i det humøret.

[Gjest Psyk av alt]

Ja, jeg husker en del, men mye mindre enn brødrene mine. Alle beskyttet meg mot galskapen, siden jeg var yngst. Men jeg husker en julaften som var helt forferdelig, da brakk han flere ribbein på mamma. Han slo ikke oss før vi var eldre og motsa han. Husker han bokset meg i magen en gang da jeg var 13-14.

Mest av alt husker jeg hvordan jeg alltid stoppet i gangen og holdt pusten mens jeg lyttet, for å lodde stemningen hjemme. Sto whiskyen på stuebordet, så visste vi hva som var i vente. Han kunne terrorisere hele familien til tidlig morgen om han var i det humøret.

Huff. Stakkars deg og dere. Virkelig.

[fyrlykt]

Jeg er enig i at moren også er et offer, og jeg synes virkelig synd i henne. Men jeg forstår likevel ikke at hun ikke valgte å få ungene sine unna denne psykopaten.

Jeg tror at i hennes hode fantes intet valg. Hun var skremt av denne mannen. Nærmest et gissel.

For oss som aldri har opplevd noe så vondt er det utenkelig at vi kan se på at barnet vårt lider, men det er samtidig vanskelig for oss å se hvor grensen mellom frivillighet og tvang i slike forhold er.

Sitat fra artikkelen:

''Dette er hva mannen skal ha gjort mot moren, iflølge nrk.no

Han skal ha dratt henne i håret, dunket hodet hennes i veggen og slått henne over hele kroppen.

Hun skal ha blitt bundet på armene og vært holdt innesperret bak låste vinduer og dører.

Han skal også ha tatt kvelertak på henne og slått henne gjentatte ganger, samt truet med å drepe hennes far og hugge av hennes armer og ben. ''

Flere av hendelsene skal ha skjedd flere ganger.

[Glimtipper]

Huff. Stakkars deg og dere. Virkelig.

Vel, jeg pleier heller å tenke at vi er heldige som har en slik flott mamma Jeg tror barn som ikke blir tatt vare på (omsorg, rene klær, mat, samtaler) har det mye vondere enn barn som vokser opp i voldlige hjem.

Brødrene mine har ikke kontakt med pappa i dag. Jeg har kontakt, for sønnen min sin skyld. Han takler det å være bestefar helt fint, siden det ikke innebærer emosjonell nærhet, oppdragelse eller dedikasjon til andres behov på samme vis som foreldrerollen. Men vi har en avtale. Han kan se barna mine kun inntil den dagen han drikker seg full rundt de, bryter avtaler eller oppfører seg upassende på noe vis.

Antisosial personlighetsforstyrrelse er jo også noe som dempes en del med årene.

Jeg synes du har vært kjempetøff. Du er sikkert en flott mamma, du også, og det er det barnet ditt vil huske mest av alt.

[fyrlykt]

Nok en gang, takk.

Jeg blir for følelsesmessig engasjert i dette.

Jeg er en av dem som klarte å forlate ham. Da var mitt barn 6 mnd.

Jeg flyttet hjem til mine foreldre. De ble da dratt inn i hele suppa. De ville gjerne gjøre alt for meg.

Politiet ble varslet, barnevernet likeså.

Rettsak fulgte.

Det ble år med voldsalarm og besøksforbud. Uten at politiet greide å følge opp. Til syvende og sist stod jeg alene.

Kidnapping og innbrudd. Telefonterror.

Han fulgte etter meg med bil hjem fra jobb. Presset meg av veien og truet meg. Og var alltid vekk innen politiet kom.

Politiet oppfattet meg som hysterisk.

Det samme gjorde sakkyndig under rettsaken. De eneste som trodde meg var barnevernet. Hvorfor de ikke gjorde mer er uforståelig.

Jeg fikk beskjed av barnevernet om at det var omsorgssvikt å sende barnet til far. Politiet, som liksom hadde gitt meg voldsalarm og besøksforbud (dette gjaldt kun meg, ikke mitt barm. Det skal ekstremt mye til før man gir besøksforbud som gjelder foreldre/barn), advarte meg mot å boikotte samvær. Det kunne resultere i dagsbøter og til slutt kunne jeg miste omsorgen for mitt barn.

I ettertid viser det seg at barnet er misshandlet. Seksuelt og fysisk. Og ikke minst psykisk.

Barnet måtte bli stort nok til selv å nekte samvær.

Jeg orker ikke høre på at noen forteller meg at jeg burde gjort mer.

Jeg kunne ikke flyttet til utlandet. Far har foreldreansvar og ville nektet.

