Bekymret for 7 åring

[Elis31]

Her var det mye likhetstrekk ja...

Det med å si at det er mat - akkurat likt - hun kommer ikke.

Irriterer seg over søsteren for småting. Skaper dårlig stemning og tar stor plass hjemme. Men hun kan også være omsorgsfull. Eks - hun ropte på pappa - hadde sett en t-skjorte som var hans i garasjen og den lå våt og sammenkrøllet. Da syns hun synd på ham. Hvis hun er omsorgsfull så går det ofte på ting, men ikke bare.

Misfornøyd, mistenksom overfor alle, alt skal være perfekt, å lære nye ting er et h....

Jeg har tenkt på asberger, men hun har ikke noen særinteresse på den måten jeg tror de må ha for å få den diagnosen. Hun KAN jo ha empati og kan av og til se ting fra andres vinkel etterpå - bare sjelden i situasjonen. Og hun klarer seg greit faglig, har ikke "lopper i blodet" så da kan det ikke være ADHD heller... Er stille i klasserommet. Men vet jo at det kan være flere typer...

Vi har også "alltid" uroet oss og håpet at ting ville gå bedre men syns ikke det går fort nok. Hun leker jo med noen av og til, men går som sagt også mye alene. Og nå begynner de å bli så store at jeg tror hun litt bevisst blir frosset ut i noen situasjoner. Det er så vanskelig for jeg forstår jo godt hvorfor!

Tar Bup inn dette - er det alvorlig nok?

Jeg skjønner ikke hvorfor man skal være så redd for psykologer. Er det alvorlig nok? Ja dere sliter, det er vel grunn mer enn nok. Kanskje skal det bare noen bittesmå tips fra fagfolk til for at dere får det mye bedre. For ikke å snakke om barnet deres, og hennes selvfølelse.

[Elis31]

Jeg ville gjerne ha inn BUP, men kontaktlæreren klarte å overbevis meg om at vår jente er innenfor normalen - men det er jo på skolen - hun er tydeligvis mye "greiere" der enn hjemme.

Jeg hadde samtaler med avdeligsleder på barnehagen også, men det bedret seg mange hakk da hun begynte på skolen, og også det å få et eget rom for halvannet år siden hjalp mye (før delte hun rom med lillesøstera). Hun er veldig sjalu på lillesøstera, og det synes jeg er synd når hun er såpass stor.

Vår jente har veldig lopper i blodet, og sitter sjelden stille (med unntak av når hun ser på TV - da kan hun sitte stille i 2-3 timer om hun får lov). Hun "kreler" veldig på stolen når vi spiser, når hun gjør lekser osv. Men hun sover godt om natta, er opplagt, har altså 1-3 gode venninner, er med i korps, kor og kunst. Det med korpset var veldig OK for henne, for dette er HENNES greie, som ingen av de ta andre søsnkene kan.

Jeg synes leger og andre ofte er alt for redd for psykologer. For da blir liksom problemet så alvorlig. Jeg synes man kan spørre seg om problemene fører til redusert livskvalitet på noen slags måte. Og når dere føler at det er vanskelig at det kan gå ut over selvfølelse, da synes jeg man skal søke hjelp. Og kanskje er det bare veldig lite som skal til, for at ting blir bedre =) Jeg tror også at det er mye lettere å komme igang tidlig, enn å vente til tenårene foreksempel.

Akkurat sånn har jeg litt sansen for USA hvor det vistnok er lav terskel for å gå til psykolog.

[Gjest prust]

Jeg tenkte på dere når jeg leste denne:

http://www.dagbladet.no/2009/11/11/nyheter/jesper_juul/oppvekst/familie/barn/8991920/

Kanskje du finner noen gode råd der?

Oi.... Beskrivelsen av denne jenta var jammen lik vår jente!

Har lagret artikkelen, og skal lese den om igjen i kveld når det er stille rundt meg. Skal vise den til mannen min også.

Takk