Bekymret for 7 åring

[Gjest hvor er de sosiale antennene?]

Har ei 7 år gammel jente som ikke forstår sosiale koder. Hun vil som regel bestemme hva som skal lekes, kommer fort i krangel. Har egentlig ingen venner, ihvertfall ingen nære. Det kommer aldri noen fra klassen og spør etter henne. Sjelden det kommer andre. Hun har veldig sjelden noen med seg hjem. Jeg vet at hun ofte går alene i friminuttene.

Det går liksom ikke an å snakke med henne, dvs hun forstår ikke hva jeg mener, eller det går ihvertfall ikke inn. Jeg prøver å fortelle henne at man spør ikke om noen vil overnatte her før man har et visst vennskap. Hun kan finne på å spørre om en klassekamerat skal overnatte som bare har vært her i selskap og som hun ikke er noen nær venn med. Hvis jeg spør hvorfor hun spurte så var det fordi hun hørte at noen andre jenter skulle ha overnattingsbesøk.

Det er ikke alltid hun oppfører seg fint hos andre. Blir som regel krangling.

Ellers er hun misfornøyd, veldig sint om det er noe hun ikke får til. Brå og veldig skiftende humør. Kan virke veldig "frekk". Forstår bare ikke sitt eget beste, det gjelder det meste som påkledning, mat, oppførsel.

Vi lekte i dag, hun og jeg. Heiv en mandarin frem og tilbake. Når hun mister den blir hun rasende, hiver den i gulvet og klager over at jeg er bedre enn henne. Hvis det er slik hun oppfører seg blant andre barn er det ikke rart hun ikke får venner. Læreren sier også at hun ser det er sosiale problemer.

Storesøster går det an å snakke med og det gjorde det da hun var 7 år også.

Er dette normalt eller kan det være noe "galt" med henne? Det er vondt når barna ikke har det godt...

[frosken]

Har hun gått i barnehage, og hvordan fungerte hun i såfall sosialt der?

Hva med sfo?

[Gjest hvor er de sosiale antennene?]

Har hun gått i barnehage, og hvordan fungerte hun i såfall sosialt der?

Hva med sfo?

Ja hun har gått både i barnehage og SFO. Samme der, men det blir mer tydelig nå når hun har begynt på skolen og ingen voksne "passer på" at alle leker sammen.

[Elis31]

Er du det minste i tvil synes jeg du skal kontakte PPT eller Bup. Personlig har jeg mest tro på Bup. Men du må nok ha henvisning via fastlege eller noe, vet ikke om helsesøster kan henvise?

[frosken]

Ja hun har gått både i barnehage og SFO. Samme der, men det blir mer tydelig nå når hun har begynt på skolen og ingen voksne "passer på" at alle leker sammen.

Tror jeg ville bedt fastlegen om en henvisning til BUP siden dette har vært et vedvarende problem fra før skolealder. Det blir viktig at både skolen og dere jobber med å unngå negative sirkler i forhold til det sosiale. Til dette tror jeg BUP er de som best kan veilede (etter at de har snakket med dere, observert osv og tatt stilling til hva slags problem de oppfatter at dette handler om).

[Gjest prust]

Hun høres litt ut som vår 8-åring. Men vår jente fungerer godt sosialt på skolen, selv om hun ikke har mange nære venner. Hun har 1-3 jenter i klassen hun periodevis leker med. Hun kan finne på å si at hun vil overnatte hos en av de andre som hun aldri leker med, eller ville ha en av disse på overnatting - og der likner hun jo litt på di jente - at hun ikek forstår at det må til et vennskap først, og så eventuell overnatting.

Hos oss er det først og fremst hjemme at vi strever. Hun blir fryktelig fort sint, og irriterer seg veldig over søsknene, hvis de kommer borti henne, eller sier noe som ikke faller i smak osv. Hun har sterk stemme og "tar stor plass" hjemme.

Det blir mye negativ fokus på henne, og hun er veldig lei seg for at hun "får mye mer kjeft enn de to andre" - men hun klarer ikke helt å oppføre seg greit sammen med søsknene og oss voksne... men hun kan veksle veldig, og plutselig være veldig omsorgsfull overfor oss andre, og dersom hun har en av oss voksne alene, er hun kosete som en pusekatt.