Kan det være at det verste i slike saker er at man faktisk er nødt til å trekke andre inn i elendigheten, mor, far, søsken og andre nærpersoner? Opplevde du det som en hindring før du endelig kom deg ut av forholdet?

Uansett - flott at mange kommer seg ut før det er for sent, så får vi alle stå sammen for å redde de som ikke finner styrken og troen på at det går an å leve et annet liv.

[filiokus81]

Helt grusomt.

Jeg skulle gjerne utsatt han for noe av det samme han har latt barnet gjennomgå. Og skutt han etterpå.

*harm*

[Lillemus]

Du stiller ikke spørsmålet med undring. Du tenker ikke at her er det en forklaring du ikke klarer å tenke ut. Du anklager denne kvinnen for at hun ikke har forlatt mannen, på tross av at du tydeligvis ikke har hele bildet.

Anklagelsen din forutsetter at man snakker om en kvinne som har kontroll over sitt eget liv. Ja, i teorien har hun det. I praksis har hun det mest sannsynlig ikke. Ikke ved det punktet forholdet hadde nådd i denne historien.

En av de viktigste faktorene til at menn som misbruker kan fortsette å misbruke er det faktum at han klarer å overbevise ofret sitt om at hun er avhengig av han. Over tid blir kvinnen til en ingenting som ikke tror hun kan noe. Hun tror ikke hun kan forlate han. Hun tror ikke hun kan ta vare på barna sine alene. Hun tror ikke hun er noe som helst uten han - nesten som om hun vil opphøre å eksistere det øyeblikk hun ikke er sammen med han lengre. Jeg kan forklare denne mekanismen i mer detalj, men jeg betviler den ved noe punkt blir forståelig for deg.

I tillegg til dette emosjonelle båndet, så har hun et fysisk bånd. Kanskje holder han henne innelåst, kanskje lar henne aldri forlate huset med begge barna. Kanskje får hun ikke bruke telefonen uten at han følger med. Og hun trodde nok, med hele sitt hjerte, at det øyeblikk hun forlot han, så ville han drepe henne eller barna. Dette er ikke en ubegrunnet frykt. En av de farligste periodene i en kvinnes og barnas liv er rette etter at de har forlatt en misbrukende ektemann/pappa. Hva er best? At sønnen din blir slått eller at han blir drept?

En stor prosentandel av misbrukte kvinner lider også av depresjon, angst og/eller PTSD. Før du har kjent disse sykdommene/syndromene på kroppen, så aner du ikke hva de gjør med deg.

Til slutt, som bi-grunner, kan jeg også nevne: Kunnskap om hvor man finner hjelp, troen på at noen kan hjelpe, økonomi eller språkbarrierer. Hele bildet er utrolig komplekst.

Det rare er ikke hvorfor hun ikke gikk. Det er irrelevant, for det kan skje med oss alle sammen. Kvinnen er alltid fokuset. "Hvorfor går hun ikke? Hvorfor flytter hun ikke til foreldrene sine, til et krisesenter, til en venninne? Hvorfor forteller hun ingen om volden?"

De eneste spørsmålet som er viktig er: "Hva vil hjelpe disse kvinnene å gå? Hva vil holde de trygge i ettertid? Og hva gjør vi med disse syke, syke mennene, slik at de aldri kan gjøre noe slikt mot noen igjen?"

Jeg skjønner hva du sier, men uansett skjønner jeg ikke at man ikke snarest får ungen sin ut av en slik situasjon. Du trenger ikke forklare mer for jeg skjønner hva du mener.

[Glimtipper]

Jeg skjønner hva du sier, men uansett skjønner jeg ikke at man ikke snarest får ungen sin ut av en slik situasjon. Du trenger ikke forklare mer for jeg skjønner hva du mener.

Det er helt greit at man ikke forstår det. Man er heldig som ikke forstår det, vil jeg påstå.

[Lillemus]

Det er helt greit at man ikke forstår det. Man er heldig som ikke forstår det, vil jeg påstå.

''Man er heldig som ikke forstår det, vil jeg påstå.''

Det kan jeg være enig i.

[Gjest Psyk av alt]

Kan det være at det verste i slike saker er at man faktisk er nødt til å trekke andre inn i elendigheten, mor, far, søsken og andre nærpersoner? Opplevde du det som en hindring før du endelig kom deg ut av forholdet?

Uansett - flott at mange kommer seg ut før det er for sent, så får vi alle stå sammen for å redde de som ikke finner styrken og troen på at det går an å leve et annet liv.