Vi har et godt samarbeid med kontaktlærer, og vi har vært veldig bekyrmet på om det "er noe mer" med henne - men ifølge kontaktlærer fungerer hun godt i klassen. Så da strever vi stort sett bare på hjemmebane....

Men det er slitsomt når det går år etter år etter år - og ting ikke faller på plass, selv om det i vårt tilfelle blir stadig bedre, men ikke fort nok.

[frosken]

Hun høres litt ut som vår 8-åring. Men vår jente fungerer godt sosialt på skolen, selv om hun ikke har mange nære venner. Hun har 1-3 jenter i klassen hun periodevis leker med. Hun kan finne på å si at hun vil overnatte hos en av de andre som hun aldri leker med, eller ville ha en av disse på overnatting - og der likner hun jo litt på di jente - at hun ikek forstår at det må til et vennskap først, og så eventuell overnatting.

Hos oss er det først og fremst hjemme at vi strever. Hun blir fryktelig fort sint, og irriterer seg veldig over søsknene, hvis de kommer borti henne, eller sier noe som ikke faller i smak osv. Hun har sterk stemme og "tar stor plass" hjemme.

Det blir mye negativ fokus på henne, og hun er veldig lei seg for at hun "får mye mer kjeft enn de to andre" - men hun klarer ikke helt å oppføre seg greit sammen med søsknene og oss voksne... men hun kan veksle veldig, og plutselig være veldig omsorgsfull overfor oss andre, og dersom hun har en av oss voksne alene, er hun kosete som en pusekatt.

Vi har et godt samarbeid med kontaktlærer, og vi har vært veldig bekyrmet på om det "er noe mer" med henne - men ifølge kontaktlærer fungerer hun godt i klassen. Så da strever vi stort sett bare på hjemmebane....

Men det er slitsomt når det går år etter år etter år - og ting ikke faller på plass, selv om det i vårt tilfelle blir stadig bedre, men ikke fort nok.

''Men det er slitsomt når det går år etter år etter år - og ting ikke faller på plass, selv om det i vårt tilfelle blir stadig bedre, men ikke fort nok.''

Hva mener du med at det ikke går fort nok?

[Gjest prust]

''Men det er slitsomt når det går år etter år etter år - og ting ikke faller på plass, selv om det i vårt tilfelle blir stadig bedre, men ikke fort nok.''

Hva mener du med at det ikke går fort nok?

Jeg mener at det vi strever med daglig, er ting som burde være på plass i barnehagealderen. Men det er bedre nå enn for to år siden.

Eksempler:

1) I bilen: 100% av gangene alle tre sitter i baksetet, så går det 10 sekunder, så begynner hun: "Ååååååå - han er nær meg - hun tar så stor plass - han irriterer meg". Det er trangt å sitte 3 bak, men slik er det for alle, og hun har ikke noe mindre plass enn de to andre. Likt om hun sitter på siden eller i midten

2) Vi så på X-faktor. Da Chand sang, ville vi andre høre. Hun begynte å prate. Vi spurte om hun kunne være stille. HUn fortsatte å prate høyere. Broren hysjet irritert på henne - hun ble enda mer høyrøstet for å forklare i det vide og det brede om at hun ikke hadde lyst il å høre den sangen... Det endte meg at jeg ble sint og ropte høyt at hun måtte være stille. Hun begynte å grine og gikk ut på rommet.

3) Hvis hun er ute, kan 10-åringen og 5-åringen leke fint. Med en gang hun kommer inn, så går det kax to minutter, så har hun funnet noe negativt å slenge ut mot de to andre, og krangelen er i gang.

4) Hvis alle tre barna ser på tv og jeg sier de skal slå av og komme og spise - så kommer de to andre som regel (nesten) med en gang. Hun fortsetter å se på tv (og tviholder på fjernkontrollen). Jeg sier det én gang til med vanlig stemme. Hun sier ja, men kommer ikke og slår ikke av. Jeg sier det med sint stemme, og veldig ofte kommer hun heller ikke da. Hvis jeg da går bort og slår av tv'en blir hun helt fristrert og begynner og grine for at jeg slår av og sier at hun SKULLE jo komme....

osv osv osv

[frosken]

Jeg mener at det vi strever med daglig, er ting som burde være på plass i barnehagealderen. Men det er bedre nå enn for to år siden.

Eksempler:

1) I bilen: 100% av gangene alle tre sitter i baksetet, så går det 10 sekunder, så begynner hun: "Ååååååå - han er nær meg - hun tar så stor plass - han irriterer meg". Det er trangt å sitte 3 bak, men slik er det for alle, og hun har ikke noe mindre plass enn de to andre. Likt om hun sitter på siden eller i midten

2) Vi så på X-faktor. Da Chand sang, ville vi andre høre. Hun begynte å prate. Vi spurte om hun kunne være stille. HUn fortsatte å prate høyere. Broren hysjet irritert på henne - hun ble enda mer høyrøstet for å forklare i det vide og det brede om at hun ikke hadde lyst il å høre den sangen... Det endte meg at jeg ble sint og ropte høyt at hun måtte være stille. Hun begynte å grine og gikk ut på rommet.

3) Hvis hun er ute, kan 10-åringen og 5-åringen leke fint. Med en gang hun kommer inn, så går det kax to minutter, så har hun funnet noe negativt å slenge ut mot de to andre, og krangelen er i gang.

4) Hvis alle tre barna ser på tv og jeg sier de skal slå av og komme og spise - så kommer de to andre som regel (nesten) med en gang. Hun fortsetter å se på tv (og tviholder på fjernkontrollen). Jeg sier det én gang til med vanlig stemme. Hun sier ja, men kommer ikke og slår ikke av. Jeg sier det med sint stemme, og veldig ofte kommer hun heller ikke da. Hvis jeg da går bort og slår av tv'en blir hun helt fristrert og begynner og grine for at jeg slår av og sier at hun SKULLE jo komme....

osv osv osv

Så lenge dette utvikler seg i riktig retning, så ville jeg ikke vært bekymret. Søsken er forskjellig, og de tingene du beskriver er ikke "ekstremvarianter" etter min oppfatning, tipper hun bare er en ganske utfordrende unge :-)

Jeg ville imidlertid vært svært oppmerksom på hvorvidt hun er i ferd med å bli familiens syndebukk. Siden hun har vanskeligere enn de to andre for å tilpasse seg familiens normer, så kan dere fort komme inn i en dårlig sirkel med unødvendig mye kjefting. Det er heller ikke så morsomt å bli sammenlignet for mye med to søsken som tydeligvis er kjappere enn henne på dette området.

[Gjest hvor er de sosiale antennene?]

Jeg mener at det vi strever med daglig, er ting som burde være på plass i barnehagealderen. Men det er bedre nå enn for to år siden.

Eksempler:

1) I bilen: 100% av gangene alle tre sitter i baksetet, så går det 10 sekunder, så begynner hun: "Ååååååå - han er nær meg - hun tar så stor plass - han irriterer meg". Det er trangt å sitte 3 bak, men slik er det for alle, og hun har ikke noe mindre plass enn de to andre. Likt om hun sitter på siden eller i midten

2) Vi så på X-faktor. Da Chand sang, ville vi andre høre. Hun begynte å prate. Vi spurte om hun kunne være stille. HUn fortsatte å prate høyere. Broren hysjet irritert på henne - hun ble enda mer høyrøstet for å forklare i det vide og det brede om at hun ikke hadde lyst il å høre den sangen... Det endte meg at jeg ble sint og ropte høyt at hun måtte være stille. Hun begynte å grine og gikk ut på rommet.

3) Hvis hun er ute, kan 10-åringen og 5-åringen leke fint. Med en gang hun kommer inn, så går det kax to minutter, så har hun funnet noe negativt å slenge ut mot de to andre, og krangelen er i gang.

4) Hvis alle tre barna ser på tv og jeg sier de skal slå av og komme og spise - så kommer de to andre som regel (nesten) med en gang. Hun fortsetter å se på tv (og tviholder på fjernkontrollen). Jeg sier det én gang til med vanlig stemme. Hun sier ja, men kommer ikke og slår ikke av. Jeg sier det med sint stemme, og veldig ofte kommer hun heller ikke da. Hvis jeg da går bort og slår av tv'en blir hun helt fristrert og begynner og grine for at jeg slår av og sier at hun SKULLE jo komme....

osv osv osv

Her var det mye likhetstrekk ja...