Det værste er det ikke, men en betydelig tillegsbelastning.

Familien blir redd.

Og jeg kunne ikke fortsette å bo hjemme. Det hjalp ikke. Men for foreldrene mine var det grusomt at jeg flyttet. Så det ble til at jeg lot være å fortelle familien og søsken om hva som fortsatte å foregå. Jeg orket ikke bekymringene deres i tillegg.

Dette høres kanskje rart ut?

Et par ganger forhørte jeg meg med venninner (med mann og barn) om jeg kunne komme over natten.(bor i en bygd hvor politiet har sovende vakt hjemme, utrykningstiden er lang). De nølte og sa nei. De var redde. Jeg kan forstå det. Jeg er like god venn med disse nå, men vi har ikke snakket om dette. Det tror jeg faktisk jeg nå jeg skal gjøre.

[Gjest Psyk av alt]

Vel, jeg pleier heller å tenke at vi er heldige som har en slik flott mamma Jeg tror barn som ikke blir tatt vare på (omsorg, rene klær, mat, samtaler) har det mye vondere enn barn som vokser opp i voldlige hjem.

Brødrene mine har ikke kontakt med pappa i dag. Jeg har kontakt, for sønnen min sin skyld. Han takler det å være bestefar helt fint, siden det ikke innebærer emosjonell nærhet, oppdragelse eller dedikasjon til andres behov på samme vis som foreldrerollen. Men vi har en avtale. Han kan se barna mine kun inntil den dagen han drikker seg full rundt de, bryter avtaler eller oppfører seg upassende på noe vis.

Antisosial personlighetsforstyrrelse er jo også noe som dempes en del med årene.

Jeg synes du har vært kjempetøff. Du er sikkert en flott mamma, du også, og det er det barnet ditt vil huske mest av alt.

Tusen takk -)

Og det virker som om du er veldig oppegående.

Det er noe med nærheten og båndene man binder i en slik ekstrem situasjon. Med barna altså. Man kompanserer for elendigheten.

Det er flott, men jeg ser at mitt barn og jeg muligens er "bundet" sammen på en måte som ikke alltid er heldig. Vi blir litt avhengig av hverandre.

Men jeg er klar over dette og jobber med det sammen med min behandler :-)

[KaVa]

Jeg tror at i hennes hode fantes intet valg. Hun var skremt av denne mannen. Nærmest et gissel.

For oss som aldri har opplevd noe så vondt er det utenkelig at vi kan se på at barnet vårt lider, men det er samtidig vanskelig for oss å se hvor grensen mellom frivillighet og tvang i slike forhold er.

Sitat fra artikkelen:

''Dette er hva mannen skal ha gjort mot moren, iflølge nrk.no

Han skal ha dratt henne i håret, dunket hodet hennes i veggen og slått henne over hele kroppen.

Hun skal ha blitt bundet på armene og vært holdt innesperret bak låste vinduer og dører.

Han skal også ha tatt kvelertak på henne og slått henne gjentatte ganger, samt truet med å drepe hennes far og hugge av hennes armer og ben. ''

Flere av hendelsene skal ha skjedd flere ganger.

Det jeg tenker mest på, er at ungene har en pappa, og at dette ble oppdaget ved at de fortalte han om hva som skjedde, da de ikke ville reise tilbake. Jeg forstår ikke at mamman ikke kunne sendt ungene til pappan med en bønn om at de måtte få bli der.

Men jeg forstår at jeg ikke har forutsetninger til å sette meg inn i hennes situasjon. Både hun og ungene har gått igjennom et helvette, derom er det ingen tvil.

[løvinne71]

Den eneste straffen som ville ha vært hard nok, for ham og andre som bruker vold og begår overgrep, måtte vel være at de selv ble utsatt for det samme som de har gjort mot sine ofre, så de fikk føle på kroppen hva de har latt sine ofre gå igjennom.

Deretter burde de blitt sperret inne, ubeskyttet, blant andre tungt kriminelle som ikke viser noen nåde for dem som gjør noe så simpelt som å plage barn.

For selv blant kriminelle er det en viss "ære" og rangordning. Og pedofile og barne mishandlere befinner seg helt i bunnsjiktet.

Men dette er nok dessverre bare ønsketenkning!

Norge er jo et så sivilisert og diplomatisk land at selv de største "drittsekker" skal behandles med respekt og forsiktighet.

Her er det heller Bed & Breakfast, betalt utdannelse, og alle tenkelige ressurser til behandling og rehabelitering før de slippes ut i samfunnet igjen og ofte fortsetter som før.

Det er utrolig provoserende!