Det med å si at det er mat - akkurat likt - hun kommer ikke.

Irriterer seg over søsteren for småting. Skaper dårlig stemning og tar stor plass hjemme. Men hun kan også være omsorgsfull. Eks - hun ropte på pappa - hadde sett en t-skjorte som var hans i garasjen og den lå våt og sammenkrøllet. Da syns hun synd på ham. Hvis hun er omsorgsfull så går det ofte på ting, men ikke bare.

Misfornøyd, mistenksom overfor alle, alt skal være perfekt, å lære nye ting er et h....

Jeg har tenkt på asberger, men hun har ikke noen særinteresse på den måten jeg tror de må ha for å få den diagnosen. Hun KAN jo ha empati og kan av og til se ting fra andres vinkel etterpå - bare sjelden i situasjonen. Og hun klarer seg greit faglig, har ikke "lopper i blodet" så da kan det ikke være ADHD heller... Er stille i klasserommet. Men vet jo at det kan være flere typer...

Vi har også "alltid" uroet oss og håpet at ting ville gå bedre men syns ikke det går fort nok. Hun leker jo med noen av og til, men går som sagt også mye alene. Og nå begynner de å bli så store at jeg tror hun litt bevisst blir frosset ut i noen situasjoner. Det er så vanskelig for jeg forstår jo godt hvorfor!

Tar Bup inn dette - er det alvorlig nok?

[Gjest prust]

Så lenge dette utvikler seg i riktig retning, så ville jeg ikke vært bekymret. Søsken er forskjellig, og de tingene du beskriver er ikke "ekstremvarianter" etter min oppfatning, tipper hun bare er en ganske utfordrende unge :-)

Jeg ville imidlertid vært svært oppmerksom på hvorvidt hun er i ferd med å bli familiens syndebukk. Siden hun har vanskeligere enn de to andre for å tilpasse seg familiens normer, så kan dere fort komme inn i en dårlig sirkel med unødvendig mye kjefting. Det er heller ikke så morsomt å bli sammenlignet for mye med to søsken som tydeligvis er kjappere enn henne på dette området.

Vi er jo veldig bevisst på dette, men når hun oppfører seg ufordragelig, må¨hun jo bli irettesatt. Og når de andre oppfører seg fint, trenger ikke de å bli irettesatt.

Vi har også sagt til henne at vi som foreldre har som oppgave å fortelle henne hva som er greit og hva som ikke er greit, og dersom vi ikke gjøre det, så gjør vi ikke jobben vår som mamma og pappa. Og vi forteller henne ofte at vi er glad i henne.

Men noe hun sier innimellom er jeg usikker på hvordan jeg skal takle: "Jeg er så slem, jeg fortjener å ikke være med på ...., jeg er ikke noe snill med....." og så griner hun sårt.

Vi prøver å si at hun ikke ER slem, men at hun gjør/sier ting som gjør at vi andre blir lei oss eller sinte, og da MÅ vi som foreldre si i fra. Men det er vanskelig.

HUn er en utfordrende unge ja.

[Gjest prust]

Her var det mye likhetstrekk ja...

Det med å si at det er mat - akkurat likt - hun kommer ikke.

Irriterer seg over søsteren for småting. Skaper dårlig stemning og tar stor plass hjemme. Men hun kan også være omsorgsfull. Eks - hun ropte på pappa - hadde sett en t-skjorte som var hans i garasjen og den lå våt og sammenkrøllet. Da syns hun synd på ham. Hvis hun er omsorgsfull så går det ofte på ting, men ikke bare.

Misfornøyd, mistenksom overfor alle, alt skal være perfekt, å lære nye ting er et h....

Jeg har tenkt på asberger, men hun har ikke noen særinteresse på den måten jeg tror de må ha for å få den diagnosen. Hun KAN jo ha empati og kan av og til se ting fra andres vinkel etterpå - bare sjelden i situasjonen. Og hun klarer seg greit faglig, har ikke "lopper i blodet" så da kan det ikke være ADHD heller... Er stille i klasserommet. Men vet jo at det kan være flere typer...

Vi har også "alltid" uroet oss og håpet at ting ville gå bedre men syns ikke det går fort nok. Hun leker jo med noen av og til, men går som sagt også mye alene. Og nå begynner de å bli så store at jeg tror hun litt bevisst blir frosset ut i noen situasjoner. Det er så vanskelig for jeg forstår jo godt hvorfor!

Tar Bup inn dette - er det alvorlig nok?

Jeg ville gjerne ha inn BUP, men kontaktlæreren klarte å overbevis meg om at vår jente er innenfor normalen - men det er jo på skolen - hun er tydeligvis mye "greiere" der enn hjemme.

Jeg hadde samtaler med avdeligsleder på barnehagen også, men det bedret seg mange hakk da hun begynte på skolen, og også det å få et eget rom for halvannet år siden hjalp mye (før delte hun rom med lillesøstera). Hun er veldig sjalu på lillesøstera, og det synes jeg er synd når hun er såpass stor.

Vår jente har veldig lopper i blodet, og sitter sjelden stille (med unntak av når hun ser på TV - da kan hun sitte stille i 2-3 timer om hun får lov). Hun "kreler" veldig på stolen når vi spiser, når hun gjør lekser osv. Men hun sover godt om natta, er opplagt, har altså 1-3 gode venninner, er med i korps, kor og kunst. Det med korpset var veldig OK for henne, for dette er HENNES greie, som ingen av de ta andre søsnkene kan.

[frosken]

Vi er jo veldig bevisst på dette, men når hun oppfører seg ufordragelig, må¨hun jo bli irettesatt. Og når de andre oppfører seg fint, trenger ikke de å bli irettesatt.

Vi har også sagt til henne at vi som foreldre har som oppgave å fortelle henne hva som er greit og hva som ikke er greit, og dersom vi ikke gjøre det, så gjør vi ikke jobben vår som mamma og pappa. Og vi forteller henne ofte at vi er glad i henne.

Men noe hun sier innimellom er jeg usikker på hvordan jeg skal takle: "Jeg er så slem, jeg fortjener å ikke være med på ...., jeg er ikke noe snill med....." og så griner hun sårt.

Vi prøver å si at hun ikke ER slem, men at hun gjør/sier ting som gjør at vi andre blir lei oss eller sinte, og da MÅ vi som foreldre si i fra. Men det er vanskelig.

HUn er en utfordrende unge ja.

''Vi er jo veldig bevisst på dette, men når hun oppfører seg ufordragelig, må¨hun jo bli irettesatt. Og når de andre oppfører seg fint, trenger ikke de å bli irettesatt.

''

Jeg er enig i at hun nok bør irettesettes dersom de andre søskenene er tilstede, noe annet vil vel oppfattes som svært urettferdig for de andre. Synes dog ikke det er nødvendig å korrigere alle barn like mye for samme "forseelse". Hun har vanskeligere for å lære på dette området enn søskenene, og dermed bør nok krav og tilbakemeldinger tilpasses noe. Dere bør jobbe mye med å fokusere på konkrete mål og rose henne når hun oppfyller dem. Gi blaffen i bagateller slik at ikke hverdagen hennes i for stor grad preges av korrigering og irettesetting.

[Gjest prust]

''Vi er jo veldig bevisst på dette, men når hun oppfører seg ufordragelig, må¨hun jo bli irettesatt. Og når de andre oppfører seg fint, trenger ikke de å bli irettesatt.

''

Jeg er enig i at hun nok bør irettesettes dersom de andre søskenene er tilstede, noe annet vil vel oppfattes som svært urettferdig for de andre. Synes dog ikke det er nødvendig å korrigere alle barn like mye for samme "forseelse". Hun har vanskeligere for å lære på dette området enn søskenene, og dermed bør nok krav og tilbakemeldinger tilpasses noe. Dere bør jobbe mye med å fokusere på konkrete mål og rose henne når hun oppfyller dem. Gi blaffen i bagateller slik at ikke hverdagen hennes i for stor grad preges av korrigering og irettesetting.

Ja, vi prøver å ta de store tingene hos henne, men også å av og til ta bagateller hos de andre, slik at 8-åringen skal se at de også blir irettesatt.

Jeg hadde en lang samtale med min mor i høst om dette. Vi hadde vært på besøk, og i forkant av besøket hadde vi hatt noen skikkelige runder med 8-åringen på disse vanlige tingene, og vi var vel litt slitne av å krangle... Hos min mor oppførte hun seg ganske greit, og fikk ikke kjeft.

Men 10-åringen holdt på med småting som irriterte oss veldig (sitte og trampe og lage lyd, og nesten være borti den ene og den andre bare for å irritere) - og jeg ble sint på ham.

Min mor syntes (da jeg snakket med henne dagen etter) jeg overreagerte veldig på ham, fordi hun ysntes ikke det var så vledig "big deal" det han gjorde. Jeg forklarte da at vi prøvde å slå ned på sånne mindre ting som 10-åringen og 5-åringen gjorde, slik at 8-åringen skulle se at også de andre gjorde noe "galt" og ble irettesatt.

Men jeg vet ikke helt om det er riktig å tenke slik. Hva tror du?

[frosken]

Ja, vi prøver å ta de store tingene hos henne, men også å av og til ta bagateller hos de andre, slik at 8-åringen skal se at de også blir irettesatt.

Jeg hadde en lang samtale med min mor i høst om dette. Vi hadde vært på besøk, og i forkant av besøket hadde vi hatt noen skikkelige runder med 8-åringen på disse vanlige tingene, og vi var vel litt slitne av å krangle... Hos min mor oppførte hun seg ganske greit, og fikk ikke kjeft.

Men 10-åringen holdt på med småting som irriterte oss veldig (sitte og trampe og lage lyd, og nesten være borti den ene og den andre bare for å irritere) - og jeg ble sint på ham.

Min mor syntes (da jeg snakket med henne dagen etter) jeg overreagerte veldig på ham, fordi hun ysntes ikke det var så vledig "big deal" det han gjorde. Jeg forklarte da at vi prøvde å slå ned på sånne mindre ting som 10-åringen og 5-åringen gjorde, slik at 8-åringen skulle se at også de andre gjorde noe "galt" og ble irettesatt.

Men jeg vet ikke helt om det er riktig å tenke slik. Hva tror du?

Jeg tror dere heller må snakke åpent med barna om at vi er alle forskjellige at enkelte ting er vanskeligere å lære for noen enn for andre. Det blir feil hvis den eldste skal få kjeft for bagateller for å "jevne ut".

Prøv å sammenligne det litt med at unger kan ha ulike forutsetninger for å lære matte. Noen må øve mye mer før de får til ting, og målsetningene må reguleres litt i forhold til dette.

Så lenge dere opplever fremgang, så synes jeg dere skal være fornøyde:-)

[Gjest prust]

Jeg tror dere heller må snakke åpent med barna om at vi er alle forskjellige at enkelte ting er vanskeligere å lære for noen enn for andre. Det blir feil hvis den eldste skal få kjeft for bagateller for å "jevne ut".

Prøv å sammenligne det litt med at unger kan ha ulike forutsetninger for å lære matte. Noen må øve mye mer før de får til ting, og målsetningene må reguleres litt i forhold til dette.

Så lenge dere opplever fremgang, så synes jeg dere skal være fornøyde:-)

Skal tenke på det du har skrevet. Du er jo en klok quinde :-)

[frosken]

Skal tenke på det du har skrevet. Du er jo en klok quinde :-)

:-)

[Gjest om asperger]

Her var det mye likhetstrekk ja...

Det med å si at det er mat - akkurat likt - hun kommer ikke.

Irriterer seg over søsteren for småting. Skaper dårlig stemning og tar stor plass hjemme. Men hun kan også være omsorgsfull. Eks - hun ropte på pappa - hadde sett en t-skjorte som var hans i garasjen og den lå våt og sammenkrøllet. Da syns hun synd på ham. Hvis hun er omsorgsfull så går det ofte på ting, men ikke bare.

Misfornøyd, mistenksom overfor alle, alt skal være perfekt, å lære nye ting er et h....

Jeg har tenkt på asberger, men hun har ikke noen særinteresse på den måten jeg tror de må ha for å få den diagnosen. Hun KAN jo ha empati og kan av og til se ting fra andres vinkel etterpå - bare sjelden i situasjonen. Og hun klarer seg greit faglig, har ikke "lopper i blodet" så da kan det ikke være ADHD heller... Er stille i klasserommet. Men vet jo at det kan være flere typer...

Vi har også "alltid" uroet oss og håpet at ting ville gå bedre men syns ikke det går fort nok. Hun leker jo med noen av og til, men går som sagt også mye alene. Og nå begynner de å bli så store at jeg tror hun litt bevisst blir frosset ut i noen situasjoner. Det er så vanskelig for jeg forstår jo godt hvorfor!

Tar Bup inn dette - er det alvorlig nok?

Det er ikke nødvendig å ha noen spesiell særinteresse for å ha asperger. Det er også forskjellige grader. Så jeg synes ikke dere skal utelukke muligheten, selv om det selvfølgelig er helt umulig å stille noen diagnose ut fra det du forteller her

En tur til BUP er sikkert en god ide. Selv om det ikke er noe galt i form av en diagnose, så kan dere kanskje få gode råd om hvordan hun best kan følges opp?

[Gjest hvor er de sosiale antennene.]

Vi er jo veldig bevisst på dette, men når hun oppfører seg ufordragelig, må¨hun jo bli irettesatt. Og når de andre oppfører seg fint, trenger ikke de å bli irettesatt.

Vi har også sagt til henne at vi som foreldre har som oppgave å fortelle henne hva som er greit og hva som ikke er greit, og dersom vi ikke gjøre det, så gjør vi ikke jobben vår som mamma og pappa. Og vi forteller henne ofte at vi er glad i henne.

Men noe hun sier innimellom er jeg usikker på hvordan jeg skal takle: "Jeg er så slem, jeg fortjener å ikke være med på ...., jeg er ikke noe snill med....." og så griner hun sårt.

Vi prøver å si at hun ikke ER slem, men at hun gjør/sier ting som gjør at vi andre blir lei oss eller sinte, og da MÅ vi som foreldre si i fra. Men det er vanskelig.

HUn er en utfordrende unge ja.

Kjenner igjen dette med å føle seg slem og slike utsagn også.. Men vi har også alltid vært veldig bevisste på at hun ikke skal bli syndebukken i familien. Nå har vi bare to og storesøster er mye mer "englete" i oppførselen så det er ikke lett. Men selvfølgelig har storesøster også sine ting.

Jeg tror nok at hun føler seg som "den verste" i familien og det er vanskelig å bygge opp selvtilliten og selvbildet hennes. Hun vil jo ikke høre på hva vi sier - jeg kommer liksom ikke helt igjennom til henne. Hun forstår ikke.

[Glimtipper]

Jeg mener at det vi strever med daglig, er ting som burde være på plass i barnehagealderen. Men det er bedre nå enn for to år siden.

Eksempler:

1) I bilen: 100% av gangene alle tre sitter i baksetet, så går det 10 sekunder, så begynner hun: "Ååååååå - han er nær meg - hun tar så stor plass - han irriterer meg". Det er trangt å sitte 3 bak, men slik er det for alle, og hun har ikke noe mindre plass enn de to andre. Likt om hun sitter på siden eller i midten

2) Vi så på X-faktor. Da Chand sang, ville vi andre høre. Hun begynte å prate. Vi spurte om hun kunne være stille. HUn fortsatte å prate høyere. Broren hysjet irritert på henne - hun ble enda mer høyrøstet for å forklare i det vide og det brede om at hun ikke hadde lyst il å høre den sangen... Det endte meg at jeg ble sint og ropte høyt at hun måtte være stille. Hun begynte å grine og gikk ut på rommet.

3) Hvis hun er ute, kan 10-åringen og 5-åringen leke fint. Med en gang hun kommer inn, så går det kax to minutter, så har hun funnet noe negativt å slenge ut mot de to andre, og krangelen er i gang.

4) Hvis alle tre barna ser på tv og jeg sier de skal slå av og komme og spise - så kommer de to andre som regel (nesten) med en gang. Hun fortsetter å se på tv (og tviholder på fjernkontrollen). Jeg sier det én gang til med vanlig stemme. Hun sier ja, men kommer ikke og slår ikke av. Jeg sier det med sint stemme, og veldig ofte kommer hun heller ikke da. Hvis jeg da går bort og slår av tv'en blir hun helt fristrert og begynner og grine for at jeg slår av og sier at hun SKULLE jo komme....

osv osv osv

Jeg tenkte på dere når jeg leste denne:

http://www.dagbladet.no/2009/11/11/nyheter/jesper_juul/oppvekst/familie/barn/8991920/

Kanskje du finner noen gode råd der?